USAs strategi for konfrontasjon med Kina

0

Det siste tiåret har Kina innhentet USA på område etter område, og har også på noen punkter gått forbi den «uunnværlige stormakta». Den virkelige øyeåpneren for enkelte USA-strateger var da den Kina-initierte asiatiske utviklingsbanken fikk tilslutning fra USAs viktigste vasaller – på tross av forbud fra Washington. Den amerikanske eliten ser at dersom ingenting blir gjort vil USA tape, og det amerikanske verdensherredømmet være over. Derfor har USA nå utviklet en ny strategi for konfrontasjon med Kina.

kina usa strategi

Kina innhenter USA – og går forbi

Lesere av steigan.no vil være kjent med fakta – Kina tar ikke bare innpå USA. Kina går forbi, og det skjer ikke bare på industriell masseproduksjon. Det skjer innen forskning og avansert teknologi. Det skjer innen fornybar energi og romforskning. Og det er i ferd med å skje på enkelte områder innen millitærteknologi.

Allerede i august 2009 gjenomførte Pentagon et økonomisk krigsspill. Det var ikke generaler og militærstrateger som gjennomførte krigsspillet. Det var økonomer, fondsforvaltere og bankfolk. Etter to intense dager var oppsummeringa klar: Kina vant, uten så mye som å trekke våpen!

Hvis vi ser bort fra inkompetente og korrupte politikere og medier som skriver det de får beskjed om, så har USA naturligvis kompetente og dyktige folk som er fullstendig klar over dette.

Deutsche Wirtschafts Nachrichten skriver:

I den amerikanske eliten virker det som om en erkjennelse er i ferd med å melde seg: USAs tidligere finansminister Lawrence Summers er den første høytstående politikeren og finansmannen som sier det i klare ord: Det amerikanske overherredømmet i verden er slutt. Bakgrunnen er USAs mislykte forsøk på å hindre sine allierte i å slutte seg til den Kina-ledede asiatiske utviklingabanken AIIB.

Summers skrev på sin blogg 5. april 2015:

Den siste måneden kan bli husket som det øyeblikket da USA mistet sin rolle som kontrollør av det globale økonomiske systemet. … jeg kan ikke tenke meg noen annen begivenhet siden Bretton Woods som er sammenliknbar med kombinasjonen av Kinas forsøk på å etablere en stor ny institusjon og USAs fiasko i å overtale sine tradisjonelle allierte, og Storbritannia først av alle, fra å holde seg utenfor.

Sanksjonene mot Russland – et strategisk feilgrep av første orden

Det har vært et credo i USAs utenrikspolitikk å spille sine strategiske rivaler mot hverandre. Nixon spilte Kina mot Sovjetunionen og Bush den eldre og Bill Clinton spilte et svakt Russland mot Kina. Ved å innlede en regulær økonomisk krigføring mot Russland i 2014, samtidig som man har raslet med våpen i Sør-Kinahavet, har USA under Barack Obama klart det strategiske «mesterstykket» å presse sine to viktigste rivaler til å inngå en omfattende strategisk allianse, som forener store deler av det eurasiske kontinentet mot USA. Man kan formelig høre Machiavelli, Sun Tzu og von Clausewitz rotere i sine graver. På geopolitikkens område går det ikke an å gjøre et større feilgrep.

Det er mulig at Vladimir Putin trodde at Vesten (les USA) så på ham som en, om ikke likeverdig, så i hvert fall partner. Hvis han (og ledergruppa hans) har hatt slike illusjoner, så har det siste året utvilsomt plukket illusjonene av dem. Putin ser at imperiet ikke vil nøye seg med å drive NATO opp til Russlands grenser, men vil gå videre og dele opp Moder Russland sjøl. Og den russiske presidenten ser sikkert også at han er blinket ut til å lide Gaddafis skjebne, hvis anledningen byr seg. Så Russland har ikke hatt noe annet valg enn å søke allianse med Kina, på tross av de motforestillingene Kreml strategisk har hatt mot en sånn forbindelse. Man må huske på at ikke en gang i Stalins og Maos tid var forholdet det aller beste. I 1969 var de to landa til og med på randen av en stor krig med utgangspunkt i noen grensekonflikter i øst.

Beijing har også vært skeptisk til Moskva. I tsartida erobret Russland områder som tradisjonelt hadde ligget under Kina, og i Kominterntida ville Sovjetunionen ha rollen som storebror overfor Kina. Da jeg kom til Kina første gang i 1970 sa et medlem av KKPs sentralkomité til meg: «Hvis vi hadde fulgt Stalins linje hadde vi aldri seiret, og vi har ikke glemt at den siste ambassadøren som ga opp Goumindang var Sovjetunionens ambassadør.»

Jeg tror det er trygt å si at den typen allianse som Vladimir Putin og Kinas president Xi Jinping har inngått de siste månedene har Russland og Kina aldri vært i nærheten av. Allianse bygger naturligvis på landas egeninteresser. Men det er ingen tvil om at USAs aggressive politikk, særlig mot Russland, har bidratt vesentlig til at denne alliansen er kommet i stand.

