Det går mot en mye større krig i Ukraina

Det går mot ny krig i Ukraina – og Russland vil få skylda. Alle parter er klar over at krigen er under oppseiling, og de forbereder seg intenst på den. De kreftene som kunne ha forhindret krigen er enten for svake eller udugelige til å gjøre det. Hvor stor denne krigen vil bli er ennå ikke sikkert, men dessverre tyder alt på at den vil bli mye større enn den krigen som raste fram til den skjøre våpenhvilen ble avtalt i Minsk.

Amerikanske tanks ruller østover i den såkalte "Dragoon Ride", her

Amerikanske pansrede kjøretøy ruller østover i den såkalte “Dragoon Ride”

Det byr meg imot å skrive dette. Jeg har advart mot krig for å prøve å vekke til live de kreftene som kan kjempe for fred. Men skal man være helt nøktern, så er fredskreftene i dag altfor svake og altfor lite bestemte til å kunne hindre en krig. Og like ille: Det er mulig haukene i vest tror at det er mulig å føre en liten krig mot Russland – at de driver brinkmanship uten helt å skjønne hva som skjer om de raver utfor “the brink”.

Ukraina er splittet for godt

Minsk2-avtalen forutsetter at de opprørerkontrollerte regionene i Donetsk og Luhansk forblir deler av et samlet Ukraina, men at de skal få betydelig indre sjølstyre. Dette kommer ikke til å skje, og opprørerne har ingenting å vinne på å bli integrert i Ukraina – annet enn døden. Minsk2 legger opp til at opprørerne skal konsulteres og være enige i en reform som sikrer sjølstyre og danner grunnlag for nye valg.

I stedet valgte Kiev å vedta en lov som ikke inkluderer de opprørske regionene på noen måte, men som tvert om forutsetter en fullstendig kapitulasjon fra deres side. Robert Parry kaller denne taktikken “ei giftpille … som effektivt vil garantere at borgerkrigen fortsetter”.

Lederne for Donbass kommenterer dette slik:

Vi godtok (i Minsk) en spesiell status for Donbass innenfor et fornyet Ukraina, sjøl om våre folk ønsker en full uavhengighet. Vi godtok dette for å unngå å spille våre brødres blod.

Med vedtakene i Verhovna Rada om forbud mot kommunistpartiet, innføring av militærlov og hyllest til fascistene i OUN/UPA, må det være klart for opprørerne at det ikke venter dem noe godt dersom de overgir seg til Kiev. Da vil de bli utsatt for drapskommandoene til Pravij sektor og Nasjonalgarden. Om opprørerne har vært usikre på hva Kiev har i vente for dem, så burde disse vedtakene ha tatt fra dem alle illusjoner. Det Kiev har å tilby dem dersom de underkaster seg, er døden. Derfor har de ikke noe annet valg enn å forberede seg på krig, og det blir en krig for full uavhengighet. Ukraina slik vi har kjent det, er ferdig.

Uansett hva man måtte mene om Russlands anneksjon av Krim (folkerettslig er den omtrent på linje med løsrivelsen av Kosovo fra Serbia), så bør man innse at Russland ikke kommer til å gi fra seg Krim. Å oppgi Krim ville betydd at Russland i praksis ville være utestengt fra Middelhavet og at USA ville ha overtatt deres baser på Krim. Dette kommer aldri til å skje, med mindre USA skulle vinne en krig mot Russland.

Forberedelser til krig

I en tale på Maidan-plassen 18.01.2015 sa president Petro Porosjenko til 20.000 demonstranter at «Vi skal kaste ut okkupanten fra ukrainsk territorium!»  Det er ikke lovende. Kiev tar tydeligvis sikte på en militær løsning.

Investoren George Soros skrev i en nyttårsartikkel at Europa bør tillate seg større underskudd på statsregnskapene for å ruste opp til en krig mot Russland! Han oppfordrer til at EU må bruke skattebetalernes penger til å gi Ukraina en kreditt på 20 milliarder dollar – med løfte om mer  – for å sette landet i stand til å føre krig mot sin nabo i øst.

20. april begynte USA å trene Nasjonalgarden i Ukraina. Innenriksminister Arsen Avakov skriver på Facebook at de enhetene som skal trenes opp kommer fra Azov-brigaden, altså en beryktet høyreekstrem brigade under ledelse av fascister og nazister. De bruker bruker SS-runen Wolfsangel som sitt merke. Avakov skriver at treninga vil foregå nær den polske grensa og at 290 amerikanske fallskjermsoldater og 900 nasjonalgardister skal delta. Oberst Steve Warren sier på vegne av Pentagon at troppene kommer fra den 173dje Airborne Brigade som har base i Vicenza.

25. april undertegnet NATO og Ukraina en avtale som vil bane veien for et langt mer omfattende samarbeid. Formelt gjør dette fortsatt ikke Ukraina til NATO-medlem, men landet blir mer og mer assosiert til krigsorganisasjonen. I tilfelle det bryter ut krig mellom Ukraina og Russland, vil nok krigspartiet i USA og deres ukrainske marionetter si at det foreligger en paragraf 5-situasjon, altså at NATO-solidariteten gjelder og at alliansen er i krig.

Canada har sendt 200 soldater som også skal trene ukrainske styrker. Canada er blitt er reservoar av militaristisk politikk basert på den høyreekstreme falangen av den ukrainske diasporaen. Derfor er landet blant de fremste krigsaktivistene i Ukraina.

I alt skal det være rundt 1500 utenlandske soldater på offisielt oppdrag i Ukraina. Det omfatter briter, polakker og folk fra Baltikum. I tillegg finnes det fra før utenlandske leiesoldater, soldater fra det private leiesoldatfirmaet Academi osv.

Polen, som har sine egne nasjonalistiske interesser i Ukraina, siden Vest-Ukraina en gang var polsk, er blant de landa som forbereder seg aktivt på krig. Polen har allerede trent ukrainske styrker og har egne styrker i landet. De har opprettet en felles kommando sammen med Ukraina og Litauen, og tar åpenbart sikte på å spille en aktiv rolle i den kommende krigen.

