Hva om SYRIZA vinner?

19
Alexis Tsirpas taler i Brookings Institution

En ny akt i det greske dramaet er på vei. Valget 25. januar kan bringe venstrealliansen SYRIZA til makta. Står sosialismen for døra? Skjelver finansmarkedene? Eller er det et nytt venstresosialdemokrati som vokser fram fra ruinene av den greske økonomien? Den greske venstrealliansen SYRIZA har på et par år gått fra 4,6% oppslutning ved valget i 2009 via seier i Europa-valget i 2014 (26,6%) til å bli den mest sannsynlige vinneren av valget 2015 med over 31% på meningsmålingene. Hva skjer?

Alexis Tsirpas taler i  Brookings Institution
Alexis Tsirpas taler i Brookings Institution

Fra venstreallianse til parti

SYRIZA oppsto som en allianse av et stort antall greske venstreorienterte partier og grupper, og det har vært deres styrke og deres svakhet. Mange av gruppene definerte seg på den ytterste venstresida av gresk politikk, som maoister, trotskister, anarkister og økososialister. Det tradisjonelt sterke greske kommunistpartiet KKE har ikke villet være med, og ser på SYRIZA som «kapitalismens nye venstre-alternativ». I Norge regner både SV og Rødt SYRIZA som et søsterparti.

Mangfoldet og den utradisjonelle måten å utvikle politikk på har vært partiets styrke. Programmene deres har unngått venstresidas stammespråk og har gått rett på de faktiske problemene som det greske folket opplever på kroppen, slik som nedskjæringspolitikken, arbeidsløsheten, diktatene fra EU-eliten osv. 40-punktsprogrammet deres fra 2012 var eksemplarisk klart i språk og innhold. «Nasjonalisering av bankene» og «Steng alle utenlandske baser i Hellas – ut av NATO.»

Men partiet har ikke en felles analyse av gresk eller europeisk kapitalisme av i dag eller noen egentlig strategi for det sosialistiske samfunnet partiet går inn for. Og det er slett ikke så sikkert at partiet lenger står inne for de mest radikale delene av programmet sitt.

gresk gallup

Ikke arbeiderklasse

SYRIZA har naturligvis medlemmer fra arbeiderklassen, og har tydeligvis også tatt over en god del av det sosialdemokratiske PASOKs tidligere arbeiderklassevelgere. Men jeg har ikke funnet noen dokumentasjon på at partiet bygger på en organisering av arbeiderklassen eller at det oppsvinget i velgeroppslutning som partiet nå opplever svarer til et tilsvarende oppsving i klasseorganisering.

SYRIZAs karismatiske leder Alexis Tsipras framstår da heller ikke som en arbeiderleder, men som en «street-smart» intellektuell ny-venstreleder. I Italia kaller de ham en gresk Renzi, og det er ikke helt uten grunn. Han omgås eliten med eleganse og sjølsikkerhet. Eller som en blogger i Brookings Institution skrev etter hans besøk i USA: «Mr. Tsipras framsto som omgjengelig, høflig, pragmatisk og ivrig etter å høre USAs meninger … Han snakket varmt om president Obamas tiltredelsestale og den appell om sosial rettferdighet.»

Tsipras hermer en del av Obamas retorikk når han snakker om Håp og Forandring. I en tale i Texas sa han: «Jeg føler at vi kan ha en konstruktiv diskusjon med Washington om krisa i eurosonen. Det er en av grunnene tik at jeg er glad for å være her i dag.»

Ikke revolusjonært

I september 2014 vedtok SYRIZA et dokument som kalles Thessaloniki-programmet. Det er et svært interessant dokument, fordi det svært meget definerer partiet som et pro-EU-parti. Det SYRIZA nå ønsker er ikke et brudd med den europeiske finanskapitalen, men en New Deal for Europa:

  • Å holde offentlige investeringer utenom begrensningene i Stabilitets- og vekstpakten.
  • Å iverksette en «Europeisk New Deal» med offentlige investeringer finansiert av Den europeiske sntralbanken (ESB).
  • Kvantitaive lettelser utført av ESB med direkte oppkjøp av statenes gjeldspapirer.

