Tyrkias støtte til jihadistene i Syria

27

I en tett allianse med Qatar og Det muslimske brorskapet har NATO-landet Tyrkia vært hovedinngangen for våpen og utenlandske krigere i Syria. Den islamske staten er avhengig av oljeeksport via Tyrkia og import av våpen og krigere gjennom Tyrkia. Al-Qaida-avleggeren Jabhat al Nusra, Ahrar al Sham og andre jihadistgrupper får våpen og krigere samme veien, blant annet for å angripe Syrias største by, Aleppo.

tyrkia syria islamic state_edited-1

Tyrkia støtter krigen i Syria på mange ulike måter, skriver journalisten Rick Sterling i ConsortiumNews:

Washington Post skriver at Saudi Arabia nå er gått mer aktivt inn i krigen i Syria i samarbeid med Tyrkia og Qatar. Avisa skriver også at «Jordan and Israel have developed secret contacts with members of the Jabhat al-Nusra group along their borders.»

WP har også et interessant kart over hvor de utenlandske jihadistene i Syria kommer fra.

Våre hjemlige politiske ledere er som kjent store menneskevenner som er svært opptatt av syriske flyktninger. Men ikke en eneste av dem har forlangt at vår NATO-allierte Tyrkia stopper støtte til den krigen som ødelegger Syria og driver millioner på flukt. Ikke en eneste en.

 

 

27 KOMMENTARER

  1. Slik de fundamentalistiske skriftlærde fariseerne på Jesu tid var en reaksjon mot den romerske imperialismen, er jihadismen i dag en reaksjon mot den vestlige imperialismen. I begge – og i liknende – tilfeller handlet og handler det i stor grad om den dype identitetskrisen de undertrykte nødvendigvis opplever.

    Amerikanerne stilte som betingelse for å involvere seg i andre verdenskrig at europeerne måtte gi fra seg koloniene etter krigen. Men det var kolonimaktene som streket opp de nye statsgrensene og i stor utstrekning utpekte de nye makthaverne. Dette åpnet for større amerikansk innflytelse. Amerikanernes metode i Midt-Østen har hele veien vært å bytte til seg olje mot forrige generasjons våpen. De bevæpnet også Taliban og reaksjonære muslimske grupperinger i de sydlige randsonene i det gamle sovjetimperiet i håp om at dette ville bidra til å destabilisere Kreml (Green Belt strategien). IS kriger i dag i stor grad med våpen som de har erobret enten fra Saddam Hussains regime – som igjen fikk disse fra vestmaktene, eller fra det regimet amerikanerne innsatte og bevæpnet i Irak etter okkupasjonen.

    Traumatisert gjennom generasjoner – først av kolonimaktenes brutalitet og undertrykkelse, så av brutaliteten til de regimene kolonimaktene utpekte, og nå av vestmaktenes enda mer brutale bomber, har mange av de undertrykte i Midt-Østen utviklet seg til fanatiske terrorister som dreper hverandre i en massepsykose. Alt dette var forutsigbart. Er de undertrykte med forrige generasjons våpen nå blitt så psykotiske at vi må drepe dem med å teste ut vår nye generasjons fjernstryrte presisjonsvåpen?

    Statene i Midt-Østen er klansamfunn med store områder hvor den statlige overbygningens ordensmakt er fraværende eller ikke tilstrekkelig til stede. Det var under tilsvarende forhold jødenes og muslimenes gammeltestamentlige øye for øye – tann for tann moral i sin tid ble utviklet og fortsatt gjelder. Religionen var og er fremdeles loven i store deler av verden. I vår førkristne norrønne og germanske småkongekultur var også den private hevnen en del av loven. I tilsvarende områder i sørstatene og midt-vesten i USA er kristenfundamentalistene fremdeles preget av samme gammeltestamentlige ånd. . Og konfrontert med terrortrusselen reagerer mange av oss sekulære i vesten på tilsvarende måte. Den kalde krigen i den industrialiserte verden bygger nå som før på at trusselen om gjengjeldelse og hevn er troverdig. Men hevnen er uendelig, og de overgrepene som folkene i Midt- Østen er blitt utsatt for av vestmaktene eller av hverandre kan aldri utlignes. Det sentrale tema i de greske dramaene og det kristne budskapet var nettopp å overvinne hevnguden. Å forby privat hevn og overlate straffen til rettsstaten er en medvirkende årsak til den vestlige kulturens relative stabilitet, og vitenskapelige og teknologiske overlegenhet.