USA har gjennomført og gjennomfører over tjue offensive øvelser rettet mot Russland. Washington flytter fram store mengder avanserte våpen og lar dem bli igjen i land som grenser til Russland, slik at amerikanske styrker kan ta dem i bruk på kort varsel. (Norge er et av de landa som er et ulykkelig vertskap for slike våpen.)

USA-aggresjon

USA forsyner også Ukraina direkte med våpen og utstyr og med personell som trener opp ukrainske styrker i bruken av disse våpnene. Representantenes hus i USA med stort flertall vedtatt en resolusjon som krever at presidenten ruster Ukraina til krig. USA bruker denne krisa til å gjøre Ukraina til et oppmarsjområde mot Russland, og det er naturligvis en dramatisk endring fra situasjonen før statskuppet 22. april i 2014 da landet var en slags alliert med Russland.

Med dette legger Washington også våpen og krigsfullmakter i hendene på krefter i Ukraina som har forpliktet seg til å føre krig for å gjenerobre Krim og Donbass. Det gjelder ikke minst nazisten Dmitro Jarosj og hans Pravij sektor, som nå har en betydelig makt i Ukrainas væpnede styrker. For USA vil en gjenerobring av Donbass bety at de kan utplassere taktiske atomvåpen som kan nå helt til Ural.

Også Russland og Donbass forbereder seg

Lederne for de opprørske regionene Luhansk og Donetsk har innsett at det ikke blir noen ukrainsk føderasjon som vil være levelig for dem og deres folk. Derfor forbereder de seg på en krig de mener helt sikkert vil komme. De ukrainske styrkene led et ydmykende nederlag høsten 2014, men når de kommer tilbake vil de ha vestlige rådgivere, helt nye våpen og antakelig bedre strategiske og taktiske evner. Målet deres vil være å knuse Donbass. Derfor har Novorossija, som de kaller seg, gjennomført en mobilisering som angivelig har reist en hær av 100.000 nye soldater. Over den åpne grensa mot Russland har de skaffet seg bedre og mer avanserte våpen, og de har også helt sikkert fått russiske rådgivere som kan styrke deres taktikk og strategi.

Vladimir Putin må ha trodd at Vesten (les USA) ville akseptere ham som en samarbeidspartner og leder for en likeverdig stormakt. Hva enn han måtte ha hatt av illusjoner om dette, så må de nå være gravlagt for lengst. Han og den øvrige ledelsen i Kreml har innsett at USA ønsker å bryte ned Russland og eventuelt dele opp landet i mindre enheter, slik det skjedde med Sovjetunionen.

Russland har styrket sine posisjoner for å kunne motstå et eventuelt angrep, og har lagt opp til en betydelig opprustning fram mot 2020. Fortsatt vil det russiske militærapparatet være svært mye mindre enn USAs, men enkelte observatører hevder at det vil være kvalitativt bedre på noen områder.

Hvis Novorossija har bedt Moskva om å bli anerkjent som stat, så har de fått en kald skulder. Putin har sagt at han ikke ønsker noen oppdeling av Ukraina, og han var fadder for Minsk2-avtalen som forutsetter et fortsatt forent, men føderalt Ukraina. Skulle Ukraina sette inn en lenge ventet offensiv mot Donbass, vil Russlands altervativer ikke være mange. Russland kan ikke, ut fra sine egne interesser godta at Donbass blir knust.

Den “lille” krigen som kan utløse den store

I sitt siste intervju sa den tyske forfatteren Günter Grass at “vi går som søvngjengere inn i en ny storkrig”. Dessverre ser det ut til at han hadde rett. Den nye krigen i Ukraina kommer. Hvem som formelt starter den, er underordnet. Den kan starte som et angrep fra Kiev-styrkene med vestlig støtte, eller den Novorossija kan starte den for å komme Kiev i forkjøpet. Uansett vil Putin få skylda, fordi vestlige medier ikke er stort annet enn forlengelser av USA psykologiske krigføring.

Når den starter vil Kiev gjøre sitt ytterste for å knuse Donbass, og det vil bety massive angrep på millionbyene Donetsk og Luhansk, med de sivile tapene det vil innebære. USA ønsker seg antakelig noe à la Operation Storm som knekte og fordrev serberne i Krajina i Kroatia i 1995. Men Donbass er ikke Krajina og Russland er ikke Serbia. Se bort fra eventuell russisk solidaritet med Donbass, og se det ensidig fra Russlands side: Noe sånt kan ikke Moskva tillate. Da går Russland med i krigen.

Novorossija vil antakelig prøve å erobre landbrua til Krim ved å erobre Mariupol. Det vil ikke Kiev (les USA) tillate, fordi det ville gi Russland en betydelig strategisk fordel. Det kan godt hende at Novorossija ser seg tjent med å angripe først, siden de vet at krigen kommer uansett. Skulle de så erobre Mariupol, ville en mye større krig være i gang.

Utsnitt av separatistenes kart over kampene i Øst-Ukraina. Klikk for større versjon.

Utsnitt av separatistenes kart over kampene i Øst-Ukraina i 2014.

Enten det går sånn eller slik, så vil det knapt være mer enn ett sjakktrekk før russiske og amerikanske soldater står mot hverandre på slagmarka.

Russland vil i det lengste prøve å unngå å gå direkte inn i krigen, men det er ikke sikkert Kreml får så mange valg. Men skulle Russland gå inn, vil de gå inn for å knekke den ukrainske hæren og utløse regimeskifte i Kiev. Vil USA godta det? Neppe.

Trekktvang

I sjakk er det noe som heter trekktvang. Det vil si at spillerne er nødt til å trekke, sjøl om de hadde vært bedre tjent med å la være. Deutsche Wirtschafts Nachrichten skriver:

USA er havnet i trekktvang i energikrigen, siden Russland har gjort det kjent at landet etter 2019 ikke lenger vil eksportere gass via Ukraina. Det er bare et tidsspørsmål når den neste militære begivenheten kommer.

