De to store tyske partiene SPD og CDU har mistet halvparten av sine medlemmer siden 1990. Og dette er ikke bare noe tysk fenomen. Det som en gang var det velorganiserte Partito Communista Italiano (PCI), og som etter hvert er blitt til det høyresosialdemokratiske Partito Democratico (PD), råtner på rot. De en gang så aktive partiavdelingene, circoli, forsvinner. Ingen kommer lenger for å diskutere. Partilokalene legges ned. I Messina var det 61 circoli, nå er det 4 igjen. I Roma var det 110 partilokaler så seint som i 2014, nå er det 5 igjen.
Det er Der Spiegels Roma-korrespondent Hans-Jürgen Schlamp som gir denne talende beskrivelsen. Artikkelen har tittelen: Parteien in Europa: Das Ende der Demokratie, wie wir sie kennen, Partier i Europa: Slutten på demokratiet slik vi kjenner det.
Han viser til en undersøkelse gjort av Ingrid van Biezen ved London School of Economics med data fra 2009. Den viser at da var bare i gjennomsnitt 4,7% av velgerne i EU-landa med i et parti. Et EU-barometer fra 2015 viser at partiene er blant de institusjonene velgerne har aller minst tillit til.
I Skandinavia forvitrer de sosialdemokratiske partiene, som lenge var dominerende, og befinner seg nå i ei djup krise. Partiene i Frankrike, Italia og Storbritannia har de siste tre åra mistet mellom en og halvannen million vmedlemmer. I Storbritannia er ikke en gang en av hundre velgere medlem av noe parti, akkural som i Polen eller Estland. Partimedlemskap er blitt et randfenomen.
Faktisk har de fleste partier utviklet seg til en helt annen type organisasjoner enn de var – organisasjoner der medlemmene føler seg overflødige, og der de stort sett også er overfødige. Partiene er smale foretak der partiledelsene tilbyr velgerne hva de kan kjøpe seg med stemmeseddelen. Helt etter tidsånden.
Og heller ikke Syriza eller Podemos bryter denne trenden. Man liker eller misliker Alexis Tsipras eller Pablo Iglesias, men de bygger ikke noen sterke partiorganisasjoner. Det eneste som på kort sikt har brutt trenden er britiske Labour, der Corbyn-effekten faktisk har ført til en markant økning i medlemstall.
—
Det Schlamp her underbygger er noe jeg har tatt opp tidligere i artikkelen Det norske Kartellpartiet, der jeg viste til boka Ruling the Void: The Hollowing of Western Democracy, av Peter Mair (1951–2011):
”Partidemokratiets epoke er over. Sjøl om partiene fortesetter å eksistere, har de blitt så koplet vekk fra samfunnet som helhet og driver en form for konkurranse som er så til de grader uten betydning, at de ikke lenger er i stand til å opprettholde demokratiet i sin nåværende form.”
Boka er en fortsettelse av en vitenskapelig artikkel Mair publiserte i 1995 sammen med Richard S. Katz, med tittelen “The Emergence of a Cartel Party”, framveksten av et kartellparti. Jeg skriver om det norske kartellpartiet:
Anført av Jens Stoltenberg har den politiske eliten i Norge gjort akkurat det samme som det Mair beskriver. En del av de aller største politiske sakene er overført til EU-byråkratiet uten at partienes medlemmer eller velgere kan påvirke så mye som et komma. Resten av de vesentlige sakene er utformet som såkalte nasjonale forlik. Stoltenberg har dratt kartellpartiet tettere sammen gjennom å få de ulike lederne til å forplikte seg på en hel rekke saker. Det gjelder pensjonsforliket, handlingsregelen, flykjøpet, EØS og NATOs krigspolitikk, for å nevne noen av de viktigste.
I dette systemet er de gamle betegnelsene høyre og venstre ikke lenger særlig relevante. Partiene framstår som ulike smakstilsetninger på samme suppebasis, eller ulike sjokolader fra samme produsent – som et kartell. Det spiller ingen rolle om du foretrekker Toblerone eller Freia melkesjokolade eller Mars. Alt sammen er bare merkevarer for konglomeratet Mondelēz International (tidligere Kraft Food Inc, som igjen er eid av dem du vet.) (Metaforen halter bare litt: norske partier er ikke eid av BlackRock, men av staten. Uten staten hadde de ikke hatt lokaler, penger eller ansatte.)
Statistisk sentralbyrå skriver:
450 millioner i offentlig støtte til partiene
Partienes inntekter utgjorde 626 millioner kroner i 2014, drøye 4 millioner mer enn i 2013. Bidragene sank med 45 millioner, samlet offentlig støtte økte med 32 millioner og inntekter fra egen virksomhet var 17 millioner kroner mer enn i 2013.
Den offentlige støtten til partiene utgjorde altså 72% av partienes inntekter. I rest my case.
Når man for eksempel kan kalle seg, og bli regnet som, venstre etter å ha gått i spissen for å ødelegge Libya, har ordene mistet sin betydning. Dette skriver jeg om i artikkelen Ikke tenk på en isbjørn. Problemet med begrepene høyre og venstre.
Og nå står vi overfor samfunnsmessige endringer som vil gjøre partiene og de demokratiske prosessene som de liksom skal representere totalt irrelevante. Jeg tenker på TISA, TTIP og planene om en europeisk bakunion, der makta vil ligge i et ikke-valgt all-europeisk finansdepartement.
Og typisk nok er det ikke partiene som driver fram disse endringene, deres parlamentarikere får knapt nok lov å lese dokumentene. Prosessen drives fram av de store korporasjonene og tar sikte på å tjene deres interesser. Den eneste rollen partiene har oppe i dette er å holde folk i søvn og innbille dem at de har noe de skulle ha sagt.