    Tilgivelse og forsoning er eneste veien ut av uføret, hvor enn i vår krigsherjede verden vi befinner oss. Men når det humanistiske/kristne budskapet om tilgivelse og forsoning formidles av den brutale og nådeløse vestlige imperialismen, blir det vanskelig å svelge for de traumatiserte, undertrykte og utbyttede folkene verden. Det eneste håpet for menneskenes verden ligger i at vi i vår vestlige humanistiske kultur befrir oss selv fra den stedsuavhengige finanskapitalistiske imperialismen som nå også nådeløst herjer og utbytter også våre egne stedsbundne statlige overbygninger og realøkonomier, og er i ferd med å styrte vår vestlige kultur og humanistiske arv i avgrunnen. I tidens fylde vil vi befri oss fra den stedsuavhengig finanskapitalismens herjinger, og først da kan en tilgivelse og forsoningsprosess, og en langsom og tidkrevende rehabilitering av samfunnene i Midt-Østen begynne. Men hvor lang tid det tar før fornuften seirer kan vi ikke vite i dag. Det eneste vi med sikkerhet kan forutse, er at dette vil bli enda mye mer grusomt og brutalt før vi endelig lærer.

    • Nygård, du skriver:

      «I tidens fylde vil vi befri oss fra den stedsuavhengig finanskapitalismens herjinger, og først da kan en tilgivelse og forsoningsprosess, og en langsom og tidkrevende rehabilitering av samfunnene i Midt-Østen begynne. Men hvor lang tid det tar før fornuften seirer kan vi ikke vite i dag. Det eneste vi med sikkerhet kan forutse, er at dette vil bli enda mye mer grusomt og brutalt før vi endelig lærer.»

      Steigan skriver i et annet innlegg her i (den for øvrig utmerkede) avisen sin at:

      «På et tidspunkt vil privateiendom til ressurser og produksjonsmidler framstå som like absurd som ideen om at et menneske kan eie et annet.»

      Dere tar begge som utgangspunkt at tingenes tilstand historisk sett har vært og er grusom, men at det en dag vil ordne seg. Menneskene vil lære.

      Hvor kommer denne optimismen mot alle odds fra? Kan noen gi ETT eksempel på at det er noe som helst som tyder på at menneskeheten lærer?
      Dere er begge oppegående, beleste, reflekterte og svært skriveføre personer. Det samme gjelder åpenbart det store flertall av lesere/ kommentatorer her. Med presisjon og språklig kraft påpekes her kontinuerlig mange av de bakenforliggende politiske, historiske og psykologiske årsaker til de utallige dype kriser vår slekt står i; løgn, bedrageri, drap og tortur er spillereglene, uinnskrenket makt og rikdom er målet. Det hele er gjødslet med gjensidig manglende forståelse av og kunnskap om «de andres» situasjon, kultur og historie.
      Dette, kombinert med f.eks. Bongards påpekning av menneskets evolusjonsbetingede manglende evne til empati og solidaritet (i praksis og inn til beinet) med det som befinner seg utenfor den nære flokken, og da i en verden der det faktisk er for sent å tillate seg la være å tenke globalt (det toget har virkelig gått, folkens!), dette er det vi har. Dette er akkurat så langt vi har kommet med de egenskapene som bor i oss.
      Den tilsynelatende ukuelige optimismen og troen på at det onde vil gå over av seg selv som et resultat av en generell oppvåkning, eller som et resultat av ytterligere lidelse, eller begge deler, synes som et tankemessig fremmedelement uten rot i noe annet enn fantasien og drømmeres drømmer. Det er et umulig mentalt kvantesprang, og hva man ofte kaller intellektuell uredelighet, å nekte å trekke den eneste logiske konklusjonen ut av erfaringen; vi lærer IKKE. De som forstår (og som kunne være villig til en viss forsakelse for et godt formå)l, forstår. Men de er få og maktesløse. De som faktisk har makt forstår, men de vil ikke. Og alle de andre er som kveg med ulik status og varierende privilegier, eller ingen. Det synes merkelig at ikke dette i kombinasjon med optimisme fører til plagsom kognitiv dissonans.