Russland kan ikke la Novorossija tape og USA kan ikke la Kiev tape, så mye prestisje, penger og våpen som er investert i dette prosjektet. Nettmagasinet The National Interest er bekymret for at Russland og USA kan snuble inn i en ny krig. The National Interest Det ble grunnlagt av «gudfaren til USAs neokonservative», Irving Kristol. Det var de som i sin tid publiserte Francis Fukuyamas kontroversielle bok The End of History and The Last Man. TNIs æresformann er Henry Kissinger og bladets artikler blir regelmessig publisert også i The New York Times, Financial Times, The International Herald Tribune osv. Vi snakker altså et tidsskrift for den herskende eliten i USA.

Dimitri K. Simes er utgiver av The National Interest. Sammen med Graham Allison, som er tidligere viseforsvarsminister i USA, har han skrevet artikkelen Could a U.S. response to Russia’s actions in Ukraine provoke a confrontation that leads to a U.S.-Russian war?

De skriver:

President John F. Kennedy spent many hours reflecting on the lessons from that experience. The most important of these he offered to his successors in these words: “Above all, while defending our vital interests, nuclear powers must avert those confrontations which bring an adversary to a choice of either a humiliating retreat or a nuclear war.” It is a lesson statesmen should apply to meet the challenge Russia poses in Ukraine today.

Det ser ikke ut til at State Department eller NATOs general Strangelove, unnskyld, Breedlove, bryr seg filla om slike erfaringer eller slike advarsler.

Et fornuftens ord i tolvte time

Deutsche Wirtschafts Nachrichten melder at forbundskansler Angela Merkel har oppfordret Ukraina om å “ikke gi Russland et påskudd til å gå til krig”.  Dette er riktignok å snu ansvarsforholdet opp-ned, noe også DWN bemerker, men det er tross alt et glimt av fornuft i all krigsgalskapen. Merkel legger vekt på Ukrainas ansvar for å oppfylle Minsk-avtalen og maner også Brussel om å vise tilbakeholdenhet. Utenriksminister Frank-Walter Steinmeier har skrevet brev til EU-president Jean-Claude Juncker og oppfordret til at man viser fleksibilitet for å ta hensyn til forholdet til Russland i den assosieringsavtalen EU har med Ukraina. Det er Financial Times som skriver dette.

Jeg frykter at dette er for lite for seint. Adressen er også feil. Det er USA som står bak regimet i Kiev. Hvis USA nekter juntaen å føre krig, så blir det ingen krig. Hvis USA oppmuntrer til krig og gir Jarosj, Azovbrigaden og Nasjonalgarden våpen, opplæring og mulighet – så blir det krig.

 

Les også:
Du må ikke sove 2.0

– Det finnes ikke noe som heter «begrenset atomkrig»

– Faren for atomkrig større i dag enn under den kalde krigen

 

——————

 

Hvis du liker denne bloggen og ønsker å hjelpe til med å spre den til flere, så går det an å gi en stor eller liten gave via PayPal.

 

 

  39 kommentarer til “Det går mot en mye større krig i Ukraina

  1. 27. april 2015 klokka 18:37

    Jeg leste følgende analyse – What Does Putin Want? A Major Analysis by a Prominent Russian Commentator — a Foreword by The Saker – rett før jeg leste Påls artikkel. Jeg mener at den artikkelen fra den ukrainske analytikeren Rostislav Ishchenko , president ved Ukrainas Center for Systematic Analysis and Forecasting, gir en dypere og mer korrekt analyse enn Påls artikkel, og jeg synes også den får fram storheten i de russiske disposisjonene gjennom konflikten.

    Analysen til Ishchenko backes også opp av den også svært skarpsynte analysen fra The Saker fra slutten av januar, Putin’s counter-intuitive 8 point peace plan for the Ukraine.

    • Pål Steigan
      27. april 2015 klokka 19:08

      Takk for innspill. Det kan godt hende du har rett. De du nevner har tilgang til kilder jeg ikke har. Samtidig prøver jeg å bruke så mange vestlige kilder jeg kan for å drøfte samme tema.

  2. Ullern
    27. april 2015 klokka 19:39

    “Det går mot en mye større krig i Ukraina”

    Bra gjennomgang og troverdig – dess verre – konklusjon om at Kiev/USA ønsker krig.

    Som Steigan påpeker: Det er bare å se på de militære “rådgiverne” (= bedre trente soldater) fra bl.a. 173rd Airborn (blant de råeste i Vietnam, jf. http://russia-insider.com/en/us-airborne-brigade-sent-ukraine-openly-bragged-about-vietnam-atrocities/5812). De er ikke akkurat der som fredsmeglere.

    Bakenfor står et mye større hegemonisk spill, der USA trenger å vinne for ikke å gå intern oppløsning ved at fokus rettes mot deres egne indre motsetninger og forfall. Mens Russland mest trenger å ikke tape, for å opprettholde sin nasjonale sammenheng. Dermed er dette en svært farlig eksistensiell motsetning mellom verdens to største atommakter. Det kan snart kalles en “hundreårskrig” (1917 – 2015) mellom forskjellige styresett (selv om USSR/Russland er kraftigst endret, kjemper det fortsatt for opprettholdt selvstyre, til fordel for sitt folks beste).

    En ytre ramme er også klimaendringene som vi alle nå ser rundt oss, der realiteten er at “Kapitalisme = Klimaendringer”.

    USAs eliter nekter åpenbart å tro at klimakatastrofene kan ramme dem, bare de opprettholder sitt antatte – riktig eller galt – hegemoni (“verdensherredømme”). I det tar disse menneskene høyst sannsynlig feil. Men de er åpenbart villige til å krige grovt for å holde på illusjonen. Samtidig fungerer krigingene som distraksjon i den globale oppmerksomheten (eller ihvertfall den vestlige) fra nødvendige endringer fra ødeleggelsene av klimaets relative stabilitet.

