Hvem vinner og hvem taper på Iran-avtalen?

10
Iranske kvinner viser hva de synes om avtalen.

Litt på overtid nådde stormaktene og Iran fram til en avtale som begrenser Irans atomprogram og som bør bety slutten for sanksjonene mot Iran. Benjamin Netanyahu og John McCain raser over avtalen, mens Kina later til å være storfornøyd. Hvem er det som taper og hvem er det som vinner på at forholdet til Iran nå blir mer eller mindre normalisert?

Iranske kvinner viser hva de synes om avtalen.
Iranske kvinner viser hva de synes om avtalen.

Hykleri og dobbel standard

Det foreligger ingen beviser for at Iran har forsøkt å skaffe seg atomvåpen. Likevel har landet vært utsatt for sanksjoner som har forkrøplet landets økonomi og skadet innbyggerne. Allerede under Clinton-administrasjonen i 1996 vedtok USA det som ble kalt Iran-Libya Sanctions Act, som hadde til formål å ramme Iran og enhver som handlet med Iran. Europeisk økonomi ble rammet av sanksjonene fordi det omfattende samarbeidet mellom Iran og land som Tyskland og Frankrike ble kraftig redusert. Norske selskaper som Hydro og Statoil hadde satset tungt i Iran, og har også tapt på sanksjonene.

Sanksjonene mot Iran framstår som spesielt hyklerske på bakgrunn av det som nylig ble bekreftet om Israels atomvåpenprogram. Det har lenge vært kjent at Israel, blant annet ved norsk hjelp, har skaffet seg atomvåpen og at landet kanskje har så mye som 200 kjernefysiske stridshoder. Men nå har også USA offisielt innrømt at dette er tilfelle. Disse våpnene er ulovlige etter internasjonal lov, men Israel er ikke rammet av en eneste sanksjon. Det er imidlertid Iran, som slett ikke har atomvåpen.

FN-sanksjoner mot Iran

Fra 2006 har FNs sikkerhetsråd vedtatt en serie stort sett enstemmig resolusjoner om sanksjoner mot Iran. Det betyr at også stormaktene Russland og Kina har støttet vedtakene. Det har ikke forhindret dem fra å ha et omfattende samarbeid med Iran. Men det gjør at Iran har vært under et sterkt press. Dette skjedde i den perioden da Mahmoud Ahmadinejad var president i Iran, og han likte å omgi seg med en krigersk retorikk, som det var lett å bruke av dem som ville isolere landet. I 2013 ble Ahmadinejad etterfulgt av Hassan Rouhani, som forpliktet seg til å styrke økonomien og forbedre forholdet til Vesten. Etter at han ble valgt har det ikke vært vedtatt noen nye sanksjoner, og det har vært ganske klart at det gikk mot en avtale.

Rasende motstand fra Israel

Benjamin Netanyahu i Israel har gjort sitt ytterste for å hindre en avtale med Iran, og dermed en normalisering av Irans internasjonale status. Han har gang på gang truet med å angripe Iran og i 2010 skal han ha «vært timer unna» en ordre om israelsk sngrep på Iran. Det skal ha vært krefter i Israels militære ledelse som stoppet angrepsplanene. Etterretningstjenesten Mossad har til og med lekket informasjoner om at statsministeren har overdrevet trusselen fra Iran.

Så seint som 3. mars 2015 holdt Netanyahu en krigersk tale til den amerikanske kongressen, som ble avbrutt av stående ovasjoner et utall ganger, der han hudflettet USAs politikk overfor Iran og forlangte at USA ikke skulle undertegne noen avtale med Iran. Og da meldinga kom om avtalen kokte Natenyahu over i sitt angrep både på avtalen, forhandlingene og på USA, som har undertegnet denne avtalen. Til Barack Obama sa han: «En avtale basert på dette rammeverket truer Israels eksistens.»    

Men avtalen kom

Likevel ble det en avtale. Den kom et par dager på overtid, men den er undertegnet av Storbritannia, Kina, Frankrike, Tyskland og USA i tillegg til Iran. Etter avtalen skal Iran stenge to tredeler av de sentrifugene som kan produsere uran som eventuelt kunne vært brukt i bomber, og landet må godtat omfattende internasjonal inspeksjon. (Flere detaljer om avtalen her.) I Iran feires avtalen som en stor begivenhet, og landet ser på den som en seier. «Dette gir livet vårt et håp,» sier folk på gata i Tehran. Men hvem ellers vinner på denne avtalen?

Hvem vinner og hvem taper?

Iran er en opplagt vinner hvis denne avtalen faktisk blir virkelighet. Det vil være en stor lettelse for iransk økonomi, og det vil bli umåtelig mye lettere for landet å drive handel, få investeringer og i det hele tatt forholde seg til omverdenen.

