Hvorfor er milliardærene så opptatte av kjønn og legning?

62
Joe Biden på World Economic Forum

Er dette et merkelig spørsmål? Hvem er milliardærene og er det sant at de er opptatt av kjønn og legning? Og i så fall: spiller det noen rolle?

Jeg har tidligere gjort leserne oppmerksomme på at de bør sette seg inn i det som kommer fra World Economic Forum. Grunnen til at jeg har sagt det, er at WEF er milliardærenes verdenskongress, det er et forum for de 1000 rikeste selskapene i verden og de rikeste 0,00004% av menneskeheten, de som har formuer som er større en enkelte lands bruttonasjonalprodukt. Dit kommer mange av de 62 menneskene som eier mer enn den fattigste halvparten av menneskeheten til sammen. Hvis noen i denne verden kan sies å være representativt for monopolkapitalistene som klasse, så må det være WEF.

Den kinesiske militærfilosofen Sun Tzu har med rette sagt at «Hvis du kjenner fienden og kjenner deg sjøl, behøver du ikke frykte utfallet av hundre slag.» Et sted å begynne er å kjenne fienden, og WEF er en betydelig del av denne fienden.

Årets møte i WEF dreide seg mye om det de kaller «den fjerde teknologiske revolusjonen» og om utsiktene for framtida. Det siste har Erik Plahte skrevet en analyse av for steigan.no, og det første skal vi komme tilbake til.

Her vil jeg bare peke på noe ganske spesielt ved årets møte i Davos: milliardærene var svært opptatte av likestilling mellom kjønnene og av LGBT (LHBT)-spørsmål. (LGBT = lesbian, gay, bisexual, transgender)

Det er lett å dokumentere at det er slik. Se bare på alle artiklene om gender parity, likestilling mellom kjønnene, som finnes på nettsidene til WEF.

Eller se på alle artiklene om LGBT-spørsmål.

USAs visepresident Joe Biden var i Davos spesielt for å snakke om LGBT. Han hadde møter om dette med toppsjefene i Coca cola og Airbnb og han sa til dem:

When it comes to LGBT rights in the workplace, the world is looking to you. You have more impact than anything the federal government has done.

Det kan altså ikke herske tvil om at milliardærene og politikerne deres er opptatte av dette, og man skal ikke tro at de har satt det på dagsorden fordi det tar seg godt ut i mediene.

På samme måte er det med likestilling. Milliardærklubben ønsker kvinnelige toppledere og likestilling mellom kjønnene. De møter motstand fra kulturelt konservative kapitallister og politikere, og bruker sin posisjon og sin makt til å kreve at det må bli flere kvinnelige toppledere, flere kvinner i maktposisjoner og at det må bli likestilling mellom kvinner og menn på arbeidsplassen.

Ikke vent deg mye kvinnefrigjøring fra NATOs forsvarsministre. Her Italias Roberta Pinotti, Albanias Mimi Kodheli, Tysklands Ursula von der Leyen, Norges Ine Marie Eriksen Søreide og Nederlands Jeanine Hennis-Plasshaert
Ikke vent deg mye kvinnefrigjøring fra NATOs forsvarsministre. Her Italias Roberta Pinotti, Albanias Mimi Kodheli, Tysklands Ursula von der Leyen, Norges Ine Marie Eriksen Søreide og Nederlands Jeanine Hennis-Plasshaert

Ikke klassekamp

Noe som ikke sto på dagsordenen i Davos var klassekamp, og det er ikke så rart, for så langt vinner milliardærene hver eneste klassekamp de inviterer til. De moser arbeiderklassen og andre undertrykte klasser over hele verden, og møter foreløpig liten motstand.

Hvordan skal man forstå milliardærenes omfavnelse av LGBT og likestilling? Jeg mener det er nokså opplagt. Det er ingen grunn til fra kapitalens side til å ikke utbytte folk på like linje, uansett kjønn eller legning. 

For det er klasse som er det som konstituerer kapitalismen. Det er kapitalens utbytting av arbeidskrafta og arbeidernes produksjon av merverdi systemet handler om. Fra dette perspektivet har ikke milliardærene noe problem verken med likestilling eller å fjerne diskriminering på grunn av legning.

Det kapitalistene, og i dette tilfellet super-milliardærene, ikke kan leve uten, er utbyttinga av arbeidskrafta. Hvis arbeiderklassen skulle reise seg og ta fra dem denne muligheten, så er deres epoke slutt.

Og legg merke til at det er den borgerlige feminismen de omfavner. Det handler om likestilling og ikke om kvinnefrigjøring. Det er den formen for feminisme som kan formuleres i setningen: Alle har rett til hushjelp for å kunne realisere seg sjøl.

Dette er Hillary Clintons og Michelle Obamas feminisme, ikke Clara Zetkins og Alexandre Kollontajs feminisme. For den borgerlige feminismen ville den ultimate seieren være hvis den som trykker på atomknappen for å utløse den 3. verdenskrig er en kvinne.

revolusjonær kvinnekamp

Splitt og hersk

Tenk deg sjøl. Du er på det ene laget. Dere er 100 stykker. Det andre laget består av 100.000, altså tusen ganger så mange. Dere har ikke sjangs – hvis dere da ikke kan splitte motstanderen. Og det er akkurat den posisjonen milliardærene er i. Det er 0,1% som som tjener mest på systemet slik det er. De kan kjøpe opp en del til å støtte seg gjennom privilegier og posisjoner. Men fortsatt kan de ikke mønstre mer enn 1%. Skal de beholde systemet og muligheten til å fortsette å plyndre hele kloden, må de sørge for at de 99% ikke forener seg, og for all del må de hindre at de mest utbyttede, arbeiderklassen, forener seg til kamp mot kapitalen.

Og kapitalens tenkere har gått på de beste skolene. De kan sin Caesar og sin Machiavelli og deres divide et impera, splitt og hersk. Og de bruker denne metoden med stor eleganse. Og de lykkes gang på gang.

Under nyliberalismen har de oppnådd å demontere og oppløse omtrent alt som var av kommunistiske og ekte sosialistiske partier. De har klart å redusere fagbevegelsen fra en stor samfunnsmakt i mange land til å bli en skygge av seg sjøl. Dette har de klart å gjøre samtidig som klasseforskjellene er blitt vesentlig større, ja så store som de ikke har vært på over 100 år.

Størsteparten av den såkalte venstresida i Vesten fører ikke lenger klassekamp eller anti-imperialistisk kamp og den er ute av stand til å forstå skillet mellom borgerlig feminisme og kvinnefrigjøring.

Derfor driver den med saker som å manipulere grammatikken eller sette Mark Twain og Astrid Lindgren på index. Og de mobilierer omkring stadig nye grupper som kan føle seg krenket over et eller annet. Dette er rett ut av brukermanualen til World Economic Forum. Det er ei slik venstreside milliardærene vil ha – og som de trenger for å opprettholde utbyttinga av arbeidskraft og plyndringa av planeten. For det er to sider av samme sak.

 

 

KampanjeStøtt oss

62 KOMMENTARER

    • «Økolandsbyen er etter mitt syn den beste arenaen for ekte kvinnelig frigjøring!» er bedre formulert. «Det trengs en landsby for å oppdra et barn» er et gammelt afrikansk ordtak. Med landsbyen i ryggen trenger man heller ikke hushjelp. I tillegg til at husene blir så forbannet store hvis man ikke underkastes de gode handikappkreftene, som trives i en landsbysetting.

      – Sick Suburban «Homes» are Increasing while Income is Decreasing: http://permaliv.blogspot.no/2015/11/sick-suburban-homes-are-increasing.html

      Vi kan aldri få ekte kvinnefrigjøring i syke suburber. Syke McMansioner i suburbia kan ikke eksistere uten hushjelper. Økolandsbybevegelsen oppsto delvis som en grein av dansk feminisme på 70-tallet, som et ønske om at familier og kvinner kunne avhjelpe hverandre med barnepass, matlaging etc. Grunnen til at vi fremdeles har kun en dysfunksjonell økolandsby i Norge, er at landsbyen forener mennesker, og dette er ikke i kapitalistenes interesse. Som Douglas Rushkoff formulerer det:

      «DR: Fra 1920-tallet til 1970-tallet ble en ikonografi utviklet som viste korporasjonene som våre helter. I stedet for å kjøpe noe fra folk jeg kjenner, stoler jeg mer på «Quaker Oat Man» enn deg. Dette er et resultat av PR-kampanjer, og utviklingen av PR som et yrke.

