EØS, sosial dumping og splittelsen i arbeiderklassen

16
Pinkertonagenter eskorterer streikebrytere i Buchtel, Ohio, 1884

Arbeiderklassen i Europa står i en svakere stilling enn på svært mange år. I OECD-området som helhet er organisasjonsgraden gått ned fra 26,6% til 16,9% fra 1991 til 2013. Det er dramatisk. I Sverige er den i samme periode gått ned fra 80,1% til 67,7%. I Storbritannia har organisasjonsgraden gått ned med en tredel på 22 år. Samtidig synker lønningene, de faglige rettighetene feies til side i land etter land og arbeidsløsheten er skyhøy.

Pinkertonagenter eskorterer streikebrytere i Buchtel, Ohio, 1884
Pinkertonagenter eskorterer streikebrytere i Buchtel, Ohio, 1884

Mange årsaker

Margaret Thatcher står som symbolet på fagforeningsknusing i Storbritannia og Europa. Hun så på the unions som «the enemy within» – den indre fienden og gikk systematisk til verks for å knekke fagbevegelsens makt. De sosialdemokratiske fagforeningslederne over hele Europa er også ansvarlige for å la borgerskapet knekke fagbevegelsen, og til dels være aktivt delaktige i å ødelegge den organiserte arbeiderklassen. Dette har sammenheng med at kapitalismens gullalder, som varte fra annen verdenskrig til ca. 1970, definitivt var over. Profittmarginene var mindre og kapitalens behov for å øke utbyttinga større. Derfor skulle den organiserte arbeiderklassen knekkes.

Gjennom Den europeiske union (EU), har kapitalen fått helt nye redskaper til å knuse den organiserte arbeiderklassen, bygge ned velferdsstaten og redusere reallønningene. Det viktigste samlebegrepet for disse redskapene er EUs fire friheter. Gjennom fri flyt av kapital, tjenester, varer og arbeidskraft skal kapitalen sikres maksimale muligheter til akkumulasjon i hele EU-området. Det skal ikke være lov å opprettholde nasjonale lover eller regler som hindrer den frie flyten.

Kappløpet mot bunnen

Etter disse reglene er det forbudt å diskriminere på basis av nasjonalitet, bosted eller språk og det krever også lik behandling når det gjelder grunnleggende arbeidsbetingelser, lønn, oppsigelse og sosiale ytelser. Dette høres vakkert ut. Hva kan vel være bedre enn å slåss mot diskriminering? Men dette er elitespråk for at det i prinsippet er forbudt å opprettholde et faglig avtaleverk som er bedre i ett land enn i resten av unionen. Bak alle fagre ord om solidaritet og ikke-diskriminering er fri flyt et opplegg for å rasere den organiserte arbeiderklassen ytterligere, drive ned reallønningene og avskaffe velferdsstaten. Arbeiderne tvinges inn i et kappløp mot bunnen.

Et par ord om Marx

Jeg har skrevet noen artikler om dette som har falt Internasjonale sosialister tungt for brystet. Mine artikler kan du lese her. Spesielt vil jeg peke på artikkelen Produktivkrefter og migrasjon. Jeg har fått et par tilsvar fra Radikal portal, det siste signert Ellisiv Rognlien. (Ikke til forkleinelse for Rognlien eller Ryggvik, som skrev før henne, men jeg synes det vitner om en merkelig redaksjonell holdning fra redaksjonen i Radikal portal at jeg ikke inviteres til å skrive en kommentar når innleggene så til de grader er rettet mot meg. Men dem om det.)

Rognlien liker ikke at jeg viser til Karl Marx og hans beskrivelse av hvordan irske arbeidere ble brukt til å undergrave lønningene til engelske arbeidere og at dette skapte hat mellom de to arbeidergruppene.

Men det engelske borgerskapet har også langt viktigere interesser i Irlands nåværende økonomi. På grunn av den stadig større konsentrasjonen av leilendigekontrakter, sender Irland stadig mer av sitt overskudd til det engelske arbeidsmarkedet og presser på den måten ned lønningene og forverrer den materielle og moralske stillingen til den engelske arbeiderklassen.