    Opplysthet, kunnskap og holdninger er svært ujevnt og uforutsigbart fordelt over klodens befolkning, og en krig nå kan i praksis godt handle om forskjellige grader av uvitenhet blant partene, der ingen ser det globale bildet godt nok til fullt å skjønne hva aggressorene risikerer. Sinnssykdom råder, m.a.o. Det ser ut til å ha vært realiteten i flere av de seneste USA-ledete krigene, der f.eks. Libya-krigen var trodd å kunne lede til fryd og gammen, snarere enn kaos og katastrofer.

    Hvor er så Norge i dette bildet? – Relativt trygt på en de facto øy i utkanten av Europa. Men med et farlig arrogant overmot i ukritisk tilslutning til USA-NATO spill. Norges hyklerske selvgodhet i antatt fysisk uangripelighet og trygghet kan fort komme til å vendes til forskrekkelse dersom “the teeming billions” bestemmer seg for å vende oss ryggen, og finner anledning til det: Norges selvforsyningsgrad er nå under 40 prosent – jf. http://www.nrk.no/norge/under-halvparten-av-maten-er-norsk-1.11572051

    Siden 1814 har Norge vært en mester i å manøvrere opportunistisk mellom stormakter, i vår relative isolasjon. Men det spillet har skåret seg før, selv om Norge i mennesketap (0,32 prosent – http://en.wikipedia.org/wiki/World_War_II_casualties ) sammenlignet med f.eks. Sovjet-Russland slapp uforskammet lett fra 2. VK (“Krigen” – som er den eneste vi offisielt husker å ha deltatt i, trass i at norske soldater har kjempet i USAs kriger helt f.o.m. Koreakrigen – jf. http://www.nrk.no/verden/nordmenn-deltok-i-koreakrigen-1.11692471 ).

    Det er ikke sikkert verden for øvrig vil være like tilgivende mot våre hyklerier senere.

    Slik er det geopolitiske og klimabaserte bakteppet for konflikten USA-NATO/Russland+sympatisører, fokusert på Ukraina nå.

    Vi kan bare håpe at verden fortsatt klarer å åle seg gjennom minefeltet av motsetninger uten grunnleggende ødeleggelser. Dessverre vil mest trolig minst titalls millioner dø forferdelig underveis. (Underveis til hva? – En ny type global stabilitet, i verste fall uten mye mennesker lenger).

    “Russland kan ikke la Novorossija tape og USA kan ikke la Kiev tape” skriver Steigan farlig presist. Det synet gjenspeiles og utdypes i en veldig god analyse oversatt og postet av den USA-baserte militær-analytikeren “The Saker”. En kjerne der er følgende utdrag. (For dem som ønsker klartenkt oppsummering av situasjonen, anbefales hele den lengre artikkelen):

    «The U.S. position is clear and transparent. In the second half of the 1990s, Washington missed its only opportunity to reform the Cold War economy without any obstacles and thereby avoid the looming crisis in a system whose development is limited by the finite nature of planet Earth and its resources, including human ones, which conflicts with the need to endlessly print dollars.
    After that, the United States could prolong the death throes of the system only by plundering the rest of the world. At first, it went after Third World countries. Then it went for potential competitors. Then for allies and even close friends. Such plundering could continue only as long as the United States remained the world’s undisputed hegemon.
    Thus when Russia asserted its right to make independent political decisions – decisions of not global but regional import – , a clash with the United States became inevitable. This clash cannot end in a compromise peace.
    For the United States, a compromise with Russia would mean a voluntary renunciation of its hegemony, leading to a quick, systemic catastrophe – not only a political and economic crisis but also a paralysis of state institutions and the inability of the government to function. In other words, its inevitable disintegration.
    But if the United States wins, then it is Russia that will experience systemic catastrophe. After a certain type of “rebellion,” Russia’s ruling classes would be punished with asset liquidation and confiscation as well as imprisonment. The state would be fragmented, substantial territories would be annexed, and the country’s military might would be destroyed.
    So the war will last until one side wins. Any interim agreement should be viewed only as a temporary truce – a needed respite to regroup, to mobilize new resources and to find (i.e., to poach) additional allies.» (uth. her).

    Jf. http://thesaker.is/what-does-putin-want-a-major-analysis-by-rostislav-ishchenko-must-read/ . – Gjør deg selv en tjeneste og les hele.

  3. Lars Arvidsson
    27. april 2015 klokka 20:37

    Jeg tror det hele handler om penger.
    USA’s dollar er koblet mot at verdens olje handles i just dollar. Det betyr at USA kan trykke nye penger og så nye pnger og så nye penger… En seddelpress med andre ord. For uansett så kan den som har dollar kjøpe seg olje. Og Putin vil selge olje i Rubel.
    Dersom dollarn ikke lengre har monopol på kjøp av olje så kommer dollars verdi å synke. Og USA kommer å få sin statsgjeld på $18 000 000 000 000 i trynet.

    Les mer her http://www.globalresearch.ca/the-real-reason-russia-is-demonized-and-sanctioned-the-american-petrodollar/5402592

    http://www.usdebtclock.org/

    Det som er fellestrekket mellom Iraq, Libya og Russland er jo akkurat det at de landene ikke lnger ville selge olje i dollar.
    Det samme gjelder Iran – som jo skulle begynne en oljø-børs på øya Kish. Iran har vært under blokkade en lenger tid. Nå blir den blokkaden mildere fordi Iran kan hjelpe til å felle Assad i Syria. Syria er jo eneste land i regionen som ikke er lydstat til USA. Syria har 4500 tanks og en russisk militærbase, så det skal en god del til for å få vippet Assad av pinnen. Og så er nyhetsflødet ikke akkurat neutralt vedr. hva som hendt i Syria. Men igjen Iran kommer å støtte de som er mot Assad.

    En meget intressant artikkel om pertodollar warefare: http://www.sott.net/article/288739-Russias-threat-to-the-petrodollar-and-US-hegemony-make-it-public-enemy-number-one

    (Jeg er nok naiv og dum som tar opp dette teamet. Ikke så greit å bli ‘uvenn’ med USA. Dom drar seg ikke for noe. Men å andre siden så spiller vel ikke bruken av fullt navn noen rolle da de kan jo finne det ut uansett.)

