John Cleese: Political Correctness Can Lead to an Orwellian Nightmare

5

KampanjeStøtt oss

5 KOMMENTARER

  1. Just presis! Det står som et paradoks for meg at svenskene er så ivrige på dette feltet, med tanke på hvor mye de banner!

  2. «All humour is critical.»

    Wow. Hvilken betimelig kommentar fra vår alles elskede John Cleese.

    Takk til Steigan for postingen av videoen.

    Husk på: «There are some people one would wish to offend.» – Fordi de faktisk fortjener det, f.eks. ut fra arrogant selvhøytidelighet i en maktrolle. Da kan det være direkte farlig å ikke fornærme dem så de stopper opp litt.

    • Satiriker ThomasKnarvik er ofte,meget ofte, i harsellerende modus ,mot PK-brigaden. Altså mot makta—en sann satirikers oppgave.

  3. Det var mye bra sagt på snaue 3 minutter! Forresten er hele partisystemet fordummende og ensrettende og inkvisjonistisk og bør avskaffes!

    – Simone Weil: Partier dreper sannhet og rettferdighet: http://www.kulturverk.com/2016/05/11/simone-weil-partier-dreper-sannhet-og-rettferdighet/

    Tenk hvis Steigan var medlem av et parti. Da ville denne bloggen kun vært et eneste stort gjeeeeeeeeeeeeeeesp……. På linje med et standard landsmøte i Krf, et parti som i seg selv er rein avgudsdyrkelse.

    «I siste omgang, så arbeider partiet framfor alt for «sin egen vekst». Det som teller er således ikke samfunnsnytten, men selve partiutviklingen. Simone Weil fordømmer en «vingling mellom mål og midler». Man tar makten for å styrke partiets posisjon og ikke lenger bare for å gjøre samfunnet bedre. Å vinne uavgrenset makt blir selve målet for partiet. »Slik er det uavvendelig at partiet blir sin egen målsetning», skriver Simone Weil. Man ender dermed i avgudsdyrkelsen, for «Gud alene er det eneste legitime målet i seg selv», legger hun til.

    Troskapen til et parti bygger ikke nødvendigvis opp om troskapen i seg selv. «Om et menneske som er medlem i et parti, er fullt bestemt på å være tro i alle sine tanker mot sitt indre lys og ingenting annet, så kan han ikke la sitt parti få vite om det. Overfor seg selv er han dermed i en tilstand av løgn», noterer Simone Weil. Partiet er en maskin for å fabrikere løgner. Sannheten til et parti er en sannhet som gjør kompromiss, en sannhet som tilpasser seg. Som en konsekvens så er ikke sannheten til et parti noen sannhet. Ifølge henne må man søke ene og alene etter sannheten for å komme fram til denne. Søket etter sannhet krever en oppmerksomhet i ethvert øyeblikk. Alle ønsker om hva som skal bli resultatet vil parasittere på dette søket. Man må ofre alt for å få sannhet. Partimedlemmet derimot, han ofrer sannheten for partiet. Denne renheten i intellektuell tilnærming er typisk for Simone Weil.

    De politiske partiene har den katolske kirken til modell. De er «små profane kirker». Overfor dissidenter oppfører de seg som kirken oppfører seg overfør kjettere. Partiet forlanger den absolutte underkastelsen under dogmer og truer avvikende røster med bannlysning. Om parti-ånden er inspirert av den katolske kirke, så er det denne parti-ånden som i dag «oppnår å forgifte alt». Partimedlemmet er forpliktet til å ta stilling, forpliktet til å tenke «for» eller «imot», samme om det er på vitenskapsfeltet (for eller imot Einstein), kunst (for eller imot cubisme/surrealisme) eller litteratur (for eller imot Maurras/Gide). Denne tankesykdommen, denne «spedalskheten», må man ta opp kampen mot. Første etappe i denne kampen impliserer ifølge Simone Weil avskaffelsen av politiske partier.»

    Alternativet til partisystemet er selvsagt ikke diktaturet, men LOMMEDEMOKRATIET (lenket til i navnefeltet). Men hadde jeg vært medlem i et parti ville jeg selvsagt ikke kunnet, langt mindre hatt lov til å tenke slike nyskapende tanker.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.