The Bomb Didn’t Beat Japan… Stalin Did

0

Slik lyder overskriften på en artikkel i det velrennomerte amerikanske tidsskriftet Foreign Policy fra 2013:

The U.S. use of nuclear weapons against Japan during World War II has long been a subject of emotional debate. Initially, few questioned President Truman’s decision to drop two atomic bombs, on Hiroshima and Nagasaki. But, in 1965, historian Gar Alperovitz argued that, although the bombs did force an immediate end to the war, Japan’s leaders had wanted to surrender anyway and likely would have done so before the American invasion planned for November 1. Their use was, therefore, unnecessary. Obviously, if the bombings weren’t necessary to win the war, then bombing Hiroshima and Nagasaki was wrong. In the 48 years since, many others have joined the fray: some echoing Alperovitz and denouncing the bombings, others rejoining hotly that the bombings were moral, necessary, and life-saving.

Og nettavisa fortsetter:

If the Japanese were not concerned with city bombing in general or the atomic bombing of Hiroshima in particular, what were they concerned with? The answer is simple: the Soviet Union.

Artikkelforfatteren, Ward Wilson, gjennomgår situasjonen i Japan rett før kapitualsjonen og viser at det sannsynligvis ikke var atombomben, men faren for en snarlig sovjetisk invasjon, som gjorde at Japan kapitulerte. Og han peker på at hvis dette stemmer, så spenner det beina under hele den narrativen USA har bygd opp rundt krigsavslutninga. Bombinga av Hiroshima og Nagasaki kunne kanskje rettferdiggjøres hvis det faktisk var den som gjorde at krigen tok slutt. Men hvis det ikke var det, blir kritikken av bruken av atombomben ytterligere forsterket. USAs narrativ tar også sikte på å redusere betydninga av Sovjetunionens rolle i annen verdenskrig. På samme måte har man fått folk til å tro at det var landgangen i Normandie i 1944 som avgjorde kampen mot Hitler, mens det i virkeligheten var den røde armé og det sovjetiske folket som knekte ryggraden på brorparten av Hitlers armeer.

En del av oss har vært klar over dette lenge. Det interessante her er at et så framtredende tidsskrift som Foreign Policy argumenterer så godt for det.

Les hele artikkelen her.

Forrige artikkelMinerva hvitvasker nazistene i Ukraina
Neste artikkel70 år efter Tysklands kapitulation – i ett onödigt krig?
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).