SYRIZA har også regnet ut hva et slikt program ville koste for Hellas’ del, nemlig 11,4 milliarder euro, samt hva det vil innbringe, nemlig 12 milliarder.

Overfor Tyskland har Tsirpas to svært gode taktiske poenger: Han viser til at Hellas ikke har fått noen kompensasjon for nazi-Tysklands ran av greske ressurser under krigen og at Vest-Tyskland  fikk en drastisk reduksjon av sin gjeld i 1953, noe også Hellas bidro til.

Men ellers er ikke dette noen del av et revolusjonært program. Ikke bare det, det er et program for å styrke EUs overstatlighet, fordi det vil bety å opprette en bankunion der det blir den europeiske sentralbanken som de facto vil bestemme de nasjonale budsjettene, og ikke parlamentene i de enkelte landa.

Dette er et stridsspørsmål i EU. Frankrike og Italia ønsker at ESB skal følge eksemplet fra The Federal Reserve og trykke penger i form av «kvantitative lettelser». Denne nye pengemengden skal så brukes til å kjøpe opp råtten gjeld fra medlemslanda. Angela Merkel og Tyskland har stått steilt imot dette, men viser tegn på å gi etter.

Tsirpas markedsfører dette som SYRIZAs program for å «forandre Europa», og så nede på felgen som EU er – møter han forståelse i viktige deler av den europeiske eliten. Tsirpas ble blant annet invitert til å tale for noe som kalles Ambrosetti Forum, en rikmannsklubb i Italia med hovedsete i den vakre Villa d’Este i Cernobbio ved Como-sjøen. Der har mange av 0,01%-erne vært før ham.

Tsirpas har sluttet å snakke om nasjonalisering av bankene og utmelding av NATO, og det faller nok i god jord både i Washington, Brussel og i Villa d’Este.

Redskap for eliten?

EU-troikaen har skjønt at en valgseier for SYRIZA ikke kommer til å bety noen start på en gresk sosialisme. Finansmarkedene skjelver ikke, og truslene fra Merkal virker stadig tammere. De regner tydeligvis med at de skal klare å ko-optere SYRIZA og ser seg sannsynligvis tjent med at Tsirpas prøver å relansere EU. Den sentraliseringskåte EU-eliten vil kunne bruke en valgseier for SYRIZA som brekkstang for å få gjennomslag for en bankunion og en allmektig europeisk sentralbank. I en artikkel for Huffington Post viser Alexis Tsipras til teaterstykket Antigone av Sofokles, og mener at Antigone lærer oss at den høyeste loven i samfunnet er rettferdigheten.

Jeg har forstått det sånn at Antigone trosser kongen og stoler på sin forståelse av gudenes lover. Det virker som Tsipras vil trosse dronningen (Merkel) for å gi mer makt til kongen (Mario Draghi), og det spørs om selv Sofokles ville ha klart å få det drama ut av det. Antigone tok livet av seg etter å ha trosset kongen. Ikke noe tyder på at Tsipras har sånne planer.

 

(Forbehold

SYRIZA er et interessant fenomen, og det krever en grundig analyse. Den analysen kan ikke jeg levere per i dag. Det jeg kan gjøre er å vise til noen utviklingstrekk og peke på noen tendenser. Men så vil den strenge dommeren virkeligheten vise om dette holder mål.)

 

 

KampanjeStøtt oss

19 KOMMENTARER

  1. «… den høyeste loven i samfunnet er rettferdigheten.»
    I de politiske baner man tenker i dag er det ikke mulig med rettferdighet for alle. Det er en umulighet så lenge man har klasseinndelinger og et mektig byråkrati. Først når alle mennesker blir sett på som likeverdige uavhengig av «stilling og stand» kan man bygge et samfunn med likeverd og rettferdighet. Jeg er ute av stand til å forstå hvordan det skal kunne skje med dagens elitepolitikk.

