Economist: «Ikke venstre mot høyre lenger, men åpen mot lukket»

0
Skillet i verden slik Economist ser det. Globalistene med sin åpenhet under regnbuen til venstre og nasjonalistene med sine murer til høyre. Angrepskrigene ikke nevnt.

Den britiske finanskapitalens hustidsskrift The Economist drøfter hva som er de viktigste skillelinjene i dagens verden, og de er kommet til følgende:

Farewell, left versus right. The contest that matters now is open against closed.

The Economist tar utgangspunkt i striden mellom Hillary Clintons globalisme og Donald Trumps «amerikanisme». Slik er den analysen tidsskriftet legger fram:

America is not alone. Across Europe, the politicians with momentum are those who argue that the world is a nasty, threatening place, and that wise nations should build walls to keep it out. Such arguments have helped elect an ultranationalist government in Hungary and a Polish one that offers a Trumpian mix of xenophobia and disregard for constitutional norms. Populist, authoritarian European parties of the right or left now enjoy nearly twice as much support as they did in 2000, and are in government or in a ruling coalition in nine countries. So far, Britain’s decision to leave the European Union has been the anti-globalists’ biggest prize: the vote in June to abandon the world’s most successful free-trade club was won by cynically pandering to voters’ insular instincts, splitting mainstream parties down the middle.

Skillet i verden slik Economist ser det. Globalistene med sin åpenhet under regnbuen til venstre og nasjonalistene med sine murer til høyre. Angrepskrigene ikke nevnt.
Skillet i verden slik Economist ser det. Globalistene med sin åpenhet under regnbuen til venstre og nasjonalistene med sine murer til høyre. Angrepskrigene ikke nevnt.

Det er jo ingen tvil om hvor Economist plasserer seg sjøl. De står i egne øyne på fornuftens og globalismens side og deler rundhåndet ut karakteristikker og dommedagsvarsler knyttet til sine motstandere:

The wall-builders have already done great damage. Britain seems to be heading for a recession, thanks to the prospect of Brexit. The European Union is tottering: if France were to elect the nationalist Marine Le Pen as president next year and then follow Britain out of the door, the EU could collapse. Mr Trump has sucked confidence out of global institutions as his casinos suck cash out of punters’ pockets. With a prospective president of the world’s largest economy threatening to block new trade deals, scrap existing ones and stomp out of the World Trade Organisation if he doesn’t get his way, no firm that trades abroad can approach 2017 with equanimity.

Hvor utgangspunktet er galest, blir titt resultatet originalest, som vår store landsmann skrev i Peer Gynt. Og mens vi er i det litterære hjørnet, kan vi jo vri litt på Shakespeare og si: «Sjøl om det er gærnt, så er det noe fornuft i det.»

Det Economist peker på er at dagens «nyliberale» globalisme med sine TTIP-avtaler, sine planer om «global governance», sitt EU og sitt NATO gjør er å slåss mot nasjonal sjølråderett og folkelig sjølstyre. Og det de har rett i er at en del av «venstresida» støtter dem i dette, mens en del av høyresida slåss mot globalistenes agenda.

Jeg har kalt «globalistene» på venstre side for det nyliberale venstre. Jeg har pekt på at imperialismens prosjekter i dag markedsføres som «progressive».

Og i tråd med dette ble også de imperialistiske krigene markedsført som progressive prosjekter, som kamp mot «diktatorer» og for «frihet». Det gjaldt Irak-krigene, krigene for å ødelegge Jugoslavia og naturligvis både Libya-krigen, statskuppet i Ukraina og Syria-krigen.

Aller best ser man dette i tilfellet Hillary Clinton som markedsfører sin aggressive krigspolitikk som «feminisme» og «kamp for menneskerettigheter».Et godt eksempel på denne «feminismen» er den kampanjen Clintons medarbeider Suzanne Nossel kjørte om Afghanistan da hun var leder for Amnesty International: NATO keep the progress going!

Hele politikken for regimeskifter og «fargerevolusjoner» er bygd på denne orwellske nytalen.

Og ikke helt tilfeldig ser vi nå at nettopp dette nyliberale venstre driver kampanje for Libyas slakter, fru Clinton. Dette gir mening.

Det som har skjedd med store deler av venstresida er at den pent og rolig har erstattet motsetingsparet arbeid og kapital med andre motsetningspar, blant annet rasisme og anti-rasisme. Man fører ikke lenger klassekamp, man driver anti-rasistisk kamp. Det fine med dette er at mye ser ut som før, og ordbruken kan være like radikal som før. Men innholdet blir totalt annerledes.

Ved å fjerne klassekampen som det sentrale i politikken og innføre ”anti-rasismen” endrer man både forklaringsmodell og forholdet mellom fiender og venner. Store deler av arbeiderklassen havner på fiendens side og den liberale, imperialistiske overklassen blir våre venner. (Dette sier man jo ikke, for da ville retorikken falle sammen. Men det skjer i virkeligheten.)

Utfra samme globalistiske tankegang elsker det nyliberale venstre å rakke ned på arbeiderklassen, som de nærer en djup forrakt for. Dette så vi i tilfellet brexit, da arbeiderklassen i Storbritannia stemte ned medlemskapet i EU og ble æresskjelt aom «rasister» og «fremmedhatere» av det nyliberale venstre.

Barack Obama, Hillary Clinton, George Soros, Peter Sutherland og Jonas Gahr Støre derimot, er jo «anti-rasister», sjølsagt – til tross for at de står for en politikk som driver millioner ut i fattigdom og står bak kriger som dreper hundretusener, og da i første rekke fattigfolk i den tredje verden.

 

(Til avklaring for dem som lurer: «globalisme» betegner kapitalens politikk for å kontrollere markeder og ressurser over hele verden. Anti-imperialister bruker begrepet internasjonalisme, som er solidariteten mellom arbeidere og undertrykte over hele verden mot kapitalen.)

 

Forrige artikkelJorden slår klimatrekord – under tystnad
Neste artikkelUSA bomber enda et land – og mediene legger knapt merke til det
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).