Iran–USA-avtalen og Midtøsten

0
Solnedgang over byen Yazd i Iran

Litt på overtid nådde stormaktene og Iran fram til en avtale som begrenser Irans atomprogram og som bør bety slutten for sanksjonene mot Iran. Benjamin Netanyahu og John McCain raser over avtalen, mens Kina later til å være storfornøyd. Hvem er det som taper og hvem er det som vinner på at forholdet til Iran nå blir mer eller mindre normalisert?

Solnedgang over byen Yazd i Iran
Solnedgang over byen Yazd i Iran

Hykleri og dobbel standard

Det foreligger ingen beviser for at Iran har forsøkt å skaffe seg atomvåpen. Likevel har landet vært utsatt for sanksjoner som har forkrøplet landets økonomi og skadet innbyggerne. Allerede under Clinton-administrasjonen i 1996 vedtok USA det som ble kalt Iran-Libya Sanctions Act, som hadde til formål å ramme Iran og enhver som handlet med Iran. Europeisk økonomi ble rammet av sanksjonene fordi det omfattende samarbeidet mellom Iran og land som Tyskland og Frankrike ble kraftig redusert. Norske selskaper som Hydro og Statoil hadde satset tungt i Iran, og har også tapt på sanksjonene.

Sanksjonene mot Iran framstår som spesielt hyklerske på bakgrunn av det som nylig ble bekreftet om Israels atomvåpenprogram. Det har lenge vært kjent at Israel, blant annet ved norsk hjelp, har skaffet seg atomvåpen og at landet kanskje har så mye som 200 kjernefysiske stridshoder. Men nå har også USA offisielt innrømt at dette er tilfelle. Disse våpnene er ulovlige etter internasjonal lov, men Israel er ikke rammet av en eneste sanksjon. Det er imidlertid Iran, som slett ikke har atomvåpen.

FN-sanksjoner mot Iran

Fra 2006 har FNs sikkerhetsråd vedtatt en serie stort sett enstemmig resolusjoner om sanksjoner mot Iran. Det betyr at også stormaktene Russland og Kina har støttet vedtakene. Det har ikke forhindret dem fra å ha et omfattende samarbeid med Iran. Men det gjør at Iran har vært under et sterkt press. Dette skjedde i den perioden da Mahmoud Ahmadinejad var president i Iran, og han likte å omgi seg med en krigersk retorikk, som det var lett å bruke av dem som ville isolere landet. I 2013 ble Ahmadinejad etterfulgt av Hassan Rouhani, som forpliktet seg til å styrke økonomien og forbedre forholdet til Vesten. Etter at han ble valgt har det ikke vært vedtatt noen nye sanksjoner, og det har vært ganske klart at det gikk mot en avtale.

Rasende motstand fra Israel

Benjamin Netanyahu i Israel har gjort sitt ytterste for å hindre en avtale med Iran, og dermed en normalisering av Irans internasjonale status. Han har gang på gang truet med å angripe Iran og i 2010 skal han ha «vært timer unna» en ordre om israelsk sngrep på Iran. Det skal ha vært krefter i Israels militære ledelse som stoppet angrepsplanene. Etterretningstjenesten Mossad har til og med lekket informasjoner om at statsministeren har overdrevet trusselen fra Iran.

Så seint som 3. mars 2015 holdt Netanyahu en krigersk tale til den amerikanske kongressen, som ble avbrutt av stående ovasjoner et utall ganger, der han hudflettet USAs politikk overfor Iran og forlangte at USA ikke skulle undertegne noen avtale med Iran. Og da meldinga kom om avtalen kokte Natenyahu over i sitt angrep både på avtalen, forhandlingene og på USA, som har undertegnet denne avtalen. Til Barack Obama sa han: «En avtale basert på dette rammeverket truer Israels eksistens.»    

Men avtalen kom

Likevel ble det en avtale. Den kom et par dager på overtid, men den er undertegnet av Storbritannia, Kina, Frankrike, Tyskland og USA i tillegg til Iran. Etter avtalen skal Iran stenge to tredeler av de sentrifugene som kan produsere uran som eventuelt kunne vært brukt i bomber, og landet må godtat omfattende internasjonal inspeksjon. I Iran feires avtalen som en stor begivenhet, og landet ser på den som en seier. «Dette gir livet vårt et håp,» sier folk på gata i Tehran. Men hvem ellers vinner på denne avtalen?

Hvem vinner og hvem taper?

Iran er en opplagt vinner hvis denne avtalen faktisk blir virkelighet. Det vil være en stor lettelse for iransk økonomi, og det vil bli umåtelig mye lettere for landet å drive handel, få investeringer og i det hele tatt forholde seg til omverdenen.