Europeiske selskaper står opplagt på spranget til å komme tilbake til Iran. Vi kan regne med at toppsjefer I Tyskland og Frankrike – og selv i Storbritannia, har gitt beskjed til sine folk om at har skal det investeres og eksporteres. Europeisk industri er i en sørgelig forfatning, og trenger alle gode nyheter den kan få. De avgjørende forhandlingene i Lausanne i Sveits ble ledet av EUs utenrikssjef, italienske Federica Mogherini, som åpenbart har gjort en god jobb.

Oljeprisen på verdensmarkedet falt fire dollar på nyheten om avtalen. Avtalen gir iransk olje- og gasseksport helt andre muligheter, og dermed forventer man lavere oljepriser.

USA sier seg fornøyd med avtalen, men rives i alle kanter. Hauker som John McCain raser mot avtalen.  Han, og flere med ham i Kongressen, viser til en kongressresolusjon fra 2014 som sier at «… dersom Israel føler seg tvunget til å gå til militær aksjon i selvforsvar, skal USAs regjering stå på Israels side og sørge for diplomatisk, militær og økonomiskj støtte til Israel …» Og på de kanter regnes et eventuelt uprovosert angrep på Iran fra Israels side som «selvforsvar».

Kina er strålende fornøyd med avtalen. Kina er alliert med Iran via Shanghai Cooperation Organisation (SCO) og vil ha stor glede av å kunne utvide samarbeidet med Tehran langt ut over det omfattende samarbeidet som allerede finnes. Samtidig er man i Beijing godt fornøyde med at det ikke blir noen egentlig normalisering av forholdet mellom Iran og USA. Kina ønsker seg på ingen måte tilbake til tida før 1979 da USA var Irans fremste allierte. Den avtalen som nå er undertegnet er antakelig den aller beste kineserne kan ønske seg. Det blir lettelser, men Tehran vil fortsatt måtte søke støtte i Beijing, og det blir ikke så stor avspenning at USA kan flytte mye større deler av sin oppmerksomhet til Øst-Asia og konflikten med Kina der. Dette er vurderingene til Richard Weitz fra Hudson Institute, og antakelig har han mye rett i dette.

Russland er også en av Irans allierte, og utenriksminister Sergeij Lavrov har vært en av pådriverne for å få til denne avtalen. Det russiske utenriksministeriet sier at dette bedrer sikkerhetssituasjonen i Midt-Østen fordi det gjør at Iran lettere kan ta aktivt del i forhandlinger og samarbeid. Men det letter også trykket på Russland, noe som Moskva ikke fant noen grunn til å gni inn.

Saudi Arabia, som fører en krig mot sjiamuslimer i Jemen og støtter krig mot sjiaer i Irak og Syria, er svært lite begeistret for denne avtalen. Riyadh er interessert i størst mulig internasjonal isolasjon av Iran. Her er de helt på linje med Israel.

Rammeavtalen er bare første skritt på veien til en endelig avtale i juni, og den kan fortsatt bli sabotert. Men det er tatt et langt skritt i retning av normalisering av Irans forhold til omverdenen, og det reduserer faren for krig. Det er derfor all grunn til å se på avtalen som et framskritt.

 

KampanjeStøtt oss

10 KOMMENTARER

  1. Godt med noen gode nyheter! Men det er enda langt igjen til en atomvåpenfri verden:

    – USA har 5113 atomstridshoder.

    – Russland har 4650 atomstridshoder.

    – Frankrike har 300 atomstridshoder.

    – Storbritannia har 185 atomstridshoder.

    Pluss Israels 200. Hvor mange som finnes i India og Pakistan stod ikke i min kilde? Kina har vel også en del?

  2. Hurra for avtalen! Men ikke glem menneskerettighetssituasjonen i Iran. Her henges folk på løpende bånd etter svært tvilsomme rettssaker og tilståelser framkalt ved tortur. Vi bør ikke bli FOR gode venner med presteregimet!

    • Vi får håpe at «rammeverket» holder hva det lover. Mange krefter er i gang for å uthule det. Og når det gjelder presteregimet, så er alle mine iranske venner og kontakter motstandere av det, men de er samtidig iranske partioter på sin hals. Presteskapet har hatt nytte av den utenlandske aggresjonen, fordi det har gitt dem bedre vilkår for å undertrykke enhver opposisjon.

      • Enig i det. Ytre fiender samler folket. Da jeg var i Israel for ett par år siden, sa en til meg at frykten for Iran og Palestinerne var til innvortes bruk, for det var så store spenninger innad, at landet kunne ende i ett mulig kaos.