Altså: det engelske borgerskapet ønsket å ødelegge livsgrunnlaget for irske småbønder for å drive dem i massevis inn i engelsk industri der de bidro til å senke lønningene – og dermed øke profittene.

I motsetning til Marx later det til at Internasjonale sosialister tar utgangspunkt i virkeligheten slik de ønsker at den skulle ha vært. Marx beskrev den faktiske kapitalismen, og sammen med Friedrich Engels pekte han i Det kommunistiske manifest på at splittelsen av arbeiderklassen oppstår igjen og igjen:

Denne organiseringa av proletarene til en klasse og dermed til politisk parti blir stadig vekk. sprengt opp av konkurransen mellom arbeiderne selv.

Historien kjenner et uendelig antall eksempler på dette. I USA ble immigranter gang på gang brukt som streikebrytere for å undergrave eller ødelegge de organiserte arbeidernes foreninger. De beryktede Pinkerton agentene ble brukt til å frakte streikebrytende immigranter inn på arbeidsplasser som var i streik. Den amerikanske kapitalistklassen har en lang og stygg historie med union busting som bekrefter det Marx sa om at konkurransen splitter arbeiderklassen.

Men han føyer til at arbeiderne igjen og igjen vil kjempe for å gjenopprette enheten og styrke den:

Men den oppstår alltid på nytt, sterkere, mer sammensveiset, mektigere. Den tiltvinger seg av enkelte arbeiderinteresser i lovs, form, idet den utnytter borgerskapets indre splittelse. Et eksempel er loven om ti-timersdagen i England.

Vi er altså nå inne i en periode med svekkelse og splittelse av arbeiderklassen. For å utnytte den splittelsen i borgerskapet som omtales i Manifestet, må arbeiderklassen kjempe for nasjonale lover og for nasjonale faglige rettigheter, slik norsk fagbevegelse gjør i kampen mot EØS. Det er totalt urealistisk i dag å hevde at arbeiderklassen skal kunne kjempe mot det samlede europeiske borgerskapet for å tvinge fram velferdsstaten på all-europeisk nivå eller sikre den typen faglige rettigheter som vi er vant med i Norge i hele EU gitt det reelle styrkeforholdet mellom klassene.

IS liker ikke nasjonalstaten

Men Internasjonale sosialister liker ikke nasjonalstaten:

Kapitalismen er et globalt system, og sosialismen og kampen for den må være internasjonal. Bare en verdensomspennende omveltning kan gjøre endelig slutt på århundrer av undertrykking og lidelse, og skape muligheten for en fredelig verden der alles grunnleggende behov kan tilfredsstilles. Vi vil bekjempe kapitalismens oppsplitting av folk på grunnlag av nasjonalitet. Følgelig er vi for åpne grenser og mot all innvandringskontroll, som alltid fungerer rasistisk.

Det betyr at IS har nøyaktig samme program som EU-kommisjonen: fri flyt. For IS er forsvar av nasjonalstaten egentlig et onde. Og de bruker også noe av den samme retorikken. Motstand mot at immigranter blir brukt til å undergrave det nasjonale lønnsnivået blir definert som rasisme. Tidligere EU-kommisær og Goldman Sachs-mann Peter Sutherland har mange ganger kalt motstand mot EUs migrasjonspolitikk for fremmedfiendtlighet. Maggie Thatchers elev i Labour, Tony Blair, trakk hver gang rasismekortet når det var noen som utfordret hans politikk med massiv immigrasjon i Storbritannia.

Og visst finnes det både rasisme og fremmedfiendtlighet – også i arbeiderklassen. Men 0,01%ere som Blair og Sutherland har lagd et stort og stygt stempel som kan brukes mot enhver arbeider eller fagforening som er motstander av at import av billig arbeidskraft blir brukt til å senke lønningene og ødelegge fagforeningene. I elitens vokabular er de å regne som fremmedfiendtlige rasister.

