Konspirasjoner og paradigmer

59
Catilina-konspirasjonen, et forsøk på å styrte den romerske republikken i 63-62 f.Kr.
Johan Nygaard
Johan Nygaard

Vi lever i en tid hvor illusjonene brister og imperialismens sanne ansikt viser seg for all som våger å se. I sin bok SUPER IMPERIALISM leverer den amerikanske stjerneøkonomen, prof. Michael Hudson, vesentlige bidrag til den verdensomspennende forskningen som understøtter en slik oppvåkning. I sin bok Killing the Host forklarer Hudson hvordan den parasittiske finanskapitalismen nå truer med å ta livet av sitt politiske, sosiale og realøkonomiske vertskap. I slike tider florerer konspirasjonsteoriene blant de undertrykkende og utbyttende makthaverne, og blant de maktesløse og undertrykte ofrene for utbyttingen. Det er ikke noe nytt under solen.

Verdenshistorien er full av mer eller mindre hemmelige konspirasjoner. Alle som jobber med etterretning vet det. Den amerikanske stjerneøkonomen, prof. James K. Galbright, karakteriserer den aktuelle globale gjeldskrisen for en «kriminell konspirasjon» som involverer de sentrale makthaverne i både de politiske og finansielle institusjonene og tilsynsmyndighetene. Den norske stjerneøkonomen, prof. Erik S. Reinert, karakteriserer samrøret mellom Goldmann Sachs og Den europeiske sentralbanken som «pill råttent».

Å konspirere betyr å tenke sammen. Alle mennesker konspirerer selvfølgelig i helt legale former hele tiden for å overleve sammen i hverdagen. Alle maktspill involverer konspirasjoner. Men noen former for konspirasjoner er betenkelige eller illegitime i velregulerte politiske og økonomiske sammenhenger. Og noen konspirasjoner som involverer økonomiske interesser og politiske myndigheter er direkte kriminelle. Det er det frie sivile etteretningssamarbeidets plikt og oppgave å bidra til å avdekke denne type betenkelige, illegitime og direkte kriminelle konspirasjoner og maktmisbruk.

Catilina-konspirasjonen, et forsøk på å styrte den romerske republikken i 63-62 f.Kr.
Catilina-konspirasjonen, et forsøk på å styrte den romerske republikken i 63-62 f.Kr.

Men fenomenet konspirasjonsteorier kan virke avdankende i den forstand at de etterlater oss maktesløse og handlingslammet. Jeg har møtt konspirasjonsteoretikere som hevder at det finnes hemmelige konspirasjoner som sprer falske konspirasjonsteorier for å tilsløre de virkelige konspirasjonene. Slik er den paranoide logikken – men hva så? I verste fall kan konspirasjonsteorier lede til sjelelig sykdom og destruktiv adferd. Derfor fungerer det å bli stemplet offentlig som konspirasjonsteoretiker som et forsøk på karakterdrap.

Alle som gjennomskuer elitenes falske fortellinger befinner seg i denne kollektive faresonen. Her er det viktig at vi hjelper hverandre å skjelne og holde tungen rett i munnen. For å bevare oversikten og sinnets helse, er det altså nødvendig å skjelne skarpt mellom fenomenet konspirasjoner og fenomenet konspirasjonsteorier. Videre er det nødvendig å tilegne seg paradigmebegrepet, og forstå fenomenet konspirasjoner i lys av det.

Det er i det store og hele mye mer opplysende og konstruktivt å bruke paradigmebegrepet med den betydningen vitenskapshistorikeren og kunnskapsteoretikeren Thomas S. Kuhn ga dette. Når vi først forstår dynamikken i paradigmeskifter slik Kuhn beskriver den, forstår vi også bedre betydningen og verdien av den faglig og politiske aktivismen vi selv velger å engasjere oss i. Paradigmebegrepet er således også svært nyttig for en sunn strategisk tenkning.

Galbright, Hudson og Reinert er tre av vår tids fremste paradigmekritikere i sitt fag. Med paradigmebegrepet blir også seniorforsker prof. Rune Slagstads avsløringer av de demokratisk høyst betenkelige konspirasjonene mellom elitene i Arbeiderpartiet, Helse- og omsorgsdepartementet, og de private konsulenbyråene Econ og McKinsy, forstått som et medfølgende aspekt av et demoraliserende forvaltningspolitisk paradigmeskifte med ideologiske og politiske røtter og et forløp som vi kan dokumentere, kritisere og konfrontere med faglig og politisk aktivisme.

Slik bidrar vi også til at de nye paradigmene utkrystalliserer seg. Kvalitetparadigmet og idealet om kvalitetsorientert samarbeid og ledelse i lærende systemer medfører faktisk at vi blir flinkere til å konspirere konstruktivt.

KampanjeStøtt oss

59 KOMMENTARER

  1. » For å bevare oversikten og sinnets helse, er det altså nødvendig å skjelne skarpt mellom fenomenet konspirasjoner og fenomenet konspirasjonsteorier. »

    Ja, Konspirasjoner er noe de onde driver med, mens det er Konspiasjonsteorier at den gode siden skulle gjøre det samme.

    Sorry, men jeg klarte ikke å dy meg,

    Jeg er enig i at ulike politiske aktører følger ulike paradigmer, og at aktører som samarbeider etterhver får det samme paradigmet for å bedre bekjempe den felles fienden, uten at det ligger noen annen konspirasjon bak, enn at de puster den samme luften.

    • Hvorfor skulle du dy deg, Emma. Dette er en betimelig kommentar.

      Det du skriver i siste avsnitt får meg imidlertid til å assosiere til den legendariske kontroversen mellom Thomas S. Kuhn og Karl R. Popper – som altså regnes som de to mest betydningsfulle kunnskapsteoretikerne i forrige århundre.

      Kuhn viste hvordan vitenskapshistorien utvikler seg gjennom paradigmer og paradigmeskifter. Kuhn kritiserte således Poppers ideale forestillinger om «forskningens logikk», fordi denne ideale logikken ser fullstendig bort fra de til tider irrasjonelle økonomiske og psykososiale makt og prestisje interessene som investeres i paradigmer og paradigmeskifter. Popper måtte til slutt motstrebende medgi at paradigmer finnes – noe han riktignok beklaget – men mente at paradigmer og dynamikken i paradigmekamper bare forstyrret «forskningens logikk», som han fremdeles fastholdt som gyldig.

      Popper hadde ingen gode grunner til å beklage at paradigmer finnes. Vi trenger paradigmer når vi skal samarbeide i stor skala. Vi trenger paradigmebegrepet for å identifisere det vi kritiserer, og når vi skal gjøre rede for hva vi selv står for.

      Historien om det tverrfaglige systemvitenskapelige paradigmet som er i ferd med å avtegne seg bekrefter både Kuhns kyniske innsikt og Poppers ideale forestillinger.

      Forholdet mellom mål- og resultatstyringsparadigmet og kvalitetsparadigmet bekrefter også forestillingene til forrige århundres mest betydningsfulle kunnskapsteoretikere.

  2. «I verste fall kan konspirasjonsteorier lede til sjelelig sykdom og destruktiv adferd. Derfor fungerer det å bli stemplet offentlig som konspirasjonsteoretiker som et forsøk på karakterdrap.»

    Folk tror på alt mulig. Guder og spøkelser inkludert. Mørkeredde er det også mange voksne som er fremdeles. Forleden leste jeg at FOD-gården hadde betydelige problemer med å få omplassert de sorte kattene, da folk ofte er såpass overtroiske at de mener sorte katter bringer ulykke.

    Jeg fosøker selv innimellom å karaktermyrde meningsmotstandere ved å påpeke at de er kristne (for å slippe å komme opp med bedre argumenter selv), men de fleste som er enige med meg er for høflige mot kristne til å følge opp, og de kristne selv er så oppfylt av Ånden Som Går at det preller jo av som vann på gåsa.

    Nesten spøk til side, vi må kanskje lære oss å bruke terminologien i revers. I 9/11-kritiske kretser (inkl. meg selv) er det blitt populært å vise til alle de stadig skiftende og varierte forklaringsmodellene fra offisielt hold som konspirasjonsteorier, og man koketterer gjerne med en påtatt, litt nedlatende tone til folk som på ramme alvor påstår at de tror på disse.

    • «Nesten spøk til side, vi må kanskje lære oss å bruke terminologien i revers. »

      Det er vanskelig å forstå noe, når jobben din er avhengig av å ikke forstå, og det er veldig tydelig at det gjelder mange som skriver om 911 f.eks.

      Hovedproblemet er at dere i venstrekirken tillater at presteskapet deres ikke svarer på legitime spørsmål.

      Hvordan skal det gå med sosialistene om det er integrering som skaper rasismen, og sosialistene fortsetter i troen om at du vaksinerer befolkningen mot rasisme, ved å la alle nordmenn vokse opp integrert?

      Hva om sosialistene i EU gjør alvor av følgende forslag, i den tro at det skal virke mot fordommene of fremmedfientligheten, når det er integreringen som skaper hatet? Hvilken straff bør de ha som forhindret korrekt informasjon å nå politikerne, da årsakssammenhengen har vært kjent veldig lenge, selv om hornalistene ikke har skrevet om det?

      Section 7. Penal Sanctions

      (a) The following acts will be regarded as criminal offences
      punishable as aggravated crimes:

      (i) Hate crimes as defined in Section 1(c).

      (ii) Incitement to violence against a group as defined in

      Section 1(a).

      (iii) Group libel as defined in Section 1(b).

      (iv) Overt approval of a totalitarian ideology, xenophobia
      or anti-Semitism.

      (v) Public approval or denial of the Holocaust.

      (vi) Public approval or denial of any other act of genocide
      the existence of which has been determined by an
      international criminal court or tribunal.

      (b)Juveniles convicted of committing crimes listed in paragraph (a)

      will be required to undergo a rehabilitation programm
      designed to instill in them a culture of tolerance.

      http://www.europarl.europa.eu/meetdocs/2009_2014/documents/libe/dv/11_revframework_statute_/11_revframework_statute_en.pdf

    • AF skriver: «Nesten spøk til side, vi må kanskje lære oss å bruke terminologien i revers.»