Europeiske selskaper står opplagt på spranget til å komme tilbake til Iran. Vi kan regne med at toppsjefer I Tyskland og Frankrike – og selv i Storbritannia, har gitt beskjed til sine folk om at har skal det investeres og eksporteres. Europeisk industri er i en sørgelig forfatning, og trenger alle gode nyheter den kan få. De avgjørende forhandlingene i Lausanne i Sveits ble ledet av EUs utenrikssjef, italienske Federica Mogherini, som åpenbart har gjort en god jobb.

Oljeprisen på verdensmarkedet falt fire dollar på nyheten om avtalen. Avtalen gir iransk olje- og gasseksport helt andre muligheter, og dermed forventer man lavere oljepriser.

USA sier seg fornøyd med avtalen, men rives i alle kanter. Hauker som John McCain raser mot avtalen.  Han, og flere med ham i Kongressen, viser til en kongressresolusjon fra 2014 som sier at «… dersom Israel føler seg tvunget til å gå til militær aksjon i selvforsvar, skal USAs regjering stå på Israels side og sørge for diplomatisk, militær og økonomiskj støtte til Israel …» Og på de kanter regnes et eventuelt uprovosert angrep på Iran fra Israels side som «selvforsvar».

Kina er strålende fornøyd med avtalen. Kina er alliert med Iran via Shanghai Cooperation Organisation (SCO) og vil ha stor glede av å kunne utvide samarbeidet med Tehran langt ut over det omfattende samarbeidet som allerede finnes. Samtidig er man i Beijing godt fornøyde med at det ikke blir noen egentlig normalisering av forholdet mellom Iran og USA. Kina ønsker seg på ingen måte tilbake til tida før 1979 da USA var Irans fremste allierte. Den avtalen som nå er undertegnet er antakelig den aller beste kineserne kan ønske seg. Det blir lettelser, men Tehran vil fortsatt måtte søke støtte i Beijing, og det blir ikke så stor avspenning at USA kan flytte mye større deler av sin oppmerksomhet til Øst-Asia og konflikten med Kina der. Dette er vurderingene til Richard Weitz fra Hudson Institute, og antakelig har han mye rett i dette.

Russland er også en av Irans allierte, og utenriksminister Sergeij Lavrov har vært en av pådriverne for å få til denne avtalen. Det russiske utenriksministeriet sier at dette bedrer sikkerhetssituasjonen i Midt-Østen fordi det gjør at Iran lettere kan ta aktivt del i forhandlinger og samarbeid. Men det letter også trykket på Russland, noe som Moskva ikke fant noen grunn til å gni inn.

Saudi Arabia, som fører en krig mot sjiamuslimer i Jemen og støtter krig mot sjiaer i Irak og Syria, er svært lite begeistret for denne avtalen. Riyadh er interessert i størst mulig internasjonal isolasjon av Iran. Her er de helt på linje med Israel. Etter at rammeavtalen kom på plass har Saudi Arabia truet med å skaffe seg atomvåpen gjennom å kjøpe dem fra Pakistan. Saudi Arabia har nemlig for en stor del finansiert Pakistans atomprogram, og har dermed mer enn en fot innenfor. Om dette blir noe av, er foreløpig ikke så godt å si. Saudi Arabia har truet med dette før.

Rammeavtalen er bare første skritt på veien til en endelig avtale i juni, og den kan fortsatt bli sabotert. Men det er tatt et langt skritt i retning av normalisering av Irans forhold til omverdenen, og det reduserer faren for krig. Det er derfor all grunn til å se på avtalen som et framskritt.

Irans rolle i regionen

”Hvis det er ett land man bør følge for å forstå framtida i regionen, så er det Iran, den sannsynlige langsiktige vinneren i Midt-Østen,” skriver nettavisa The Diplomat.

Vestlige medier er trent opp i å demonisere Iran og sanksjonene har gjort at landet i lange tider forsvinner fra radaren. Man glemmer at det dreier seg om en av de lengst sammenhengende sivilisasjonene i verden med en avansert vitenskap og kultur, en stor befolkning og en helt unik plassering på det geopolitiske kartet.

De to store rivalene i området er Saudi Arabia og Iran, men Saudi Arabia er ensidig oljebasert, har en svakt utvikla kultur, en korrumpert befolkning og svake institusjoner. Folketallet er også langt mindre enn Irans, og Saudi Arabia kan ikke en gang brødfø sin egen befolkning, men er totalt avhengig av oljefinansiert matimport.

Iran, derimot, har en høyt utdannet befolkning, der også kvinnene tar aktivt del på de fleste samfunnsområder. Kvinnene er i flertall på de fleste universitetsstudier og den vitenskaplige tradisjonen står sterkt.

Iran har gode forbindelser med Russland og Kina. De to landa har opprettholdt handel og samarbeid med Iran på tross av sanksjonene, men nå er det antakelig full rulle.

 

 

USAs skremmebilde om presteskapet som vil ”eksportere revolusjonen” er akkurat det, et skremmebilde. Når Iran nå står sterkt både i Irak og Afghanistan er det ikke så mye på grunn av Teherans dyktighet som Washingtons katastrofale politikk. Så spiller det naturligvis en rolle at sjiamuslimer i begge land ser mot Teheran i religiøse spørsmål og at det finnes lange etniske og kulturelle bånd.