  3. Måtte dette holde og gi en hardt prøvet iransk befolkning litt armslag. Der finnes en stor og velutdannet opposisjon som burde ha alle muligheter til å bygge opp et fint samfunn, for røttene og ressursene er bokstavelig talt av historisk kaliber. Dette er et bedre utgangspunkt enn på lenge. Prestestyret må selvfølgelig bort på sikt, men også dette målet vil være mer innen rekkevidde i en situasjon uten handelssanksjoner og konstant press utenfra. Vestlige mektige aktører må selvfølgelig også la være å intrigere til fordel for skiftende diktatoriske regimer. Den biten blir antakelig den vanskeligste å komme til livs.

  4. Det er for tidlig å ta avtalen for gitt. I skrivende stund er Netanyahu og
    hans demokratisk-republikanske venner i den amerikanske kongressen i höygir
    for å torpedere den, og sammen har de enorm makt. Om avtalen faller, kommer de
    samme kreftene til å arbeide like hardt og planmessig for neste steg: «Nå har
    vi prövd alt, nå må vi bombe dem til fornuft eller underkastelse.»

    En av de mest sikre og velbeprövede metodene for å hetse folk til krig er
    avhumanisering og demonisering av den siden man vil angripe. I en
    förkrigssituasjon kan velmenende personer på «venstresida» som bekymrer seg
    for menneskerettigheter og «prestestyret» i Iran komme vel tilpass for å få
    debatten til å handle om det, og ikke om de virkelig skjebnesvangre
    problemene.

    Når det gjelder menneskerettiheter i Iran er det klart at det finnes mye mer å önske. Men vestlig presses 35-årige monotone demonisering av Iran har gjort at til og med «progressive» i Vest ikke synes at Irans sak er vår.
    Fölgende statistikk burde nyansere bildet: I fölge UNESCO-data fra 2012 har Iran flere
    kvinnelige ingeniörstudenter per capita enn noe annet land i verden. Ifölge
    samme organisasjon har landet verdens höyeste andel pike/gutt-andel ved opptak
    til grunnskole (1.22 : 1.00). Over seksti prosent av landets
    universitetsstudenter er kvinner, en tredjedel av landets doktorer er kvinner,
    det samme gjelder for åtti prosent av dets lärere. Til sammenlikning får
    kvinner i Saudi-Arabia ikke en gang lov til å kjöre bil.

    Represjon er en funksjon av et regimes opplevde trusler innen- og/eller
    utenfra. Når det gjelder det senere så finnes det nok av dem for Irans del. I
    mer ennn tolv år har landet värt utsatt for alvorlige krigstrusler fra
    USA/Israel/Vest, i perioder flere ganger per uke. I riset bak speilet har til
    og med kjernefysiske våpen figurert. Amerikanske baser har blitt etablert som
    perler på et bånd rundt landet. Hangarskip og flåteenheter sirkulerer
    permanent rett utenfor Irans territorialfarvann. Man har drept flere av deres
    vitenskapsmenn på åpen gate, og utsatt landet for det förste storskalige
    cyberkrigsangrepet i historien (Stuxnet). USA har under det siste årtiendet
    bevilget hundretalls millioner for å stötte blodige terroraksjoner fra terror-
    og separatistgrupper inne i landet. Da har det i Vest ikke värt så mye snakk
    om brudd på menneskerettigheter eller solidaritet mot terror, man har vendt
    blikket i en annen retning. Mot denne bakgrunn kan man like gjerne hevde at
    represjonsnivået i Iran er lavt og takhøyden stor,
    omstendighetene tatt i betraktning.

    Når det gjelder betegnelsen «prestestyre» er det en forenkling som ikke bidrar
    til å öke forståelsen for landets kompleksietet og mangfold. Landet har
    riktignok en religiös makthierarki med den «åndelige lederen» i spissen. Men
    de har også presidentvalg med höy valgdeltagelse. Hvis «den store og
    velutdannede opposisjonen» syntes disse valgene var irrelevante ville de ikke
    deltatt. Atskillig makt utgår fra presidentembetet. Ut over dette har de valg
    til Majlis, parlamentet. Det militäre og revolusjonsgardet utgjör også en
    viktig maktpol. Disse ulike maktsentra utgjör et komplekst kraft- og
    maktnettverk som i ett intrikat spill styrer over et av de mest vitale og
    vibrerende samfunn i Midtösten.

    I Vest forsöker man å latterliggjöre disse valg gjennom å henvise til
    religiöse maktinstitusjoners rett til filtrering av kandidater. Men
    selvgodheten får oss til å neglisjere våre egne eller USA:s filtere. Hvor
    tungt veide Obama’s «Change we can believe in» mot det våpenindustrielle
    komplekset?

    Har den iranske revolusjonen fört landet fra modernitet til middelalder?

    For svar på dette henviser jeg til:
    http://en.wikipedia.org/wiki/Science_and_technology_in_Iran

    Når det gjelder «den store og velutdannede opposisjonen» kan det väre på sin
    plass å nevne at de har fått sin utdannelse ved «presteskapets»
    universiteter. Dessuten finnes det en «stor og velutdannet» gruppering i
    samfunnet som ikke er i opposisjon.