      Ikke noe kanskje her, folkens. Når vi belyser disse spøkelsene, kan vi kaldt konstatere at paranoia er likelig fordelt mellom maktmisbrukerne og ofrene for maktmisbruket. Når de ikke modifiseres, er makten, frykten og feighetens logikk identiske – og like fantasifulle.

      Våre konspirasjoner om paradigmer og konspirasjoner i dag vil komme oss til gode når trykket i den globale økonomiske og sosiale krisen forsterkes og de sikkerhetspolitiske spenningene øker i tiden som kommer.

      Når trykket i den globale økonomiske og sosiale krisen forsterkes og de sikkerhetspolitiske spenningene øker i tiden som kommer, vil det skikkelige sivile etteretningssamarbeidet som denne bloggen ønsker å bidra til også komme oss til gode.

  3. Oi, oi , oi – dette var heavy stuff – som piratene mine sier.

    Så lenge det finnes straffeparagrafer mot konspirasjoner, så vil det vel finnes teorier.

    Selv prøver jeg å nærme meg fenomener som 9/11 under inspirasjon av detektiv Columbo. Så lenge det etterforskningsmessig er så mangelfullt, velger jeg å kalle forklaringen en konspirasjonteori.

    Skulle det plutselig ramle ned en annen bygning, på samme vis- uten at det er gjort med hensikt – så er jeg åpen for å revurdere synet mitt.

    Når det gjelder paradigmer – så håper jeg at det neste vil være sannhetsparadigmet – så vil vi kunne kvitte oss med mye konspirasjonsteoretisk slagg.

  4. «Alle mennesker konspirerer selvfølgelig i helt legale former hele tiden for å overleve sammen i hverdagen.»

    Alle mennesker unntatt hvite folk med makt. Selv Ronny Kjelsberg o.l. «skeptikere» medgir under tvil at arabere o.a. brune folk kan konspirere, men de vil på det sterkeste ha seg frabedt at hvite maktmennesker kan gjøre det samme.
    Konspirasjoner er noe «De Andre» driver med. Myndighetene i Vesten er så snille og gode, atte. De gjør jo aldri noe som ettertiden oppfatter som slemt. Bare spør Hitler.

  5. Den som aldri er blitt kalt konspirasjonsteoretiker eller antisemitt har ingen rett til å delta i noen seriøs samfunnsdebatt. Disse betegnelsene er motstandskampens adelsmerker.

  6. Da minner jeg om markeringen på Eidsvolls Plass utenfor Forrædernes Hus idag mellom 15:00 og 17:00. Jeg vil være til stede på WeChat under markeringen. Jeg donerer ett eksemplar av Reichskommissar Erna Solberg til alle som kontakter meg på WeChat under markeringen. Last ned WeChat fra Apples App Store. Mitt brukernavn er IngarHolst, i ett ord, skrevet slik.

  7. Jeg har dessverre ingen anledning til å komme til hovedstaden for å skrike meg hes i dag, men er med dere i ånden! Tvi!

    Alle som påkaller og kanaliserer min ånd under demoen er fullstendig sinnsforvirret og vil motta innkalling til utredning ved nærmeste psyk. klinikk.

  8. «Å konspirere betyr å tenke sammen.» Nei, det gjør det ikke. For å konspirere, eller sammensverge, må følgende ligge til grunn: det må være minst to personer, handlingen er hemmelig (foregår i det skjulte), fordi den tåler ikke dagens lys (fordi den er illegal eller moralsk mer enn tvilsom) og det må være en gevist i en eller annen form for deltakerne i konspirasjonen. Å konspirere må ikke sammenlignes med å samarbeid, som er en åpen handling.
    «Alle mennesker konspirerer selvfølgelig i helt legale…» Med bakgrunn av det jeg kommenterte foran er ikke dette tilfelle, men alle mennesker samarbeider selvfølgelig helt legalt.
    De fleste poltietterforskninger tar utgangspunkt i en teori, og mistenktes det om flere detltakere, etablerer de i realiteten en (eller flere) konspirasjonsteori(er), som de arbeider ut i fra. De som utfører sin egen etterforskning, det være seg 911, 7/7, Gulf of Tonkin eller USS Liberty, gjør det samme. Så ender man gjerne med at den offisielle versjonen/forklaringen ALDRI er korrekt.

    • Vel … det spørs om man snakker om etymologi eller daglig bruk av ordet. Det skriver seg fra latin, conspiro/ conspirare, altså «sam-puste/ blåse», faktisk. Det hemmelige og kriminelle man alltid tenker på ifbm. ordet konspirasjon i dag er blitt en språklig praksis, men ligger ikke i ordets betydning. Egentlig betyr det å blåse i hornene sammen.

      • Takk for kommentarer. folkens.

        Etymologisk har begrepet å konspirere – «å puste sammen» – samme rot som spirit – ånd. Vi sier «å ånde for noe», osv – Derfor valgte jeg betydningen «å tenke sammen». Poenget er, som AF skriver, at ordet har fått en mer avgrenset og negativt ladet konvensjonell betydning. Denne negative konvensjonelle ladningen av begrepet mener jeg har uheldige virkninger – derfor nyanserer jeg bruken av begrepet slik jeg gjør i innlegget.

        Fenomenet konspirasjonsteorier er mer eller mindre kvalifiserte spekulasjoner om intriger. Her ligger den paranoide logikken svært nær. Selvfølgelig spekulerer vi og opererer med teorier i alle former for forskning og etterretning. Det er når vi blander sammen fakta og det vi faktisk vet med spekulasjoner og teorier at problemene oppstår, at det kan galt, og noen ganger riktig galt.

        Et hvert intellekt opererer selvsagt med både erfaring, fakta, spekulasjoner, teorier og skjønn i sine analyser og sannsynlighetsvurderinger.
        Idealet om et ryddig og oversiktlig intellekt tilstreber gode mentale rutiner for å skjelne skarpt mellom erfaring, fakta, spekulasjoner, teorier og skjønn i sine analyser og sannsynlighetsvurderinger.

        Da blir intellektet mer troverdig og slagkraftig. En slik mental hygiene øker vår kapasitet til å utfolde oss fritt i åndslivet og fornye den sosiale virkeligheten. Dette gjelder i alle sammenhenger – også i våre nære relasjoner.
        Mitt innlegg om konspirasjoner og paradigmer er ment å stimulere leseren til å meditere litt over egen praksis i så måte- slik et ryddig og oversiktlig intellekt rutinemessig må gjøre hele veien.

        Konstruktiv konspiratorisk hilsen
        Johan Nygaard

        • Personlig er jeg glad for alle som prøver å bruke sitt eget hode, i stedet for å bli fortalt hva de skal tenke.

          For meg er det så enkelt at jeg tester forklaringer og teorier opp mot det jeg vet fra før, men i like stor grad hva andre vet eller tenker. Kommentarfeltene fungerer slik – der blir det kritisert, kommentert, underbygget eller plukket fra heverandre – alt etter som.

          Så jeg vil si at kvalitetsparadigmet er her allerede. For de som våger å bruke det.

          • Nettopp, AnneBrit.. og nettopp. Slik skal det fungere i det åpne og frie sivile etterretningssamarbeidet.. og slik er det faktisk med kvalitetparadigmet. Dette er de sunne alternativene til kommunikasjonsrådgiveriet og målstyringsvanviddet.

        • Alle ord har et utspring, men så forandrer betydningen seg – kanskje et slags paradigmeskifte da, for det ordet det gjelder. Slik utvikler språket seg, som vi vet. Det er etymologisk interessant at ordet «konspirasjon» har det utspring som du nevner,men ikke mer enn det heller. Det norske ordet «rar» betyr hos oss «merkelig», og negativt ladet, mens det engelske «rare» har beholdt noe av det opprinnelige, nemlig «sjelden». Alle raringene i Norge, kan jo klynge seg til dette, eller flytte fra Norge. Kynikeren kan jo hygge seg med at ordet betød «hundeaktig» – hvis han da elsker hunder. Eventuelt emigrere. Eller ta støyten, ved å stå på krava, være saklig i debatt og ærlig og kjærlig med sine nærmeste. Men det er morsomt med etymologisk ordbok.

          Kanskje språket trengte et ord som kunne få den betydning «konspirasjon» i dag har. Slike «hopp» skjer jo hele tiden. Vi må forholde oss til den betydningen av ordet «konspirasjon» som faktisk har etablert seg. Når det er sagt må vi samtidig, tror jeg, være oppmerksom på at språket aktivt, og helt strukturelt, blir brukt som et maktmiddel, til påvirkning, til å miskreditere meningsmotstandere. Dette skjer også hele tiden, også i kardemommeby. Det skjer vel også desverre i det daglige, oss mennesker i mellom.

          Så noen kan oppleve å bli stemplet som konspirasjonsteoretiker, og helt riktig føle det som urettferdig og galt. Skal hun da blåse seg opp og si at hun er stolt av det, fordi hun liker janitsjar-musikk ( konspirasjon betyr å «blåse sammen»). Da vil hun vel bli sett på som rar, og det i den ekle norske betydningen. Ikke kan hun emigrere heller – for dagens betydning av ordet «konspirasjonsteoretiker» er virkelig er produkt av den siste runden av globalisering.

          Løsningen er å fortsette debatten, på en redelig og sannferdig måte. Da blir intellektet mer slagkraftig og troverdig.

          Dette synes jeg Pål Steigan bare greide sånn passe i sitt hovedsvar til Ronny Kjelsberg i Klassekampen. Jeg skal ikke gå inn i dette. Jeg vil heller snakke litt om en konkret konflikt jeg faktisk vet litt om, nemlig Ukraina. Steigan har skrevet mye om dette her på bloggen. Med forbehold om at jeg ikke har lest alt, vi jeg påstå at Steigan virker påfallende lite troverdig, og også påfallende lite ydmyk når det gjelder kompleksiteten i dette spørsmålet. Kortversjonen er at opprøret på Maidan var et fascistisk kupp, iscenesatt av USA. Og at annekteringen av Krim og involveringen i Donbass var og er en helt legitim russisk operasjon.