Iran er motvekt til den ekstreme sunni-jihadismen i Irak og Syria og har innflytelse både i Libanon, Bahrain og Jemen. Men først og fremst er Iran et ganske stabilt land med et stort utviklingspotensial så snart sanksjonene eventuelt blir opphevet.

 

USA og Iran

 

Ved vårjevndøgn 21. mars 2009 feiret jeg det persiske nyttåret sammen med venner i Teheran. På TV kunne vi se Obamas hilsen til Iran og det iranske folket. Talen ga inntrykk av at den nye amerikanske presidenten ville føre en annen politikk overfor Iran enn Bush. Obama, som jo fikk fredsprisen i retorikk av Thorbjørn Jagland, sa:

Og særlig vil jeg snakke til det iranske folket og lederne av den iranske republikken. Nowruz er bare en del av deres store og lovpriste kultur. Gjennom mange århundrer har deres kunst, deres musikk, litteratur og innovasjon gjort verden til et bedre og mer vakkert sted.

Her i USA har samfunnet dratt stor nytte av bidragene til de iranske amerikanerne. Vi vet at dere har en stor sivilisasjon og at deres prestasjoner har blitt møtt med respekt i USA og i hele verden.

Og Obama avsluttet med å sitere en av iranernes aller kjæreste diktere, Sa’adi fra Shiraz:

La oss minnes ordene som ble skrevet av dikteren Sa’adi for så mange år siden: ”Adams barn er lemmer til hverandre, etter å ha blitt skapt av samme essens.”

 

Sjahens Iran var en av USAs fremste allierte i Midtøsten, og det var et strategisk tap av dimensjoner for USA at Khomeini-revolusjonen slo handa av ”Den store satan”. USA prøvde å vinne sitt tilbake gjennom å støtte Saddam Husseins katastrofale og ødeleggende krigen mot Iran gjennom mange år, og siden har man prøvd å ødelegge landet gjennom sanksjoner. USA har lykkes i å påføre Iran store skader, men strategien har vært totalt mislykket.

Fra USAs synsvinkel er det egentlig ingen grunn til å ha Iran som fiende. Det er ikke gitt at de to landa skulle være rivaler. Det er for Israel at Iran oppleves som en rival og en trussel. Derfor har det i høy grad vært den pro-israelske lobbyen i USA som har fyrt opp under og forsterket motsetningene mellom de to landa. Dernest er det naturligvis det wahhabittiske regimet i Riyadh som ut fra sine egne regionale behov har gjort det samme. Dette har igjen forsterket den de facto alliansen mellom Riyadh og Tel Aviv som vi ser i disse dager.

Dermed har Iran ikke hatt stort annet valg enn å vende seg til Russland og Kina. Det er uttrykk for svært dårlig strategi at USA har spilt seg inn i dette hjørnet. Men det er først og fremst enda et uttrykk for USAs bratte fall som hegemonisk supermakt.

 

Den nye alliansen

For Kina passer dette ypperlig. Dels får landet enda en sikker leverandør av olje og gass, samtidig som det passer inn, både i SCO-strategien, og ikke minst i strategien med Silkevein-beltet, både til lands og til vanns. Dermed kan Kina og Iran ta opp igjen sine århundrelange forbindelser, der nettopp Iran spilte en nøkkelrolle i den gamle silkeveien. Som et ledd i det tettere samarbeidet er det avtalt at det kinesiske oljeselskapet CNPCI skal få videreutvikle sitt felt i Iran og at Iran også skal eksportere mer gass til Kina. Iran vil også stå som et av grunnleggerlanda til den kinesiskinitierte banken Asian Infrastructure Investment Bank (AIIB). Kinas forhold til Iran har ikke vært uten komplikasjoner, men Kina er Irans største handelspartner, og Kina planlegger å dra nytte av enhver lettelse i sanksjonene. Blant annet meldes det at Kina ønsker Iran som fullverdig medlem av SCO.

Russland og Iran offentliggjorde i april 2015 at de hadde inngått en avtale om leveranser av russiske S-300 antiluftraketter til Iran innen utgangen av året. Iran og Russland, som jo begge er ofre for USAs sanksjoner, har inngått nye handelsavtaler og i dem har de dumpet dollar som handelsvaluta. Det siste gjelder også i handelen mellom Iran og Kina.

Igjen ser det ut til at USAs strategi og taktikk har ført til det motsatte av det som var hensikten. I stedet for å splitte rivalene fra hverandre og isolere dem, har USA oppnådd å samle rivalene i en allianse som neppe hadde vært mulig ellers.

 

—-

Første gang publisert i tidsskriftet Rødt!

Forrige artikkel– Hvorfor prøver Washington fortsatt å framprovosere en krig mot Russland?
Neste artikkelHvorfor kommer ikke Rødt ut av bakevja?
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).