      Så, igjen: Hvor er argumentene, sannsynlighetsberegningen, den erfaringsbaserte kunnskapen som gir grunnlag for en slik optimisme mot alle odds?

      Eller er den i bunn og grunn kun en form for irrasjonell, religiøs tro uten noen annen funksjon enn å gjøre tenkende og følsomme mennesker i stand til å orke å leve en dag til?

      Er dette avisens egentlige hensikt; å være et tilfluktssted for folk som vet bedre, men har flyttet inn i et luftslott av ubegrunnet håp og intellektuell kortslutning som en personlig overlevelsesstrategi?

      Er hele poenget bare en lek med å overgå hverandre i brilliante analyser mens verden går sin skjeve gang mot stupet?

      Er jeg kanskje bare et systemlojalt og korrupt troll som forsøker å klemme den siste lufta ut av folks håp om en bedre verden, slik at de skal slutte å kjempe kampen?
      Nei, for svarte. Virkelig ikke. Jeg kommer hit hver dag for kunnskap, inspirasjon og håp om konstruktive samhandlingsstrategier. Jeg finner dóg mest de nevnte brilliante analyser som i detalj beskriver hvorfor og hvordan sic transit gloria mundi. Og det er jo ikke så merkelig, all den tid det kun er dette det faktisk er mulig å skrive noe særlig fornuftig eller presist om.
      Men av og til kommer altså denne optimistiske greia deres som lyn fra klar himmel inn i en ellers befriende klarsynt boble. Den er jo litt herlig da, men det reneste tøv, dessverre.
      Når jeg spør hvor i alle dager den kommer fra, er det ikke bare for å blande bitre urter i begeret. Det er fordi jeg selv nærer et (antakelig like irrasjonelt) sterkt ønske om å kunne ta del i denne optimismen. Så, medmindre det hele bare er et underforstått tenkt, alternativt, men dessverre ikke-eksisterende premiss, lagt for at det i det hele tatt skal gi mening å skrive eller lese noe som helst mer her eller andre steder, ville jeg satt stor pris på å bli innviet i optimismens okkulte hemmeligheter. Dere kan jo skrive alle sammen, så hvorfor ikke ta utfordringen det er å skulle forsøke å argumentere rasjonelt for denne optimismen, slik at en misantropisk anlagt amatør kan forstå den?

      Showet er fremdeles like dårlig, scenen er der nede og vi er her oppe, og manusforfatter og regissør etterlot skuespillerne et halebitende manus de må spille ut om og om igjen. Vår rolle er å sitte på balkong, lage pipekonsert, bue og kaste sjokoladepapir ned i salen.

      Eller er det mer? Spytt ut! Ingen grunn til å forsake muligheten til å hanke inn noen allierte sjeler i kampen for vår fremtid bare fordi enkelte av oss må ha det inn med teskje hva som egentlig er planen. Hvis det er noe kjøtt på disse optimistbeina, er jeg sikker på at noen her er i stand til å sette ord på det.

      Minner for ordens skyld om at fienden er tungt bevæpnet, aggressiv, psykopatisk, vant til å få det som han vil, hensynsløs, kunnskapsrik inntil det intime om oss alle, fatalistisk innstilt, har kontroll over massemediene, pengene og naturressursene, og er alliert med hele verdens samlede dumskap og frykt.

      På forhånd takk.

