Systemforståelse som mental hygiene (del 2)

6
Detalj fra Hagen for jordiske gleder av Hieronimus Bosch
Johan Nygaard
JOhan Nygaard

I vår omskiftelige tid fungerer en politisk venstresideidentitet og en identitet som verdikonservativ i og for seg troverdig som forankring av sunne tradisjonelle lojaliteter. Begge disse tradisjonelle lojalitetene fungerer også troverdig som fundament for kulturradikalisme, økologisk forstand og radikal klimabevissthet uten en oppdatert systemkritikk. De mest skolerte og konsekvente nyliberalistene fremstår også som kulturradikalere som påberoper seg klimabevissthet i dag. Men kulturradikalisme, økologisk forstand og radikal klimabevissthet uten en oppdatert systemkritikk er ikke troverdig i politiske sammenhenger.

Detalj fra Hagen for jordiske gleder av Hieronimus Bosch
Detalj fra Hagen for jordiske gleder av Hieronimus Bosch

Tilsvarende er den tradisjonelle verdikonservatismen og den tradisjonelle venstresidens kritikk av finanskapitalismen og frihandelsekstremisme langt på vei identisk. Den oppdaterte heterodokse økonomifaglige kritikken av finanskapitalismen og frihandelsekstremisme representerer i dag vår tids mest omfattende og gjennomgripende politiske systemkritikk. Økonomifaget har alltid intuitivt vært systemorientert av natur. Det «nyklassiske» økonomifaglige paradigmet – som er hegemonisk og veileder sosialdemokratene og nyliberalistene i dag – representerer et avvik i så måte.

For å forstå hvor gjennomgripende den heterodokse økonomifaglige systemkritikken er, kan vi se til økonomihistorikeren og utviklingsøkonomen, prof. Erik S. Reinert, og professor i offentlig politikk, Noralv Veggeland, som begge beskriver Stoltenberg og Støres målstyrte og markedsorienterte «modernisering av offentlig sektor» som en lokal strukturell tilpasning til den finanskapitalistiske logikken og frihandelsekstremismen som sosialdemokratene og nyliberalistene  rettsliggjør på overstatlig nivå i EU, EØS, TTIP og TISA.

Målstyrte systemer sentraliserer makt og kontroll, og desentraliserer plikt og ansvar i en klassisk føydal struktur. En deregulert finanskapitalisme projiserer automatisk tilsvarende parasittiske  pyramidale strukturer. Begge tolker virkeligheten med sekundære måltall, og begge forsøker å kontrollere virkeligheten med det nedarvede imperialistiske motivet om overordnet, sentralisert og standardisert system.

Mål- og resultatstyring er designet for kostnadskontroll og for å utløse stordriftsfordeler. Målstyrte systemer tærer typisk på de faglige, sosiale og kulturelle forutsetningene for sin egen fornyelse og bærekraft. Slik er mål- og resultatstyring i industrielle sammenhenger instrumentell når det gjelder å overføre uforholdsmessig store summer fra realøkonomien og oppover i den finanskapitalistiske pyramiden, og er således en betydelig medvirkende årsak til den overakkumuleringen av finanskapital som de heterodokse økonomene forklarer som årsak til finanskriser.

Målstyrte systemer er over hele verden notoriske for sin fryktkultur og tilsvarende manglende evne til å lære av erfaringen og tilpasse seg endrede betingelser og ny kunnskap. Ideen er at frykt og usikkerhet skal skremme medarbeiderne til å yte mer og kritisere mindre. Dette samsvarer perfekt med nyliberalistisk ideologi og menneskesyn. Den heterodokse økonomifaglige kritikken av finanskapitalismen og frihandelsekstremismen  forklarer altså også den snikende fryktkulturen som gjennomsyrer Stoltenberg og Støres målstyrte og markedsorienterte «modernisering av offentlig sektor» – og hvorfor alle som inngår politiske allianser med Stoltenberg og Støre blir demoralisert.

Denne oppdaterte og forskningsbaserte heterodokse systemkritikken kan være dyster lesning i den forstand at den gir oss  innsikt i hvilke gjennomgripende sosiale og politiske sammenbrudd, ufattelige menneskelige lidelser og omfattende økologiske katastrofer som uavvendelig følger av finanskapitalismen og frihandelsekstemismen.  Men denne systemkritikken bidrar også til at økonomifaget blir seg mer bevisst sin systemorienterte natur, slik at vi tilegner oss en sunnere og mer jordnær forståelse av dynamikken i de sosiale økonomiske og politiske samspillene. Og det er denne utdypede systemforståelsen og tilsvarende selvbevisste systemtenkningen som i neste omgang skal hjelpe oss å bygge verden etter finanskapitalismens herjinger og imperialismens siste groteske krampetrekninger.

