– Er det hele over? Michael Roberts om det kinesiske børskrakket

4

Siden slutten av juni 2015 har Kina opplevd et spektakulært børskrakk, som gir gjenlyd over hele verden. Krakket kom etter ei børsboble som best kan sammenliknes med den som ble skapt før krakket i USA i 1929. Fra august 2014 hadde Shanghai-børsen steget med 160%. Det måtte sprekke, og det sprakk så til de grader.

I en lang og grundig artikkel om kinesisk økonomi i Weekly Worker, reiser den marxistiske økonomen Michael Roberts spørsmålet om dette betyr at det kinesiske mirakelet er over.

Før han svarer på spørsmålet, peker Roberts på hva som faktisk er oppnådd i Kina de siste tiårene.

China has been an economic miracle. This is something not even the most prejudiced and biased ‘free market’ economist can deny. When Deng Xiaoping took over control of the Chinese state and Communist Party back in the later 1970s, at the beginning of ‘neoliberal’ period in the major capitalist economies of the ‘west’, his first stated target was to increase the size of China’s economy by 400% between 1981 and 2000. The actual increase was 623%. The second goal was to increase China’s GDP by a further 400% between 2000 and 2050, or 1,600% between 1981 and 2050. In reality, China’s economy had already grown by over 2,200% compared to 1981 by 2014. Deng Xiaoping’s target was reached 38 years ahead of schedule! As regards China’s latest stated goal – to double GDP between 2010 and 2020 – China is also ahead of its growth target.

Uansett hvilken målestokk man måtte velge å bruke er dette gigantisk. Kina har løftet 620 millioner mennesker ut av ekstrem fattigdom. Når FN sier at «tusenårsmålene» er nådd når det gjelder å løfte folk ut av ekstrem fattigdom, så må det føyes til at 82% av dem det gjelder bor i Kina.

Ikke noe land har noen gang vokst så raskt, og når vi tar i betraktning at det dreie seg om 22% av menneskeheten, sier det seg sjøl at det ikke finnes noe sidestykke.

Det var derfor all mulig grunn til å regne med redusert vekst, ikke minst fordi økonomien i Kinas viktigste markeder har stagnert. USA, Europa og Japan feirer ikke akkurat noen store framganger. Det store spørsmålet, skriver Roberts, er om Kina klarer de nødvendige omstillingene, og spesielt om landet klarer å slippe unna det som kalles midellsinntektsfella. Det er det punktet et tidligere jordbruksland kommer til når det ikke kan fortsette å vokse på å trekke folk fra landsbygda inn i industrien. De færreste utviklingslanda har klart det. Av de 101 landa som lå i middelsinntektsjiktet i 1960 er det bare 13 som har lykkes i å bli avanserte økonomier i 2008. Roberts reiser en del spørsmål ved denne forklaringsmodellen, og mener at det kan like gjerne være svakheter ved kapitalismen som sådan som er årsak til denne fella.

Even if China slows down over the medium term, as everybody now predicts, it will still add over $21 trillion to its GDP before the end of the decade and reach the size of the US economy by then. And it is not really true that the Chinese economy has restricted consumption. Consumption may have fallen as a share of GDP during the fast pace of investment expansion and urbanisation, but real consumption per head in China has been growing at 8.5% annually for a decade – the highest of any major economy.

Men les hele artikkelen. Den er god og grundig, slik man er vant med fra Roberts, og den har en, om ikke overraskende, så i det minste original konklusjon. Hint: Det er ikke over!

KampanjeStøtt oss

4 KOMMENTARER

  1. Kinas store utfordring framover er at prognosene indikerer fall i arbeidsstyrken som følge av ett-barns politikken. Dersom produktiviteten holder seg på samme nivå som i dag, vil Kina vanskelig unngå stagnasjon eller kan hende også deflasjon i tiårene som kommer. Kina har mange tomme byer, så de burde egentlig tatt i mot alle flykningene fra Midt-Østen og gjerne gjerde de inne slik som i USA («gated communities») dersom de føler fremmed frykt.

    India vil på gunn av sin demografi vokse opp og bli den nye Kina om få år.

  2. Jeg vil vel tro at Kina har mer enn nok mennesker til å fylle opp produksjonsapparatet sitt til tross for stagnasjon eller tilbakegang i folketallet.
    Politikken avgjør tror jeg.

    • Jeg tror søren meg døgnet til Steigan har minst 72 timer. La oss alle klikke på paypalknappen og gi en ørliten skjerv hver gang vi får lyst til å klø gutten litt bak øret med velfortjent skryt.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.