          Jeg må bare først si at jeg er enig med Steigan i at USA er ille. Det er et «ludder» ( etymologisk; tarvelig, løsaktig). Jeg tilhører også venstresiden, og for meg er det et dypt verdivalg. USA er Machiavelli på speed, i Hollywood, med 3D-briller. Nå har jeg blitt eldre etterhvert, og vet at tarveligheten og løsaktigheten finnes mange steder, ikke bare i USA, ja til og med i samfunn som påberoper seg å være både det ene og det andre. Men hvis jeg ikke allikevel har et ideal om et bedre samfunn, kan jeg gå og legge meg. Dette idealet finnes på venstresida, i tradisjonen fra Marx og andre.

          Så det er mitt ståsted.

          Ukraina- konflikten er den mest alvorlige som har skjedd i Europa siden oppløsningen av Jugoslavia. Siden jeg personlig flere ganger har vært i Ukraina, og kjenner mennesker der som er berørt, blir jeg alltid sint og opprørt når jeg leser beskrivelser og analyser ( skulle kanskje heller sagt «skriblerier og synsinger») om det som har skjedd der – og fortsatt skjer.

          Når Pål Steigan betrakter protestene og maktovertagelsen i Kiev som et «fascistisk kupp», så er det helt kategorisk. Dette er uten enhver tvil. Dette er ifølge ham geopolitikk, drama på høyeste nivå. USA mot Russland fra første stund. Men du tar feil. Trumkortet ditt er selvfølgelig de «fascistiske elementene» som Høyre Sektor, Azov-bataljonen og andre. Det er med på å illustrere, eller bevise at dette dreier seg om fascisme. Videre partiet Svoboda, med utspring fra vest-ukraina, som også er «fascistisk». Du, og dine meningsfeller ser ut til å ha adoptert Putins og Russlands fortelling og fremstilling, eller «narrativ», Ironisk nok er dette ordet trolig avledet av det latiske ordet GNARUS («som kjenner / vet). Men dette vet du ikke nok om, Steigan.

          Selvfølgelig var det, og er det fascisme i Ukraina, og disse elementene var viktige faktorer i det som skjedde. Men fascisme finnes i dag overalt i Europa. Det er et problem som vi på venstresida bør ta på alvor. Og utviklingen skjer fort, og ikke minst inne i EU. At maktovertagelsen i Kiev for to år siden var et «fascistisk kupp er i imidlertid en drøy påstand. Ja, det finnes spor av blomkål i TORO sin blomkålsuppe, og den er til og med synlig, fordi de er de eneste klumpene som er der. Allikevel er det mindre enn fem prosent blomkål i den suppa. Både Pål Steigan og jeg vet er at hvis det skal bli ei skikkelig blomkålsuppe, må vi tilsette litt sjøl. Og det er nettopp det Steigan gjør. Han ser at det er fascistiske klumper i den ukrainske suppa, men han vil veldig gjerne tydeliggjøre dette. Han blåser seg opp og sier at dette er faen ta meg ei fascistsuppe, og tilsetter det meste sjøl.

          Så hvor tar han det fra? Jeg tror han er oppriktig og ærlig, og ikke et troll betalt av Putin. Men jeg tror han mangler kunnskap. Og det skulle en jo ikke tro var mulig, når vi vet at Pål Steigan bruker all sin tid og arbeidskapasitet på å sette seg inn i det som foregår, i følge ham selv leser han seks språk, og er høyt og lavt på det store internettet og andre steder, samler lenker, klipper og limer. Det er veldig veldig bra. Jeg synes det er fantastisk at det finnes slike mennesker i underskogen, som står på sitt. Veldig ofte kommer det bra ting ut av det. Men jeg tror det går an å bli blind også.

          Jeg ser det er fascistiske elementer i Ukraina, og at de både medvirket og medvirker. Men jeg vet jo at den største delen av Maidan-opprøret ikke var det. Motoren var vanlige folk. I tillegg studenter. Var de naive? Nyttige idioter? Kanskje delvis. Men hva gjør man når man er fattig og håpløs? Ukraina er et veldig splittet land, i utgangspunktet – og jeg er helt uenig med mine ukrainske venner i at Ukraina må bestå slik grensene er nå. Jeg mener at folk må bestemme. Det beste for alle på lang sikt var at de russiskdominerte områdene ville tilfalle Russland. Men mine ukrainske venner kan ikke forstå dette. For disse områdene er jo kulturelt «ukrainske». De rike gruvefeltene i Donbass, var ukrainsk bondeland, før russerne kom.

          Det vestlige ukraina rundt Lviv, er en motor i den moderne ukrainske nasjonalismen. Det er også her fascismen står sterkest i dag. Det var her Stepan Bandera, en ukrainsk nazist, en fascist – ifølge Steigan, opererte. Men å lese det Steigan skriver om Bandera gir meg en uvirkelighetsfølelse av de sjeldne. Jeg tror ikke han vet hva han selv mener. Han er på gyngende grunn. Han kjøper en fortellig som riktignok er ille nok, men som tilslører mye mer enn den informerer om. Det handler selvfølgelig litt om hva man leser, og hva man instinktivt tror på. Men jeg anbefaler alle å lese Timothy Snyders verk «Hollocaust». Her blir Banderas massakrer ikke levnet mye ære – men heller ikke polakkenes, tyskernes eller russernes. Her var det mye som skjedde. Og den ene var ikke særlig bedre enn den andre.

          Jeg rusler gjerne opp til Stepan Bandera-gaten når jeg er i Lviv. Og jeg besøker fengslet, som nå er museum. Fengsel i uminnelige tider, fra den gang de tilhørte Hansburg-dynastiet, så polen, så nazi-tyskland, og til slutt Sovjetunionen. Her var det nok av politiske fanger. Ikke noe problem med fylle dette fengset med politiske fanger.

          • Takk for godt og velskrevet innlegg, Erland. Innvendingene mot Steigans utlegning av Ukraina-konflikten er selvfølgelig på en måte relevante og svært nærliggende, for det har har vært en noe ensidig dekning. Andre har også påpekt dette i mindre forsonlige og respektfulle vendinger enn hva du gjør her.

            Jeg får si denne gang som jeg gjerne har sagt til andre i samme ærend, at jeg tror og håper i det lengste det er slik at ensidigheten er prisen for å få frem en annen virkelighet enn de store mediene med alle sine bindinger gjør.

            At Maidan-opprøret selvfølgelig hadde dype røtter i folkelig misnøye, at annekteringen av Krim er folkerettsslig problematisk uansett hvordan man ellers ser på den, at Putin er en kjeltring han også, at kuppet er mye mer enn et fascistkupp orkestrert fra Vesten, alt dette er vel selvfølgeligheter jeg har tenkt at Steigan rett og slett ikke fant det bryet verd å understreke, da midtstrømsmediene gjør jobben med å banke dette inn i hodene våre så ivrig og grundig fra før. De sidene ved saken som har vært Steigans agenda har derimot vært underdekket eller fraværende i våre store medier, og har derfor trengt en kanal for eksponering. For å gi selvstendig tenkende lesere mer balansert info i sum, så og si. At ikke alle artikler om Ukraina fra Steigans hånd har vært utstyrt med forbehold og påminnere om at ikke verden er sort-hvit før han så har kommet med sine poenger og analyser, har jeg tolket som en slags tillitsgreie mellom ham og oss lesere. Selvfølger som ikke behøver å gjentas hver bidige gang saken skal berøres for å være helt sikker på å fremstå uangripelig nyansert, liksom. Balansen og nyanseringen oppstår inne i mitt hode i syntesen av MSM og alternative medier, og jeg har tenkt at Steigan forstår at ting kan fungere på den måten og jobber deretter.

            Veldig ok at du tar det opp uansett, synes jeg. Viktig med litt motstand her også, når alt kommer til alt.

    • Øysteins innlegg gir meg anledning til å utdype og presisere problembeskrivelsen.

      Konspirasjoner og sammensvergelser – eller gjensidige forpliktelser til strategiske mål i fortrolige samtaler som virker styrende på de involvertes taktiske beslutninger i sine respektive posisjoner og situasjoner – er i utgangspunktet en positiv, sosialt kreativ og siviliserende egenskap vi har som mennesker. Vi kan gjenkjenne denne egenskapen i flokkdyrenes instinkter. Dette ligger dypt i oss. Noen ganger utfoldes denne kraftfulle menneskelige egenskapen antisosialt og destruktivt.

      Siviliseringen av menneskene ble mulig da vi lærte å gjennomskue og regulere befruktningen og reproduksjonsprosessene i naturen. Siviliseringsprosessen innebærer også å regulere menneskenes egne seksuelle instinkter i et befruktningssystem – og regulere de individuelle viljene slik at de mentale kreftene i stadig større grad styrer viljekraften. Dette er svært vanskelig og skaper masse problemer for oss, men må forståes som et uavvendelig og håpefullt aspekt av evolusjonen.

      Siviliseringen innebærer også å regulere evnen til å konspirere og danne sammensvergelser. I en sunn kultur modifiseres denne egenskapen med etisk refleksjon og moralske forbilder. I velregulerte politiske og økonomiske sammenhenger vil noen konspirasjoner og sammensvergelser anses å være betenkelige, illegitime eller direkte kriminelle. I paranoide autoritære kulturer og i diktaturer reguleres adgangen til å konspirerer og danne sammensvergelser på en måte som krenker de menneskerettighetsidealene vi har stilt opp som motiv for den menneskelige sivilisasjonen.

      Når vi beskriver problemet slik, forstår vi kanskje bedre hvorfor dette tema er så betent – og følgelig behovet for å ta tyren ved hornene. Dette handler om makt og evnen til å påvirke den kollektive viljen. Da forstår vi også bedre behovet for mental hygiene – og følgelig behovet for paradigmebegrepet når vi skal skape orden i våre egne forestillinger.

      • Takk, det var et vettugt innlegg igjen, Johan.