For sosialdemokratiske og nyliberalistiske politikere i EU og EØS er bondefanget og bundet til masten på en finanskapitalistisk og frihandelseksteremistisk kurs, og kan ikke snu. Sosialdemokraterne og nyliberalistene orienterer seg etter hegemoniske «nyklassiske» økonomiske teorier og matematiske modeller som ikke kan beskrive og forstå systemer – og, når de fungerer som en overordnet tilnærming, følgelig avskjærer oss fra systemforståelse. Nyklassiske økonomiske teorier opererer med et kapitalbegrep uten ide og intensjon, og et begrep om arbeid uten egenskaper og egen vilje – og skjelner ikke mellom forskjellige typer økonomisk aktiviteter. Finanskriser kan i følge nyklassikerne teoretisk sett ikke forekomme.

Nyklassisk økonomisk teori ser bort fra de primære drivkreftene i kapitalismen, nemlig staten, gründeren, teknologien og medarbeiderne – som ikke kan reduseres til sekundære måltall i matematiske modeller – og bygger sine teorier og likevekstsmodeller på sekundære måltall som prisen på kapital (uten ide og intensjon) og prisen på arbeid (uten egenskaper og egen vilje). Og så argumenteres det i neste omgang for at den primære kreative dynamiske ulikevekten som staten, gründerne, medarbeiderne og teknologien på hvert sitt vis og samlet sett representerer, skal tilpasse seg disse sekundære måltallene, og matematiske teoriene og likevektsmodellene.

Målstyringsparadigmet fungerer presis likedan. Mål- og resultatstyrte systemer reduserer de primære faglige, sosiale og kulturelle erfaringene til sekundære måltall som prosesseres på standardisert vis i beslutningsprosessene. Stoltenberg og Støres målstyrte og markedsorienterte «modernisering av offentlig sektor» har så langt betalt eksterne konsulentbyråer flere hundre milliarder kroner for  lemfeldige kvasivitenskapelige utredninger med en overveiende falsk økonomisk argumentasjon. Slike faglige makkverk fungerer som informasjonsgrunnlag for  Stortingets og forvaltningens beslutninger. Disse faglige makkverkene beskriver medarbeidernes virkelighet ut fra de kriteriene mål- og resultatstyringsmetoden har stilt opp på forhånd, og gir tilsvarende forutsigbare råd om hva som er riktig å gjøre for å oppfylle mål- og resultatstyringsmetoden.

Reformer innenfor dette paradigmet kan bare bety stadig større enheter. De problemene målstyringen og stordriften selv forårsaker kan målstyringen bare løses med enda mer målstyring i enda større enheter. Denne forutsigbare dynamikken er innebygd i  mål- og resultatstyringsmetoden, og samsvarer med den finanskapitalistiske logikken og nyliberalistiske ideologien som rettsliggjøres i EU og EØS. Fasiten er altså gitt i utgangspunktet. Den målstyrte, mentalt ensrettede og adferdsregulerte politikerklassen er villig til å bruke hundrevis av milliarder på disse politiske bestillingsverkene for å gi sine egne ideologisk forblindede og forhåndsprogrammerte beslutninger et kvasivitenskapelig skjær. De utspekulerte kommunikasjonsrådgiverne har behov for denne kvasivitenskapelige autoriteten når de skal overkjøre velgerne og medarbeidernes virkelighetsforståelse med tall.

Men folkestyret har behov for en politikerklasse som lytter til fritt tilgjengelig og gratis råd fra fagfolkene og fagbevegelsen, og den overveldende mengden norsk og internasjonal forskning på erfaringen, som entydig forteller oss at målstyring og privatisering av offentlig sektor virker fordyrende, prosesshemmende, kvalitetsforringende og faglig fremmedgjørende i en grad som ikke er bærekraftig.

