oss 100 kroner!
Professor Terje Tvedts oppgjør med norsk Libya-politikk har utløst en rekke krav i norske medier om at den rødgrønne regjeringas beslutning om å bombe Libya i 2011 må granskes. Her fra lederartikkel i Dagbladet:
Hykleri, hyklera!
Våren 2011 gikk Norge til krig mot Libya. I løpet av fire måneder slapp seks norske F-16-fly i alt 567 bomber over Libya. Norges rolle var betydelig, ikke minst fordi våre piloter gjennomførte oppdrag mot viktige og risikable mål. President Obama omtalte det norske bidraget som meget slagkraftig og verdifullt. Knapt noen snakket om hvor mange liv — sivile og militære — som gikk tapt på grunn Norges bombetokter. Raskt ble vår krig i Libya gjemt i et mørkt skap. Tausheten lå over landet som et lavtrykk på Vestlandet. Libya fikk synke ned i borgerkrig, kaos og nød. Vi hadde gjort vårt. Resten var andres ansvar.
Libya-krigen viser hvor vanskelig det er for både politikere og medier å lære av sine feil. Det fantes ikke motforestillinger da Stoltenberg-regjeringen vedtok krig etter noen raske konsultasjoner på mobiltelefon. Noen kritiske synspunkter kom heller ikke fram da Stortinget drøftet Libya, fem dager etter at de første norske F-16-flyene var på plass. Noe seinere vedtok SV støtte til krigen på sitt landsmøte. Norske medier var for å gripe inn. Også Dagbladet som samtidig advarte mot å gå lenger enn FN-resolusjonen som var grunnlaget for militæraksjonen.
Og avisa konkluderer med: Kravet om en bred gransking får vår støtte.
Både Stavanger Aftenblad og Dagsavisen støtter kravet om granskning. Jeg har stilt dette kravet i årevis, uten å få gjenklang noen steder. Les for eksempel:
Libyakrigen: Krev uavhengig granskning!
Ødeleggelsen av Libya – et samlet storting ansvarlig
Libyakrigen: – Norge tøyde FN-mandatet
Still Stoltenberg for en krigsforbryterdomstol
Men en annen ting som også bør granskes, og det er de norske medienes unisone og totalt ukritiske støtte til Libyakrigen. Og deres totale uvilje mot å ta dette oppgjøret i ettertid. Libyakrigen er ikke bare en skamplett på norske politikere, den er en konkurserklæring for en samlet mediabransje – med uhyre få unntak.