        Jeg kan tilføye at så vanskelig som det er å stille etisk refleksjon og moralske forbilder opp som modererende faktor som det er, er det bl.a. fordi vår evolusjonære fortid er fylt til randen av lureri og dobbeltspill, løgn og tydelig fremvisning av forstilte egenskaper som kan imponere – og reélle egenskaper som er egnet til å muliggjøre dominans. Det finnes ingen objektive kriterier for når en konspirasjon er negativ, det blir den enes død, den andres brød igjen, og vi er etterkommere etter dem som behersket lureri aller best. Så ja, det sitter dypt. Og vi er fremdeles flokkdyr, ikke nesten som flokkdyr. Sivilisasjon er et tynt ferniss. Nå må vi snart lære oss at vi er innelåst sammen på denne planeten, også må vi lære oss det vanskeligste av alt, som er besinnelse. Å avstå fra å gripe muligheten. Og det skjer bare om vi innser at det ikke er noe annet sted å dra for noen av oss. Alternativet er at vi river innvollene ut på hverandre til det kun er en haug med blod og tarmer igjen med en svært ensom mann på toppen. Han vant.

        • Det finnes ikke noe naturlig mest overordnet senter på en klode. Hver og en av oss befinner seg på toppen av jordkloden – her og nå – midt i uendeligheten og evigheten – og midt i cyberspace.

          • Det vil jeg tro. Jeg gjør i hvert fall det. Men er dette et argument som bekrefter eller utfordrer det jeg skrev? Eller bare noe du fikk lyst til å si, sånn en passant? Du mistet meg et øyeblikk her.

        • Bare en poetisk assosiasjon til den ensomme mannen på toppen. Jeg er helt med på det du skriver, AF – slik du understøtter det jeg skriver. Jorden er i himmelen, vi er èn menneskehet – og vi blir aldri kvitt hverandre.

          • Da ble det et mentalhygienisk dikt, gitt.

            EN VERDEN

            Det finnes ikke noe naturlig mest overordnet senter på en klode.
            Hver og en av oss befinner seg på toppen av jordkloden
            – her og nå –
            midt i uendeligheten og evigheten.
            Vi er èn menneskehet.
            Jorden er i himmelen,
            det er stjerner under føttene våre,
            og vi blir aldri kvitt hverandre.

          • MÅLOPPNÅELSE

            Livet er et
            svært så svært

            og for de fleste
            svært så kjært

            og veldig godt
            eksempel på:

            Det er veien
            man må gå,

            ikke det
            fordømte målet

            seks fot under
            eller så

            som er selvet
            målet her

            og selve
            målet nå

          • Tusen takk for et stramt og elegant dikt om måloppnåelse, AF. Jeg blir målløs. Mål- og resultatstyring er uansett en dårlig vei å gå.

          • Og takk for inspirasjon og herlig veggspill. Men vet du hva, Johan … det rare er (som jeg tenker du stusset ved) at det har sneket seg inn en «t» i det nest siste selve(t). Den finnes ikke i diktet slik det ble laget, jeg har til og med postet det i et herværende kommentarfelt en gang før, og da ble det heller ikke sånn. Det må nok rett og slett settes på kontoen for sliten og sleivete, men det skjærer meg i øynene.

            Dóg, med åpning for at interessante ting ofte ligger i det som gikk galt eller avvek fra normen, er det lett å se at her har oppstått et nytt dikt, art-by-accident style, hvis man kjøper den om «selvet», som i psykologiordboka, og antar at det påfølgende «målet» er Gammel Dansk-norsk for «målt». Da blir dette en måte å si at «veien man må gå også er en selv, det man er, som blir målt og veid.» Derfra er fortolkningene og assosiasjonene uendelige, og uendelig er for langt å gå inn på her, men det kan vi sikkert leve med en stund, og så kan jo folk få tolke, måle og veie selv, og på le-siden av uendelighet finnes uansett nuet, som jo bør være et slags mål i seg selv.

          • Takk i like måte, AF. Da følger jeg opp din filosofisk meningsfylte skrivefeil med å konstatere at båten blir til mens vi ror, og at Steigan.no underveis har fått en infrastruktur og en design som kan bære mer og fler, og et bredere spekter av innhold. Pål gjør oss således en stor og bærekraftig tjeneste på veien som jeg håper stadig flere sannhetssøkere og skriveføre vil ta i mot med respekt.

            Da bør vi med respekt og melde også svare med en ambisjon om at kommentarfeltene på denne bloggen skal bli landets mest stimulerende og leseverdige, og noe som bidrar til å promotere Steigan.no.

            Det synes jeg du bidrar til med din stil, ditt vidd og ditt skarpsinn, AF. Både som leser og skribent setter jeg stor pris på dine kommentarer. Takk til alle dere andre som også har kommentert på innleggene mine. Dette er moro og meningsfylt å være med på.

  9. AF; takk for hyggelig tilbakemelding på innlegget mitt.

    Du skriver at Steigans agenda er å nyansere bildet, få fram en annen historie enn den som blir servert i verdens aftenpostener. Det er virkelig en god tanke. Men jeg tenker at det er fort gjort å trå feil, spesielt når man ikke kjenner situasjonen svært godt. Steigan er flink til å skrive. For å få fram et budskap, et poeng, må man av og til spissformulere seg. Det skaper gnister i hjernen og plutselig ser vi saken på en litt ny måte. Ordet «debatt» har utspringet «slå hardt», eller noe sånt. Det får meg forøvrig til å tenke på historien om en zen-munk som ble spurt av en av sine frustrerte elever om han ikke kunne forklare ham hvordan han kunne se lyset. Hvorpå zen-munken umiddelbart slo ham i hue med en planke.

    Vel! Vi er interessert i å forstå hva som skjer i verden, vi liker gode argumenter, gjerne spissformuleringer, vi liker å avkle løgnere, hykleri og løsaktighet. Vi som er opptatt av politikk er ofte moralske mennesker, som vil det beste. Men før man vet ordet av det står man selv med planken hevet over ignorantens hode.

    Jeg fulgte en annen blogg -og denne bloggeren var som Steigan opptatt av å fortelle en annen historie enn den i aftenposten. Han ville balansere. Han hadde kunnskap også, det var fakta i bøtter og spann. Og jeg lærte mye av det han skrev. Han så situasjonen gjennom «russiske» briller, mens jeg ser den gjennom ukrainske. Det var noen saftige diskusjoner. Jeg tror ikke han selv var klar over hvordan meningene hans hardnet seg. Kanskje mine gjorde det også. I begynnelsen skulle han altså være balanserende, men etterhvert innrømmet han at hans ståsted var pro Russland. Da russland plutselig involverte seg i Syria hadde han et par nølende innlegg, han innrømmet at dette var litt vanskelig. Han visste ikke nok om situasjonen der nede til å ha noen klar mening. Men det gikk bare et par dager før situasjonen var avklart; det Putin gjorde der nede var selvfølgelig det eneste riktige. Denne bloggeren var også en som, i likhet med Steigan, stadig lenket til artikler i vestlige media som «avslørte» at CIA, USA har urent mel i posen – men som i neste øyeblikk frådende påstår at de samme mediene er kneblet og styrt av de samme.

    Hvis vestens media er styrt av CIA (spissformulert), må jeg si det er overraskende mye snusk og i deres øyne usannheter som allikevel passerer dette filteret. Faktisk tør jeg påstå at det går an å tilegne seg et ganske nyansert bilde av situasjonen i Ukraina gjennom vestlige medier. Hvis vi i tillegg tar med profilerte skribenter, bloggere, forskere, i det hele tatt, så er det ikke vanskelig å finne et nyansert bilde.

    For de som bare leser vg og aftenposten er det annerledes. Men hva kan vi forvente? Det er ikke noe annerledes enn det alltid har vært. Vi skal heller være glade for at vi i dag har andre kanaler som når massene på en helt annen måte enn før. Wikileaks er bare et stikkord her.

    Så jeg syns egentlig at Steigan bør besinne seg, og ikke være så frenetisk opptatt av den ukrainske fascismen, i sin iver etter å «nyansere bildet». Til syvende og sist slår det tilbake på ham selv. For sannheten er nemlig ikke så enkel.

    • Vanskelig å være veldig uenig, Erland. Du har et forbilledlig ryddig hode. Og mitt slags forsvar for metodikken er mest basert på antakelser, Steigan får evt. selv gi deg fasit på hvordan han tenker om dette.

      Propaganda og mediekontroll er sjelden eksakte vitenskaper eller kirurgiske presisjonsverktøy. At MSM kan brukes som noens propagandaverktøy uten dermed å fremstå som opplagt ensidige eller selvsensurerende er slik det ofte fungerer, tror jeg. Det må opprettholdes et inntrykk av seriøs og uredd journalistikk, og de er faktisk ikke spesielt desperate på at ikke sanne, establishment-motstridende opplysninger skal finne veien til folkets hoder. Det beste var om det var mulig å holde alle hemmeligheter hemmelige, men det er ikke mulig. Det nest beste er da faktisk å kontinuerlig lufte så mange skjeletter ut av skapet som mulig mens man kan gjøre det uten akutte konsekvenser. Jo færre som leser det jo bedre, men noen av oss gjør det. Når vi så i vår treghet og latskap lar det passere, har vi bidratt til å legitimere det, og det vil ha mindre sprengkraft senere. «Jammen, dette visste dere jo tross alt alle sammen! Det sto jo i bla’ både her og der!» Så man pakker det inn i sport og underholdning og sørger for at siste innslag er om ei katte som kom uskadd ned fra et tre ved brannvesenets hjelp. Begynner man å telle innslag/ artikler eller se på nøyaktig hvor i den eventuelle kritikken tyngdepuntet legges, blir det tydeligere hvordan det fungerer. Men som sagt, intet presisjonsverktøy.

      Din optimisme på vegne av sannheten og det nye mediemangfoldet deler jeg, og det er kanskje noe av det eneste vi har å fare med i dag.

      Til slutt: Jeg elsker zen-humor, og er temmelig overbevist om at «lyden av én hånd som klapper» rett og slett er en saftig ørefik. 😉

  10. Ett problem är att en serie av HELT slumpvisa händelser kan i EFTERHAND framstå som en mycket listig konspiration.

    • Anders Persson skriver: «Ett problem är att en serie av HELT slumpvisa händelser kan i EFTERHAND framstå som en mycket listig konspiration».

      Ja, noen ganger er det slik. Paradigmebegrepet er nyttig fordi det forklarer hvordan mennesker kan tenke og handle synkront i forskjellige sammenhenger uten å konspirere.