Men hva er virkeligheten?

Leder i Europabevegelsen, Jan E. Grindheim skrev i en artikkel i Nationen at det ikke finnes  belegg for at arbeidsinnvandring (fri bevegelse av arbeidskraft) har ført til sosial dumping. Han fikk svar fra Heming Olaussen i Nei til EU, som skrev:

Vi har fått en enorm arbeidsinnvandring til Norge. I utgangspunktet er dette bra. Men EUs tilnærming med krav om nedbygging av nasjonale standarder, lovverk og tariffavtaler som skal sikre et anstendig arbeidsliv og ei lønn å leve av, truer selve fundamentet for den norske velferdsstaten. Når rumenske montører jobber for NetCom for 7,50 i timen, når latviske sjåfører jobber 16 timer i døgnet for 20 kr. timen eller polske bygningsarbeidere risikerer livet for 50 kr. timen, ser vi konkrete utslag av fri flyt-regimet.

I en rapport under tittelen Mot et tredelt arbeidsliv fra De Facto skriver Roar Eilertsen og Paul Bjerke:

Til tross for et omfattende og inkluderende arbeid fra bygningsforeningene i Oslo i mer enn ti år, er det svært tungt å lykkes med varig organisering av de polske og baltiske arbeidsinnvandrerne. Organisasjonsgraden kan se ut til å være maksimum fem prosent blant polakker i byggebransjen i Osloområdet, en bransje der det så seint som i 2008 var 40 prosent fagorganiserte folk. Det er svært mange årsaker til dette. Men en viktig av dem er at polakkene (og de andre østeuropeerne) i svært stor grad er midlertidig ansatt og ansatt i utleiefirmaer.
Kilde: De Facto
Kilde: De Facto
Jens Stoltenberg sa til Aftenposten (13.02.2001) før øst-utvidelsen: «Jeg tror ikke økt arbeidsinnvandring vil representere noe problem, det kan tvert imot representere en fordel for Norge. Jeg kan derfor ikke se noe grunnlag for at Norge skal be om spesielle ordninger.»
Det er kanskje ikke noe problem for Stoltenberg og den klassen han tilhører. Men i følge De Facto er det tydeligvis et problem for de fagorganiserte i byggebransjen.
Internasjonale sosialister og Ellisiv Rognlien ser ut til å være mer på linje med Stoltenberg i dette spørsmålet enn med De Facto.
I bygg- og anlegg utgjør arbeidere fra bemanningsselskaper 23-24% av arbeidstyrken, i følge NHO Service. Dette kommer til å øke i åra framover etter at EUs vikarbyrådirektiv i 2013 ble norsk lov.
Man bruker ikke lenger Pinkertons til å busse inn arbeidere som går langt under tarfiff, man bruker bemanningsselskaper som er beskyttet av EØS-reglene.
Dette er et kjempeproblem for arbeiderklassen, uansett om Rognlien og Internasjonale sosialister ikke anerkjenner det. Hvis det fortsatt skal være et organisert arbeidsliv og sterke fagforeninger i Norge i framtida, er det tvingende nødvendig at arbeiderklassens politiske representanter tar dette alvorlig og utvikler en politikk for å bekjempe det. Når IS svinger rasismestempelet mot enhver som vil ta tak i dette problemet og slå ring om de faglige rettighetene som norsk fagbevegelse har kjempet fram, så fungerer de dessverre som nyttige idioter for multinasjonal kapital.