Ny USA-strategi for konfrontasjon med Kina

I mars 2015 publiserte Council on Foreign Relations (CFR) et strategidokument som bærer tittelen Revising U.S. Grand Strategy Toward China. Det kom altså samtidig med USAs fiasko overfor den asiatiske utviklingsbanken, men kan ikke ha hatt noen ting med den å gjøre, fordi dette er et dokument som det har tatt tid å produsere.

CFR er en nøkkelinstitusjon i den fremste eliten i USA. Blant medlemmene har man hatt 12 tidligere utenriksministre, CIA-direktører, folk fra de største bankene, de mektigste mediefolkene osv. I den nåværende direksjonen med nære omland finner man tidligere finansminister Robert E. Rubin, tidligere utenriksminister Madeleine Albright, den stadig mer sentrale finansmannen Larry Fink fra BlackRock og man finner naturligvis David Rockefeller.

CFR er eliten av eliten, ikke noe obskurt sidekick. Signalene derfra blir lagt til grunn for amerikansk politikk, uansett hvem som blir valgt til president. Rapporten er ført i pcen av Robert D. Blackwill og Ashley J. Tellis. Blackwill var rådgiver for George W. Bush sammen med Condolezza Rice og tidligere ambassadør til India. Tellis har jobbet for National Bureau of Asian Research og Carnegie Endowment for International Peace.

Og hva går så den nye strategien ut på? Enkelt sagt: styrke USA som imperialistmakt og konfrontere Kina, oppsummert slik:

  • Revitalisere USAs økonomi

USAs egen økonomi har enorme problemer, så det første CFR går inn for er å styrke økonomien, slik at man blir i stand til å konkurrere med Kina.

  • Styrke USAs militærapparat

Kongressen burde fjerne alle hindringer for en substansiell økning av USAs militærbudsjett. Washington bør intensivere USAs militære tilstedeværelse (marine og flyvåpen) i Sør-Kinahavet og i Øst-Kinahavet og sette fart på USAs program for ballistiske missiler.

  • Utvide det asiatiske handelsnettverket

USAs overordnede strategi mot Kina ville bli vesentlig svekket hvis ikke man lykkes med TTP [Trans-Pacific Partnership trade agreement]. Derfor må Det hvite hus drive dette gjennom i Kongressen.

  • Skape et teknologikontrollregime

USA bør jobbe mye hardere for å hindre Kinas tilgang til avanserte våpen og kritisk militærteknologi. USA bør «oppmuntre sine allierte» (som i tvinge, min kommenter) til å hindre Kinas tilgang til all teknologi, inkludert den som også brukes både militært og sivilt.

  • Implementere effektiv cyberpolitikk 

USA bør påføre Kina kostnader som overgår de fordelene landet får av å ta seg til rette i cyberspace, øke USAs offensive cyber-kapasiteter og forsterke cyberforsvaret.

  • Forsterke partnerskap med India og Stillehavsregionen 

USA kan ikke forsvare sine interesser i Asia uten støtte fra sine allierte og bør derfor bygge omm en maktpolitisk basis i Kinas periferi.

  • Forsterke diplomatiet med Kina på høyt nivå 

USA bør bygge ned spenningen mot Kina og forsikre sine allierte om at man gjør alt man kan for å hindre en konfrontasjon med Kina. Man bør føre et mer aktivt diplomati overfor Kina på høyt nivå.

De facto aggresjon

Etter seks strategiske tiltak som går ut på konfrontasjon med Kina kommer det siste punktet nærmest som en vits. Det er mulig at dette kan lure en og annen bevisstløs politiker eller en dopa utenrikskommentator i den lojale pressa. Men det har ikke lurt Kina. I Beijing ser man, med rette, dette som en strategi for å ringe inn og svekke Kina – og i ytterste fall angripe landet militært.

Global Times som er et uoffisielt talerør for Kinas regjering kommenterte USAs opptrapping i Sør-Kinahavet på denne måten 15.05.2015:

If Washington takes this dangerous step, it will be nothing but a blatant infringement of China’s sovereignty, and the US can expect potent countermeasures. If it gets worse, the South China Sea will see a showdown between China and the US.

China values the peace and stability of the South China Sea more than anyone else,  because it is in China’s fundamental national interest. China keeps avoiding the escalation of the territorial and maritime disputes into the geopolitical primary issue, and trying to scale back the tensions by launching reciprocal economic projects, which can create conditions for talks. So far, with effective risk control, physical confrontations will be unlikely to occur among the claimants.

But if it ventures to violate the bottom line, the US will make the South China Sea a powder keg. Washington will be too naive to think that China will exercise forbearance and self-restraint in that scenario. It should keep in mind that China is a major power with nuclear weapons, and there is no way that US forces can take reckless actions in the South China Sea.

 

 

 

Forrige artikkelOrd til dei som er fødd inn i krigsgenerasjonen
Neste artikkelHva betyr møtet mellom Kerry og Putin?
Pål Steigan
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).