Arbeiderklassen i Europa står i en svakere stilling enn på svært mange år. I OECD-området som helhet er organisasjonsgraden gått ned fra 26,6% til 16,9% fra 1991 til 2013. Det er dramatisk. I Sverige er den i samme periode gått ned fra 80,1% til 67,7%. I Storbritannia har organisasjonsgraden gått ned med en tredel på 22 år. Samtidig synker lønningene, de faglige rettighetene feies til side i land etter land og arbeidsløsheten er skyhøy.
Mange årsaker
Margaret Thatcher står som symbolet på fagforeningsknusing i Storbritannia og Europa. Hun så på the unions som «the enemy within» – den indre fienden og gikk systematisk til verks for å knekke fagbevegelsens makt. De sosialdemokratiske fagforeningslederne over hele Europa er også ansvarlige for å la borgerskapet knekke fagbevegelsen, og til dels være aktivt delaktige i å ødelegge den organiserte arbeiderklassen. Dette har sammenheng med at kapitalismens gullalder, som varte fra annen verdenskrig til ca. 1970, definitivt var over. Profittmarginene var mindre og kapitalens behov for å øke utbyttinga større. Derfor skulle den organiserte arbeiderklassen knekkes.
Gjennom Den europeiske union (EU), har kapitalen fått helt nye redskaper til å knuse den organiserte arbeiderklassen, bygge ned velferdsstaten og redusere reallønningene. Det viktigste samlebegrepet for disse redskapene er EUs fire friheter. Gjennom fri flyt av kapital, tjenester, varer og arbeidskraft skal kapitalen sikres maksimale muligheter til akkumulasjon i hele EU-området. Det skal ikke være lov å opprettholde nasjonale lover eller regler som hindrer den frie flyten.
Kappløpet mot bunnen
Etter disse reglene er det forbudt å diskriminere på basis av nasjonalitet, bosted eller språk og det krever også lik behandling når det gjelder grunnleggende arbeidsbetingelser, lønn, oppsigelse og sosiale ytelser. Dette høres vakkert ut. Hva kan vel være bedre enn å slåss mot diskriminering? Men dette er elitespråk for at det i prinsippet er forbudt å opprettholde et faglig avtaleverk som er bedre i ett land enn i resten av unionen. Bak alle fagre ord om solidaritet og ikke-diskriminering er fri flyt et opplegg for å rasere den organiserte arbeiderklassen ytterligere, drive ned reallønningene og avskaffe velferdsstaten. Arbeiderne tvinges inn i et kappløp mot bunnen.
Et par ord om Marx
Jeg har skrevet noen artikler om dette som har falt Internasjonale sosialister tungt for brystet. Mine artikler kan du lese her. Spesielt vil jeg peke på artikkelen Produktivkrefter og migrasjon. Jeg har fått et par tilsvar fra Radikal portal, det siste signert Ellisiv Rognlien. (Ikke til forkleinelse for Rognlien eller Ryggvik, som skrev før henne, men jeg synes det vitner om en merkelig redaksjonell holdning fra redaksjonen i Radikal portal at jeg ikke inviteres til å skrive en kommentar når innleggene så til de grader er rettet mot meg. Men dem om det.)
Rognlien liker ikke at jeg viser til Karl Marx og hans beskrivelse av hvordan irske arbeidere ble brukt til å undergrave lønningene til engelske arbeidere og at dette skapte hat mellom de to arbeidergruppene.
Altså: det engelske borgerskapet ønsket å ødelegge livsgrunnlaget for irske småbønder for å drive dem i massevis inn i engelsk industri der de bidro til å senke lønningene – og dermed øke profittene.
I motsetning til Marx later det til at Internasjonale sosialister tar utgangspunkt i virkeligheten slik de ønsker at den skulle ha vært. Marx beskrev den faktiske kapitalismen, og sammen med Friedrich Engels pekte han i Det kommunistiske manifest på at splittelsen av arbeiderklassen oppstår igjen og igjen:
Historien kjenner et uendelig antall eksempler på dette. I USA ble immigranter gang på gang brukt som streikebrytere for å undergrave eller ødelegge de organiserte arbeidernes foreninger. De beryktede Pinkerton agentene ble brukt til å frakte streikebrytende immigranter inn på arbeidsplasser som var i streik. Den amerikanske kapitalistklassen har en lang og stygg historie med union busting som bekrefter det Marx sa om at konkurransen splitter arbeiderklassen.
