oss 100 kroner!
OECDs visedirektør Bob Ford har vært på Norges-besøk og fortalt norske politikere noen sannheter de burde ha skjønt for lengst. Han sier til Dagens næringsliv:
– Gitt muligheten for at avkastningen kan bli lav, så bør Norge tenke på hva det har råd til. Norge har dårligere råd enn dere trodde da oljeprisene var 50 eller 100 dollar fatet.
Hvor ofte har vi ikke hørt at Norge er verdens rikeste land? Hvor ofte er ikke dette mantraet brukt til å begrunne hva som helst? Det spiller ingen rolle at det aldri har vært sant.
- Når det gjelder BNP per innbygger, kjøpekraftsjustert, så har IMF oss på 6. plass og Verdensbanken på 7. plass i 2014 (før oljeprisen stupte).
- Oljefondet har riktignok en papirverdi på 7048 milliarder kroner (19.01.2016), men siden krona har falt med 33% siden juli 2014, skyldes mesteparten av den nominelle stigninga siste år kronas fall.
- Oljefondet kalles også Statens pensjonsfond, utland, men det kommer aldri til å bli brukt til pensjoner. Det er blitt integrert med internasjonal finanskapital. Men dersom det skulle vært brukt til pensjoner, så er det verd å notere seg at statens pensjonsgjeld er like stor som Oljefondet.
- Statsbudsjettet for 2016, som regjeringen la frem 7. oktober, forutsetter en oljepris på 440 kroner fatet. Med dagens oljepris vil statsbudsjettet sprekke med minst 60 milliarder.
- Rådgivende Ingeniørers Forening (RIF har gjennomgått Norges tilstand og beregnet et totalt
vedlikeholds- og oppgraderingsbehov på 2600 milliarder, som nesten tilsvarer et halvt oljefond.
Mest kritisk er det for jernbane, avløpsanlegg, fylkesveier og fengsler.
Så vår rikdom er relativ, usikker og knyttet til et pyramidespill som vi ikke har noen som helst oversikt over. Men våre politikere har ridd høyt på oljeformuen og brukt den til å kjøpe seg posisjoner i det imperialistiske systemet.
- Norge bidrar med inntil 3 milliarder kroner årlig til tiltak for å bevare regnskog i tropiske land og redusere de globale klimagassutslippene fra avskoging og skogforringelse. (Dette er i hovedsak avlat for å slippe å gjøre noe hjemme, og alt tyder på at pengene har kort vei til djupe lommer i mottakerlanda. Samt at de blir brukt til å rasere regnskog.)
- Norge har brukt 13 milliarder kroner på et prestisjefylt statsbyggingsprosjekt i Sør-Sudan, som bare har gått fra ille til verre. Forfatteren Bibiana Dahle Piene beskriver dette i boka Norge i Sudan – På bunnen av sola, som et reint Klondyke for NGOene. De gikk så langt at at myndighetene ikke selv tok seg bryet med å bygge egne systemer og institusjoner. Pengene – og arbeiderne – kom alltid utenfra. Som regel fra Norge.
- Verdens største bestilling av et kampfly som ikke egner seg til å forsvare Norge, men som gir norske politikere priviligert tilgang til maktens korridorer i USA. Aftenposten skriver: «Hele 254 milliarder kroner. Det er summen Forsvarsdepartementet i dag beregner at 52 stykk norske F-35 kampfly vil koste, inkludert kjøp (67,9 mrd.), drift, vedlikehold og planlagte oppgraderinger.» Dette er fly som ifølge forsvarsministeren vil forplikte Norge til å delta i enda flere bombekriger av typen Libya.
- Rådyre kulturhus som monumenter over politikere og arkitekter, men uten tanke på innhold og framtidig vedlikehold. Aftenposten skriver «60 kulturhus er bygget det siste tiåret, eller planlegges de neste fem årene, med en prislapp på nesten 14 milliarder kroner.»
- Romslige subsidier til det gjennomkorrupte og naziifiserte regimet i Ukraina. Nylig ga også Norge 25 millioner dollar (200 millioner kroner) i direkte overføring til Ukrainas statsbudsjett – altså en gave, ikke et lån.
Og sånn kunne vi fortsette. Norske politikere har oppført seg som vår tids Bør Børson. Johan Falkberget skrev om dette stykket:
– Det var i den verste tulltiden da alle mennesker ble så komisk gale. Og jeg hadde sett med ned for å refse den fortullede samtiden min med harmens salte ris.
I hellig vrede satt jeg meg ned og skrev alvorlig.
Falkbergets hellige vrede hadde vært enda mer på sin plass i dag. Den tulletida som har fulgt med oljeeventyret overgår enhver galskap som ble begått i jobbetida. Og denne tulletida har gjort om Norge til en krigernasjon og knyttet oss tett til USAs offensive imperialisme og Wall Street. Og skal vi være ærlige, så har denne galskapen også rammet svært mange nokså vanlige nordmenn.
Nå er eventyret over. Sunnmørsposten skriver om supplybransjen: «Det er et drama som utspiller seg i supplybransjen. Ratene stuper, rederiene sliter med en voldsom gjeld til banker og obligasjonseiere, og nå er kassene med kontanter i ferd med å gå tomme.»