      PN: Har økningen av PR bare skjedd, eller gjorde de dette for å hindre ting fra å komme ut av kontroll?

      DR: De måtte gjøre det for å hindre ting fra å komme ut av kontroll. De viktigste stegene i utviklingen av PR var alle i krisetider. For eksempel arbeiderbevegelsen; det var ikke bare det at arbeiderne gjorde opprør, men at folk så at de organiserte seg i motstandskamp. Det var et behov for å omskrive det som skjedde slik at folk ville tro at arbeideraktivister var dårlige og skumle mennesker, slik at vanlige folk foretrakk å flytte til forstedene og isolere seg fra dette mylderet av arbeidere, fra «massene». Eller for å gå tilbake til «Quaker Oats»-eksemplet, hvor man var vant til å se på produkter fra fjerntliggende fabrikker med mistro. Her er en vanlig brun boks langt bortefra, hvorfor skal jeg kjøpe dette i stedet for noe fra en person jeg har kjent hele livet? Massemedier er nødvendige for å gjøre deg mistroisk til naboen din, for så å overføre denne tilliten til en abstrakt entitet, et aksjeselskap, og tro at dette vil medføre en bedre morgendag og alt det der.

      Det ble som mest utspekulert etter andre verdenskrig, da alle soldatene skulle hjem. Franklin D. Roosevelt rådførte seg med PR-folk. Traumatiserte veteraner var kommet tilbake fra andre verdenskrig, og alle visste at disse gutta var «freaked out and fucked up». Vi hadde tilstrekkelig med psykologi og psykiatri til å forstå at disse gutta var ute å kjøre, de visste hvordan å behandle våpen, og – dette var ille! Hvis veteranene vendte tilbake til den samme arbeiderbevegelsen som før andre verdenskrig, ville det ha vært over og ut. Så ideen var å skaffe et hus for disse gutta, å sørge for at de kjente seg bra, og vi fikk etableringen av Levittown og andre nøye planlagte boområder utformet med hjelp fra psykologer og samfunnsvitere. La oss plassere disse veteranene i et hus, la oss feire kjernefamilien!

      PN: Så hjemmet blir en ting, i stedet for en rekke relasjoner?

      DR: Definisjonen av hjemme slik folk bruker ordet nå betyr «mitt hus», snarere enn hva det hadde vært tidligere, som var «hvor jeg er fra». «Mitt hjem er New York, hva er ditt hjem?»

      PN: Akkurat, min by.

      DR: Hvor er du fra? Ikke den «strukturen». Men de måtte redefinere hva hjemme betyr, og de brukte en masse av det offentliges penger for å få til dette. De konstruerte hus i nabolag spesieldesignet for å isolere mennesker fra hverandre, og i særdeleshet for å hindre menn fra å kunne samles og organisere seg – det er ingen felles saler, ingen ølhaller i disse boligfeltene. De foretrakk menn som var opptatt med sine plener og med sine tre frukttrær i hver sin hage, med stadige oppussingsprosjekter; for kvinne vil kjøkkenet være bakerst i huset, der de kan se barna leke i bakgården.

      PN: Slik at de ikke ser naboen gå forbi. Ingen verandarom.

      DR: Alt måtte være individuelt, dette ble planlagt! En mann med et boliglån å betale kommer ikke til å bli revolusjonær. Med et slikt beløp å tilbakebetale har han en eierandel i systemet. Sant nok, han er på feil side av gjeldsøkonomien, men i 30 år kunne han eie sitt eget hjem.»

      Suburbia og det suburbane er etter mitt syn den viktigste arenaen eller verktøyet for å splitte arbeiderklassen og undertrykke kvinner!

  1. Noen første tanker om dette. ( Antagelig vil noen komme med bedre og mye mer kyniske forslag snart!).
    Kan det ha noe gjøre med at det er gratis? Det er lettere for disse pengpugerne å være generøs med noe som ikke koster dem noe.
    Som PR. Verden ville se svært urettferdig ut hvis det ikke var noen områder der men kunne vise til forbedringer.
    I vestlige land: Hvis folk med ekstra talent blir holdt tilbake fra lederstillinger på grunn av eksterne faktorer (kjønn, legning, hudfarge) vil de være naturlige ledere av en opposisjon. Det er bedre at de er kompetente mellomledere i deres system enn ubehagelige motstandere (Obama i stedet for MLK).
    Er man forfremmet som første i en gruppe (Hillary som president, Thatcher som statsminister osv.) må man gjøre ekstra innsats for å vise lojalitet til det gamle systemet.
    Som en hersketeknikk og grunn til innblanding i indre affærer i sosialt mer konservative/anderledes, men fattigere stater. (Tenk Malala og kvinnekamp i Afghanistan/Pakistan ). Vi er bedre enn dem, og har derfor rett til å herske over dem. Den egentlige grunnen er som alltid noe annet (naturressurser etc.)
    Som en brekkstang; hvordan deler av GLBT-samfunnene i Ukraina og Russland har blitt instrumentalisert som grupper som brukes i en allianse (med nazister!) for å gripe makten.

    • Bra kort og kompakt kommentar der, «Terje».

      «Verden ville se svært urettferdig ut hvis det ikke var noen områder der men kunne vise til forbedringer.»
      – Akkurat det er trolig vesentlig grunn til alle distraksjonene i ord (enkeltsak-aktivisme) og handling (kriger) vi utsettes for. – De rikeste reagerer instinktivt – og dernest kynisk – med å lage bortledinger fra de urettferdige privilegiene deres/våre.

      Jf. «The Powell Memorandum» (1971) – https://en.wikipedia.org/wiki/Lewis_F._Powell,_Jr.#Powell_Memorandum . «Marxist academic David Harvey traces the rise of neoliberalism in the US to this memo.»

  2. «Hvorfor er milliardærene så opptatte av kjønn og legning?»
    «[D]e mobiliserer omkring stadig nye grupper som kan føle seg krenket over et eller annet.» … «Dette har de klart å gjøre samtidig som klasseforskjellene er blitt vesentlig større, ja så store som de ikke har vært på over 100 år.»

    – Bra spørsmål og svar fra Steigan, med greie kommentarer i mellom. Takk for observasjonene og påpekelsene, som fungerer som bekreftelser for mange som aner det samme og tror de/vi er alene om det. Slike bekreftelser gir viktig øking av bevisstheten, om (de ofte grunnleggende enkle) prosessene i de nå mye forvirrende og forvirrede tilstandene i vår fellesoppmerksomhet: offentligheten.

    Det er virkelig bemerkelsesverdig hvor etablissements-tro forlengelsene av tidligere opprørsk-revolusjonære-urettprotesterende grupper er blitt. (Jf. f.eks. at «Arbeider»-partiet (Ap) sin leder Støre har en formue på over 50 millioner kroner – må være ekstremt god «arbeider», han der, da.#-).

    Siden 1980-tallet ser det ut til at nær enhver protest og protestbevegelse er kuppet, kjøpt opp (med høylønninger, kjendiseri-berømmelse og andre avsporinger), og så svekket – mens nye protesttendenser kveles av moderne politistat-taktikker og -teknikker. – Men heldigvis vet og ser svært mange denne dårlige utviklingen likevel.

    *

    (For øvrig har artikkelen en slurvefeil som skifter kjønn til mann, på den bemerkelsesverdige bolsjevik-kvinnen Alexandra Kollontaj, som fikk bl.a. St. Olavs Orden (!) – jf. https://no.wikipedia.org/wiki/Aleksandra_Kollontaj .
    – Vennligst rett. På forhånd takk. Og stryk gjerne denne parantesen etterpå. Takk.:-)

    • «enhver protest og protestbevegelse er kuppet, kjøpt opp… og svekket». Jeg tro du har rett i det; brukte ikke både kvinnebevegelsen, homobevegelsen å være riktig så radikale mot krig og økonomisk urettferdighet en gang i tiden? (så sent som 1980-tallet? Før min tid.)