      • Kjære AF og Pål
        Først takk til AF for et glimrende innlegg – spot on! – og litterært sett en svir å lese. Dette må både du, Pål, og jeg svare skikkelig på. Her har vi plutselig fått en sjeldent god anledning til å utvikle en verdifull dialog om den helt essensielle underliggende problemstillingen i vår tid. Hvordan skal vi håndtere dette, Pål? Skal vi videreutvikle denne dialogen bortgjemt i kommentarfeltet, eller kan du rydde en bedre plass til den på bloggen din? Du har oppfordret meg til å bearbeide mitt innlegg som AF kommenterer til et gjesteblogginnlegg. Det kan jeg for så vidt gjøre – jeg har allerede rensket litt opp i det, føyd til en innledning som insisterer på at vi må ta hele imperialismens tidsalder i betraktning hvis vi skal forstå verden i dag, og sendt det til Dagsavisen med overskriften «Oss og dem» (4000 tegn) Jeg regner ikke med at de trykker det – siste avsnitt er for svakt. Jeg vurderer å utvikle siste avsnitt bedre i en versjon i kronikkformat.

        Men er det ikke bedre for totalteateret å rigge det slik at AF redigerer om sin utfordring til oss til et åpningsinnlegg i denne dialogen? Så kan alle som involverer seg ha i mente at vi her forsøker å utvikle en dialog som kan bli et produkt i seg selv som kanskje i tidens fylde kan publiseres selvstendig i andre sammenhenger – og at vi anstrenger oss tilsvarende. Anstrengelsene vil da uansett komme oss til gode senere hen. Jeg tror at vi her på denne utmerkede bloggen har kapasitet til en slik ambisjon. Spørsmålene vi skal undersøke i denne dialogen blir da:

        Gir vårt klarsyn anledning til optimisme på menneskehetens vegne?
        Hvilke samhandlingsstrategier følger eventuelt av en slik optimisme?

        Etter AFs åpningsinnlegg er det naturlig at Pål som bloggvert svarer ut fra hva han står for, og så blir det min tur til å svare ut fra hva jeg står for – og så er vi igang.
        Hva sier dere til dette forslaget, AF og Pål?

        Mvh. Johan Nygaard

        • Dette lukter det fugl av. Vi gjør slik Johan foreslår. AT redigerer sitt innlegg, slik at det kan bli en gjestekommentar. (Jeg har ingen lov som sier at en gjest må være enig med meg, bare gjesten og verten følger gjestens og vertens plikter etter Håvamål.)

          Jeg har naturligvis meninger om dette, men hvor gode de er, vil vel vise seg. Dette er jo tross alt en av de største utfordringene menneskeheten står overfor.

          • Takk. Jeg er klar som et egg. Omarbeidet og forhåpentligvis bedre redigert og korrekturlest versjon kommer på epost i løpet av kvelden eller morradagen.

            Mvh. Achsel

        • Innspillet til Johan peker i retning av en liten omprogrammering av steigan..no slik at nettavisa får en mer synlig gjeste- og debattside. Jeg skal diskutere dette med min dyktige programmerer over sommeren og se hva vi kan komme opp med.

  2. Fine greier Achsel og Pål. Og Achsel – ta vare på den personlige og oppriktige stilen når du bearbeider dette! Den slår an den riktige tonen for en slik dialog.

    • Godt initiativ, Johan. Det blir den samme teksten med kun små korrigeringer, bedre bruk av linjer og avsnitt, og med en litt annen innledning og introduksjon til innlegget, selvfølgelig. Skal forsøke å legge inne en så sterk trigger for mulige engasjerte/ konstruktive responser jeg klarer.

  3. […] Som kjent fører Tyrkia krig mot Syria gjennom sin massive støtte til jihadistorganisasjoner, og ikke minst til Den islamske staten, og Tyrkia bruker flyktningene som våpen for å tvinge fram økonomiske og politiske konsesjoner fra EU. Likvel er landet altså en verdig partner i støttesystemet. Storbritannia, Frankrike, Norge og Kuwait er blant de landa som støtter krigen mot Syria. […]

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here