 

KampanjeStøtt oss

16 KOMMENTARER

  1. Dette er en bra og presis kommentar til den aktuelle situasjonen i EU og Norge.

    For noen måneder siden ble det lagt fram en rapport som viste at de konservative/liberalistene på den ene siden
    og sosialdemokratene/de såkalte sosialistene på den annen side i EUs besluttende organer,
    var enig i nittisyv prosent av alle sakene på EUs dagsorden.
    I Norge er Arbeiderpartiet og Høyre enig i hundre prosent av de mer en ti tusen EUs rettsakter
    som vårt land er påtvungen hovedsaklig på grunn av EØS-avtalen.
    Et unntak var det såkalte tredje postdirektivet, men det var et arbeidsuhell på Arbeiderpartiets landsmøte,
    noe de reaksjonære regjeringa har ryddet opp, så alt er på plass.
    Tony Blair videreførte Margareth Thatchers politikk til stor fortvilelse i britisk fagbevegelse.
    Jeg var sjøl til stede i Wapping når de grafiske arbeiderne tapte kampen mot Murdochimperiet.
    I Tyskland hadde de Gerhard Schrøder, mens vi hadde Gro Harlem Brundtland, Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre.

    Hvis ikke Arbeiderpartiet tar et oppgjør med EØS-avtalen og markedsliberalismen, for å gjenvinne folkestyre,
    har de ingen politisk troverdighet til å vinne valget i 2017.

    Her er en kommentar til fokus på raseringen av arbeidsmiljøloven:

    Angrep på arbeidsmiljøloven – hva må gjøres?

    Et flertall i folket har valg en reaksjonær regjering som følger opp sine valgløfter om å rasere arbeidsmiljøloven og redusere fagbevegelsens politiske innflytelse. Det er utmerket at en samlet fagbevegelse reagerer på Solberg-regjeringens angrep på arbeidsmiljøloven. Det er samtidig viktig å ha klart for seg at angrepene på faglige rettigheter er en følge av EUs markedsliberalistiske politikk som er påtvunget oss på grunn av den grunnlovsstridige EØS-avtalen. Arbeiderpartiet og regjeringspartiene har vært enig om å godta alle de mer enn ti tusen rettsakter fra EU som er blitt norsk lov. Hvis vi fortsatt hadde hatt en rødgrønn regjering måtte de ha gjennomført omtrent de samme endringer for ikke å bryte EØS-avtalen og EU-domstolens beslutninger.

    EU har fastslått en markedsliberalistiske og arbeiderfindelig politikk i sin føderale grunnlov, den såkalte Lisboa-traktaten. ETUC, den europeiske fagbevegelsen har satset på en protokolltilførsel for å sikre faglige rettigheter, men er avvist i EU-kommisjonen. De mektige lobbyorganisasjonene og BusinessEurope, hvor NHO er aktiv medlem,
    styrer rettsaktene for arbeidslivet etter sin primitive ideologi om at dårlige lønns- og arbeidsvilkår gir bedre produktivitet og dermed økt konkurransekraft og større profitt.

    Den 13. juni 1988 sendte daværende statsminister Gro Harlem Brundtland ut et rundskriv til sine departementer, om at alle norske lover og forskrifter skulle harmoniseres med EFs regelverk. Arbeiderpartiregjeringen tok ikke noe forbehold om faglige rettigheter eller velferdsordninger. Det kom ingen protester fra LO eller den øvrige fagbevegelse mot dette angrepet på våre faglige rettigheter. Det var seks år før EØS-avtalen knyttet oss til den markedsliberalistiske politikken i EU og dermed mer enn tjue år med gjentakende angrep på faglige rettigheter i Norge som i resten av Europa.

    Norge har aldri hatt et godt nok lovverk for å sikre stillingsvern og faste jobber. Arbeidsmiljøloven fra 1977, som var framskritt på flere områder, hadde ikke klare regler om hva som er et vikariat og hva som er en midlertidig ansettelse. I mange år hadde vi forbud mot privat bemanningsselskaper og arbeidsformidling. Så kom det amerikanske Manpower på banen og fikk dispensasjon for kontor og lagerarbeid. Fagbevegelsen tok ikke utfordringen og deretter kom det hele ut av kontroll

    Både LO og DNA støttet forslagene fra Blaalidutvalget i 1998, som la fram forslag om private vikarbyråer, som egentlig var bemanningsselskaper. Det ble henvist til at dette var utviklinga og at fagbevegelsen ikke kunne hindre private bemanningsselskaper og arbeidsutleie. Sannheten er at EUs konkurranseregler slår fast at land som er bundet av EØS-avtalen, ikke kan ha regler for offentlige arbeidsformidling, samtidig som private ikke slipper til på disse områdene. Når LO og DNA ville ha bemanningsselskaper med midlertidige ansettelser, må de naturlig nok ta et enormt ansvar for det kriminelle arbeidslivet med løsarbeidere og sosial dumping.