      • Opprør kjøpes, temmes og selges oss tilbake som populærkultur.

        Men homobevegelsen har nok aldri vært en protestbevegese, Terje. Den har vært homofiles middel til aksept av homofiles eksistens, aldri noen spesielt radikal politisk bevegelse utover dette. Og det var jobb nok bare det. Før åttitallet hadde vi ikke homofile her i landet, dvs, det var så forbudt, tabubelagt, suspekt og sykeliggjort å være homofil, at det var utenkelig at de skulle ha noen politisk profil eller agenda som gruppe.

        • Og nå er etter hvert skrullene blitt de mest utsøkt besteborgerlige svina, de har erobret skanse etter skanse, kjerka går enda litt småtregt, men ellers … så ikke regn med noe spesielt anti-krigsengasjement fra den kanten i fremtiden heller.

          • «Opprør kjøpes, temmes og selges oss tilbake som populærkultur.» – Så enkelt er det. :-[

            «Men homobevegelsen har nok aldri vært en protestbevege[l]se». (…) «Og nå er etter hvert skrullene blitt de mest utsøkt besteborgerlige svina» – Dessverre sant (med enkelte hederlige unntak), det også.

            Homser med ordinære inntekt uten barn til å trekke fra på oppmerksomhet, dagligaktiviteter og personlig velstandsøking, blir fort blant de verste økonomiske spekulantene og profittørene.

            Dessuten har gruppen, som gruppe, etter at trykket fra undertrykkingen vendte til omfavning, nærmest blitt nevrotisk aggressivt selvhevdende. Dersom heterofile hadde avholdt sexfikserte heteroparader på linje med homseparadene, ville mediene trolig skreket over seg i protest mot vulgariteten. – Slik «undertrykkes» heterofile nå mer enn homofile.

            Homsenes viktigste offentlige protest ser etterhvert ut til å være mot at ikke alle er homser. (Det, at alle «egentlig» er homser, er ellers en ganske vanlig påstand fra det hold).

            Poenget blir at med like lovretter for alle lovlige legninger, gjelder vanlige normkrav om å «anstendig» dempe seksualiteten sin i offentligheten også for homser. Slike krav til demping forveksles lett med undertrykking – med den følge at forvirret debatt følger.

            Hadde homsegruppene virkelig vært radikale protestbevegelser med gangsyn ville de i forakt holdt seg langt unna å kreve full tilgang til å bli underkastet det nå over 1700 år gamle undertrykkingsorganet kirken.

            Det er nå 1703 år siden romerkeiser Konstantin i år 313 e. 0 så lyset, og teksten «In hoc signo vinces» («I dette tegn skal du seire») lysende over torturredskapet korset, og skjønte undertrykkingsnytten av kristenkirken for det romerske imperiets bruk av religion til folkestyring. Det er en nytte som har vedvart for herskere siden.

            Homsegruppene skjønner visst ikke sånt, om spirituell undertrykking de også utsettes for: De krever sin rett til å undertrykkes likt med alle andre !-)

          • Jo, men når nesten alle andre rævpules hele jævla tiden hadde det jo vært en skjebnens ironi og ekstremt urettfrdig dersom osv. …

          • «…homsene skulle bli holdt utenfor.» – fullførte jeg AFs tanke. Og knakk over tastaturet her av latter. Morsomme ordspill akkurat innenfor det akseptable, og uten å være slemt. Hahaha… 🙂

  3. Viktig påpekning fra Pål Steigan om storkapitalens omfavning av borgerlig feminisme (alle kvinners like rett til å leie hushjelp og starte atomkrig dersom de er rike og til å bli utbytta av storkapitalen og prostituere seg dersom de er fattige – prostitusjon er jo en kampsak for borgerlige feminister for tida) og LGBT-rettigheter. Interessante eksempler på at også deler av den ideologisk mest ytterliggående høgresida beveger seg vekk fra homsehat (så kan det diskuteres hvem som er mest ideologisk ytterliggående av liberalister og høgrenasjonalister/strasserister): https://secure.counter-currents.com/the-homo-and-the-negro/ (brunsvidd høgrenasjonalistisk side i USA) og http://socialistworkerspartyengland.blogspot.no/2014/11/a-socialist-view-of-sexuality.html (og http://socialistworkerspartyengland.blogspot.no/2014/11/lgbtqp-rights.html) (strasseristliknende engelsk side).

    Reaksjonær identitetspolitikk passer som hånd i hanske med høgreliberalisme. Sjølsagt vil høgresida alltid ha stabukker som sprer håpløse holdninger til kvinner og homofile osv., men større og større deler av høgresida vil sannsynligvis bli intelligente nok til at de ser at høgresida har egeninteresse av å framstå som kvinne- og LGBT-vennlige (mer effektiv tilrettelegging av utbytting, større tilgang til stemmekveg osv.).

    Så får vi håpe at større og større deler av venstresida blir intelligente nok til å se at klassekamp er hovedsaken og ikke «don’t nuke gay whales» (sistnevnte er et ekstremt morsomt sitat fra siste setning i en bokanmeldelse av Al Richardson (avdød redaktør i Revolutionary History), der Richardson som marxist i en anmeldelse av Raya Dunayevskaya, The Marxist-Humanist Theory of State Capitalism, News and Letters, Chicago, 1992, avslutter med følgende utblåsning: «When, oh when, are today’s Marxists going to dump these ‘don’t nuke gay whales’ lifestyle politics and start talking about class again?»:
    http://www.revolutionaryhistory.co.uk/index.php/reviews/8241-the-marxist-humanist-theory-of-state-capitalism). Revolutionary History har for øvrig i sitt nyeste nummer et bidrag til kampen mot borgerlig feminismee (og sjølsagt som i hvert eneste nummer et bidrag i kampen mot kapitalismen generelt), et temanummer om den tyske kommunisten Clara Zetkin: http://www.revolutionary-history.co.uk/index.php/reviews/8237-calra-zetkin-letters-and-wrtings.

  4. Her har artikkelforfatter Pål fullstendig klart å unngå å komme på sporet av sannheten. Men han skal definitivt ha anerkjennelse for å identifisere spørsmålet som er betimelig, og særdeles viktig.

    Heller ikke de ulike betraktninger som framkommer i kommentarfeltet (pr. nå 10 kommentarer) er på sporet.

    Her er ikke strategien «splitt og hersk» men derimot den samme som aristokratiet historisk har benyttet seg av i sin bruk av jødene. De som har lest Hans Olav Brendberg i noen vesentlig utstrekning har fått seg redegjort den dynamikken som Europas nasjoner og føydalenheter opp gjennom historien har hatt mellom den styrende eliten og de samme samfunns uintegrerte jødesamfunn. De som ikke har lest Brendberg og heller ikke har lest seg opp på egenhånd, for eksempel Israel Shahaks fremragende og lovpriste (korte) bok Jewish History, Jewish Religion: The Weight Of Three Thousand Years, vil ikke kjenne til dette. Men historien er altså slik at det i disse føydalsamfunnene i stor utstrekning og stabilt gjennom århundrene har vært slik at en liten elite blant jødene har fungert som makthavernes mellomledd overfor den utbyttede befolkningen. Det har altså ofte vært høyt oppsatte jøder som har besittet embeter som fogder og stattholdere og fullmektiger. Samtidig har storparten av det jødiske samfunnet blitt holdt nede i dypeste fattigdom og analfabetisme (faktisk i langt større grad enn hva gjaldt befolkningen for øvrig, altså ikke-jødene) og dessuten isolert fra resten av samfunnet. De jødiske skriftlærde, rabbiene, var makta som knuget jødealmuen på denne måten, og den jødiske overklassen besto da av denne religiøse eliten sammen med stattholdere og også høyt oppsatte personer som leger, bankierer og kjøpmenn. Dynamikken har her altså bestått i å benytte en ringeaktet, segregert gruppe innen befolkningen til å håndheve makten til føydalherren, altså utgjøre dennes maktapparat. Dette er grunnlaget for det hatet jøder som folkegruppe har måttet utstå opp gjennom den vestlige kulturs historie fram til moderne tid.