  2. «•Å iverksette en «Europeisk New Deal» med offentlige investeringer finansiert av Den europeiske sentralbanken (ESB).»
    «..det er et program for å styrke EUs overstatlighet, fordi det vil bety å opprette en bankunion der det blir den europeiske sentralbanken som de facto vil bestemme de nasjonale budsjettene, og ikke parlamentene i de enkelte landa.»

    Og dermed, igjen lar de samme folkene som styrer verdens økonomiske politikk beholde styringen over Hellas.
    Og kanskje med tilbud om et nytt «kriselån», med høyere rente, der bakmennene kan hente flere prosenter av den greske økonomien.
    * De som har kontroll over det økonomiske systemet har kontroll over politikken, lokalt og globalt.*

    •Kvantitative lettelser utført av ESB med direkte oppkjøp av statenes gjeldspapirer»
    Og hvem er det som kommer til å betale disse «statens gjeldspapirer»? Det er selvfølgelig det greske samfunnet som gjør, påplusset en statlig administrasjonskostnad.
    Staten produserer ingen ting. Det er det alltid samfunnet som gjør.

    «den utradisjonelle måten å utvikle politikk på har vært partiets styrke»
    Jeg synes ikke å se så mye utradisjonelt i dette. Enten det karakteriseres som «venstre»- eller «høyre»- politikk.

  3. ( Litt) på siden:

    «Ti år med underskudd for Söta Bror: – Det er tomt for penger» .

    http://www.dagbladet.no/2015/01/21/nyheter/okonomi/hegnarno/utenriks/37289249/

    Så ( det viktige) spørsmålet; er det tomt for arbeidskraft, ønske om materiell velferd, og planer for å utføre dette?
    Enten det er å klippe håret til hverandre, eller produsere sko, mat eller biler til eget bruk.
    Eller er det (kun) mangel på penger, slik at stat- og kommune-administrasjonen ikke får penger nok til sin uproduktive virksomhet & politikk?
    Penger er kun byttemidler , i et samfunn. Kun tall. Å gå tom for tall er ikke noe stort problem. Sverige kan godt få låne noen fra min kalkulator.

  4. Jeg tror dessverre du har rett i mye du skriver her. Det er foruroligende nyheter for demokratiet at man egentlig ikke kan endre spesielt mye ved valg. For noen tiår siden hadde man muligheten til å endre mye ved stemmen sin. Nå har alle mulige slags frihandelsavtaler og direktiver gjort dette vanskelig. Men man får håpe på det beste.

  5. Syriza blei etablert i 2004 og var inntil samlingskongressen sommeren 2013 en koalisjon av til sammen 16 partier og organisasjoner. Synaspismos var den overlegent største og representerte 85% av medlemsmassa. Partiet har røtter tilbake til 1968, da det gamle kommunistpartiet KKE blei spalta i to: KK Eksterior (Moskvaorientert) og KK Interior (eurokommunistisk). Splittelsen fulgte i kjølvannet at Sovjets invasjon i Tsjekkoslovakia og mens oberstjuntaen satt med makta i Hellas. Den delen av ledelsen som befant seg i juntaens fengsler blei en viktig del av basen for ‘Interior’, mens lederne i eksil – i hovedsak i Sovjet og Øst Europa holdt fast på den gamle orienteringa. Konstellasjoner og omstendigheter gravde djupe grøfter og er en del av bakteppet for KKE sekteriske linje i forhold til andre krefter på gresk venstreside i dag. Storparten av dem har sitt opphav i utbrudd fra det gamle kommunistpartiet (som blei etablert i 1918 og er det eldste partiet i Hellas).

