Avisa Klassekampen utnytter agurktida til å bringe et femsiders intervju med EUs husfilosof, Jürgen Habermas (19.07.2016 ). (Inkludert veldig store bilder riktignok.) I ingressen omtales tyskeren som «stjernefilosof», og det skal kanskje rettferdiggjøre en så overveldende spalteplass.
Men det som er prosjektet til Habermas kunne vært uttrykt på en halvside. Han ønsker å berge EU ved å skape et «Kjerne-Europa» med felles regjering, felles finans- og sosialpolitikk.
Habermas kommenterer situasjonen etter brexit og må innrømme at EU-prosjektet er i krise. Hans løsning er at det dannes det han kaller et «Kjerne-Europa», og han sier at «eurosonen et naturlig omriss for et fremtidig Kjerne-Europa». Man må antakelig være stjernefilosof for å få lov til å formulere seg så upresist. Eurosonen omfatter Hellas, Italia, Portugal og Spania, land som taper hver eneste dag på det ulike styrkeforholdet mellom seg og Tyskland. Å regne dem til noen kjerne i dagens Europa har lite med virkeligheten å gjøre.
Nederland måtte jo være en opplagt kandidat til å være en del av dette nye monsteret, Kjerne-Europa, men etter brexit er det 48% av nederlenderne som ønsker å melde landet ut av EU, mens 45% ønsker å bli værende. Habermas glemmer også en detalj som at ingen av intergrasjonsplanene i EU, verken Maastricht- eller Lisboa-avtalene, har noen forankring i folkene gjennom demokratiske folkeavstemninger. Det er eliteprosjekter fra først til sist. Men for en herretenker som Habermas spiller det antakelig liten rolle.
Og han ser helt bort fra at et land som Italia, et av EUs seks grunnleggerland, ikke på noen måte klarer å henge med i eurosonen, noe den akutte bankkrisa i Italia viser med all ønskelig tydelighet. I Italia er nå Femstjernesbevegelsen til Beppe Grillo den største politiske krafta med inntil 32% oppslutning i meningsmålingene. Det er en bevegelse som er motstander av EU-itegrasjon og som ønsker å ta Italia ut av euroen.
Habermas mener derimot at hindringa for en union av Kjerne-Europa er Tyskland.
«Jeg hadde lenge inntrykk av at man kunne forvente større motstand fra fransk side. Det er ikke lenger tilfelle i dag. Enhver fordypning strander i dag på den tverre motstanden fra et regjerende CDU/CSU i Tyskland, som i årevis har krevd for lite av sine velgere.»
Man skal vel ikke vente at en stjernefilosof følger med på hva innbyggerne i Frankrike mener. 53% av franske velgere ønsker en folkeavstemning om Frexit, altså fransk utmedling av EU.
Ved en slik eventuell avstemning er det riktignok 45% av franskmennene som vil stemme for fortsatt union, mens 33% vil stemme for frexit.
Men man kan jo ikke kalle dette noen overveldende fransk entusiasme for «stadig tettere union». Dessuten er dette et spørsmål om å beholde dagens union. Habermas kunne jo spurt franskmennene om hva de ville synes om å frata det franske parlamentet enhver kontroll over fransk økonomi og politikk for å legge seg inn under Habermas’ «Kjerne-Europa». Om ikke noe annet ville ha gjort det, så hadde dette i hvert fall sikret Marine Le Pen jobben som Frankrikes neste president.
Ideen til Habermas sammenfaller tilfeldigvis med ideene til den politiske eliten i EU. Frankrike og Tyskland lanserte etter brexit en plan om at EU raskt skal utvikle seg til en superstat, der medlemslanda må gi fra seg kontrollen over egne militære styrker og sin egen økonomi til EU.
Habermas tror tvert om at hans «Kjerne-Europa» vil bli entusiastisk mottatt av velgerne.
«Ser jeg det rett, går alle sider i dag ut fra at unionen må gjenvinne tillit, dersom man vil fjerne grobunnen for høyrepopulismen. Den ene siden vil imponere de høyreorienterte med å vise muskler gjennom handlekraft. Slagordet er «nok visjoner, mer løsningsevne».»
Fra elfenbenstårnet avslutter stjernefilosofen med å hylle den løsninga han sjøl går inn for:
«Derfor anbefaler den andre siden alternativet med et dypere og bindende samarbeid blant en smalere krets av samarbeidsvillige stater. En slik union trenger ikke lete fram problemer for å bevise sin handlingskraft. På veien dit vil innbyggerne dessuten kunne se at et slikt Kjerne-Europa vil kunne takle de sosiale og økonomiske problemene som ligger bak usikkerheten, frykten for sosialt fall og følelsen av tap av kontroll. Velferdsstat og demokrati danner en indre sammenheng, som i en valutaunion ikke lenger kan sikres av den enkelte nasjonalstat alene.»
Kort sagt lover Habermas det samme som EU har lovt medlemslanda hele tida og som unionen åpenbart ikke klarer å levere. Habermas lever i en drømmeverden. Hvis man ønsker å jage europeiske velgere over i høyrepopulistiske partier og la disse partiene få monopol på forsvaret for nasjonalstaten, så bør man absolutt gjennomføre stjernefilosofens planer.
Jeg ser en eneste grunn til å bruke fem avissider på et så virkelighetsfjernt intervju fra EU-systemets fremste husfilosof, nemlig mangelen på skrivende journalister under ferieavviklinga. Folk skal jo ha ferie.