    I vår tid har det skjedd strukturelle endringer i samfunnssammensetningen som gjør at det nå er uaktuelt for «overklassen» blant de jødiske samfunn fortsatt å utøve den historiske rollen som den regjerende elites servile agenter, villige, mot en viss kompensasjon i form av status og penger, til å bli møkkete på henda og gjøre seg forhatte ved hensynsløst og enveis å være føydalherrenes løpegutter. (I parentes kan det bemerkes at mange, meg iberegnet, mener at den jødiske eliten i dag, tross 2. verdenskrig, har lyktes å etablere seg i sine forhenværende oppdragsgiveres posisjoner, strukturelt, om ikke i de samme embeter – som i dag enten har forsvunnet eller er blitt fullstendig utvannet.) Konsekvensen av dette er at det nå er behov for en ny klasse til å besette et ufølsomt og lydig maktapparat. Øvrige egenskaper for en slik klasse:
    lav grad av opplevd fellesskap med hovedtyngden av befolkningen de lever sammen med,
    lav evne til å se store sammenhenger, gjerne et proprietært, kunstig utviklet virkelighetsbilde.
    Om de i tillegg opplever seg sett ned på og diskriminert i historisk sammenheng av hovedtyngden av befolkningen, utmerket.

    Det er til dette formål lgbtq- (q for «queer») og genus-agendaene har blitt konstruert og utviklet via svært sofistikert «social engineering»-teknologi (jf. Tavistock, RAND, SRI, eugenikkbevegelsen oppbakket av globalistiske «filantroper» helt siden andre del av 1800-tallet, med flere). Og her er det viktig å få med seg en grunnleggende distinksjon i forhold til den andre gruppen: Det er nemlig ikke feminister, hverken de som har stått for tradisjonell likestilling (70-tallets feminisme hvor svært mange progressive menn aktivt solidariserte seg og i hopetall uttrykkelig definerte seg selv som feminister) eller den ny-liberalistiske varianten som Pål stipulerer, som er gruppen det her gjelder. Det er nemlig radikalfeministene som uteksamineres fra universitetenes institutter for kvinne- og kjønnsforskning som er fokusgruppen, de som i dag leverer de «vitenskapelige» premissene for myndighetenes kjønnspolitikk – de som mener at kjønn er en sosial konstruksjon hvor biologi er uvesentlig, de som ønsker å oppheve kjønnsforskjellene så langt det går uten å ty til kirurgi eller fysiologiske inngrep (det har i hvert fall ikke kommet så langt ennå – tror jeg…).

    Hva homsene angår så bør man helst være homoseksuell selv i tillegg til å evne å styre unna gruppetenkning for å klare å se tydelig hvordan denne gruppen har blitt formet og innpodet med de ønskede verdier, holdninger, meninger og adferd. Jeg er selv homoseksuell, og det ekstreme presset til konformitet i forhold til den høypolitiserte «gay»-agendaen homoseksuelle gutter og menn utsettes for har jeg betraktet, undret meg over og forsøkt å forstå i nærmere 40 år nå. Jeg mener jeg ser klart nå hva som utspiller seg.

    Røttene til homsebevegelsens aktivister som frontfigurer for politisk korrekthet, for eksempel ved ukritisk å stille opp som nyttige idioter i forbindelse med det anglosionistiske imperiets strategi med å bruke «menneskerettigheter» som påskudd for regime change i oppsetsige land kan man spore tilbake til begynnelsen av forrige århundre i Tyskland og Frankrike. Det var en gedigen konflikt den gangen mellom de maskuline og de feminine homoseksuelle, førstnevnte gruppe representert ved kretsen rundt tidsskriftet Der Eigene og den hypermacho varianten av homoseksualitet som var sterkt utbredt i Ernst Röhms SA og som dagens lærhomsekultur gir en parodisk gjenglans av. Pederastisk kultur der gutter i puberteten var ansett som opphøyde kjønnssubjekter var en del av denne grenen av mannlig homoseksualitet, slik vi alle kjenner til fra antikkens Hellas men langt færre dessuten fra indoeuropeisk krigerkultur. Den andre grenen var de feminine homoseksuelle, de såkalte «urninger» som også kan forstås som transseksuelle. Her sto sexologen Magnus Hirschfeld i spissen, og bevegelsen var organisert rundt hans Institut für Sexualwissenschaft i Berlin og Wissenschaftlich-humanitäre Komitee, den første organisering av arbeidet for homofiles rettigheter i verden. En svært nyttig bok for å få en grei innføring i kampen mellom disse to radikalt forskjellige versjonene av mannlig homoseksualitet kan man tilegne seg ved å lese boka Lyserøde Hakekors (selv om boka er skrevet fra et judeokristent anti-homo-ståsted og språket i oversettelsen er under enhver kritikk). Jeg nevnte hva som i dag gjenstår som de eneste organiserte levningene av den første grenen (talsmenn for enhver form for pederastisk kultur eller praksis er i dag utstøtt i det ytterste mørke og det gjøres ingen forsøk noen steder på å differensiere mellom disse og pedofile i sin alminnelighet). Når det derimot gjelder Hirschfelds variant er den derimot den direkte forløperen til dagens lgbtq-bevegelse («you go, girl!»).

    Dagens lgbtq-kultur er altså preget av individer som enten er totalt overfladiske, hedonistisk promiskuøse og ellers lever i en subkulturell boble som har mer enn nok med sine egne begivenheter, strømninger og konflikter, eller de stiger opp over denne overflaten som «SJW» – social justice warriors på vegne av lgbtq-agendaen.

    Jeg er mindre ekspert når det gjelder den mannshatende vulgærfeminismen, men jeg har vel beskrevet den tydelig nok og påpekt at den er vesensforskjellig fra den beskrivelsen artikkelforfatter Pål forsøker på.

    Disse to gruppene, som for øvrig har en innbitt antipati overfor hverandre (dessto bedre!), er det globalistene i WEF (vi får anta etter at et visst grunnarbeid er lagt gjennom den mindre transparente Bilderbergkonferansen) nå er i sluttstadiet av klargjøringen av for deres tiltenkte roller når den nye verdensorden skal fases inn.

    Jeg håper dette også er klargjørende.

    • Takk, Halvor. Veldig bra! Og du bekrefter vel forsåvidt hva jeg sier om historisk manglende tydelig politisk engasjement utover det rent homopolitiske fra homoorganisasjoner (kun en observasjon, ingen klander i dette i denne konteksten):

      «Dagens lgbtq-kultur er altså preget av individer som enten er totalt overfladiske, hedonistisk promiskuøse og ellers lever i en subkulturell boble som har mer enn nok med sine egne begivenheter, strømninger og konflikter, eller de stiger opp over denne overflaten som «SJW» – social justice warriors på vegne av lgbtq-agendaen.»

      Enkeltindivider og mindre grupper er fra min side ikke tatt i betraktning overhodet, da det jo blir mindre interessant hvilken seksuell legning et engasjert individ har i politiske sammenhenger generelt.

    • Ekstremt bra, lite essay der, Halvor! Store historiske linjer, korrekt fremstilling av sjelden nevnte historiske fakta, saklig presentert, med gode referanser, dyptpløyende innsikter, og pekende rett inn i dagens aktuelle situasjon. Ypperlig levert.

      Takk for både ærligheten, engasjementet og skriveinnsatsen. Definitivt klargjørende!-) Du tilførte klart noe nytt (særlig fire siste avsnitt), og personlig skjønner jeg nå mer av «bevegelsen» enn før! – Glad for det, så klart.

    • Hodet var ikke klart nok til å følge retorikken mer enn halvveis i innlegget, men så langt det holdt var det veldig interessant! Skal se om jeg gjør et forsøk på å absorbere resten en annen dag? Hvordan får du til å legge inn lenger i teksten?

      Ja, jødene har vært nyttige både som syndebukker og forhatte mellommenn, alt etter som. Å være mellomleder er vel egentlig også en drittjobb, skviset mellom arbeiderne og toppledelsen. Jeg skjønte ikke helt hvem som har blitt pådyttet denne rollen i dag, en slags feminister eller homofile? Håper det går inn en annen dag?