    I mange år var Synaspismos en valgallianse for de to kommunistpartiene. Da KKE trakk seg fra samarbeidet i 1991 førte det til stor splid og 45% av medlemsmassa forlot partiet. Mange gikk til den tidligere valgalliansen, som etablerte seg som eiga parti.

  6. (..oppdager at plassen er veldig begrensa. Skal forsøke å gjøre kommentaren kortere)

    Flertallet i Syriza har derfor opphav i den eurokommunistiske strømninga og det er ikke egna til å overraske at partiet er positivt stemt til EU som europeisk samlingsprosjekt. ‘EU uten traktatene’, som noen uttrykker det. På samme tid eksisterer det en betydelig opposisjon. Den har også sin base i det gamle Synaspismos (‘Left current’). Under valgene på samlingkongressen erobra denne opposisjonen 30% av setene i sentralkomiteen. KOE (maoistene), med 10% av plassene, inngikk ikke i denne strømninga. De sier at spørsmålet om euroen ikke er viktig nå.

    Steigan sier at Syrizas posisjoner legitimere og styrker økt integrasjon og overstatlighet. Det er imidlertid verdt å merke seg at partiet er imot Stabilitetspakten og Fiskaltraktaten. De er de viktigste redskapene for overstatlig kontroll av den nasjonale økonomiske politikken. Syrizas forslag om investeringsprogram i regjeringsplattforma svarer til keynesiansk økonomisk politikk, mens de sjølsamme traktatene ikke bare erklærer at Keynes er død. Han er forbudt også.

  7. Steigan viser til Thessaloniki-programmet. Dette programmet er et regjeringsprogram. Syrizas politiske plattform – hamra ut som politiske resolusjoner på samlingskongressen i 2013 – avviker ikke vesentlig fra plattforma foran valgene i 2012, slik det bl.a. tok seg uttrykk i ‘de 40 punktene, som han berømmer.

    De viktigste konfliktlinjene i Hellas nå er knytta til spørsmålene om nasjonal sjølstendighet, framtida for det borgerlige demokratiet og Hellas rolle som laboratorium for nyliberal revolusjon. De vever seg inn i hverandre og er forankra i regimet troikaen påtvinger landet og håndhevinga av det. Det er langs disse konfliktlinjene at politiske krefter grupperer seg langs høyre- venstre-aksa. Det kan ikke råde tvil om at Syriza

  8. er ei helt avgjørende motkraft. Mens den greske regjeringa vender ryggen til sin eiga befolkning og har funnet sin sosiale basis i EU-eliten og den internasjonale finanskapitalen erklærer Syriza at ‘vi tar ansvar’. Det er nøkkelen til partiets suksess.

    Det vises til diverse utspill fra Tsipras. Jeg kan (som motvekt) vise til et fjernsynsintervju i desember, der han slår fast at ‘Mobilisering på gatene- I Hellas og i Europa – er ei helt avgjørene forutsetning for å vinne’. Dessuten partiets helhjerta støtte til nye former for sosial organisering, som peker fram mot ei helt anna organisering av samfunnet.

    Grekerne står overfor mektige fiender i et ekstremt komplekst terreng. Det inviterer til fleksibel og raffinert taktikk og at partiet spiller piano med ti fingre.

    • Hei
      Først teknisk. Det er ikke så lite plass som det ser ut. Du kan bare fortsette å skrive. Men du mister lett oversikten. Et tips kan derfor være å skrive innlegget i en tekstbehandler og så kopiere og lime det inn i kommentarfeltet. Alt kommer med.

      Så til saka:
      Jeg håper du har rett. Hellas trenger en vei ut av elendigheten og støtten til SYRIZA er svært positiv. Jeg håper inderlig at mine bange anelser er feil. På den andre sida er det, som du sier, mektige krefter i spill her. Hele EU-prosjektet vakler på kanten av stupet, og EU-eliten har ikke tenkt å la Hellas velte spillet deres. Nå har de skjønt at de ikke klarer å skremme grekerne fra å stemme SYRIZA, så da satser de på å ta fortet innenfra. Det fine er at vi snart vil se neste akt av dette dramaet utspille seg.

