Kunstpolitiet mot «Osvald»

0
Lars Borgersrud

Vi ble kvitt Gestapo, men «Kupo» – Kunstpolitiet – ser ut til å leve i beste velgående.

Civitas Bård Larsens mener i VG 30.4. at monumentet «Osvald-gruppa» og de falne fra NSB på Oslo Ø er parodisk, historieforfalskende og malplassert på grunn av plasseringen, utformingen, initiativtakerne, kommunistpartiets krigspolitikk, Sovjetunionens utenriks- og innenrikspolitikk og personen Asbjørn Sunde.

Her er altså rikelig med argumenter på øverste hylle. Larsen deler ikke kunstsynet til Norges billehoggerforenings fagjury eller fagbevegelsens syn på historien. Derfor vil han ha monumentet vekk, når man ikke kunne hindre at det ble reist. Larsens kunstsyn skal vi la ligge. Men hans øvrige argumenter innbyr derimot til kommentarer.

LES:Bård Larsen – Dette er agitasjonspropaganda!

osvald monument

Avgjørende innsats

Hva dreier dette seg egentlig om? Den egentlige grunnen til plasseringen av monumentet ved Oslo Ø er enkel nok. Sabotasjeorganisasjonen («Osvald-gruppa») gjennomførte her og på Oslo V 1. februar 1942 den første synlige og kraftige manifestasjonen mot naziregimet, ved å sprenge begge bygningene som en protest mot Terbovens innsetting av Quisling som ministerpresident noen timer tidligere: Dermed kunne ikke NS-lederne ta toget hjem etter seremoniene på Akershus og på slottet. Det ble et vendepunkt i opinionen. Fra da av var det umulig for tysk sensur å stoppe omtalen av motstandsbevegelsen i aviser som Aftenposten, den kanskje farligste promotøren av nazistyret blant avisene i Norge under krigen.

Larsen gjør mye ut av at det lille og ubetydelige NKP hadde problemer med å orientere seg under den såkalte paktperioden, i tiden fram til angrepet på Sovjet i juni 1941. Men han glemmer at det var en periode hvor nesten alle viktige politiske aktører hjemme forsøkte å finne en ordning med tyskerne gjennom Administrasjonsrådet og riksrådsforhandlingene. Det inkluderte nøkkelpersoner fra alle politiske partier på Stortinget.

Men Larsen glemmer at «Osvald-gruppa» ikke deltok i denne prosessen. De holdt kruttet tørt. Sabotasjeorganisasjonen var startet allerede før storkrigen brøt ut, for å drive sabotasje mot Hitlers skipsfart, og de hadde sprengt 22 skip før krigen kom til Norge. 10. april skapte de «panikkdagen» i Oslo, før de meldte seg som frivillige og deltok i de militære kampene under felttoget.

Ingen motstand i begynnelsen

Det er riktig at organisasjonen midlertidig stoppet sabotasjen inntil angrepet på Sovjet 22. juni 1941. Siden Larsen bruker dette mot «Osvald-gruppa», bør vi spørre ham om hvem andre som drev sabotasje i den perioden? Svaret er enkelt: det var ingen. Og det var nesten ingen i årene etterpå heller. Det Milorg vi kjenner, som ikke en gang fantes så tidlig, tok først opp sabotasje på høsten 1944.Det at de ikke drev sabotasje i 1940-41 har slett ikke vært til hinder for å hedre milorgfolk, tungvannssabotører, enkeltpersoner som Gunnar Sønsteby og Max Manus, for det de gjorde etterpå. Men det teller altså ikke for Sabotasjeorganisasjonens folk?

Så trekker Larsen inn partiet NKP, som han mener ikke kjempet for et fritt og selvstendig Norge, nærmest fordi de var kommunister. Og kommunisme er ikke frihet, etter hans syn, kommunisme = Stalin.

Det er en blanding av uvitenhet og politisk retorikk. NKP var det eneste partiet som ikke lot seg oppløse av nazistene, og spilte en viktig rolle i motstandskampen, særlig med sitt omfattende illegale avisapparat og flyktningeapparat. Partiet skilte svært tydelig mellom kampen for et fritt Norge, og sine meninger om hvordan Norge burde bli etter krigen.

Men for Osvald-gruppa var NKP bare en samarbeidspartner 1942-44, på linje med andre som 2A, politigruppa, XU og Milorg. Her fantes det samarbeid, men også uenigheter. Det var langt flere enn kommunister som så på Den røde hærs motstand på Østfronten som et forbilde, av den enkle grunn at det var her kampen mot nazismen ble avgjort. Vendepunktet ved Stalingrad kom som kjent mer enn et år før de vestallierte gikk i land i Normandie 6. juni 1944.

Skapte den aktive motstanden

At Osvald-gruppa i utgangspunktet var startet på sovjetisk initiativ er neppe mer underlig enn at Kompani Linge var startet på britisk. Det ser ut som at Larsen har glemt at Sovjet og Storbritannia var allierte med Norge. Var det mer prisverdig å kjempe på britisk initiativ enn på sovjetisk? Også USA lagde sine egne grupper som opererte i Norge, riktignok helt på slutten av krigen. Men av de allierte maktene så var det bare Sovjet som bidro militært til å frigjøre norsk område.

Osvald-gruppa var skaperen av den aktive motstanden og sabotasjen i Norge og dominerte denne formen for motstand fram til sommeren 1944, sammen med de norsk sabotørene i den britiske sabotasjeorganisasjonen SOE. At nesten alle i Norge var tilhengere av en slik form for motstandskamp de siste krigsmånedene skyldtes ikke minst disse pionerenes innsats i årene forut.

I tillegg til at sabotørene var pionerer i frihetskampen så var også mange av dem aktive fagforeningsfolk før og etter krigen. Det gjelder ikke minst i NSB, som spilte en viktig rolle for motstandskampen og hadde mange falne. Fagbevegelsen har derfor sett det som sitt særskilte ansvar å hedre dem på en skikkelig måte. Det er således ikke «en håndfull aktivister» som står bak monumentet, men fagbevegelsen. Alle store fagforbund i LO er representert i komiteen. Slike demagogiske triks sier mye om Larsen og Civitas syn på fagbevegelsen.

Høyresiden burde tenke seg om

Det er altså sabotørenes pionerinnsats og de falne ved NSB, som hedres med monumentet. Og kampen mot nazismen, som fortsatt lever i det norske samfunnet. det ble vi minnet om med drapet på Benjamin Hermansen i 2001 og nazisten Breiviks attentat 22. juli 2011.

I stedet for å lete etter alle mulige og umulige motargumenter, burde representanter for høyresiden i norsk politikk tenke gjennom innholdet i sin hyllest til ytringsfriheten etter attentatet mot Charlie Hebdo. Strekker den altså ikke så langt til at fagbevegelsen og NSB skal få hedre sine for innsatsen under motstandskampen mot nazismen, på et av de sentrale stedene der kampen faktisk foregikk?

Oslos borgerlige byråd tar 30. 4. til orde for omkamp om monumentet. Det gjorde de ikke da Christian Ringnes dumpet sin minst like tunge og sprikende «Kate Moss» i Folketeaterpassasjen. Det var verken parodisk eller malplassert. Da var høyresidens kunstpoliti, Stanghelle, Larsen – og selvfølgelig Ringnes selv – stille. Eller kanskje det var det budskapet de likte bedre?

 

(Innlegget ble først trykt i VG)

Se NRKs dokumenter om Osvaldgruppa

 

Forrige artikkelIkke mer dollar
Neste artikkelOm å sove i timen