    • jostein bjoerkmo
      27. april 2015 klokka 22:55

      Du er slett ikke naiv og dum. I en slik krig er veien kort også her hjemme for å lete etter og isolere de som ikke støtter eliten, desverre. Å si for mye til støtte for Russland under eget navn kan rett og slett være livsfarlig.

  4. 27. april 2015 klokka 20:54

    Det er livlig diskusjon i kommentarfeltene til Ishchenko-artikkelen, både på Russia Insider og der den først ble postet på engelsk hos The Saker. Her velger jeg å oversette en av de virkelig gode kommentarene.

    Kinas oppgang er nøkkelen til å forstå denne konfrontasjonen mellom Russland og USA, og hvorfor det er nødt til å bli en kamp helt inn til målstreken.

    Uten Kinas oppgang var USA villig til å gi, og Russland til å akseptere, prinsipiell likeverdighet. Som Ishchenko poengterer var Russland fram til 2008 kun interessert i å ta uavhengige beslutninger innenfor sin egen innflytelsessfære. Forfatteren har også rett når han viser til at interne problemer og kontradiksjoner innen USA trolig vil bli akutte innenfor en tidsramme rundt 2020-2025. Det er imidlertid ikke korrekt å anta at dette vil måtte medføre at USA taper sitt globale hegemoni.

    Uten en dynamisk og global økonomisk rival som kan framstå for verden som er klart alternativ til USA, vil selv indre amerikansk kollaps og omstrukturering ikke medføre et opphør av globalt amerikansk hegemoni. Det er tilstedeværelsen på verdensscenen av en slik rival som gjør den nåværende svekkelse og nedgang av USA fatalt for landets verdenshegemoni. Den rivalen er Kina.

    Dette er årsaken til at det å tilkjenne Russland prinsipiell likeverdighet er uakseptabelt for USA. Det foreligger en kaskade av geopolitiske imperativer som gjør en amerikansk konfrontasjon med Russland uunngåelig, og de kretser om Kina:

    1. Kinas oppgang må stanses eller bringes under kontroll dersom USA skal kunne bevare sitt hegemoni.
    2. Den eneste måten å få bragt Kinas oppgang under kontroll er å sikre seg kontroll over dets tilgang til råvarer og narkeder.
    3. Den eneste måten å oppnå 2 over er å få bragt Kinas handelsruter til sjøs og til lands under kontroll.
    4. Dersom USA struper av Kinas sjøbaserte handelsruter kan Kina benytte landbaserte handelsruter.
    5. Den eneste måten å strupe av Kinas landbaserte handelsruter er å sikre kontrollen over Russland.

    Med andre ord, det følger av dette at Russland ikke kan tillates å utøve selvstendige beslutninger, selv ikke regionalt. Dersom USA skal kunne ha kontroll med Kina må Russland enten opphøre å eksistere eller bli en 100% amerikansk vassalstat

  5. 27. april 2015 klokka 23:10

    Och det större kriget, om det eskalerar till ett sådant, är nog tänkt att i huvudsak utspela sig i Skandinavien, är jag rädd.

    • Ullern
      28. april 2015 klokka 09:57

      Og hva i alle dager får deg til å tro det?? – Høres ut som vrøvl, på meg.

  6. 28. april 2015 klokka 14:24

    Det er trist å se hvordan Steigan presenterer russisk krigføring i Ukraina som vestlig ekspansjon. Hele argumentasjonen hans forutsetter at Russland har holdt seg innenfor grensene sine, at opprørernes enorme mengder tungt våpen er bygget i lokale garasjer og at Vesten ønsker å skade Russland.

    Hvorfor skal norske kommunister på død og liv forsvare utenrikspolitikken til Russland?

    • Erling Grape
      28. april 2015 klokka 15:46

      Konstruerer du ikke noen stråmenn her? Jeg teller i hvert fall fire.
      1) Skriver Pål Steigan at Russland har holdt seg innenfor sine grenser?
      2) Skriver ikke Pål Steigan at Russland har forsynt opprørerne med våpen?
      3) Har ikke Pål Steigan dokumentert gjennom amerikanske, egne dokumenter hvordan de ønsker å endre styresettet i Russland?
      4) Hvor finner du at norske kommunister “på død og liv” forsvarer Russlands utenrikspolitikk (som omfatter mer enn forholdet til Ukraina)?

      • 28. april 2015 klokka 17:13

        1) Slik Steigan presenterer det er det amerikanske, ikke russiske soldater som kriger i Donbas. Steigan snakker om at Russland kan trekkes med i krigen, men Russland har vært en del av krigen siden mars 2014.
        2) Det kommer ikke klart frem at Russland forsyner soldatene i Donbas. Mens han snakker om at USA er i en prosess med å sende støtte til Kyiv, så skriver han ikke at Russland har bevæpnet styrkene, men at de har skaffet seg våpen over grensa. Det er en vesentlig forskjell.
        3) Selv om Steigan sier at Amerika ønsker å skade Russland blir det ikke sant. Jeg mener at å trekke inn USA i en debatt om en krig mellom Russland og Ukraina er søkt. Selv om USA også har en historie med ulovlige militære intervensjoner kan ikke det rettferdiggjøre Russlands opptreden ovenfor Ukraina.
        4) Det kan kanskje virke som om jeg mente alle norske kommunister. Det gjorde jeg ikke. Jeg håper de fleste kommunister ser hvor langt Putins regime er fra Marx’ teorier.

        Det er dessverre ikke første gang Steigan skal forsvare russisk utenrikspolitikk ved å selektivt plukke ut fakta som passer en argumentasjonsrekke uten å diskutere disse faktaene fullt ut. Det ser bra ut på en blogg, men holder ikke akademisk.

        • Erling Grape
          28. april 2015 klokka 18:10

          1)”Slik Steigan presenterer det er det amerikanske, ikke russiske soldater som kriger i Donbas. Steigan snakker om at Russland kan trekkes med i krigen, men Russland har vært en del av krigen siden mars 2014.”

