– Faren for atomkrig større i dag enn under den kalde krigen

0

Krigen i Ukraina og en nesten total svikt i tilliten mellom særlig USA og Russland, gjør at faren for en atomkrig er større enn den var selv under den kaldeste perioden av den kalde krigen, sier eksperter ved sikkerhetskonferansen i München. Den gangen fantes det i det minste en «rød telefon» som kunne brukes mellom supermaktslederne i en krisesituasjon. Nå finnes det ikke en gang noe sånt. En misforståelse kan være nok til at atomalarmen går.

En nesten-katastrofe ved Norge

25. januar 1995 skjøt norske og amerikanske forskere ut en rakett fra rakettskytefeltet på Andøya for å studere nordlyset. Det de ikke var klar over var at firetrinnsraketten fløy gjennom nøyaktig samme korridor som den et amerikansk Minuteman III-missil med atomstridshoder ville ha fulgt under et eventuelt angrep på Russland. Da raketten ble oppdaget på russiske radarer ble det satt i gang forberedelser for å svare med et atomangrep fra russisk side, ettersom forskningsraketten ble antatt å være en atomrakett. Den berømte atomkofferten ble brakt til Boris Jeltsin, som da var klar til å starte et motangrep mot USA. I følge den russiske ledelsen var dette det nærmeste de har vært å iverksette et atomangrep. Dette kalles raketthendelsen på Andøya.

Men i denne perioden hadde USA en tillit til den russiske presidenten som ikke finnes i dag, og vice versa. Dette skriver Markus Becker i Der Spiegel.

I dag kunne det gått verre

Den amerikanske våpeneksperten Theodore Postol advarte nylig om at en tilsvarende episode i dag ville den lett ha kunnet utløse en kjernefysisk katastrofe.

Fem eller seks minutter kan være tilstrekkelig, hvis du har tillit, hvis du har kommunikasjoner og hvis du kan sette i gang dette maskineriet, sa den tidligere russiske utenriksministeren Igor Ivanov under sikkerhetskonferansen i München. Dessverre, fortsatte han, så er dette maskineriet svært dårlig i dag, og det hersker en stor mistillit.

Da Ivanov ble spurt om hva han trodde ville ha skjedd dersom en episode som den i 1995 hendte igjen, svarte han: «Jeg er ikke sikker på at den riktige avgjørelsen ville bli truffet.»

Theodore Postol minner i sin artikkel om at Bulletin of the Atomic Scientists nylig stilte dommedagsklokka fram fra fem minutter på tolv til tre minutter på tolv. I sin uttalelse sier forskerne:

Klimaforandringer som ikke hindres, global kjernefysisk modernisering og overdrevent store kjernefysiske våpenlagre utgjør ekstraordinære og utvilsomme trusler mot menneskehetens fortsatte eksistens og verdens ledere har ikke evnet å handle så raskt og omfattende som situasjonen krever for å beskytte menneskeheten mot en potensiell katastrofe. Denne manglende evnen til politisk ledelse truer hvert eneste menneske på jorda.

Krigsfaren i Europa

Krisa i Ukraina er et grelt eksempel på denne mangelen på klokskap og lederevne som forskerne skriver om. USAs ledelse har vist en skjødesløs arroganse ved å utløse statskuppet i Ukraina i februar 2014 og dermed sette Russlands sikkerhet i fare på en måte som måtte føre til økt krigsberedskap i Moskva. Og når så USA sørger for å legge makta i Kiev i hendene på en junta av hel- og halvfascister som gjør så godt de kan for å utløse krig mellom Vesten og Russland, har det gjort saka enda verre. Og på toppen av det har Europas ledere vist seg som alt annet enn ledere. De har sviktet på alle punkter og latt seg lede inn i en aggresjonsspiral mot Russland som meget lett kan føre til kjernefysisk krig.

Og norske partier, hva gjør de? De fortsetter med sine uvesentligheter som skal innbille velgerne at det er forskjell på dem, samtidig som de dilter fortrøstningsfullt etter USA og støtter enhver militær og politisk opptrapping fra en supermakt som tydeligvis har gått fra overlegenhet til desperasjon. Har ikke samtlige partier på Stortinget støttet ødeleggelsen av Libya? Støtter ikke samtlige partier på Stortinget den vettløse sanksjonspolitikken mot Russland? Er de så kunnskapsløse at de ikke skjønner at økonomisk krigføring er krig?

Og den offisielle opinionen? Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte når jeg ser hva mediene fylles med av stoff eller hva som engasjerer folk på sosiale medier. Det er krig i Europa, folkens. Folk i tusentalls dør. Millionbyer bombarderes. Faren for atomkrig har ikke vært så stor som nå siden Cuba-krisa. Men hvor er oppropene? Hvor er fredsdemonstrasjonene? Hvor er kravene om å stoppe krigsspiralen?

 

 

Forrige artikkelMegatørke verre enn på 1000 år
Neste artikkelCarnevale a Tolfa 2015
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).