Men han føyer til at arbeiderne igjen og igjen vil kjempe for å gjenopprette enheten og styrke den:
Men den oppstår alltid på nytt, sterkere, mer sammensveiset, mektigere. Den tiltvinger seg av enkelte arbeiderinteresser i lovs, form, idet den utnytter borgerskapets indre splittelse. Et eksempel er loven om ti-timersdagen i England.
Vi er altså nå inne i en periode med svekkelse og splittelse av arbeiderklassen. For å utnytte den splittelsen i borgerskapet som omtales i Manifestet, må arbeiderklassen kjempe for nasjonale lover og for nasjonale faglige rettigheter, slik norsk fagbevegelse gjør i kampen mot EØS. Det er totalt urealistisk i dag å hevde at arbeiderklassen skal kunne kjempe mot det samlede europeiske borgerskapet for å tvinge fram velferdsstaten på all-europeisk nivå eller sikre den typen faglige rettigheter som vi er vant med i Norge i hele EU gitt det reelle styrkeforholdet mellom klassene.
IS liker ikke nasjonalstaten
Men Internasjonale sosialister liker ikke nasjonalstaten:
Kapitalismen er et globalt system, og sosialismen og kampen for den må være internasjonal. Bare en verdensomspennende omveltning kan gjøre endelig slutt på århundrer av undertrykking og lidelse, og skape muligheten for en fredelig verden der alles grunnleggende behov kan tilfredsstilles. Vi vil bekjempe kapitalismens oppsplitting av folk på grunnlag av nasjonalitet. Følgelig er vi for åpne grenser og mot all innvandringskontroll, som alltid fungerer rasistisk.
Det betyr at IS har nøyaktig samme program som EU-kommisjonen: fri flyt. For IS er forsvar av nasjonalstaten egentlig et onde. Og de bruker også noe av den samme retorikken. Motstand mot at immigranter blir brukt til å undergrave det nasjonale lønnsnivået blir definert som rasisme. Tidligere EU-kommisær og Goldman Sachs-mann Peter Sutherland har mange ganger kalt motstand mot EUs migrasjonspolitikk for fremmedfiendtlighet. Maggie Thatchers elev i Labour, Tony Blair, trakk hver gang rasismekortet når det var noen som utfordret hans politikk med massiv immigrasjon i Storbritannia.
Og visst finnes det både rasisme og fremmedfiendtlighet – også i arbeiderklassen. Men 0,01%ere som Blair og Sutherland har lagd et stort og stygt stempel som kan brukes mot enhver arbeider eller fagforening som er motstander av at import av billig arbeidskraft blir brukt til å senke lønningene og ødelegge fagforeningene. I elitens vokabular er de å regne som fremmedfiendtlige rasister.
Men hva er virkeligheten?
Leder i Europabevegelsen, Jan E. Grindheim skrev i en artikkel i Nationen at det ikke finnes belegg for at arbeidsinnvandring (fri bevegelse av arbeidskraft) har ført til sosial dumping. Han fikk svar fra Heming Olaussen i Nei til EU, som skrev:
Vi har fått en enorm arbeidsinnvandring til Norge. I utgangspunktet er dette bra. Men EUs tilnærming med krav om nedbygging av nasjonale standarder, lovverk og tariffavtaler som skal sikre et anstendig arbeidsliv og ei lønn å leve av, truer selve fundamentet for den norske velferdsstaten. Når rumenske montører jobber for NetCom for 7,50 i timen, når latviske sjåfører jobber 16 timer i døgnet for 20 kr. timen eller polske bygningsarbeidere risikerer livet for 50 kr. timen, ser vi konkrete utslag av fri flyt-regimet.
I en rapport under tittelen Mot et tredelt arbeidsliv fra De Facto skriver Roar Eilertsen og Paul Bjerke:
Til tross for et omfattende og inkluderende arbeid fra bygningsforeningene i Oslo i mer enn ti år, er det svært tungt å lykkes med varig organisering av de polske og baltiske arbeidsinnvandrerne. Organisasjonsgraden kan se ut til å være maksimum fem prosent blant polakker i byggebransjen i Osloområdet, en bransje der det så seint som i 2008 var 40 prosent fagorganiserte folk. Det er svært mange årsaker til dette. Men en viktig av dem er at polakkene (og de andre østeuropeerne) i svært stor grad er midlertidig ansatt og ansatt i utleiefirmaer.
I bygg- og anlegg utgjør arbeidere fra bemanningsselskaper 23-24% av arbeidstyrken, i følge NHO Service. Dette kommer til å øke i åra framover etter at EUs vikarbyrådirektiv i 2013 ble norsk lov.