          La meg komme med bare et sitat (strengt tatt burde du selv gjøre jobben med å dokumentere dine påstander):
          Steigan:
          “I Øst-Ukraina har menn i like uniformer og med like, russiske våpen, men uten distinksjoner, dukket opp i de opprørske byene. Kuppregjeringa i Kiev sier at det er russiske soldater. Og det er jo ikke utenkelig. Det kan også være russere fra Krim, eller det kan være russisktrente militære fra Øst-Ukraina. Russlands innflytelse i Ukraina begynte jo ikke i går.
          Russland sier at de ikke har agenter i Ukraina. Det tror jeg ikke et øyeblikk på. Sjølsagt har de det. Grensene mellom Russland og Ukraina er åpne. USA sier at de ikke har leiesoldater i Ukraina. Det tror jeg ikke et øyeblikk på. Sjølsagt har de det.”

          Dersom jeg skal bruke samme teknikk som du bruker, så kan jeg jo påstå at de framstiller det som om det har foregått og foregår en russisk invasjon i Ukraina. Det må du gjerne dokumentere. Slik jeg oppfatter både Steigan og de fleste seriøse kommentatorer og anlytikere, også i vest, så foregår det en borgerkrig i Ukrain, ikke en russisk invasjon.

          2) “Det kommer ikke klart frem at Russland forsyner soldatene i Donbas. Mens han snakker om at USA er i en prosess med å sende støtte til Kyiv, så skriver han ikke at Russland har bevæpnet styrkene, men at de har skaffet seg våpen over grensa. Det er en vesentlig forskjell.”

          Jeg kan ikke motbevise hva Steigan “ikke skriver”. Er din påstand at Steigan skjuler at opprørerne også bruker russiske våpen (samt erobrede våpen)?

          3) “Selv om Steigan sier at Amerika ønsker å skade Russland blir det ikke sant. Jeg mener at å trekke inn USA i en debatt om en krig mellom Russland og Ukraina er søkt. Selv om USA også har en historie med ulovlige militære intervensjoner kan ikke det rettferdiggjøre Russlands opptreden ovenfor Ukraina.”

          Først del: En løs påstand. Steigan har, i motsetning til deg dokumentert sine påstander.
          Mine spørsmål: Stemmer det ikke at USA har pøst inn milliarder for å endre styresettet i Ukraina?
          Stemmer det ikke at den amerikanske statsborgeren, Natalie A. Jaresko, ble ny finansminister i Ukraina?
          Kan du svare for hva pokker USA har å gjøre i Ukraina i det hele tatt?

          4) “Det kan kanskje virke som om jeg mente alle norske kommunister. Det gjorde jeg ikke. Jeg håper de fleste kommunister ser hvor langt Putins regime er fra Marx’ teorier.”

          Jeg vet ikke om noen som, verken kommunister eller andre, som i fullt alvor påstår at Putin representerer Marx’ teorier. Gjør du?

          Steigan dokumenterer både sine og andres påstander. Jeg finner ikke en eneste dokumentasjon fra deg, bare påstander.
          Synes du selv dine argumenter holder akademisk nivå?

          • 28. april 2015 klokka 18:31

            Når det gjelder grunnlaget for å insinuere amerikansk innblanding så skal vi selvfølgelig ikke glemme lydbåndopptakene av Victoria Nuland og den amerikanske ambassadøren i Kiew, Pyatt, der de to satt og diskuterte hvilke folk de skulle ha inn i den ukrainske regjeringa.

          • 28. april 2015 klokka 19:17

            Hvor er de sitatene du henviser til? Jeg kan ikke, som du sier, kommentere det Steigan ikke sier i dette blogginnlegget.

            Hvis du ser nærmere på Steigans dokumentasjon så er det ikke veldig overbevisende. Å presentere det som at Amerika er mer involvert i Ukraina enn Russland er tøv. Spørsmålet bør ikke være hva pokker USA gjør i Ukraina, men hva Russland gjør i Ukraina. Så kan vi heller kritisere hva USA gjør der de er. Vis meg en seriøs akademiker, som jevnlig publiserer i forskningstidsskrifter, som bekrefter at dette er amerikansk krigføring mot Russland (det vil da ikke si http://nationalinterest.org/).

            Jeg kan bare gjette på hvorfor et flertall av det ytterste venstre støtter Russland. Det er virkelig et mysterium. Kanskje du kan klargjøre det for meg?

          • Pål Steigan
            28. april 2015 klokka 20:29

            Du avviser min dokumentasjon uten å gå inn på et eneste konkret eksempel. Det er ganske slapp metode. Du avviser The National Interest, uten å si hvorfor. Jeg vet derfor ikke om jeg kan tilfredsstille dine krav. Du avviser kanskje Deutsche Wirtschafts Nachrichten, Noam Chomsky, Ron Paul, eller disse forskerne fra Brookings Institution også: https://steigan.no/2015/02/08/enda-mer-splittelse-i-usas-elite-om-ukraina/
            Eller lederen for Stratfor, George Friedman, når han sier:
            Friedman sier:

            “Russia calls the events that took place at the beginning of this year a coup d’etat organized by the United States. And it truly was the most blatant coup in history.”
            Han snakker vel tøv han også, da stakkar.

          • Pål Steigan
            29. april 2015 klokka 10:53

            Uten å komme med ett konkret eksempel går du til angrep på min metode. Men kritikken rammer ikke, nettopp fordi den er uten saklig innhold. Jeg jobber systematisk med kilder. Jeg leser artikler på seks fremmedspråk uten oversettelse, og i nødsfall bruker jeg maskinoversettelse for å sjekke kilder på språk jeg ikke kan, slik som f.eks. nettsidene til Parvij sektor i Ukraina. Og jeg prøver å luke ut desinformasjon. Dette siste er viktig, men det er også uhyre vanskelig, fordi det pågår en informasjonskrig fra begge (alle) sider. Siden du ikke har eksemple, vil jeg ta dagens artikkel. Den handler ikke om Ukraina eller Russland, men USA. Kildene jeg har brukt er:
            NRK
            Wikipedia
            Telegraph
            The Guardian
            The Economist
            prisonstudies.org
            US Census Bureau
            Forbes.com
            International Business Times
            Bloomberg
            ca.finance.yahoo
            nbsnews
            Princeton.edu

            Alt dette for å skrive en artikkel på mindre enn en avisside. Jeg har lenket til alle kildene. Leserne kan sjekke dem sjøl. Sånn jobber jeg hele tida, men du tar deg retten til å avskrive alt jeg gjør – uten å oppgi ett eneste eksempel.
            I rest my case!