Den usalige kombinasjonen av de forvirrende og fremmedgjørende nyklassiske økonomiske teorienes hegemoni, sosialdemokratene og nyliberalistenes finanskapitalistiske logikk og frihandelsekstremisme, og den tilsvarende mål- og resultatstyringen av industrien og offentlig sektor, konstituerer den europeiske versjonen av de vestlige industrilandenes økonomiske, politiske og moralske krise – som de aggressivt forsøker å eksportere til resten av verden.  Typisk for denne krisen er at de politiske, økonomiske og administrative elitene på den ene siden, og forskerne, fagfolkene og de brede lag av befolkningen på den andre siden, opererer med vidt forskjellige oppfatninger av virkeligheten. Resultatet er at politikerklassen og lederkulturene blir besmittet velgerforakt og medarbeiderforakt, og at de politiske, økonomiske og administrative elitene tilsvarende typisk blir strippet for troverdighet og tillit. Men flertallet av økonomer har ikke lært noe annet. Og politikerne i EU og EØS har altså latt seg binde til masten. Og lederkulturen gjør bare det de får beskjed om av de finansielle og politiske «eierne» av systemene. En sivilisasjonskrise er alltid dypest sett en moralsk krise, og således også en mental evolusjonskrise.

Disse mislykkede nyklassiske økonomiske teoriene og likevektsmodellene brukes således fortsatt til å begrunne sosialdemokratene og nyliberalistenes ambisjoner om å rettsliggjøre finanskapitalistisk logikk og frihandelsekstremisme på overstatlig globalt nivå i EU, EØS, TTIP og TISA – og til å begrunne en tilsvarende målstyrt  strukturpolitikk her hjemme som legger våre egne naturressurser og historisk opparbeidede verdier, vår egen nasjonaløkonomi, vårt eget arbeidsliv, vår egen velferdsstat, og vår egen oppdragelse, utdannelse og forskning, stadig mer åpen for  utbytting av den parasittiske finanskapitalismen. Det er bare stilen og valøren på den falske likhets- eller frihetsretorikken som tilslører hva de begge i praksis går for sammen, som skiller sosialdemokratene og nyliberalistene i dag.

Sosialdemokratene og nyliberalistene representerer således et svik mot både den norske bygdesolidariteten, verdikonservatismens sosialt samvittighetsfulle individualisme, og arbeiderbevegelsens stolte tradisjoner i Norge. Den finanskapitalistiske logikken og frihandelsekstremismen som rettsliggjøres i EU, EØS, TTIP og TISA – og den tilsvarende mangelen på respekt for faglighet og arbeid som gjennomsyrer målstyringsideologien – underminerer den nordiske modellen i arbeidslivet og krenker de umistelige humanistiske og demokratiske idealene og verdiene som samler oss.

Men hvem i dagens offentlige demokratiske ordskifte stiller opp med troverdighet for den norske bygdesolidariteten, for verdikonservatismens sosialt samvittighetsfulle individualisme, og for arbeiderbevegelsens stolte tradisjoner i Norge? Svært få i en målstyrt, mentalt ensrettet og adferdsregulert politikerklasse som betrakter det offentlige demokratiske ordskifte som et marked hvor de kjemper om «den dumme marginalvelgeren» – eller den ikke fullt så dumme «flytvelgerens» – gunst. Men stadig flere fritenkere, frie fagfolk og forskere, folk i fagbevegelsen, i NGO miljøene, i de ideelle organisasjonene og det selvorganiserende frivillighetsarbeidet, stiller opp for de umistelige humanistiske, faglige og demokratiske idealene og verdiene som samler oss.

Den virkelighetsbeskrivelsen og systemkritikken – og den opplevelsen av svik – som skisseres her overskrider altså den tradisjonelle høyre-venstre aksen i politikken, og stemmer i det store og hele over ens med den intuitive, mer eller mindre reflekterte og velartikulerte, politiske situasjonsforståelsen til et overveiende flertall i det norske folk.

Å føle partilojalitet som i gamle dager blir oppfattet som stadig mindre relevant for en stadig større andel av velgerne. Det er i dag tilsammen mindre enn 200 000 medlemmer i de politiske partiene i Norge. Innenfor EU og EØS skapes det ikke lenger politikk i nevneverdig grad i partidemokratiet eller i lokaldemokratiet. Partidemokratiet fungerer som applaus – og lokaldemokratiet fungerer som  funksjonærer – for en politikk som i sitt vesen kun er en pålagt herming og tilpasning av det som bestemmes i Brussel. Kun en håndfull personligheter i den norske politikerklassen tolker denne systemkritikken – og denne opplevelsen av svik – på en troverdig måte.  Misforholdet mellom holdningene i folket og representasjonen på Stortinget i så måte konstituerer en helt unormal situasjon for et folkestyre.

