Krigsfareoppropet

0
Hallvard Bakke

I juli kom 30 fagforeningsledere, kulturarbeidere og samfunnsaktører med et opprop mot demoniseringen av Russland og den økende krigsfaren i Europa. Oppropet skapte sterke reaksjoner hos høyresiden her hjemme. Bergens Tidende presenterte det under overskriften «LO-topper aksjonerer for Russland». Oppropet tar imidlertid klart avstand fra Russlands brudd på folkeretten ved å annektere Krim og innblandingen i Øst-Ukraina. Det underskriverne uttrykker bekymring for, er den økende konfrontasjon mellom Nato og Russland, og de «oppfordrer sterkt til at Norge vektlegger arbeidet med å få til en politisk løsning og tiltak som kan dempe konfliktnivået. Det innebærer å holde kanalene åpne og opprettholde normale forbindelser med Russland.» Det er spesielt at Norges utenriksminister erklærer seg sterkt uenig i dette. Høyres stortingsrepresentant Kårstein E. Løvaas sier til VG at han er sjokkert: Russland har tatt landområder i Europa for første gang siden andre verdenskrig og LO er opptatt av å protestere, ikke mot Putin, med mot den norske regjeringen, sider han. Den alltid ivrige stortingsrepresentant fra samme parti, Stefan Heggelund, er enig. «Russland har begått folkerettsbrudd, og forsøkt å hindre Ukraina i å drive sin egen utenrikspolitikk (…) At flere fylkestopper i LO deltar i et opprop for Russland under disse omstendighetene, og uttrykker støtte til Russland, er ganske ille», sier han.

nato øvelse

Høyre, som går så voldsomt ut mot annekteringen av Krim, stemte selv for at Norge skulle delta i invasjonen av Irak som var et like klart folkerettsbrudd. Norge har også deltatt i en rekke andre brudd på folkeretten. Bombingen av Libya, der Putin med god grunn føler at han ble lurt til å avstå fra å stemme i FNs sikkerhetsråd. Norge har anerkjent Kosovos løsrivelse fra Serbia, også det i strid med folkeretten. Folkerettsbrudd er ille hvis de blir begått av Russland, men åpenbart helt ok når de gjøres av Norge.I Krim ble det holdt folkeavstemning, men den fulgte ikke de internasjonale reglene for slike avstemninger, med blant annet for kort frist. Det er imidlertid ikke tvil om at flertallet av befolkningen på Krim ønsket løsrivelse fra Ukraina. En måling gjort av Gallup i april 2014 viste at 82,8 prosent av de spurte svarte at folkeavstemningen reflekterte synspunktene til de fleste krimbeboerne, mens 6,7 prosent mente at den ikke gjorde det. Før Norge godkjente Kosovos løsrivelse fra Serbia, ble det ikke engang holdt folkeavstemning.

En som ikke har skrevet under oppropet, men som også kritiserer demoniseringen av Russland, er russlandforsker ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt, Julie Wilhelmsen. Hun sier til Aftenposten at «Jeg synes det er forskrekkelig hvordan man setter til side en samarbeidspolitikk som har båret så store frukter». Hun peker på at nå er vi så overdrevent redde og fremmedgjorte i forhold til Russland at vi i stor grad kaster samarbeidet på båten. Wilhelmsen sier til Dagbladet at vestlig presse har hatt en altfor ensidig dekning av Ukrainakonflikten. Hun er en av de ytterst få her hjemme som har oldt en edruelig linje når det gjelder å kommentere Ukraina. Andre er tidligere ambassadør og statssekretær for Høyre Mette Kongshem, og tidligere utenriksredaktør i Dagsavisen Erik Sagflaat. Wilhelmsen sier at det eneste som kan løse denne konflikten, er kompromissvilje på begge sider. Å beskylde Wilhelmsen for å løpe Putins ærend, vil være fullstendig absurd. Hun har konsekvent vært kritisk til utviklingen i Russland under Putin. Mette Kongshem skriver i en artikkel at «Før vi lar konflikten i Ukraina ødelegge det solide forholdet Norge har hatt til Russland, bør vi tenke oss om». Kongshem understreker at Vesten ikke kan oppnå global sikkerhet uten i samarbeid med Russland. «Vi kan ikke lykkes dersom vi prøver å isolere og svekke Russland.» En annen som advarer mot demoniseringen er USAs tidligere utenriksminister Henry Kissinger. I en artikkel i Washington Post skriver Kissinger at «demoniseringen av Vladimir Putin er ingen politikk, men et alibi for ikke å ha noen».

Erik Sagflaat skriver i Dagsavisen at Vesten har gjort den brøler å fryse kontakten med Russland når man trenger den som aller mest. «Russland ser Nato som en aggressiv motpart som rykker dem stadig nærmere. Da Nato ble utvidet østover etter Sovjetunionens fall, ble russisk frykt dempet med Nato–Russland avtalen fra 1997. (…) Nå undergraves denne avtalen med forhåndslagring av tunge våpen, blant annet 250 avanserte Bradley-tanks, og med stadige, store Nato-manøvrer i øst. Dette vil utløse nye russiske mottiltak. Når rustningsspiralen er i gang, hjelper det lite å diskutere hvem det var som begynte.»

Aller farligst,” skriver Sagflaat, er likevel at «USA nå vurderer å utplassere landbaserte, kjernefysiske krysserraketter i Europa. Disse våpnene er ekstremt destabiliserende på grunn av den meget korte varslingstiden. Faren for atomkrig ved en misforståelse vil øke enormt». Dette ser imidlertid ikke ut til å bekymre våre hjemlige kaldkrigere.

Artikkelen sto første gang på trykk i Klassekampen 21.08.2015

Hallvard Bakke er medlem av Arbeiderpartiet. Han har vært handelsminister, kulturminister og styreleder i NRK.

Forrige artikkel– Europa har seg sjøl å takke for flyktningekrisa
Neste artikkelIS rykker fram i Libya – takk Norge og Stoltenberg