      • Ja, «en slags feminister» og folk som faller inn under lgbtq-merkelappen. Disse gruppene har de siste 30-40 åra blitt «groomet» inn i en virkelighetsforståelse der de innehar en offerrolle samtidig som de blir hjulpet til å utvikle en narrativ om seg selv som er nærmest esoterisk og som de sjøl også forstår at storsamfunnet omkring dem ikke klarer å henge med i. Min påstand er at denne virkelighetsforståelsen er syntetisk og helt «uekte» – altså den er konstruert og henger ikke på greip i møte med virkeligheten. Imidlertid er det sterke krefter som beskytter danninga av denne narrativen (mot å kollapse i møte med virkeligheten), nettopp for at disse gruppene skal bygge seg en virkelighetsfortelling der den jevne befolkninga oppleves som fremmede, og i tillegg at den er ansvarlig for dere lidelser, deres opplevelse av å ha blitt og å bli «krenket». Dette gjør dem perfekt tilpasset til en rolle som slike mellomledd i en ny verden hvor fremmedgjøring er et helt sentralt styringsverktøy. Disse to gruppene (skjønt lgbtq egentlig er flere klart distinkte grupper som har blitt sauset sammen og forventes å identifisere seg med hverandre innbyrdes) har imidlertid blitt sosialisert til å oppleve fremmedgjordthet som normalt – det er der de opplever å høre hjemme. Derfor er disse de fremste forkjempere for politisk korrekthet, fordi de aldri hemmes av tradisjonelle verdier eller en indre opplevelse av hva som er naturlig, hva som harmonerer med biologiske forutsetninger, osv. De er lojale overfor de autoritetene de er blitt opplært til å motta de korrekte fortolkningsnøklene for virkeligheten fra, virkelighetsnøkler som kan omdefineres vilkårlig – lgbtq- og genuskohorten vil automatisk tilpasse seg den nye «virkelighetens» spesifikasjoner. Dette er individer som både er immune og allergiske mot «sunn fornuft», eller til og med logiske resonnementer. De har utviklet massive fortrengnings- og benektingsmekanismer.

        Når det gjelder å legge inn lenker og annen enkel formatering så kan du bruke visse html-koder. Hvis du går på nettsteder http://thesaker.is så vil du se en kurant manual for dette under artiklene der det står «Leave a Reply» og under det «Click here to get more info on formatting». Jeg tror det er de samme som gjelder her på Steigan-bloggen.

          • Noen ganger opplever jeg artige sammentreff i form av såkalte synkronisiteter. Etter at jeg postet den kommentaren satte jeg meg til å lytte på en episode av et talk-show med to personer jeg har brukt massivt som kilder for mye studier de siste 10-25 åra. Det er Barry Chamish som intervjuer Jon Rappoport. Rappoport forklarer her hva det over handler om : https://youtu.be/Np2YZV053wU?t=13m40s

          • For øvrig, Pål, så tror jeg Jon Rappoport ville satt umåtelig pris på å bli gjort oppmerksom på den siste biten av puslespillet. Han sitter på veldig mange andre biter av dette og en rekke andre puslespill, en av de skarpeste hjernene «der ute». Dessverre så har jeg fyrt litt hardt løs på ham ved et par anledninger (kjent scenario…? :;-) ) så jeg tror ikke jeg gidder å være den som gir ham denne biten. Jeg tror du tilsvarende ville kunne verdsette hans kunnskaps- og analytiske ressurser, så jeg foreslår at du kontakter ham og prater med ham om dette komplekset.

          • Ja, Pål, den Fahrenheit 451-artikkelen er jo inne på fenomenet, men det var først da du i herværende artikkel fortalte om at nå WEF kjører fram denne saken at den reelle årsaken til alt dette med ett framsto for meg veldig, veldig tydelig.

            Dette er altså en annen agenda enn den som handler om sensur av konspirasjonsteorier og kritiske ytringer mot myndighetenes politikk i forbindelse med innvandrings- og flyktningestrømmen.

          • Jeg har ikke vært klar over disse sakene. Jeg har irritert meg over den politiske korrektheten og dette styret med å sensurere språket og gamle bøker. Og jeg ble sjokkert og forbannet da jeg så kampanjen for å renske svenske biblioteker for «entartete» litteratur. Men det var først da jeg så den massive strategien fra WEF at noe begynte å klarne. Og så bidro du med noen biter jeg ikke har tenkt på, eller ikke kjente til. Det er jo sånn jeg jobber. Jeg sitter ikke med en ferdig modell som skal bekreftes. Jeg graver og finner, publiserer og graver videre. Takk.

        • Du setter presise ord på ting undertegnede og sikkert fler med meg har hatt som en uartikulert murring i hodet en stund. Det er ganske lett å se at du har rett når du først setter halen på eselet (og jeg har i perioder av livet omgått ganske mange mannlige homser, da særlig av den flamboyante «Nattens Dronning»-typen). Men det kan i utgangspunktet være vanskelig å vite helt hvor det «rene» individet slutter og identitetsklisjéene eller resultatet av groomingen begynner. Sånn er det vel forsåvidt med alle, men det er så tjukke lag med egne konvensjoner og markører i disse miljøene at det overgår det meste.

          Som et apropos kan nevnes at jeg har en nær slektning som er midt i en prosess med skifte av kjønnsidentitet og etter hvert fysisk kjønn, fra mann til kvinne. Vedkommende er nå i ferd med å bli en temmelig hardnakket «anti-sånne-moderne-feminister»-type dame, etter å ha vært en forholdsvis «myk» mann i noen tiår. Grunnen er i stor grad at nesten alle kodene for kvinners bekreftelse som objekt (kvinners hat/ elsk-fenomen nr.1?) ligger begravet i den gamle verden. Og hen er da for svarte ikke i ferd med å frigjøre kvinnen i seg bare for å måtte akseptere at det dessverre er for sent å få leve ut noen gammeldags kvinnerolle. Makan.

        • Takk! Begynner å klarne litt nå. Skumle greier med disse mannshatende vulgærfeministene. Kanskje la du merke til min oversettelse av Douglas Rushkoff og hvordan elitene har bygget suburber spesialdesignet for å hindre menn i å samle seg og bli revolusjonære? Først har de altså lyktes i å isolere mennene i hver sine suburbane eneboliger uten samlingspunkter hvor revolusjonære ideer kan utvikles. Men å isolere mannen er ikke nok, de spesialdesigner derfor nå ekstremt mannshatende vulgærfeminister fra universitetene med oppgave å UTSLETTE mannen en gang for alle, og hvor vi kun står tilbake men «hen».

          • Ja, jeg har brukt noen timer nå på å studere artikkelen «Herr Fossemøllens øyensten» som du fikk publisert på Kulturverk i slutten av januar. Var det den du mente? Mye tilleggsstoff i kommentarfeltet også. Selve Rushkoffs artikkel har jeg ikke kommet til ennå. Men han forteller altså hvordan eneboligen ble det nye hjemmet, hverken urban eller landlig men «sub-urban». Som han sier: «De konstruerte hus i nabolag spesieldesignet for å isolere mennesker fra hverandre, og i særdeleshet for å hindre menn fra å kunne samles og organisere seg – det er ingen felles saler, ingen ølhaller i disse boligfeltene»

            Pål Steigan tror jeg har en god del å lære fra det materialet du jobber utfra, hvis jeg ikke undervurderer perspektivene hans. Hans utgangspunkt er jo klassekamp sett utifra arbeiderklassens ståsted. Og hvor var narrativen om bøndene i den bevegelsen han en gang ledet? Hvor er forholdet til jorda og hjemstedet i premissene for hans analyser? Fraværende. Skal vi bli i stand til å forstå helhetsbildet av hvor vi befinner oss og hvordan vi har kommet hit, må vi også forstå at med etableringen av arbeiderklassen var denne alt fra starten av rykket opp fra sine røtter. Uten den erkjennelsen og problematiseringen av dette faktum vil ethvert forsøk på å finne løsninger og utarbeide strategier forbli løsrevet fra grunnproblemet.