          • Erling Grape
            28. april 2015 klokka 20:45

            @Arve Hansen
            (Arve Hansen bak en avatar kan like gjerne være Peder Jensen eller Ole Olsen).

            Det er faktisk ganske mye Steigan ikke sier på denne bloggen. Det er en uoverkommelig oppgave å argumentere mot alt det Steigan ikke skriver.

            En debatt fordrer at debattanten i det minste gjør et lite forsøk på svare på de innvendinger motdebattanten kommer med. Det må være et minstemål dersom en i det hele tatt skal kalle det en “debatt”, for ikke å snakke om et minstemål av akademisk debatt.

            Jeg har etter fattig evne forsøkt å besvare deg punkt for punkt, men kan ikke se at du i ditt tilsvar berører disse punktene, ikke en gang gjør et forsøk. Slikt blir det ingen debatt av.

  7. Pål Steigan
    28. april 2015 klokka 15:17

    Det kan naturligvis gå som du sier. Det ville være det beste utfallet av en eventuell ny krig, i den grad ordet “best” hører hjemme i denne sammenhengen. Men det er en veldig tynn linje å balansere på. Det forutsetter at USA vil godta et sånt nederlag for Kiev-styrkene og at juntaen ikke klarer å ramme opprørerne så hardt at Russland blir nødt til å intervenere direkte.
    Men la oss håpe at du har rett.

    • Oleg i Murmansk
      30. april 2015 klokka 02:34

      Jeg var på en fest hos min nabo i Murmansk 8. Mars, hvor en ung herremann i Spetsnatz skulle reise til Donbass neste dag på sin andre turnus….etter diverse mobilfoto gjennomganger var det åpenbart at dette ikke var en gjeng med tilfeldige frivillige… De visste ikke engang hvor de skulle. Men krige det gjorde de…. Så er jo spørsmålet hvem som utkommanderte dem, uten at jeg uttalte spørsmålet høyt der og da….!!!! Gutten i 20-årene var ikke veldig politisk bevisst, og kan ikke påståes å være ideologisk påvirket i sin krigføring i Ukraina i alle tilfeller… Men statspropagandaen har utviklet seg imponerende siden vietnamkrigen, må man vel kunne konstatere som et minste felles forståelses multiplum. Спасибо!

  8. Fredrik
    28. april 2015 klokka 15:30

    Hvor har du så gjort av USA i analysen din Helge?
    Er dette bare et lokalt oppgjør mellom Ukraina og Russland?

  9. Fredrik
    29. april 2015 klokka 09:15

    Det du skisserer Helge, er tross alt det mest optimistiske jeg kan se. At denne konflikten begrenser seg til en borgerkrig som Kiev taper.
    Men jeg tror du undervurderer USA`s evner. De demonstrerer sine evner over hele verden for tiden, og som verdens desidert største militærmakt tror jeg neppe de har tenkt seg en tilskuerplass.
    Mektige krefter i USA har investert masse penger. De har full politisk kontroll over Kievregimet, selv om deres venner der ikke er de mest pålitelige.
    I mine øyne er dette i bunn og grunn en konflikt mellom USA og Russland, hvor USA er den aggressive parten.
    Steigan.no dokumenterer disse synspunktene i mange innlegg.
    Slik jeg ser det, er det indre motsetninger i makteliten i USA og Nato, samt folkelig motstand, som kan begrense konflikten.
    Og der er motsetninger. Det er store motsetninger i USA, både internt i makteliten og i forhold til en raskt økende fattigdom og misnøye i egen befolkning. Stadig flere EU land føler seg presset og ønsker ikke denne konflikten. Dessuten er USA truet av økonomisk bankerott, men militært er de fortsatt overlegen.
    Det har skjedd før. – På 80 – tallet var det mange som mente at bare en kollaps i den ene supermakten kunne hindre en verdenskrig. Og det skjedde. Sovjet kollapset og det gav oss i vår del av verden 25 år med velstand. Mens USA har vokst seg stor og sterk men fattig. Nå er de i ferd med å tape sitt økonomiske hegemoni til Kina som også, på grunn av denne konflikten, bygger allianse med Russland.
    Her kan mye skje og det er ikke lett å spå. Foreløpig er det krigerne i USA som er på offensiven og jeg har problemer med å dele din optimisme.

  10. Tor Kalleberg
    29. april 2015 klokka 13:12

    Jeg er ikke veldig aktiv på Facebook, men deler menge innlegg fra Steigans blogg med mine “venner” som i hovedsak er familie og tidligere kollegaer fra arbeidslivet pluss noen flere. I dag la jeg inn følgende kommentar til innlegget “Det går mot en mye større krig i Ukraina”:

    “Viser til så langt 23 kommentarer til blogginnlegget nedenfor. Disse gjenspeiler et stort spenn i debatten, fra den USA vennlige populisten Arve Hansen som forsøker å knuse Steigan med lettvinte påstander uten dokumentasjon, med gode svar fra Steigan, Halvor Raknes og Erling Grape. De beste kommentarene har Helge Jakobsen som skisserer et realistisk scenario for utviklingen i Ukraina, og Fredrik som er enig med Helge, men kommer med en viktig innvending mot at Helge ser bort fra USA og Kinas rolle. For dette er ikke bare en borgerkrig i Ukraina eller krig mellom Russland og Ukraina. Les disse merknadene. Her er det mye å hente, mer enn det “eksperten H-W Steinfeldt kan bidra med. Beste innlegg så langt om Ukraina på Steigans blogg. Kast fordommer og les. Du må ikke sove nå.”