    Skal man tro den offisielle pressen så er Iran helvetets forkammer. Sakset fra
    Aftonbladet, 27 januar i år: «Saudiarabien är en av världens värsta
    förtryckarregimer, i klass med Nord­korea och Iran» (Karin Pettersson,
    Aftonbladets politiske sjefsredaktör). Slår man Saudi-Arabia og Iran i
    hartkorn på den måten er man fullstendig uten bakkekontakt, alternativt
    Netanyahu-sympatisör eller CIA-agent.

    Skandinaviske kritikere av Irans menneskerettigheter burde feie rent for egen
    dör og stille sine egne statsledere til svars for hvorfor vi bombet bort de
    resterende menneskerettighetene i Libya under henvisning til Responsibility To
    Protect -doktrinen (R2P) og var med på å skape en «failed state».

    Det er garantert at henvisning til «menneskerettigheter» og til
    ikke-eksisterende masseödeleggelsevåpen kommer til å brukes for å preparere
    massene når bombene skal felles over Iran. Da kommer «venstresidens»
    prioriteringer når det gjelder Iran kjärkommet. Mens sivilbefolkningen blir
    stekt under en ny «shock and awe» kommer vi til å gjespe og henvise til mangel
    på menneskelige rettigheter. «Venstresidens» prioritering i denne skjebnetime
    for menneskeheten er ikke oppmuntrende.

    • Takk for kommentar.
      Jeg er enig i at det er for tidlig å si om og eventuelt hvordan avtalen om Irans atomprogram blir. Mye kan fortsatt skje, men det er i hvert fall tydelig at Netanyahu, Saudi Arabia og krigere som McCain er i mot den. Noen kommentatorer mener at «Iran har solgt smør og ingen penger fått». Det tror jeg er altfor enkelt. Det er allerede klart at Iran har oppnådd noen viktige framganger. Jeg ser at Kina også er svært fornøyd med det som har skjedd.

      Når det gjelder Iran, så er bildet i Vesten totalt ensidig og fordummende. Iran er et stort land med en gammel kultur og et høyt utdannet folk. Gjennom iranske venner følger jeg en del med på dette og jeg vet også at svært mange iranere følger med på det meste av internasjonale nyeheter og analyser.
      Begrepet «prestestyre» er både en forenkling og en realitet. Iran har en veldig særegen form for kapitalisme der mullahene sitter i nøkkelposisjoner i næringsliv og finans og der store stiftelser har store eiendommer. I disse stiftelsene har også mullahene sentrale posisjoner. Sjølve det formelle maktapparatet er bygd opp rundt «den øverste lederens» posisjon. Han er øverstkommanderende og har siste ordet i viktige politiske saker. Han utpeker halvparten av Vokterrådet og topplederne i sikkerhetsapparatet. Men han er igjen utpekt av Ekspertrådet. Man må være islamsk geistlig for å sitte i disse organene. Så i denne forstand er det et prestestyre.
      Men når først Vokterrådet har silt kandidatene er det, som du skriver, reelle valg og diskusjonene i Majlis er friskere enn i de fleste vestlige parlamenter. Siling foregår i Vesten også, ikke minst i USA som har «the best Congress money can buy». Og Iran er slett ikke så gjennomreligiøst som mange sunni-stater. I vitenskapene er det vitenskap og ikke teologi som teller. Jeg har skrevet en del om dette, blant annet i heftet «Iran – mullakapital og geopolitikk» fra 2009.

  5. Det er trist at lederne i Iran tror de kommer til å bli behandlet bedre en Libya og Irak. De to nevnte landene oppga det USA kaller masseødeleggelsesvåpen, men som burde bli kalt innvasjonsforsikring, og ble belønnet med henholdsvis innvasjon og massiv NATO-bombing. Noen hundre tusen døde og en rasering av statenes offensive kapasitet er resultatet. Endeløs borgerkrig mellom ulike religiøse terrorgrupper er en ekstra bonus for Israel. Neste steg i Israels store plan for Midtøsten er selvsagt å knuse både Saudi Arabia og Iran. Den enkleste måten å få dette til er å få startet en stor hellig krig mellom Shia og Sunni muslimer. Oppvarmingen til krigen har startet allerede i Irak, Syria og Yemen. Ingen av de mest innflytelsesrike religøse ledere og kleptokratene i de islamofascistiske kongedømmene ser ut til å skjønne at de gjør «the dirty work» for Israel. Uten å slippe en atombombe eller innvadere et eneste land har Israel klart å knuse en rekke mulige trusler mot seg selv. I tillegg er arabere og muslimer diskreditert i store deler av den vestlige opinion. Som en ekstra bonus er palestinernes sak kommer i skyggen av grusomhetene til ISIS og deres utallige kloner.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.