  11. Fin artikkel, Steigan, og beskriver situasjonen godt. Attpå til fra selveste aftenposten. Det må jeg si. Har vestlige medier begynt å skrive kritisk om Ukraina nå!?
    Ukraina er korrupt. Et enormt problem. Tenk hva Ukraina hadde vært i dag hvis ikke. Korrupsjonen er grunnen til at det er et europeisk u-land. Ingen investorer tør etablere virksomheter der, selv om landet flyter over av billig arbeidskraft. Slik har det vært lenge. Det er ikke noe problem for vesten, for vi har jo nok av fattige land,

    Korrupsjon og vanstyre, oligarki og avmakt – hvis du spør de som med hjertet var delektig i maidan-protestene, så var det dette som var grunnen. Hvis du du funderer på hvorfor det ikke hjalp, så kan du selvfølgelig skylde på de fascistiske elementene. I din fortelling var dette et fascistisk «kupp». Og dette fascistiske kuppet, og ukrainas » aggresjon mot sine egne» i donbass, er altså forklaringen på den ukrainske miseren anno 2016.

    Det er legitimt å ha god fantasi.

    • Jeg påberoper meg ikke å ha mye kunnskap om interne forhold i Ukraina. Men Erlends analogi om Toro blomkålsuppe kan vel også brukes til å understøtte Steigans fremstillinger? Og hvilke krefter utenfor Ukraina rører i suppa, og hvilke interesser har de? Hvordan vil Erlend kommentere den siden av saken?

      • Siden Ukraina er blitt tema i dette kommentarfeltet, og jeg i innlegget nevner prof. Erik S. Reinert, kan dere jo google Reinert om Ukraina og lese hva en verdikonservativ heterodoks fagøkonom har å si om hvilke paradigmer som står mot hverandre i denne sammenhengen.

        Da finner dere også denne videosnutten:

        https://www.youtube.com/watch?v=uty8QSOw_1g

      • Selvsagt har du rett i det. Poenget mitt er imidlertid at jeg er så lei av hvordan denne konflikten reduseres til kun geopolitikk. Kanskje er det uunngålig, jeg vet ikke. Jeg håper at det genuine ukrainske raseriet mot korrupsjonen og vanstyret – som var kjernen i maidan-opprøret – ikke glemmes når historiebøkene skal skrives om noen år. Hvilke krefter utenfor som har rørt i suppa, og omfanget av dette, er det vanskelig å vite. At det skjedde da er nok sikkert. Helt sikkert. Og at det skjer i dag er enda mer sikkert. Ukraina er dødsdømt, og gribbene står klare til å ta for seg. Det mest fortvilte i situasjonen er at de ulrainske nasjonalistenes narrativ om den ukrainske nasjon, nå har monopol. De som forsiktig måtte ytre at det beste for å redde stumpene, og ikke minst menneskeliv, var å gå med på en deling – blir betraktet som forrædere. Og Putin, som vil ha et helt, men helst svakt, ukraina inn i den russiske folden, godter seg over dette. For meg ser det ut til at det er Russland som mest aktivt har rørt i suppa, dette må det være lov til å mene selv om USA mener det samme!!

        Hvilke interesser har USA og «vesten» av at Ukraina skal snu Russland ryggen? Sikkert mange. Kontroll, økonomi, hegemoni. Men igjen; vi glemmer at ukrainerne selv ikke er dumme. De har sine egne ideer om hvordan de kanskje kan få et bedre liv. Sett fra deres ståsted er Polen en suksesshistorie som ikke har vært mulig for dem. De ser på EU og vest-europa som et frihetsprosjekt. Vi gode sosialister her på oljebjeget Norge kan lett se at EU etterhvert har utviklet seg i udemokratisk retning, og at prosjektet har en tvilsom framtid. Men for store deler av den ukrainske befolkningen er EU mer enn godt nok. Og det burde vel ikke være så vanskelig å forstå? Korrupsjonen og oligarkiet i Ukraina kan også forklares historisk og kulturelt, og det er som alltid flere grunner. Men det er ihvertfall ikke et virus som er plantet av CIA. Den kan ikke Putin bruke. Det er heller slik at det er en arv fra et økonomisk system som ikke fungerte i Sovjetunionen. Ukrainerne sier for eksempel at det ikke er rart at så mange rikinger, oligarker, kommer fra Dniprotetrovsk, for slik var det jo i Sovjet også.

        • Alt du skriver er forståelig og gjenkjennelig, Erlend. Det vi tror på i menneskene er antakeligvis den sterkeste kraften Ukraina – men kanskje også den mest naive. Men vi må være naive noen ganger for å tro at det i det hele tatt er mulig å redde verden. Vi kan advare og forsøke å opplyse de naive, og noen ganger beskytte – men noen illusjoner må de naive få lov å lære å gjennomskue selv.

          Der umulig å «holde med noen» i de geopolitiske maktspillene i dagens globale virkelig, for selve spillet er blitt infisert og fordreid av ondskap. Putin fremstår i så måte kanskje som en mer rasjonell og forutsigbar aktør enn de Ukrainske lederne, EU-kommisjonen, USA og Nato og det militærindustrielle komplekset i dag. Eller kanskje ikke? Det kommer an på hvordan vi forstår finanskapitalismen og det militær-industrielle kompleksets rasjonale.

          Det beste vi kan gjøre er å stille oss solidarisk med planeten og menneskeheten på et dypere plan, og forsøke å gi næring til det vi tror på i menneskene.

          • » Vi kan advare og forsøke å opplyse de naive, og noen ganger beskytte – men noen illusjoner må de naive få lov å lære å gjennomskue selv.»

            De naive, du! Tydeligere kan det ikke sies, at «jeg» er klok og «de» er dumme. Eller er jeg bare vanskelig nå? Jeg tror ikke du hadde brukt de ordene hvis du hadde stått foran en gruppe ukrainske studenter med broderte trøyer.

            Det gir meg anledning til å si at problemet kanskje like ofte er at noen er for smarte. Eller de tror de er smartere enn de er. Å konspirere kan gjerne bety » å tenke sammen», og ofte sjer dette spontant – og det er en rasjonalitet i det. Å hevde at USA er et imperialistisk imperium er ingen konspirasjonsteori. Det var ikke en konspirasjonsteori heller, viste det seg etterhvert, at soldatene uten distinksjoner som plutselig var på Krim, var russiske. Kanskje det heller ikke er en konspirasjonsteori at USA hadde en liten eller lang finger på balalaika-strengene
            i forbindelse med kuppet i Kiev. Men tenk litt! Er det noen som var tungt inne var det selvfølgelig Russland. For Russerne er jo dette viktig. Det er ingen teori. Og at russerne er smarte når det gjelder etteretning er heller ingen teori. Allikevel ble det et nederlag for dem. De hadde også god tid til å forberede seg, så de ble ikke akkurat tatt på senga. En konspirasjonsteori som jeg kan lansere her og nå, er at Russland i ettertid pøste på med beskyldninger mot fascistiske elementer, mot USA og «vesten», for å tåkelegge sitt eget bitre nederlag. Jeg innrømmer at det bare er en konspirasjonsteori, men det er ingen helt vill tanke.

            Kanskje sannheten er litt av begge tre. Kanskje Russland har desiformert, tåkelagt, på en kløktig måte. Og kanskje USA var involvert. Kanskje også den folkelige kraften i maidan-protestene, var saltet og krydderet som fikk suppa til å bli en regnbue-opplevelse, en khatarsis i glede og seiersrus for de uttallige som hadde holdt det gående i ukesvis. Men huff, nå begynner jeg å snakke om de naive igjen.

            Kanskje sannheten er litt som i et bilde i photoshop, med forskjellige lag – eller som et trykk i tre-fire farger.

            Jeg tror nok når det kommer til stykket at vi ikke er så uenige. Så legger vi kanskje vekt på forskjellige ting, alt etter hvilken erfaring vi har, hvem vi har snakket med og hvem vi stoler på. Problemet mitt, må jeg si, er at jeg egentlig ikke stoler på noen. Det beste jeg kan si om russerne er at de har vært smarte, og de har manøvrert seg godt i forhold til den «indoktrineringen» vesten pøser ut.

          • Erlend skriver:
            «De naive, du! Tydeligere kan det ikke sies, at «jeg» er klok og «de» er dumme. Eller er jeg bare vanskelig nå? »

            Vel. Kanskje litt vrang. Gode, humanistisk inspirerte og demokratisk orienterte ukrainere som tror at det er i deres interesse å underlegge seg det mislykkede EU systemet, åpne landet for finanskapitalistisk utbytting og alliere seg med NATO, vil jeg i min klokskap karakterisere som naive.

            Men jeg skriver også:» Men vi må være naive noen ganger for å tro at det i det hele tatt er mulig å redde verden». Barna representerer håpet.

  12. Foreløpig er det ingen som kjenner alle ingrediensene i denne suppa, eller størrelsesforholdet mellom dem – men vondt smaker det. Det kan vi være enige om.

    Jeg fant en post Steigan la ut 1.august 2014, «Eventyr fra Ukraina», der han blant annet skriver ( i forbindelse med avtalene med EU, som Janukovich hadde sagt han skulle undertegne);

    «Arbeiderklassen og spesielt arbeiderne i tungindustrien og gruvene, var imot avtalene, fordi den ville rasere arbeidsplassene og livsgrunnlaget deres. Flertallet av de som deltok på Maidan hadde nok en drøm om at en tilslutning til EU ville gi dem frihet og velstand og føre til et oppgjør med oligarker og korrupsjon. Men sosialt tilhørte de et småborgerskap som har vist seg lett påvirkelig av den typen illusjoner.»

    Dette gir et karikert bilde. Det skal få oss til å tro at dette var en kamp mellom ( den velinformerte og kloke) arbeiderklassen på den ene siden, og det naive småborgerskapet på den andre. Det står et gufs av kommunisme 4.0 mot meg når jeg leser dette.