    • 30. april 2015 klokka 14:13

      Noen har stengt av for å svare på den tråden, så jeg får ikke svart.

      Hvis du leser det jeg har skrevet en gang til så ser du at jeg ikke har sagt et positivt ord om USA. Det jeg har gjort er å påpeke at Steigan presenterer hele krigen som amerikansk ekspansjon. Også savner jeg litt balanse. I en artikkel om at det går mot en større krig i Ukraina burde russisk tilstedeværelse i Ukraina ha litt plass.

      Om det blir oppfattet som å være en “USA vennlig [sic] populist”, så er det lite jeg får gjort med det.

      For all del, Steigan, Kalleberg, Grape og dere andre konspiratorikere, kos dere på denne bloggen. Godt dere er enige med hverandre.

      • Pål Steigan
        30. april 2015 klokka 14:31

        Ingen har stengt av. Og du har fortsatt ikke levert noen konkret kritikk og slett ikke noen dekning for å kalle “ooss” konspiratorikere.

  11. 29. april 2015 klokka 16:57

    Kunne vi ikke gi asyl til disse kvinnene?

  12. Knut Larsen
    10. mai 2015 klokka 19:18

    “Uansett vil Putin få skylda, fordi vestlige medier ikke er stort annet enn forlengelser av USA psykologiske krigføring”. En litt drøy påstand å hevde at alle medier i 30-40 land (?) ikke er annet en del av USA sin krigføring. Du skal være rimelig konspiratorisk i skallen for å kunne hevde noe slikt. Syns at du har mye bra i artikkelen, men selve fundamentet i artikkelen basert på leirgrunn. Hvis du kunne si litt om “pressefriheten” i Russland så hadde det vært intressant…

    • Pål Steigan
      10. mai 2015 klokka 19:37

      Jeg leser vestlige medier på 6-7 språk og fra mange land, og det er sjokkerende hvor ensretta de er og hvor lite kritiske de er. Kan du nevne norske medier som har gått markant mot strømmen i Ukraina-spørsmålet?

  13. Knut Larsen
    10. mai 2015 klokka 23:33

    At de er ensretta behøver ikke å bety at de er en forlengelse av USA sin psykologiske krigføring. Kan vel også være slik at den enkelte journalist er helt oppriktig overbevisst om situasjonen er slik de fremstiler det i sine artikler. Du tillegger USA utrolig mye makt hvis du mener at de styrer innholdet i alle vestlige medier.. Slik situasjonen er i både Russland og delvis Ukriana så er det vel heller mer trolig å si at statlige myndigheter i disse landene bruker media i sin psykologiske krigføring, mot vesten.

    • Pål Steigan
      11. mai 2015 klokka 05:57

      Under den kalde krigen hadde vi Dagbladet som representerte en motstand mot denkrigerske narrativen. Dagbladet sto også opp på trettitallet mot Hitler-vennligheten til Aftenposten, Tidens Tegn osv. Og da fantes arbeiderpressa som også var viktig. Nå er det ingen som spiller en slik rolle. Sjøl åpenbare propagandaløgner får lov til å passere desken uten kritiske kommentarer. Jeg vet ikke hva det skyldes i Norge, jeg bare konstaterer at det er sånn. I Tyskland har tidligere redaktør av Frankfurter Allgemeine, Udo Ulfkotte, sagt at han og hans redaktørkolleger har blitt betalt av CIA for å skrive det de har bedt om. Ingen har turt å saksøke ham for denne påstanden. Han blir i stedet forsøkt tiet i hjel.

      • Erland Eide
        1. juni 2016 klokka 21:29

        Etter min mening mener jeg du motsier deg sjøl når nå hevder at vestlige medier mer eller mindre er i lomma på usa. For samtidig lenker du jo til vestlige medier som forteller om sider ved konflikten som stiller Ukraina, Nato og USA i et dårlig lys. Vi er enige om at denne konflikten har hauker på begge sider. Sannheten om hva som skjer er ikke vakker, verken sett fra “vesten” eller Russland. Men påstanden om at vestens media er så ensrettet som du stadig påstår. Vel, det er litt absurd.

        Selv leser jeg ikke nyheter på seks språk som du gjør, og jeg har ikke den samme heseblesende arbeidskapasiteten din. Jeg leser stort sett bare norsk, og litt engelsk, men vil hevde at jeg får bred informasjon. ( Nei, vi har ikke Dagbladet, slik de var på seksti og søttitallet, men vi har jo Klassekamen Pål! ). Hvem tar egentlig i dag Dagbladet alvorlig, uansett.

        Mediebildet har forandret seg totalt. Ja, det er mye klipp og lim fra kilder i CIA osv, og mye av journalistikken er tanketom og overflatisk. Men du skal ikke være mer enn middels interressert i politikk for å “dumpe borti” kritisk god journalistikk, også på norsk, også i Ukraina-konflikten. Det er mitt helt klare inntrykk. Vi kunne jo ønske at Dagbladet eller Frankfurter Allgemeine var et overflødighetshorn av nyttig informasjon og grundige analalyser, sett fra begge tre, fire sider samtidig – men det toget har gått, det nytter ikke å drømme om det lenger. Så jeg forstår ikke hvorfor du maser om dette.

        Vi har kritiske stemmer som Chomski, Stephen Cohen og mange mange andre, som mildt sagt er kritiske til USA sin rolle i det geoplolitiske spillet. Vi har jo, som du sikkert også vet, et ivrig propaganda-apparat fra russisk side. RT er veldig ivrige, og har beviselig slagkraft med mange seere i “vesten”. Propagandakrigen er tøff, som den alltid har vært. Ingen tvil om det.

        Vi har en situasjon i det politiske spillet i mange land i vesten nå, også USA, der establishmentet taper og nye populistiske aktører overtar. Dette har mange årsaker naturligvis, men en av dem er IKKE at folk tar lederne i de forskjellige lands aftenpostener for god fisk. Snarere tvert imot, og dette vet du godt. Folk leser andre steder. Og mange kan tenke sjøl.

Legg inn en kommentar