            Men nå tror jeg med denne artikkelen og den samtalen vi nå fører, at vi begynner å se at selve hovedstrategien hos dem som manipulerer oss er å skape fremmedgjøring, rive oss ut av de stedegne lokalkulturer vi alle opprinnelig tilhørte og som ga oss den gruppeidentitet som er helt avgjørende (som en trygg byggeplattform – eller arne) for at vi skal kunne utvikle våre individuelle identiteter der disse er integrert med hverandre og samfunnet.

            Det er selvfølgelig besnærende for mange å befinne seg i det rotoppløste samfunn der identiteter kan designes fullstendig uavhengig av de begrensningene og den motstanden som ligger i å være integrert i et storsamfunn istedenfor altså uten motstand å kunne boltre seg i frittflytende små og store subkulturelle bobler. Men på sikt så skaper jo en slik prosess åpenbart dype og uløselige konflikter mellom ulike grupper som befinner seg i forskjellige slike bobler. Og den eneste måten å styre et slikt samfunn blir med makt. Og de som settes til å utøve denne makta blir da de gruppene man har framprodusert for at de skal oppleve dette nye rotfrie samfunnet som et idealsamfunn og anse all lengting og søken etter forankring i historie, kultur og tradisjoner som reaksjonære tendenser som må motarbeides, med avledning om mulig, men med makt om nødvendig.

            Som jeg skrev over har elitens strategi vært å gjøre oss alle rotløse. Dessverre har de så kunnet konsolidere dette kollektive identitetsranet ved også å ødelegge de forlatte lokalsamfunnene slik at selv om vi etter hvert begynner å skjønne hva vi har blitt utsatt for så vil vi likevel ikke ha noe sted å vende tilbake til. Vi kan studere museer og fordype oss i slektsforskning, men noen reelle prosesser for å gjenskape våre kulturelle utgangspunkter er ikke tilgjengelige. Hva gjør vi i en sånn situasjon?

          • Jeg har lest Douglas Rushkoff-ertikkelen (som er et intervju med ham med utgangspunkt i en bok han kom med i 2009). Det var knallinteressant, og jeg anbefaler folk å lese den.

            At renessansen i virkeligheten utgjorde punktum på en gylden periode på 300 år preget av overflod er sjokkerende nytt!

          • Fint du fant artikkelen til Rushkoff! Han er en av mine favoritter, selv om jeg ikke har lest bøkene hans, men har lest mye om og av ham ellers, da nyhetsbloggen til p2p-foundation ser ut til å fange opp det meste om/av Rushkoff på nettet. Kunstler har gått inn på mye av det samme stoffet, og har gjort det klart for meg hvordan den suburbane kulturen er bygget opp rundt konsumerisme og individualisme. Regner med du har sett dokumentaren «The Century of the Self» av Adam Curtis, som er den aller beste som er laget om hvordan vi ble forvandlet fra individer med tilhørighet til rotløse konsumenter. Har du ikke sett denne BBC-dokumentaren, søk den opp!

            Ellers har vi jo gode, gamle Sigmund Kvaløy Setreng da, min favorittfilosof. En mer jordnær filosof finnes ikke. Han nyter jeg virkelig å lese.

          • Og du nevner James Howard Kunstler. Han publiserte nettopp en artikkel hvor han tar for seg disse nye gruppene av «Social Justice Warriors» i forbindelse med sammenstøtene rundt Trumps valgkampmøter. Han er ikke inne på den vinklingen som jeg gir bruken av disse gruppene, men han skriver veldig godt, saftig satt på spissen.

            http://www.zerohedge.com/news/2016-03-14/was-chicago-first-skirmish-inevitable-civil-war

            Ellers legger jeg merke til at enkelte av kommentarene til artikkelen beskylder Kunstler for å være assosiert med Soros såvel som å støtte Obama.

          • Skulle vært interessant å vite hva Kunstler mener om din vinkling, da han jo selv har jødiske røtter. Han skriver et essay hver mandag på sin egen blogg, så du kunne evt. gå inn der og legge inn en kommentar. Dessverre ser det ikke ut til at Kunstler er like engasjert i kommentarfeltet som f.eks. Tverberg og Greer, men jeg vil tro han leser dem, slik at han i alle fall ble klar over din vinkling, som han kanskje ikke har reflektert så mye over.

            Som jøde må nok Kunstler regne med å bli assosiert med de fleste. Men han er helt klart anti-liberalist og anti-globalist, og da virker det neppe sannsynlig at han har så mye til felles med Obama og Soros. Han har jo også på sin egen blogg gått svært hardt ut mot USAs intervensjoner i Ukraina, som er av Soros og Obamas hovedprosjekter.

            For egen del har jeg merket meg at erkedruiden, John Michael Greer, ser ut til å ha Kunstler som en av sine store forbilder. Sekulære jøder, som Kunstler vel kan regnes som, virker jo ellers som å være nokså futuristiske. Ross Wolf er nok en langt bedre representant for den sekulære jøden enn Kunstler: http://thecharnelhouse.org/

            Så her har vi altså to sekulære amerikanske jøder som står så langt fra hverandre verdimessig som det vel er mulig å komme. Men Wolf er nærmest fanatisk kommunist, og har vel derfor neppe så mye til felles med finansjøden han heller. Og mens Wolf er internasjonalist, er Kunstler hva man kan kalle «lokalist». Egentlig tror jeg Kunstler står ganske nær Sigmund K. Setreng. Men kanskje er dette bare ønsketenkning fra min side?

      • For å legge inn en lenke under et ord brukes en vanlig html-tag, men det blir vanskelig å poste oppskriften her, da kommentarfeltet sender teksten inn i en text parser som automatisk presenterer det visuelle resultatet av html-tag’en når innlegget publiseres, altså i dette tilfellet et blått ord eller frase midt i teksten som du kan klikke på og bli videresendt til lenkemålet. Og da er du i grunnen like klok.

        For å finne den rette tag’en er det evt. bare å søke på f.eks. html tag link, eller gå rett HIT.

        Der finner du også ut hvilke tags som brukes for italic (kursiv) og bold (fet skrift, æsse). Eller begge deler på en gang.

    • Meget bra vinkling fra Halvor.

      LGBTQ-gruppene fremdyrkes nå av makteliten for at de i fremtiden skal ha de rollene Halvor redegjør for. Det er meningen å gi disse gruppene makt, og de indoktrineres nå med grunnholdningen at «menneskeheten har undertrykt oss, og nå får vi snart mulighet til å ta hevn».

      Her er et par videoer som utdyper og kompletterer dette tema: http://www.activistpost.com/2016/03/the-orwellian-destruction-of-language-is-here.html Denne tar for seg raseringen av språket, hvor «det meste» nå kan hevdes å være «offending language».

      Kjernen i det hele er fantastisk bra illustrert i denne lille satiren «Modern Educayshun» om Politisk Korrekthet (og i særdeleshet de tema Halvor tar opp), som i grunnen viser hvor PK er på god vei å rasere sivilisasjonen: https://youtu.be/iKcWu0tsiZM
      Denne videoen nådde 2,5 millioner hits allerede 14 dager etter publisering.

      Forgjengeren til «Modern Educayshun» har tittelen «#Equality», og den kan du se her: https://youtu.be/XM-HJT8_esM

      • Jeg mener det må tennes en motild mot det «korrekte språket». Man skal bevisst og erklært nekte å bøye seg for den «nye grammatikken» og det friserte vokabularet.

        • Språk er utrolig viktig. Bare et fåtall erkjenner hvor viktig. Å bruke språket som våpen er noe elitene har forstått til fulle lenge. Og det handler ikke bare om det «korrekte språket» i betydningen «politisk korrekte». Men dét er definitivt én av frontene og sentralt i den sammenhengen vi befinner oss i her. Hvordan tenner vi en slik motild?