    Det er riktig at seperatist-fylkene Donetsk og Lugansk er preget av gruvedrift og tungindustri, men splittelsen er først og fremst kulturell og ikke politisk. Glem heller ikke at disse seperatist-partiene har historie mange år tilbake. Det var ikke noe som spontant og kollektivt oppsto i 2013 eller 14. Disse partiene var forbudt, og ble forsøkt fortiet av Kiev. (Dette var nok ikke særlig lurt). Samtidig har det blitt foretatt meningsmålinger som har viste at disse seperatistene faktisk hadde svært liten oppslutning på denne tida.(Det er selvfølgelig useriøst av meg å ikke sitte med lenker eller dokumentasjon på dette her og nå. Men noen enkle fakta kan du finne på wikipedia). Disse seperatistene ble sett på med mistenksomhet, stort sett av de fleste, både i Donetsk og Lugansk og i Ukraina ellers. At de ble forbudt (i 2007 tror jeg) var ikke noe kontroversielt. Det har siden Ukraina ble en selvstendig stat, vært relativt bred enighet om at landet skulle bestå med de grensene de fikk etter Sovjetunionens oppløsning – eller sagt på en annen måte; meningsmålinger har vist at et flertall vil være en del av Ukraina .

    Jeg tar et lite forbehold for Krim.

    Ukrainske nasjonalister, eller «anti-Russland», om du vil, hadde inntil nylig (2013 eller noe før) like stor oppslutning i Lugansk som de pro-russiske seperatistene hadde. Vi snakker om litt over fem prosent for begge hvis jeg ikke husker helt feil. I Donetsk var det noe mer i favør av seperatistene, men marginalt. De fleste andre foretrakk mainstrem partier. Janukovich sitt såkalte regionsparti klart størst. Etter mine begreper dreier dette seg mer om kultur, språk og identitet, enn politikk. Pål Steigan kan gjerne leve i den troen at arbeiderklassen i gruvene og tungindustrien i Donbass var svært politisk bevisste og at de gjennomskuet EU og «vesten», at dette ville ødelegge livsgrunnlaget deres, og at dette førte il et opprør med bred folkelig støtte. Jeg tror vi må lete andre steder for å finne forklaringer som virkelig monner.

    Pål Steigan er svært opptatt av den ukrainske fascismen. Selv om han vet at disse elementene gjør det langt dårligere i valg i ukraina, enn i svært mange vestlige land. Han problematiserer heller ikke russisk fascisme, eller hvorfor Russland støtter ytre-høyre-krefter i vesten. Han kritiserer Timothy Snyder for at han kaller Maidan et opprør fra venstre, et grasrotopprør;

    » Og hvordan ble virkelig venstreorienterte behandlet på Maidan? Folk som stilte med sosialistiske paroler og røde flagg ble utsatt for systematisk trakassering og vold fra de virkelig lederne på Maidan, de fascistiske og nazistiske gruppene. Dette finnes det tallrike øyenvitneskildringer av.»

    Her avslører han mangel på kunnskap. Fordi; sosialistiske paroler, såkalt!, og røde flagg i Ukraina, forbindes med Sovjet, og svært lite med utopisk sosialisme, kommunisme 5.0 og ellers gode hensikter. Eller sagt på en annen måte; Røde flagg og såkalt sosialistiske paroler, signaliserer i denne forbindelse pro-Russland, eller anti-Maidan. Det vet de som løfter disse røde flaggene meget godt, og det er derfor de gjør det. Men Steigan mener kanskje at Putin representerer sunne sosialistiske ideer? Er det det han vil si?

    Denne tråden handler om konspirasjon og hvordan konspirasjonsteorier oppstår. De oppstår ofte spontant, kollektivt, ved at folk skaper et paradigme gjennom rykter, antagelser, påstander og fantasier. I Steigans tilfelle også, viser det seg, gjennom bevisst fordreining av fakta – som ubehagelig ofte minner om løgn.

    • Hvordan er det mulig å skille kultur, språk og identitet fra politikk? Selvfølgelig er det ikke bare kald, økonomisk analyse som har drevet det ukrainske folket. At det finnes et skille mellom øst og vest er jo åpenbart. Slike skiller er ikke uvanlig i et land. Heller ikke at ulike regioner knives om å ha styringa.

      Det som for meg gjør at hele Maidan-greia er uspiselig er at det førte til STATSKUPP – og det er enten alltid greit, eller aldri greit.
      Med statskupp mener jeg at vanlige demokratiske spilleregeler – som hele befolkningen stiller seg bak, blir tilsidesatt helt uten videre.
      Hvem som sto bak, og hvordan de gjorde det, kan vel kun historien svare på. Men at de skulle været til den jevne ukrainers fordel, må du lenger inn i byen med.

      Jeg er enig i at konspirasjonsteorier trives best der klimaet for sannhet er dårligst. Det er lite sannhet her i vesten, og vanskelig å få med seg de glimt som finnes. Derfor er det så oppløftende å lese Steigan, siden han faktisk tar seg bryderiet å sjekke om det finnes andre forklaringer. At han bruker mange kilder, og stort sett lenker direkte til dem, gir det en god del mer tyngde enn om han bare hadde kommet med påstander. (hint-hint).

  13. Det siste først: å linke til andre (forklaringer) trenger da ikke bety noe som helst, gitt at disse linkene også bare er synsinger og spekulasjoner. Den typen linker ser det ut til å være mye av hos steigan. Det gir et skinn av vitenskapelighet. Det er klipp-og-lim-verdenen vi lever i 😉 Bedre da selvfølgelig å henvise til fakta. Men vi får da fort en krangel om hva som er fakta, ikke sant. Eller som jeg har prøvd å si her tidligere; veldig MYE kan være fakta. Alle kan ha litt rett. Det er ikke lett å forholde seg til denne smørja. Jeg tror jeg melder meg ut og henger meg på «fuglefjell minutt for minutt» som begynner på NRK i disse dager.

    «Det er lite sannhet her i vesten». Underforstått at det er mer av det i Russland? Eller syden??

    Ja, det har jo blitt en vedtatt sannhet i visse venstre-miljøer, men også ytterste høyre, at Russland er til å stole på. Regner med at det er det du mener? For min del stoler jeg like lite på Russland som på USA. Men Russland er «heldige», fordi de har en «motstander», altså vesten, som nå krangler høyt seg imellom, som har store problemer, ikke minst med århundredes prestisjeprosjekt EU. De blottlegger sine svakheter og splittelser i stadig større grad. «Heldige», men også dyktige er Russland. Men det har ikke så mye med sannheten å gjøre.

    Kort oppsumert mener jeg at det er et mysterium hvorfor Steigan, og dere andre, tilsynelatende «kjøper» den russiske versjonen av det som skjer. Jeg forstår rett og slett bare ikke at det går an å være så kategorisk.

    Jeg er forresten ikke så sikker på at det er så lite sannhet her i vesten. Det er masse motstemmer her, teknologien er billig, ja gratis. At noen klager på MSM blir bare dumt. De kan ikke regnes med uansett. Mens i Russland er det helt annerledes. Der er MSM mer eller mindre enerådende. Russisktalende i øst-ukraina har sett russiske såpe og nyheter de siste 20 åra.

    • «Det er masse motstemmer her, teknologien er billig, ja gratis. At noen klager på MSM blir bare dumt. De kan ikke regnes med uansett. Mens i Russland er det helt annerledes. Der er MSM mer eller mindre enerådende.»

      Det här är intressant för mig. Följer du ryska media? På vilket sätt menar du att MSM är mer allenarådande i Ryssland än här? Eller att det finns fler alternativa röster här i Väst än i Ryssland? Är det egen erfarenhet eller kanske något du har hört sägas? Och var har du hört detta?

      Jag tycker det nämligen det verkar som det rakt motsatta är fallet. Dels är ryska MSM rikare på åsikter och har högre i tak för debatt än i väst, dels är icke-MSM (bloggar etc.) ytterst livaktigt i Ryssland. «Extremism» censureras förvisso, hårdare än i många land i väst men knappast hårdare än i exempelvis Tyskland.

      «Russisktalende i øst-ukraina har sett russiske såpe og nyheter de siste 20 åra.»

      De har fortfarande haft tillgång till internet samt ukrainska, starkt Rysslandsfientliga media, i stor utsträckning ryskspråkiga sådana. Du menar kanske helt enkelt att de har varit för dumma för att ta sig till informationen där? De har sett på rysk propaganda istället för sanningen? Det bästa kanske hade varit att förbjuda ryska media, som nu i resten av Ukraina och i stor utsträckning i Baltikum?

      Jag förutsätter att du inte bara återger det man säger i västerländska media om Ryssland. Där har man nämligen upptäckt att det går att säga precis vad som helst om ryska media eftersom ingen här ändå förstår ryska. De få som gör det och inte är starkt fientliga mot regeringen i Ryssland kan också avfärdas som Putinagenter.

      Du kan väl ryska Erland, eftersom du uttalar dig kategoriskt om ryska media?

      Jag håller dock med om att man inte ska «lita på» Ryssland, som driver sina intressen precis som alla andra suveräna och fungerande stater (men till skillnad från oss i Skandinavien, som har satts att driva andras intressen).

      • Jeg kan ikke russisk, så jeg følger ikke russiske media på den måten. 1-0 til deg. Jeg kjenner Ukraina ganske godt tror jeg, og er mer enn middels interresert. 2-0 til deg. Osv. Du er virkelig morsom

      • Jeg angrer litt på den kommentaren jeg ga deg. Den hadde fortjent bedre enn det. Du har et par gode argumenter, og jeg beskylder ikke russere, eller ukrainere i Donbass, for å være dummere enn de fleste i «vesten». Dumskapen er antagelig relativt jevnt fordelt.

        Det kan hende jeg har vært litt stor i kjeften, og således skapt et inntrykk av jeg hater Russland. Men i virkeligheten gjør jeg ikke det. Ikke mer enn jeg «hater» vesten. Og jeg hater ihvertfall ikke russere. Mitt utgangspunkt er at vi bør være,i utgangspunktet, skeptiske til mastadont-imperier, som både Russland, Usa, og EU er. Både Russland og USA er avhengig av at deres propaganda, deres «fortelling» blir godtatt av folket. Denne «fortellingen» er imidlertid alltid feil, etter min mening. Det betyr ikke at noen kan ha mer rett enn andre av og til. Og i noen tilfeller veldig rett. Det ser ut til at Russland har vært både forstandige og smarte i den tiden vi er inne i nå. For å være helt ærlig med deg, veto, jeg tror også Russland har en etteretning som er mye mer i fokus enn vesten sin. De ser et vesten » på vei ned», med store konflikter. Dette utnytter de bedre enn noen. Jeg tipper Machiavelli var noe Putin lærte veldig tidlig. Er du enig?