  9. Det avgjørende er om taktikken tjener strategien. vi må overlate til historia å iføre seg dommerkappa, men det henger bl a på vår støtte
    (ser at jeg tar mye plass i begrensa rom. Har mye å anføre (fordjuping av argumentasjonen ovafor og om andre aspekter, så som PASOK og karakteren av Syrizas sosiale basis), men det må vel utstå

  10. Vender tilbake til artikkelen og ser at du har kommentert orda mine. Dessuten føyd til noen tips om åssen ‘skrive langt’. Takker for det

    Mange tilskriver krisa årsakene til Syrizas suksess. Det er bare delvis riktig. Synaspsismos var eksponent for samling av venstrekrefter og etableringa av Syriza i 2004 tok prosessen et steg videre. Utviklinga de siste åra før krisa slo inn demonstrerte potensialet – bla slik det kom til uttrykk i opinionsendringer.

    I 2007 tapte Syriza sitt andre parlamentsvalg på rad. Meningsmålinger forut for valget avdekka at halvparten av de som hadde bestemt seg for å stemme på PASOK på samme tid ikke så på partiet som det beste regjeringsalternativet. I etterkant av PASOKs nederlag fortalte et flertall meningsmålinger – langt inn i året som fulgte – at opptil 18% av velgerne søkte til Syriza.

    At det nye partiet allerede den gang vist tegn til å overta deler av de greske sosialdemokratenes velgergrunnlag er ikke nødvendigvis uttrykk for en sosialdemokratisk dreining. Det henger sammen med særegne trekk i Hellas og det greske sosialdemokratiets etterkrigshistorie.

    Slik diktaturene i Spania og Portugal brukte pisken mot arbeiderbevegelsen og bl a derfor var i stand til å unndra seg det historiske klassekompromisset i andre deler av Vest Europa, kom også de konservative regjeringene i Hellas på 1950- og -60-tallet til å la gulrota ligge. Kommunister blei etter borgerkrigen henretta, fengsla og deportert i masseomfang og fagbevegelsen blei slavebundet til staten og de dominerende politiske partiene. Dessuten var det økonomiske og sosiale grunnlaget for ‘sosialt kompromiss’ svakt. Småborgerskapet var stort. Det var først i 1970-åra at lønnsarbeidere talte flertallet i den greske arbeidsstyrka.

    Etter oberstjuntaens fall i 1974 introduserte Karamanlis-regjeringa de første ansatsene til en gresk sosialstat. Men det var etter PASOKs valgseier i 1981 at utviklinga aksellerte i form av betydelig heving av levestandarden, utbygging av moderne velferdsordninger, arbeidslivlovgivning som sikra grunnleggende rettigheter, universitetsreformer osv.

    PASOK grunnla ‘den sosialdemokratiske orden’ i Hellas. Fordi denne ‘ordninga’ kom seinere til det greske bordet enn i andre deler av Europa blei den sittende lengre ved det sjølsamme bordet. Det var under PASOKs regjeringstid fra 1996 til 2004 at statsminister Simitis – i tospann med sentralbanksjefen Papadimos – orkestrerte den nyliberale vendinga og reverserte mange av reformene partiet hadde blitt tilskrevet æren for.

    Den ene av stolpene støtta til partiet hvilte på var blitt slått over ende.

    Den andre hovedstolpa var at PASOK av flere er blitt karakterisert som ‘Europas peronister’. I kraft av organisasjon (mange hundre tusen medlemmer), sin velgerbasis i arbeiderklassa og de nedre skiktene i småborgerskapet og den politiske plattforma blei partiet betrakta som en venstrenasjonalistisk kraft i det de entra regjeringskontorene i 1981. Den programmatiske politikken gikk bl a ut på å gå ut av NATO. Det slo også fast at de amerikanske militærbasene skulle avvikles . Partiet var dessuten mot gresk medlemskap i EEC (Andreas Papandreou blir sagt å ha vært trotskist). Den faktiske politikken brøyt mot programmatiske prinsipper – og da George Papandreou bøyde kne for troikaens ultimatum i 2010 (sjøl Samaras trakk beina mye langsommere etter seg enn PASOK-lederen og vegra seg kraftig da EU innsatte Papadimos-regjeringa i november 2011) var løpet i realiteten kjørt.