Så hva hindrer et slikt presumtivt flertall i folket fra å gjenkjenne hverandre i denne kritikken av finanskapitalismen, frihandelsekstremisme og det tilsvarende målstyringsvanviddet, og finne sammen for å danne en politisk kraft som kan frigjøre landet vårt fra EØS-avtalen og målstyringsvanviddets forbannelser, gjenerobre folkestyret, og gjenopprette respekten for faglighet og arbeid? Hva er det egentlig som forvirrer og splitter oss, og gjør oss så svake og maktesløse?

 

(Fortsetter)

KampanjeStøtt oss

6 KOMMENTARER

  1. Så mange ord og forklaringsvariabler dette ikke kan formidles til majoriteten av folket. Artikkelen er virkningsløs. Den er heller ikke forklarende. Egentlig, den er for komplex. Jeg likte den.

    • Takk for tilbakemelding, Kjell Erik. Hvis du likte den, er den vel ikke helt virkningsløs? Ellers er jeg langt på vei inneforstått med kritikken din. Men noe forklarer den vel?

      Målgruppen er nøkkelpersoner og opinionsdannere i den forskningsbaserte fagligpolitiske systemkritikken. Systemkritikken må lede til en utdypet systemforståelse.

      De to første kapitlene sammenfatter det jeg skal utvikle i de påfølgende kapitlene. I utgangspunktet sender jeg kapitlene til en referansegruppe av forskere, fagfolk og fagligpolitiske aktivister, med håp om kritikk, korreksjon, innvendinger og innspill underveis. Jeg har fått oppmuntrende hilsener og svært relevante forskningsartikler som første tilbakemeldinger i dag – som da har gitt meg anledning til å svare med noen nyttige presiseringer.

      Å kjøre samme opplegget parallelt på denne åpne bloggen er et innfall og et eksperiment som Pål synes er en ok ide. Jeg søker altså kritikk, korreksjon, innvendinger og innspill underveis også her. Altså: vi er underveis her.

  2. Jeg liker din systemtilnærming. Men dette er krevende stoff som jeg tipper mange sliter med. Det hadde blitt lettere om du gav noen eksempler her og der.

    Her er bare noen kjappe refleksjoner.

    De som vil forandre på noe, må kjenne de djupere drivkreftene. Det nytter ikke bare se på overflatefenomenene og tro at man kan gripe fatt i noen av dem og endre systemet. Ortodoks “mainstream” økonomi er en slik overflatebeskrivelse som ikke forklarer noen ting og ikke gjør det mulig å endre annet enn overflatiske forhold.

    Systemforståelse er viktig fordi alt er prosesser, og prosessene drives av positive (sjølforsterkende) og negative (dempende) tilbakevirkninger. Virkelige system ligger aldri i likevel, det er alltid bevegelse, om ikke annet på grunn av store eller små endringer i de ytre omgivelsene. Dermed aktiveres tilbakekoplingene, det skapes bevegelse og endring, og aktørene i systemet blir reprodusert. For eksempel: Arbeideren jobber og får en lønn som tilsvarer det som det koster han/henne å holde liv i seg sjøl og familien (eller kanskje ikke det engang). Dermed reproduseres han som arbeider, for han må hele tida selge arbeidskrafta på nytt og på nytt. Kapitalisten derimot, tilegner seg merverdien, han får mer enn han trenger, og reproduseres som kapitalist.

    Det internasjonale økonomiske systemet med Verdensbanken, IMF og en rad andre institusjoner, er rigga for å reprodusere rike land som rike og fattige land som fattige. Jf boka til Erik Reinert: How Rich Countries Got Rich, and Why Poor Countries Stay Poor.

    Mål- og resultatstyring har ingen ting med systemforståelse å gjøre siden det innebærer en byråkratisk styring på grunnlag av kvantitative og målbare indikatorer istedenfor en vurdering av kvalitative prosesser og egenskaper. Den inviterer ikke folk til å jobbe for forbedringer gjennom demokratiske prosesser basert på deres egen innsikt i arbeidet, men til mekanisk å oppfylle kvantitative indikatormål. Indikatorene (så og så mange, så og så ofte osv), ikke de kvalitative målene, blir de virkelige målene som organisasjonen streber etter å nå.