        Folket tar aldri «feil». Folk er stort sett ydmyke og vil leve sine liv. De vil elske sine nærmeste, og holde på med det de liker. Man kan ikke forlange at folk skal gjøre mer enn det. Kanskje ønske, men ikke forlange. Men jo større et imperium er, jo større avstand mellom de som bestemmer og «folk». Det er derfor, blant annet, jeg er skeptisk til EU, og også kommunereformen i Norge. Små enheter, der folk føler at de har oversikt, det er fremtiden. Dette aspektet liker jeg ved Steigans ide om kommunisme 5.0

        • «Jeg tipper Machiavelli var noe Putin lærte veldig tidlig. Er du enig?»

          Javisst, liksom, säg, Bismarck, Lenin, de Gaulle. Han är helt enkelt en mycket kompetent politiker. Som råkar ha optimal träning i förhållande till de utfordringar som den ryska politiken erbjuder.

          Förvisso arbetar han inte för arbetarklassen, jämställdheten, de mänskliga rättigheterna eller demokratin, utan för det han menar är den ryska statens intressen. Han är en figur från 1800-talet, egentligen.

          Jag delar din bedömning att ryska strateger, politisk och militär intelligens idag är överlägsen den västerländska. Jag misstänker att det beror på att den västerländska underrättelseverksamheten har politiserats i väldigt stor utsträckning. Man har fyllt upp leden med «yes men» som faktiskt tror på det egna propagandanarrativet istället för kritiska analytiker. Man skapar sin egen verklighet, som ju tongivande figurer själva erkänner, men inte så sällan krockar denna med den verkliga verkligheten och det går inte alls som man tänkt sig.

          Apropå Nygaards ämne, som ju inte var Ryssland, finns det dock ett område där västerländska operatörer (både statliga och NGO-aktiga) oavsett sin relativa inkompetens har ett stort övertag, åtminstone på hemmaplan, och det är desinformation.

    • For å parafrasere Erlend selv når han skriver: «Kort oppsumert mener jeg at det er et mysterium hvorfor Steigan, og dere andre, tilsynelatende «kjøper» den russiske versjonen av det som skjer. Jeg forstår rett og slett bare ikke at det går an å være så kategorisk»..

      kan vi kort oppsummere at vi med vår dype psykologiske innsikt rett og slett forstår at det går an å være så kategorisk at Steigan og vi andre tolkes dithen at vi kjøper den russiske versjonen av det som skjer, og at det tilsynelatende er lite vi kan gjøre med det i dette tilfellet.

      • Wow. Det var da voldsomt. Ironi, rett og slett??…. Eller pekefinger -pil – puff – du er død?

        Skulle heller ønske at du kunne diskutere mer konkret de problemstillingene jeg har bragt på bane.

        • Vel Erlend, i dette kommentarfeltet diskuterer vi faktisk de problemstillingene jeg har bragt på banen. Ditt behov for å diskutere Ukraina belyser forsåvidt de fenomenene jeg beskriver, og jeg synes vi har vært svært imøtekommende i våre svar til deg. Du kan ikke forvente å få tilfredsstilt dine behov fullt ut i dette kommentarfeltet. Men det byr seg nok flere anledninger hvor du kan komme frem med det du har på hjertet.

          • Grunnen til at jeg diskuterer Ukraina er at dette er et tema jeg kan relativt godt ( i den grad det lar seg gjøre). Men det er konspirasjonsterier, hvordan og hvorfor de oppstår, som har vært temaet hele tiden. Man må ut i virkeligheten og hente eksempler for å belyse dette temaet, utover det rent teoretiske som var ditt utgangspunkt i bloggposten.

          • «jeg synes VI har vært svært imøtekommende i VÅRE svar til deg.» Er du sikker på at du har fullstendig kontroll?

          • Ja Erland, her har jeg stålkontroll, men korriger meg hvis jeg tar feil i følgende:

            De andre som har svart deg, og jeg – altså vi – har vært svært imøtekommende.

            Du og Steigan – altså dere – deler så vidt jeg kan forstå en rotfestet antiimperialistisk holdning, og lider med det Ukrainske folk – og alle folk – som martres i de menneskefiendtlige og antiøkologiske finanskapitalistiske og geopolitiske maktspillene.

            Og vi – altså du og Steigan og jeg, og de fleste jeg kjenner som, med sine ambisjoner om å holde seg nogen lunde på høyde med det moderne kunnskapsbildet, føler seg hjemløse i det partipolitiske landskapet – vi orienterer oss ikke lenger etter den anakronistiske og stadig mer misvisende høyre-venstre aksen i politikken. Er du fortsatt med?

            Vi kan ikke «holde med noen» i et finanskapitalistisk og geopolitisk maktspill som er i ferd med å falle på sin egen urimelighet og bryte sammen under trykket av sin egen tvang. Det tror jeg du og de fleste leserne av denne bloggen er enig om.

            Den rotfestede norske motstanden mot EU er først og fremst en antiimperialistisk og fredselskende bevegelse. Det er særegne historiske og kulturelle årsaker til at det forholder seg slik. Å ta folkestyret tilbake og melde Norge ut av EØS er det overordnende og samlende strategiske målet nå.

            Det innebærer nødvendigvis å formulere fornuftige og troverdige strategier for Norge frigjort fra EØS-avtalen og målstyringsvanviddets forbannelser. Nå må de systemkritiske og partipolitisk hjemløse forskerne og fagfolkene kjenne sin besøkelsestid.

            I disse fundamentale politiske sammenhengene representerer misforholdet mellom holdningene i folket og representasjonen på Stortinget en helt unormal situasjon for et folkestyre.

            Likvideringen av det nedarvede imperialistiske motivet om overordnet, sentralisert og standardisert system er den grunnleggende betingelsen for – og den mest frigjørende virkningen av – vår tids teknologiske revolusjon.

            Trykket i historien og den teknologiske utviklingen bidrar nå til å utkrystallisere en antiautoritær og antisentralistisk ideologi for desentraliserte strukturer, distribuerte løsninger og samarbeid i selvorganiserende nettverk. En slik ideologi svarer på de virkelige behovene her i verden, og begrunnes med etiske, økologiske, økonomiske og sosiale argumenter. Denne utkrystalliseringen av en ny ideologisk oversikt påvirker tenkningen i parallelle prosesser over hele kloden for tiden.

            I en slik kontekst blir det tydelig at vi i Norge – med våre egalitære og antiautoritære tradisjoner, relativt høye allmenne opplysningsnivå og relativt lave sosiale og politiske konfliktnivå – har spesielt gunstige historiske og kulturelle forutsetninger for å hevde oss og tilpasse oss i den nye teknologiske og økonomiske tidsalder som følger etter den parasittiske finanskapitalismens herjinger og den anakronistiske imperialismens siste groteske krampetrekninger.

            Prof. Rune Slagstad pleier å sitere meg på at «norske politikere dessverre ikke er på høyde med de gyldne mulighetene i landet vårt». For at den forvirrede og fremmedgjorte politikerklassen vår ikke skal forspille de gyldne mulighetene i landet vårt, må vi erobre flertall på Stortinget for å melde Norge ut av EØS.

            Vi har allerede tilgjengelig den økologiske, sosiale og teknologiske forstanden som vil danne grunnlaget for fremtidens globale, økologisk ansvarlige og sosialt rettferdige opplysningskultur. Erkjennelsen av at det faktisk forholder seg slik, følger med det tverrfaglige systemvitenskapelige paradigmet som er i ferd med å avtegne seg.

            Det er en slik global opplysningskultur som ligger i kortene, og dette er motivet for Steigan.no.

            I dagens sivilisasjonskrise skal ikke den fordummende frykten, feigheten og primitive maktlogikken i de finanskapitalistiske og geopolitiske maktspillene få lov til å skygge for at en slik global, økologisk ansvarlig og sosialt rettferdig opplysningskultur er det selvinnlysende motivet for det siviliserte mennesket, og for sivilisasjonens rolle i evolusjonen.

            I så måte er dagens reformerte versjon av den visjonære Pål Steigan både ideologisk og teknologisk mer på høyde med historien enn de ørlite grann mer selvtilfredse og en antydning mer overflatiske, sidrumpede og venstrevanetenkende, visjonsløse og strategisk forvirrede arvtakerne i politisk avdeling i den papiravisen Pål Steigan og Tron Øgrim i sin tid tok initiativet til å starte.

            Men jeg synes Pål skal være stolt av hva Klassekampen har utviklet seg til. Klassekampen er blitt en arena hvor internasjonale autoriteter og dyktige, partipolitisk hjemløse fagfolk med stor integritet velger å stå frem med sine analyser og synspunkter, og hvor representanter for hele det politiske spekteret anser det nødvendig å gjøre seg gjeldende. Det er ingen liten bragd, og fungerer som en stor og verdifull tjeneste for det offentlige demokratiske ordskiftet i Norge.

            I denne metamorfosen har det kanskje i en viss periode vært gunstig med en visjonsløs politisk avdeling uten en troverdig politisk profil? Den tiden er i så fall forlengst forbi. Til høsten vil verden se annerledes ut, og da tror jeg at vi vil få se at Klassekampen skjerper den politiske profilen.

            I Klassekampen er jeg blitt oppmerksom på mange av de referansene som i dag fungerer som søyler i mitt analytiske og politiske univers. Derfor er jeg stolt og takknemlig for at jeg selv har fått mange innlegg, flere kronikker, noen to siders artikler, og til og med et fire siders kåseri, på trykk i Klassekampen. Det har åpnet noen dører for meg.

            Men det ligger ikke i Pål Steigans natur å slå seg til tåls med at han var med å grunnlegge Norges mest respekterte meningsbærende avis. Ære være ham for det. Jeg føler meg også stolt og beæret når jeg kan lenke til de estetisk vakre oppsetten av mine egne artikler på Steigan.no. Jeg er veldig fornøyd med bilderedigeringen og det grafiske uttrykket på denne bloggen.