          En annen av frontene når det gjelder språk er den dype forbindelsen som eksisterer mellom språket og den stedegne kulturen. Per-Olaf Lundteigen uttalte for ikke så lenge siden: «Historien i flere land tilsier at det folk som ikke er seg bevisst utviklingen av sitt eget språk, det folket vil erfare at mange interesser og krefter vil se seg tjent med å erstatte dette språket. Det folk som taper sitt språk, det folket taper også herredømmet i og over sitt land.» Dette handlet konkret om krigen mot nynorsken. I en artikkel i Målmannen kan vi lese: «Dei norske og svenske måli er programmi for å yverliva i dei fysiske og kulturelle kringværi i Norden. Den store rikdomen på preposisjonar i nordiske språk, og vektleggjingi på rørslor, er serskilt godt høveleg for det barske nordiske kringværet der avgjerder laut takast snøgt og ikkje verta utsette til i morgon.» Dette betyr at dersom vi ikke hegner om og røkter vårt eget språk så mister vi en viktig faktor i vår kollektive identitet.

          Men det aspektet ved språket som det etter mitt syn hersker minst kjennskap og bevissthet omkring, er sammenhengen mellom språkevne og tenkeevne. I gamle dager var det bare elitene som sendte sine barn i skole. Den skolen var grunnleggende forskjellig fra dagens skole. Da skulle skolen gi elevene opplæring i å tenke kritisk, i å innhente relevant informasjon, analysere den og så i egne klare ord kunne legge fram hva man mente på en slik måte at det traff dem man talte til. I en slik opprinnelig kontekst gir begrepet den «nye grammatikken» som du bruker, klar mening, for i en slik klassisk utdannelse var dét trekløveret som kaltes for trivium og som besto av like deler grammatikk, dialektikk (logikk) og retorikk (i den rekkefølge), selve grunnlaget for all videre læring. Grammatikk her handler altså om mer enn bøyningsregler og ordstilling i det det omfatter hvilket blikk vi velger å se på virkeligheten med, altså hvordan vi filtrerer de myriadene av data som ethvert perspektiv tilbyr oss, enten vi ser på en tekst, en video, samfunnet eller hva som helst annet vår oppmerksomhet klarer å feste seg ved. Det hjelper lite om vi er aldri så skarpe til å analysere den foreliggende informasjonen dersom vi har filtrert bort vesentlige data eller latt dem drukne i uvesentligheter.

          Så ja, språk bør vi så absolutt ha et sentralt fokus på.

          • Språk er utrolig viktig. Bare et fåtall erkjenner hvor viktig. Å bruke språket som våpen er noe elitene har forstått til fulle lenge.

            To fine eksempler:

            EKSEMPEL 1:
            Nasjonalist: For ikke så mange år siden var ordet positivt ladet. I takt med globalismen har det blitt endret til et fy-ord, og er et fy-ord nesten på linje med «ekstremist» 364 dager i dager i året. Den 365te dagen (17. mai) vifter de fleste av oss (politikere inkludert) med det norske flagget, går i tog for å feire grunnloven, vårt flotte land og våre «gode verdier». Denne dagen er det helt greit å være nasjonalist, faktisk blir du nærmest ansett som merkelig om du IKKE feirer denne dagen som en ekte nasjonalist.

            Men jevnt over er en nasjonalist i dag betraktet som en ekstremist. Gjerne høyreEKSTREMIST (hørt dette før?)

            EKSEMPEL 2:
            Ekstremist: I dag blir de fleste, som ikke servilt underkaster seg den politiske korrekthet og A4-boksen, enten stemplet som ekstremister, eller blir forsøkt assosiert med ekstremister (av ulike slag). Men hva med å være ekstremt fremragenende, ekstremt engasjert, ekstremt produktiv, kreativ, positiv, ekstremt ansvarsbevisst, ekstremt rettskaffen osv osv.

            Ord og begrepers betydning blir sakte men sikkert kuppet og maltraktert for å tjene maktelitens agendaer. Nytale! Krig er fred!

          • @Pål,

            Et brilliant takk for sist til Orwell finnes i filmen Mad Max: Fury Road (2015). I denne post-apokalyptiske verdenen brukes ordet «mediocre!» som det ultimate kraftuttrykk, og det er tydelig at språket er såpass grundig dekonstruert at noe som betegner noe mer ekstremt eller fremragende enn «gjennomsnittlig» er det ikke lenger noen som kjenner til.

          • @AF

            «Education should aim at destroying free will so that after pupils are thus schooled they will be incapable throughout the rest of their lives of thinking or acting otherwise than as their school masters would have wished … The social psychologist of the future will have a number of classes of school children on whom they will try different methods of producing an unshakable conviction that SNOW IS BLACK. Various results will soon be arrived at: first, that influences of the home are ‘obstructive’ and verses set to music and repeatedly intoned are very effective … It is for the future scientist to make these maxims precise and discover exactly how much it costs per head to make children believe that snow is black. When the technique has been perfected, every government that has been in charge of education for more than one generation will be able to control its subjects securely without the need of armies or policemen.» Bertrand Russell quoting Johann Gottlieb Fichte, the head of philosophy & psychology who influenced Hegel and others – Prussian University in Berlin, 1810

            Shortly, the public will be unable to reason or think for themselves. They’ll only be able to parrot the information they’ve been given on the previous night’s news. – Zbigniew Brzezinski

            Vi formes som leire, men først må vi alle bli leire (mediocre/normal). Deretter kan makteliten fritt og gradvis omdefinere normalen til hva de måtte ønske, vi følger villig etter uten å tenke, i det livets viktigste formål er å holde seg innenfor «normalen» i stedet for å tenke selv.

            Disse social engineerings teknikkene er livsfarlige for folk, land og kulturer, og er antakelig noe av det mest viktige å sette fokus på og bringe frem i den offentlige bevissthet. Folk som ikke tør, og/eller avviser å forholde seg til «konspirasjoner» (som de kaller konspirasjonsTEORIER), er antakelig den største fare både for menneskeheten og livet på jorda.

        • Svar til Pål (@ AF) –
          Google ‘Merit Weger’ og gå inn på hennes blogg. Søk f.eks. emnet ‘ensamkommande asylbarn’. Det off. Sverige har skreket at snøen er SVART lenge!! Og det betaler svenskene dyrt for – både bokstavelig talt og figurlig. Merit Weger er en røst som roper i ørkenen.

          Ellers vil jeg nevne grunnlovsjubileet her hjemme i 2014. Gr.loven i 1814 var definitivt et nasjonalistisk prosjekt, men siden ‘nasjonalisme’ nå er gjort til et fy-ord, ble det dempet ned. Det vi skulle feire, var «demokratiet». Historieprofessor John Peter Collett kommenterte ordskiftet i ‘Dag og Tid’.

    • Jeg kom akkurat over noen viktige fakta knyttet til framveksten av begreper som «safe spaces» og «microaggressions» (Kunstler lenker til dette intevjuet i Zero Hedge-artikkelen som er delt i en annen kommentar her). Går til 1t 35min ut i podcasten.

      [soundcloud url=»https://api.soundcloud.com/tracks/250955856″ params=»color=ff5500″ width=»100%» height=»166″ iframe=»true» /]

      Her blir vi fortalt at dette fenomenet først begynte å vise seg på de amerikanske eliteuniversitetene i 2013/2014 og at det formelig har eksplodert siden da. Med andre ord, dette kommer til å eksplodere også her i Norge i månedene som kommer. Kunnskapsformidlere som Pål Steigan kan her spille en viktig rolle ved å sette et tydelig fokus på dette nå.

      Det handler om en helt ny form for hypersensitivitet som henger sammen med barn født fra ca 1980 og framover. I USA angis tidsskillet til 1975. Pga. flere bortføringssaker der borte som fikk enorm medieoppmerksomhet og som utviklet en moralsk panikk i hele befolkningen, sluttet barn fra da av å være ute uten å bli passet på av voksne. Altså, selv om det overveldende flertall av bortføringer begås av en av foreldrene, så ble samfunnets holdning den at barn, ofte helt opp til midten av tenårene, må passes på konstant for at de ikke skal bli utsatt for rov. Hvordan dette overført til Europa og Norge, på hvilken måte og i hvilken utstrekning aner jeg ikke, det nevnes ikke i de 20 minuttene av podcasten der dette diskuteres.

