Tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik har klart å skaffe seg et ufortjent positivt ettermæle av sin befatning med Irak-krigen 2003 og utover. Ganske profitabelt også for den fredsskaper-nisjen han opparbeidet seg etter sin direkte politikerrolle.
Går vi hans rulleblad etter i sømmene, må vi si at han har opptrådt noe uverdig en prest som skal etterleve skriftens bud om ikke å pynte på virkeligheten. Men han kan jo dekke seg bak at så og si hele det parlamentariske Norge, bakket opp av toneangivende media, har vært interessert i å festne dette falske glansbildet av Norges deltakelse i denne krigen.
Bondevik skal ha kreditt for at han sto i mot George W Bush og Jan Pedersens Høyre sitt press om å få Norge med på sjølve invasjonen i Irak 20.mars 2003. Biskopenes klare motstand var kanskje den viktigste enkeltfaktoren her, og Bondeviks egen overbevisning må vi vel også innrømme han.
Men når det i ettertid framstilles som at Norge nærmest sto aleine opp mot Bush her, så underslås det at det bare var 46 land som stilt opp i «koalisjonen av villige», og at omtrent halvparten av NATO-landene også avsto. Et par dusin av de 46 var Stillehavsøyer og andre som jevnlig stiller opp for USA i slike anledninger. Så Norge sto sammen med flertallet i å si nei til å være med på invasjonen. Og bare tre land stilte soldater til invasjonen, Storbritannia, Polen og Australia.
Men om Norge ikke sendte soldater til Irak den 20.mars, så deltok vi med «kuler og krutt» og assistanse allerede fra starten av, slik Erling Borgen dokumenterer 8.juli i sin Dagblad-kommentar etter Bondeviks sjølskryt, hvor han skulle vise at han var av et annet kaliber enn den diskrediterte Tony Blair. Norge deltok også fra «sidelinja» under sjølve okkupasjonen ved å gå med i Operation Display Deterrence som skulle verne Tyrkia om de ble berørt av invasjonene. Denne operasjonen varte fra 26.februar til 30.april og Norge deltok med utstyr mot ABC-angrep og i AWAC-flygningene over området. (Kilde: Store norske leksikon)
For Bondevik er det imidlertid et svart hull i minnet når det gjelder hans direkte bidrag til Blairs krigstokt. 27.juli sto et norsk ingeniørkompani på 160 mann klare i Basra for å assistere britene som hadde kommandoen der. Som Borgen beskriver i sin kommentar var dette langt fra et humanitært oppdrag. De bidro med reine kamprelaterte oppdrag som bygging av bruer og transportjenester for de britiske soldatene.
Dette begynte Bondevik å forberede allerede i april, bare uker etter invasjonen, for å reparere forholdet til Bush. Bondevik hadde planlagt å få til et møte med amerikaneren i Det Hvite Hus i forbindelse med sitt planlagte 17.mai-besøk i Washington. Det holdt på å skjære seg på grunn av avslaget om å stille opp i invasjonskoalisjonen. Men spesielt utenriksminister Jan Petersen var ivrig i reparasjonsarbeidet. Med støtte i at at det ble dratt i gang en prosess i FN om å gi støtte til et såkalt stabiliseringsoppdrag for Irak, (Iraq Stabilization Force), gikk Petersen ut i NTB 12.mai med at Norge ganske sikkert ville bli med her. Da det var forventa at FN-godkjenning ville komme i løpet av mai, mente Petersen at Bondevik kunne varsle Bush om en slik støtte når han møtte Bush på møtet i Washington. Bondevik fikk så møte Bush og reparasjonen ble fullbyrdet. Stortinget vedtok så oppdraget straks etter FN-resolusjonen var på plass, og kompaniet var på plass i løpet av juli.
Fredsbevegelsen som stilte opp mot invasjonen brøt også sammen etter at FN åpnet for stabiliseringsstyrker. Men foruten Rødt var også SP og SV i mot å sende norske soldater dit og en ad hoc Hent soldatene hjem kampanje ble dratt i gang. Også Oslo AP sluttet seg til denne utover høsten. I løpet av vinteren 2004 snudde også Aps Thorbjørn Jagland, som da var leder av utenrikskomiteen, slik at det ble bestemt å trekke ingeniørkompaniet tilbake sommeren 2004.
Men da hadde Bondevik-regjeringen meldt på Norge til Multinational Force-Iraq (MNF-I) som ble opprettet i november 2003, som trakk Norge med i NATOs trening av USAs qusiling-styrker fra den grønne sonen i Bagdad. Norge hadde rundt 10 offiserer med her. SV stilte krav om at dette skulle avsluttes da de gikk inn i regjeringen høsten 2005. Av formelle grunner, da Norge fortsatt opprettholdt sin deltakelse i MNF-I, ble en offiser værende tilbake med begrunnelse av at han var ansatt direkte av NATO.
Men parallelt med opplæringen i Bagdad startet et mer omfattende treningsopplegg ved NATO-basen Jåtta ved Stavanger fra vinteren 2004 av (noe opplæring foregikk også rundt Oslo og sannsynligvis på Rena). Så seint som 5.desember 2008 avslørte Ny Tid at denne virksomheten ennå pågikk, men nå nærmest i hemmelighet. Forsvarsminister Anne-Grete Strøm Erichsen måtte dobbeltsjekke med ledelsen på basen for å få bekrefta at opplæringen fortsatt fant sted. Men fraskrev Norge ansvaret ved at det også her var NATO som sto for treningen direkte.
Med bakgrunn i den virkelige historien om Norges deltakelse i Irak-krigen, står Bondevik-regjeringen som hovedansvarlig for en ganske utstrakt krigsdeltakelse i Irak-krigen, som har lagt føringer for Norges støttefunksjon for USA inn i den nye fasen av Irak-krigen som Norge kasta seg inn i høsten 2015. I disse dager trappes dette ytterligere opp ved at Norge også følger USA militært inn i Syria-krigen. I stedet for å skryte på oss å ha vært fredens apostler i Irak-krigen fram til nå, bør vi ta på alvor feilstega vi har tatt og resolutt si nei til å bli med videre på en krig som kan bli farligere enn noen gang siden 2003.
Arnljot Ask, landsstyremedlem i Rødt