    EU-domstolen har gjort flere dommer som krever mer bruk av midlertidige ansettelser. Generaladvokaten i EU-domstolen har kommet med en uttalelse i en sak som for første gang tolker vikarbyrådirektivet. Den sosialdemokratiske gruppen i Europaparlamentet er positiv. Den europeiske fagbevegelsen ETUC er redd for at generaladvokatens tolkning vil undergrave restriksjoner i den nasjonale lovgivningen. Den vil etter ETUCs mening sette en svært problematisk presedens, ved at den tillater enda mer bruk av bemanningsselskaper og midlertidige ansettelser.

    I 2001 vedtok en enstemmig LO-kongress at vi skulle gå for en ny Lov for arbeidslivet.
    Det ble oppnevnt et offentlig utvalg hvor LO hadde en representant. På 1970-tallet var det et internt utvalg i LO og DNA som kom med forslag til den nye arbeidsmiljøloven, men nå var det andre tider og de politiske maktforholdene var snudd i fagbevegelsens disfavør. Vi så snart at LO og fagbevegelsens intensjoner med den nye loven ikke var mulig, hovedsaklig på grunn av EØS-avtalen og markedsliberalismens medløpere her hjemme.

    I utgangspunktet kolliderte Arbeidslivslovutvalgets innstilling med sekstisju rettsakter fra EU. Etter høringsrunden, med hundrevis av nye krav fra de faglige organisasjonene, ble avstanden mellom kravene fra de fagorganiserte og EØS-avtalens rammebetingelser for arbeidslivet, ennå større og uoverkommelig. Forslag til Lov for arbeidslivet ble lagt i en skuff og kom aldri fram igjen. Det var igjen EUs markedsliberalisme som vant over fagbevegelsens krav til et godt arbeidsliv.

    LO-kongressen i 2013 vedtok at ILO-konvensjoner, norske tariffavtaler og norsk arbeidslivslovgivning må gis forrang foran EU-regler. De mente at arbeidslivsforhold måtte unntas fra EØS-avtalen og EUs rettsakter. Det er stikk i strid med EØS-avtalens protokoll 35, om at EU-regler skal gå foran nasjonalt lovverk dersom det er motstrid. Det er ikke handlingsrom for en slik endring i EØS-avtalen, så vedtaket er aldri forsøkt fulgt opp av LOs ledelse.

    Det er grunn til å etterlyse fagbevegelsens strategi ut over å protestere og vise sin misnøye med politisk streik. Et godt forslag er at LO inviterer andre faglige organisasjoner med i en arbeidsgruppe som skal legge fram forslag til en ny arbeidsmiljølov. Forslaget legges ut til debatt i studiegrupper og ender opp i et lovforslag i Stortinget. Når tusenvis av fagorganiserte har drøftet alle sider av arbeidsmiljø, vil de føle et sterkt eierskap og stille krav om at de rødgrønne går til valg på en solid arbeidsmiljølov på linje med deres berettige krav til et akseptabelt arbeidsliv. Det vil bli en viktig forutsetning for en faglig-politisk solidarisk regjering etter Stortingsvalget i 2017.