    • Tusen takk, Erik Plathe.
      Vi opererer åpenbart med mange av de samme referansene. Jeg henvender meg altså til de miljøene som er med å utvikle denne kunnskapen i Norge. Det er deres samvittighetsfulle forskning, analyser og vitnesbyrd jeg tolker inn i det tverrfaglige systemvitenskapelige paradigmet som er i ferd med å avtegne seg. I deres arbeid finnes de eksemplene og utdypende og presiserende forklaringene dere måtte savne i denne fremstillingen. For Velferdsstatens hjemmesider (velferdsstaten.no) er en fin inngang for å søke oppdatert informasjon om hva som skjer i den forskningsbaserte fagligpolitiske systemkritikken. Her snakker vi om dyktige folk og imponerende kvalitetsarbeid .

      Referansegruppen jeg har valgt meg kjenner mine intensjoner og hva jeg står for – og jeg har fulgt med på hva de har bidratt med – gjennom flere år. Men jeg har ingen avtale med noen av dem. Det er tusen innganger til dette stoffet. I denne situasjonstilpassede fremstillingen har jeg valgt «Systemforståelse som mental hygiene» som innfallsvinkel.

      Det er deres samvittighetsfulle forskning og faglige forstand vi nå må sammenfatte i fornuftige og troverdige offensive strategier for utviklingen av Norge frigjort fra EØS- avtalen og målstyringsvanviddets forbannelser. Et slikt proaktivt svar på denne moralske krisen har ikke reaksjonen kapasitet til. Dette er den ansvarlige måten å motvirke og nøytralisere de usympatiske elementene i den folkelige reaksjonen, og utnytte de gyldne mulighetene i landet vårt.

      I en mail til den referansegruppen jeg har valgt meg svarer jeg blant annet følgende:

      Jeg tester ut det retoriske begrepet «frihandelsekstremisme».

      Det handler altså ikke om for eller mot frihandel, eller om proteksjonisme eller nasjonalisme som reaksjonær ideologi. I en systemvitenskapelig forstand handler det om hensiktsmessig avgrensede områder for forankring av robuste, lokalt tilpassede strukturer, slik at den lokale økonomien og kulturen bevarer sin integritet og verdighet når den involveres og evolveres i den omsluttende og gjennomstrømmende globale økonomien.

      All historisk erfaring tilsier at en slik integritet og verdighet best ivaretas i en gjennomsiktig demokratisk rettsstat med en egen valuta, og frihet til selv å velge situasjonsbestemte grader av differensiert importvern.

      Begrepet «Finanskapitalismen» betegner i dag både fenomenet finanskapitalisme, og fenomenet gjennomfinansialisert kapitalisme. Dermed er begrepet imperialisme også kommet mer i forgrunnen i analysene.

      bl.a. For Velferdsstaten og Helsetjenesteaksjonen, har bidratt til en solid dokumentasjon og argumentasjon for å understøtte det retoriske begrepet «målstyringsvanviddet», og for å relatere det til begrepene frihandelsekstremismen og finanskapitalismen.

      Alernativet til målstyring som politisk styringsideologi
      er forvaltningsideologi og tradisjonelle demokratiske styringsformer.

      Alternativet til måstyring som budsjett-og økonomistyringsmetode for forvaltningen
      er forvaltningsregnskap.

      Alternativet til måstyring som administrativ og operasjonell ledelsesfilosofi er Kvalitetfilosofi og «kvalitetsorientert samarbeid og ledelse i lærende systemer». (Har du fått anledning til å se nærmere på Demings New Economics?).

      Alternativet til EU og EØS-avtalens illusjon om «næringsnøytral» (ikke konkurransevridende) økonomiske politikk er en «strategisk» næringspolitikk – som altså oppfattes som konkurransevridende, og følgelig er forbudt i EU og EØS. (Derfor snakker Støre bare om «aktiv» næringspolitikk når han kritiserer Erna.)

      Michael Hudsons paper om forvaltningen av oljefondet gir oss innhold til begrepet strategisk finansforvaltning og investeringspolitikk, og forsåvidt også til begrepet strategisk næringspolitikk. Det er behov for å gi mer innhold til hva disse to begrepene innebærer for Norge.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.