    Den andre hovedstolpa PASOKs hegemoniske posisjon hvilte på var også slått over ende. Det greske sosialdemokratiet kollapsa.

    Vi kan gjerne snakke om tendenser i form av at Syriza tegner til å bli et venstresosialdemokatisk alternativ. – Men hva betyr det i den europeiske settinga anno 2015? Slik Rødt på mange områder er aleine i Norge om å hevde klassisk sosialdemokratisk tankegods i dag bryter denne modellen radikalt mot kapitalismens utvikling. Kanskje kan det lignes med en form for revolusjonær reformpolitikk der åpenbart rettferdige og rasjonelt begrunna krav om åssen ordne samfunnet i realiteten er systemoverskridende?

    Ei sånn kraft ved statsmakta i et gjeldsramme og krisebefengt europeisk land bærer i alle fall i seg kima til en dynamikk som kan flytte partiet til venstre. (Det kan sjølsagt også bli offer for kooptering)

    Du stiller spørsmålet om Syriza og klasseorganisering. Det er åpenlyst den store akilleshælen.

    Ved årsskiftet i fjor hadde partiet bare 30.000 medlemmer. Oppsummeringa av de lokale årsmøtene rundt om i landet høsten 2013 fortalte at bare 25% av medlemmene hadde deltatt. Oppslutninga rundt partiets mønstringer i Athen under valgkampen har også vært beskjeden. Noen snakker om at Syriza leda de enorme protestmønstringene i 2010 og 2011. Det er bare tull. De var spontane og alle organiserte politiske krefter blei avvist. Over undergrunnsstasjonen på Syntagma hang store transparenter som erklærte at «Venstresida er ikke velkomne».

    Partiets svake organisasjon og arbeidsstilen med ‘direkte dialog’ med krefter på utsida av partiet er både en styrke og en svakhet. Tsipras soloutspill – bl a erklæringa om at Hellas skal bli værende i NATO – må sees i lys av denne arbeidsforma.

    Den organiserte basisen i arbeiderklassa er svak. Fagbevegelsen med sine to store landsorganisasjoner har stort sett demonstrert impotens de siste åra. Sjøl om den tradisjonelt har skilta med høy organisasjonsprosent – særlig i offentlig sektor – er den tett bundet til statsledelsen. Bl a har de inntil nylig hatt ei ordning der all medlemskontigent har gått via et statlig kontor som så har omfordelt midlene på alle de mange føderasjonen. Partiene har egne organisasjoner som fungerer som fraksjoner på alle nivåer i de faglige organisasjonene – og PASOK har vært den dominerende krafta. ND ha like stor innflytelse som KKE.

    Eliten legger stor vekt på å beholde hegemoniet. Da DSSE (landsorganisasjonen som organiserer privat sektor og ansatte i offentlige selskaper) hadde sin forrige kongress i 2013 var den sammensatt av delegater som var valgt i 2009. Dessutenh sørga de for at kongressen blei lagt til et hotell i et øde område i grensetraktene mot Tyrkia.

    Derimot er den nye sosiale organiseringa en kime til håp. Solidarity for All er et uttrykk for «solidaritets- og sjølhjelpsgrupper» som har vokst fram over hele landet og håndhever arbeidsmåter og organisasjonsformer som bryter radikalt med det gamle.

    • Nei, men euroen fortsetter vel fallet mot dollar, og da er det ikke så usannsynlig at det også gjelder CHF. Men ikke spekuler på mitt tips.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.