oss 100 kroner!
Pål Steigan med flere driver en kampanje under slagordet «Hjelp syrerne der de er – stopp krigen!» Grunnen er at det jo er Vesten – inkludert Norge – som startet krigen i Syria og at det derfor må være vårt ansvar å stoppe den. Politikere og andre vil ikke engang snakke om hvorfor vi har fått masseflukten til Europa nå; at det er vår krigføring i Syria som er den viktigste grunnen. En krig som startet for å styrte et fungerende regime – uten godkjenning fra FN.
Jeg studerer bildene fra Makedonia, der båtflyktninger strandet i Hellas støter sammen med makedonsk politi på den grensen de bare vil passere for å komme seg videre – og videre; den vanlige ruten går gjennom Serbia til Ungarn og så til Tyskland, Sverige eller andre land som er villige til å ta imot dem.
Du kan nesten se hvem som er syrere. Litt ut fra farge og hårsveis, men også det at de gjerne kommer i familier med små barn, og de er utstyrt etter europeisk mønster – hvis da ikke kvinnene har muslimsk drakt. Du ser på kropps- og ansiktsspråk at det er første gang de opplever dette: å bli brutalt holdt igjen og delvis spredt av politi med køller.
Jeg studerer opptakene på TV og lytter til det som blir sagt. Jeg veit at en jeg kjenner er på denne veien nå. Han har bodd med sin familie et stykke sør i Syria – sammen med restene av sin storfamilie. Regimet har inntil nylig hatt relativt god kontroll der; dagliglivet fungerte på et vis.
Forleden kom opprørerne så nær at det ble for farlig. De gamle foreldrene og den gjenværende sønnens familie klarte å finne seg et dyrt krypinn i Tartous – en relativt trygg havneby; de andre har fortrukket til ulike deler av Midtøsten. Men Mohameds familie bestemte seg for Europa – Tyskland, siden de har familie der også, i tillegg til i Norge.
Det er en merkelig følelse; jeg, som lever trygt og godt her i Norge og aldri har hatt noen liknende problemer, har venner som betaler menneskesmuglere og tar den enorme sjansen det er å gå ombord i en elendig liten båt for å krysse fra Tyrkia ut i Middelhavet – vel, for deres del blir det vel «bare» Egeerhavet. Men det er tøft nok – med fire barn. Sist vi fikk melding fra dem, var de fanget opp av Frontex og returnert fire ganger. Fjerde gang – da de fordelte seg på to båter – ble de fengslet over natten og mistet kontakten med sin eldste sønn.
De leiter og håper, men har bestemt seg – de klarer ikke mer krig.
For meg og hans to søstre her i Norge er det bare å krysse fingrene.
—
Artikkelen ble første gang publisert i Klassekampen 28.08.2015