            Å utvikle et meningsbærende og gjensidig stimulerende samspill mellom en riksdekkende papiravis og det selvorganiserende sivile etteretningssamarbeidet i bloggsfæren avtegner seg etter min oppfatning som den opplagte og troverdige løsningen på Klassekampens strategiske dilemma. Men et slikt konsept innebærer at Klassekampen har tilstrekkelig moralsk fantasi til å oppfatte seg som en del av en offensiv politisk bevegelse med visjoner og vilje til å erobre skjellsettende strategiske politiske mål i Norge. I det politiske klima i tiden som kommer er jeg overbevist om at en slik skjerpet og mer troverdig politisk profil også vil slå svært gunstig ut på på opplagstallene.

            Men Pål Steigans åpne og antisekteriske samarbeid om å utvikle Steigan.no til en infrastruktur for en mer omfattende nettavis lar ikke vente på seg. Dette overskuddsfenomenet drives av idealisme og finansieres av gavepenger. Da er det ingen uoverkommelige økonomiske hindringer i veien for å utnytte den audiovisuelle informasjons- og kommunikasjonsteknologiens muligheter i et slikt konsept. Dette er moro å følge med på. Ungdommen forstår at det frie, selvorganiserende og verdensomspennende sivile etteretningssamarbeidet vil redde verden. Når vi ser stort på det, blir dette en fin fortsettelse av en historie som jeg gjerne vil gi min åndelige og moralske støtte. Og det var også motivet mitt da jeg skrev denne artikkelen.

  14. Takk for et kraftfult og grundig innlegg, Johan. Jeg er jo helt klart enig med deg/dere i veldig mye. Dette med kommunisme 5.0 er en interessant ide, som jeg helt klart er med på – teoretisk. Problemet mitt er at jeg ser problemer med gjennomførelsen, det vil si overgangen fra kapitalistisk kollaps til det som nødvendigvis må ble et » nytt samfunn.

    Som Marx sa; kommunisme er mulig under visse betingelser. Hvis Marx hadde levd i dag, forestiller jeg meg at han ville vært urolig med henhold til høyre-kreftene i folket; fascismen, rasismen, ønske om renhet og en sterk leder. Dette var ikke i hans tanker i 1850. Disse grusomme ideene var immanent i herrefolkets maktstruktur i 1850. I dag ser vi at disse ideene er et ønske i store deler av grasrota, i arbeiderklassen, eller underklassen. Det er et paradoks kanskje, men en forklaring må finnes et eller annet sted.

    Åkke som er; den dagen kapitalismen imploderer, og folk (vi er altfor mange på denne kloden) må prøve å overleve på alternative måter – vil vi kanskje først oppleve borgerkrigslignende tilstander, en kamp om ideer, om hegemoni. Jeg er ikke helt sikker på at det vil gå pent for seg. Det vil kanskje bli en kamp mellom de som ønsker et solidarisk sosialistisk/kommunistisk-lignende samfunn, og de som ønsker et fascistist samfunn. Da vil de som inntil nå har spilt førstfiolin, nemlig det nåværende sosialdemokratiet/ den finanskapitalistiske eliten, spille en nøkkelrolle. For de vil fremdeles ha en enorm makt til å manipulere. Kanskje også islamistene må være med i regnestykket. Vi får en veldig vrien situasjon, med helt andre faltorer å forholde seg til enn det Marx hadde i 1850.

    Dette er noe jeg kunne tenke meg å diskutere videre.

    • Takk i like måte, Erland.

      Først vil jeg presisere at Kommunismen 5.0 er Pål Steigans bidrag til fornyelse og revitalisering av en visjonær og ideologisk tradisjon som siden urkristendommens tid har gitt mot og kraft til individet og sosiale bevegelser i imperialismens tidsalder. Selv er jeg kommet frem til tilsvarende forstillinger i forlengelsen av den filosofiske og politiske dialogen jeg utviklet sammen med min far, prof. Kristen Nygaard, de siste tolv årene han levde. Far kalte seg etterhvert for sosialist og marxist. Men selv bruker jeg hverken begrepet sosialisme eller kommunisme i mine egne fremstillinger av hva jeg ser og hva jeg står for, og opererer med et annet sett av referanser enn Pål og far.

      Tilsvarende forestillinger kan vi finne igjen i den for oss europeere nokså ubegripelige miksen av hippiekultur, New Age svermerier, IT nerder og ultraliberalistiske holdninger på den amerikanske vestkysten. Jeg møtte noen av disse folkene ansikt til ansikt da jeg i 1990 eskorterte far på en turne i USA som endte opp i Palo Alto hvor han mottok The Norbert Wiener Award for Professional and Social Responsebility for sitt bidrag til det som kalles Den skandinaviske skolen i systemutvikling – som sprang ut av Kristen Nygaards samarbeid med fagbevegelsen i det legendariske Jern & Metall prosjektet tidlig på 1970 tallet. Låtskriveren til Bob Weir i Grateful Dead hadde en egen sesjon på konferansen i egenskap å være leder i The New Frontiers of Cyberspace.

      Jeg mener at de tilnærmingene til å forstå og beskrive hva som ligger i kortene som Pål og jeg på hvert vårt vis forsøker å bidra til, rydder opp i mye av den forvirringen som kommer fra California. Det mener jeg også at den verdikonservative økonomihistorikeren og utviklingsøkonomen, prof. Erik Reinert bidrar til med sine svært så profetiske forestillinger allerede rundt årtusenskiftet om teknologiutviklingens revolusjonerende virkninger på økonomien og den sosiale organiseringen.

      Reinert er grunnlegger og leder av The Other Cannon Foundation – som er et verdensomspennende nettverk av heterodokse økonomer. Michael Hudson, som jeg nevner innledningsvis i innlegget, er også med i dette nettverket. Da Hudson besøkte Norge i anledning sitt paper om forvaltningen av det norske oljefondet, ble han spurt av journalistene om han var optimist eller pessimist. «Optimist» svarte Hudson. Dette går rett utfor stupet. La oss bare håpe at det går fort, og på den måten kanskje gjør lidelsene noe mer kortvarige, og slik at vi raskere kan begynne å bygge opp igjen med en sunnere og mer jordnær tilnærming til forståelse av dynamikken i de økonomiske, politiske og sosiale samspillene. (fritt etter minnet)

      Jeg kan se for meg at dette kan bli veldig stygt. Og når jeg tar innover meg slike syn, kan skrivegleden forsvinne i ukevis.
      Så tungt er det. Men da arbeider underbevisstheten. Jeg mener at det er min oppgave som skribent å bearbeide, gjennomskue og overkomme denne urovekkende kollektive tyngden som trykker oss – på en måte som andre kan ha nytte av. Slik blir det å skrive også en overlevelsesstrategi for meg selv. Det er det nok mange som kjenner igjen. Og det er flott at vi kan bruke kommentarfeltene her på denne måten.

      Den informerte og oppdaterte visjonære og ideologiske tenkningen som Pål og jeg på hvert vårt vis forsøker å bidra til, vil bære oss gjennom finanskapitalismens herjinger og imperialismens siste groteske krampetrekninger, og lede oss inn i en global, økologisk ansvarlig og sosialt rettferdig opplysningskultur. Da kan vi ikke lenger orientere oss etter den anakronistiske høyre-venstre aksen i politikken, og vi trenger egentlig ikke det belastede begrepet Kommunisme i det hele tatt. Det skriver Pål. Men Pål Steigans sammenfatning av de fem versjonene av kommunismen er i seg selv et verdifullt bidrag som kan hjelpe andre til å ta vare på sin ungdoms idealistiske motiv når de realitetsorienterer seg i vår innfløkte sosiale virkelighet i en brutal og omskiftelig tid på jorden.

      Uansett hva vi velger å kalle det – og uansett hvor lang tid det tar før fornuften seirer – ligger det i kortene at vi skal navigere etter visjoner om en slik global opplysningskultur – med desentraliserte strukturer, distribuerte løsninger, og stadig mer omfattende samarbeid i selvorganiserende nettverk. I så måte er vi godt i gang.

      Dette er det selvinnlysende motivet for det siviliserte mennesket, og for sivilisasjonenes rolle i evolusjonen. Det tror jeg de fleste intuitivt vil gjenkjenne når de kjenner riktig godt etter. Frykten, feighetens og maktens primitive logikk skal ikke få lov til å skygge for dette selvinnlysende motivet.

      Jeg avslutter med å lime inn de siste avsnittene av innlegget «Påls plan» på denne bloggen, hvor jeg henviser til «et lengre intervju som ble presentert som Henning Mankells avskjedsord til oss. Der resonnerer han også litt rundt hvordan de fleste ideologiske begreper på en måte er blitt tveeggede, i den forstand at både liberalismen og kommunismen er belastet med assosiasjoner til historiske manifestasjoner av deres egne grusomme skyggesider. Men ett begrep står igjen ubesudlet av historien og fortidens ugjerninger, nemlig begrepet solidaritet. Så forteller Mankell litt om solidaritetsbegrepets innhold og omfang, og legger oss det på hjertet.

      Den sivilisasjonskrisen – eller evolusjonskrisen – vi står midt inne i nå representerer også en akutt moralsk utfordring til hver og en av oss. De gamle maktspillene hersker med frykt, og setter oss opp mot hverandre. Og når de gamle maktspillene bryter sammen under trykket av sin egen tvang, er det en stor risiko for at vi i forvirringen begynner å sloss mot hverandre. I disse omskiftelige tider er det derfor nettopp begrepet solidaritet vi må navigere etter, og la virke ordnende på forestillingene våre underveis. Konseptet Nordisk Nettavis kan fastholde Henning Mankells ord til oss om solidaritet som motto for den felles forståelsen som et slikt selvorganiserende nettverk må bygge på for å kunne fungere etter hensikten. Slik vil Henning Mankell på et vis være med konseptet Nordisk Nettavis videre langs veien – som en slags skytsengel med et budskap som ikke er til å komme forbi».

      Takk Erland, for at du ga meg anledning til å skrive mer om dette som ligger meg på hjertet, .

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.