      Denne endrede samfunnsatferd i forhold til barns oppvekst har ført til at barn ofte må helt opp i voksen alder før de opplever å måtte bryne seg mot sine sosiale omgivelser. Dette igjen har ført til at mange som begynner på universiteter har en terskel for å føle seg krenket som er mye lavere enn for tidligere generasjoner. I tillegg er de blir opplært til at slike opplevde «krenkinger» traumatiserer dem. Her ser vi vel også litt av bakgrunnsdynamikken for framveksten av den slags hyperskjøre subkulturer – «bobler» som disse gruppene av lgbtq og kjønnsrolleaktivister jeg har drøftet over er de mest framtredende eksemplene på. Disse da med utgangspunkt i race, gender, and privilege studies (USA) og queer studies.

      Alt dette er jo veldig interessant, men like fullt mangler koblingen til de den økonomiske elitens (og maktelitens) herved avdekkede strategi for å bruke disse mekanismene i sin framtidige samfunnsstyring. Det mangler også et perspektiv på og en drøfting av hvorvidt, hvordan og i hvilken utstrekning dette ikke bare har skjedd «sånn helt av seg selv», men at det er all mulig grunn til å tro at her ligger det også konspiratorisk planlegging og kynisk framføring bak.

      http://cdn.quotationof.com/images/stephen-frys-quotes-8.jpg

      • Jeg trodde denne bloggen var basert på WordPress, men den WordPress-koden jeg prøvde å legge inn over fungerte ikke. Her er siden for intervjuet:

        https://www.samharris.org/podcast/item/evolving-minds

        (Jeg prøver om vanlig kode for innebygging virker:)

        [soundcloud url=»https://api.soundcloud.com/tracks/250955856″ params=»color=ff5500″ width=»100%» height=»166″ iframe=»true» /]

        • (Dette er den vanlige html-koden:)

          [soundcloud url=»https://api.soundcloud.com/tracks/250955856″ params=»color=ff5500″ width=»100%» height=»166″ iframe=»true» /]

          • Tror vel ikke kommentarfeltet støtter slik innebygging selv om bloggen er basert på wordpress.org-plattformen. I redaksjonelle innlegg støttes det jo selvfølgelig, men kommentarfeltet er egentlig noe annet enn WP, og det er vanligvis bare noen få basic html-tags, type fremhevet tekst, som støttes der.

            Ellers får du ha takk for oppfølging og mer god informasjon og refleksjon vedr. dette temaet. Meget interessant. 🙂

      • Interessant! Egentlig blir dette som en videreføring av suburbenes formål med å isolere mennesker fra hverandre. Først går planleggerne inn i den nye amerikanske drømmen, den suburbane eneboligen, et produkt av General Motors for å selge biler, for å implementere en design som atskiller menn, med hovedformål å hindre menn fra å organisere seg i revolusjon. En annen nyttig konsekvens er at barns oppvekst foregår uten noen forankring i et nærmiljø, forsterket av frykten for bortføringer, slik at de enkelt kan formes i institusjonenes og korporasjonenes bilde.

        Dette ville aldri vært mulig å få til i den tradisjonelle byen eller landsbyen, hvor man kjente sikkerhet fordi man som Janes Jacobs formulerte det, hadde «the eyes on the street». Det var altså alltid mange øyne som fulgte med i barns lek i gata, da særlig gamle nabokoner. I Tolfa, hvor Steigan holder til, tipper jeg man ennå kjenner på denne tryggheten for barna.

        Nabokona, med øynene på gata, utgjorde den tryggheten som vekterselskapene nå har overtatt, og som de tjener milliarder på. Så å isolere mennesker i hver sin enebolig eller leilighet i den vertikale suburben, som jo Corbusiers «tårnet i parken» er, er meget god business.

        Vi må få merkelige barn ut av en slik samfunnsstruktur. Husk det gamle afrikanske ordtaket: «It takes a village to raise a child».

  5. Her kommer en side på Merit Wager om de ‘ensamkommande «barnen» – hvorav de fleste er alt annet enn barn!
    Siden har mange linker, så man kan få et godt bilde av den villede realitetsbrist hos ‘De goode’.

    https://meritwager.wordpress.com/2015/08/13/en-migga-jag-har-ofta-sett-man-som-haft-skrovlig-hy-rynkor-och-aven-manga-graa-harstran-dar-alla-har-uppgett-sig-vara-barn/

    Og så blir disse menn plassert i ungdomsskole sammen med piker på 14-16 år. Det må jo gå galt!

  6. Enda en kommentar fra meg når jeg er i gang..

    Undermineringen av lov og rett/rettsvesenet. Det som Wager skriver om, er jo undergravningsvirksomhet av rettsstaten. Mange andre tegn i Sverige på dette også – mørklegging av forbrytelser, manglende signalement, at man tar en bøyg utenom rettsregler som hindrer det man ønsker. Og lovbruddene begås av det offentlige! Laizzes-faire-holdning sprer seg som råte.

    Tenker også når ‘nysvensker’ fra failed states der man må sno seg for å overleve, etterhvert velges inn i svenske partier (evt. danner egne) og får offentlige stillinger. Man kan over tid få en korrumpsjonskultur – dårlig samvirke mellom gamle og nye svensker. Da blir det ikke likhet for loven, men den sterkestes rett. Og slik løses samfunnet opp og kan skli mot anarkiet.
    Dette er svært alvorlig.

    Unge menn fra MENA er vant til harde klansamfunn og er antakelig ganske ‘streetsmarte’, mens etniske svensker gjennom lang tid har vendt seg til å stole på staten og tenker ikke vold/hevn på samme måte. Når staten svikter, er de da faktisk ille ute i forhold til dem av de nyankomne som er aggressive og kriminelle.

  7. Den «liberalistiske» overstyring ser ut til å skje stort sett uten direkte forbud. Med ett så gigantisk apparat som man nå har fått seg av medsynsere er ikke direkte påbud heller noe valg. Det er det gjentatte press som gjelder. De har kjøpt opp presse og forlag i århundrer og man ser jo nå at dem er strømlinjeformet. Det er bred enighet om redaksjonell profil, men den offentliggjøres ikke.
    Vi kan allikevel se den spesielle plass kvinnen og feminismen har.
    Hvor mange ganger har man ikke lest om «Da kvinnen fikk stemmerett» og blitt påminnet om den grufulle undertrykkelsen dem ble utsatt for? Hvorfor er det aldri ofret plass på at menn fikk stemmeretten her kun 10 år forut? Og hvorfor har ingen har stilt spm ved menns mangler som følge av den undertrykkelse de har blitt utsatt for gjennom århundrene, som leilendinger, løsarbeidere og tvungne lykkejegere og andre som Ikke hadde noe de skulle ha sagt?

    Peter Buffet sønn av Warren multimilliardær, driver nå tiden med philantropisk virksomhet. Hans store virksomhet bruker masse penger på få personer som de mener har ideer for å forbedre verden. Etter nærmere gjennomsyn er det kvinner som det satses på. Det er igrunnen bedre enn å bare få navnelappen Philantrop for å sende våpen til Israel.

    Da blir han ett eksempel på det press som skal utøves . Av andre organisasjoner som jeg legger merke til er i vinden globalt er «Equal employment opportunities». Dette kommer gjerne i sammenheng med human rights commissions etc. Jeg stiller meg skeptisk, ettersom det gjerne blir overdrevent. I likhet med den politiske LGBT bevegelsen.

    Dessverre ser det ut til at dette milliardær subsidierte presset ikke kan fortsette. Det er ensidig, uproposjonert og vil bli fort styggere uten aktiv innblanding.
    Vil dagens feministiske likestillingskamp slutte når menn veldig tydelig er akterutseilt og fortapt? Nei de vil helt sikkert likestilles med den beste stilte gruppen av menn.

  8. Du verden, her åpnet det seg mange nye perspektiver.
    Veldig bra Halvor.
    Det får meg til å reflektere over hvor fullkomment det norske undertrykkingsapparatet er.
    Ola og Kari Dunk tror de lever i verdens frieste og demokratiske land og beundrer sine undertrykkere.
    Så snakkes det om de stakkars russerne som blir jernevasket hele tiden.
    Fremmedgjøringen er nesten total.

    Godt håndverk må jeg dessverre si.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.