    En slik mobiliserende strategi møter et dilemma. Erfaringene, ikke minst fra LO-kongressen i 2001, viser oss at alle gode krav til ny lov ble stoppet av rettsakter fra EU, som på grunn av EØS-avtalen har forrang foran norske lover og ILOs konvensjoner. Veien ut av dette dilemma er å si opp EØS-avtalen og erstatte den med en handelsavtale. Det vil ikke LOs ledelse og Arbeiderpartiet høre snakk om. De fagorganiserte må ta debatten og knuse myten om at vi må ha EØS-avtalen.

    Mitt kontaktnett av faglige kamerater ute i Europa ser til utenforlandet Norge. De håper og tror at norsk fagbevegelse kan gå i front i kampen mot markedsliberalistene. Våre kamerater trenger forbilde for å se at det nytter å ta opp kampen mot våre motkrefter. LOs strategi for en ny arbeidsmiljølov må også omfatte solidaritet og felles kamp for en sterk fagbevegelse i Norge, i Europa og globalt.

    Kan Fellesforbundet og LO velge en strategi hvor EØS-avtalen blir sagt opp og erstattet med en handelsavtale, som en forutsetning for at fagbevegelsen skal gjenvinne politisk makt og innflytelse i Norge og dermed som forbilde for faglige og politiske kamerater og organisasjoner andre land?

    [email protected]
    tidligere sekretær i Norsk Grafisk Forbund og generalsekretær i Internasjonale Grafiske Føderasjon

  2. Det er denne politikken, som altså Jens Stoltenberg har sluttet seg til (og egentlig har stått for hele tiden), som gjør at store deler av arbeiderklassen går fra sosialdemokratiet og søker til andre partier, blant annet FRP og Høyre. Og en god del av dem blir et bytte for de som propaganderer at innvandrerne har skylda både for arbeidsløshet, dårlig lønn og dårlige velferdstiltak. SV har hengt seg på denne sosialdemokratiske politikken. Sammen har disse partiene (sammen med resten som er enda verre, med det unntak at arbeidere fremedeles tror på AP og SV og lettere kan brukes til å lure arbeiderklassen) et stort ansvar for den voksende høyreekstremismen. På grunn av sin «moderne» økonomiske politikk, som Gro Harlem Brundtland var den første og viktigste forkjemperen for. Det Europa og Norge trenger nå, tror jeg, er sosialdemokratisk politikk av den gamle typen, der solidaritet med folket, ikke pengene, er hovedsaken.

    • Fra Johann Sebastian Larsen – Kommentar til Magnar Husby innlegg.
      Takk for dette. I gjennomsnitt har fagbevegelsen gaatt fra sosialisering og solidaritet med arbeiderklassen til riksmannsbevegelsen, hvor hoyere lonninger er et viktig grep. Jeg spor meg selv om ikke denne lonnskampen sorger for at norske arbeidsplasser utkonkurrer sseg selv paa verdensmarkedet. Hvem har raad il aa kjope noirske varer? Kun d rikeste, blandt di rike i Eeuropa og resten av verden, men folk flest maa godt halvfabrikerte merkevarer, med liten eller ingen kvalitet.

      Naar det gjelder sosial dumping er ikke dette bare et problem mellom utenlandske arbeidere og norske eierinteresser, men skjer i realiteten ogsaa mellom norske arbeidstakere som er velorganisert i LO og arbeidsgivere. Har i 30 aar naa forsokt aa gjennoppta en straffesak om sosial dumping, hvor en tidligere barnehjemsbarn ble utsatt for sjikane, mobbing, diskriminering av sin arbeidsformann. det hele endte med at personen som i dag er 63 aar var en velansatt og godt likt person. Problemet var at han klagde paa arbeidsmiljoet. Senere forskning og da i saerdeleshet i US helsedepartement er utarbeidet en rapport paa 600 A-4 sider om losemiddelet styren og deres helseeffekt paa arbeidstakeren. Siden 1982 har denne person ikke vendt tilbake til normal arbeidsliv. Arbeidsformannen derimot gaar fri. Han var delaktig i konspirasjo, bakvaskelse med sine lognaktige paastander.

      • Takk for dette. I gjennomsnitt har fagbevegelsen gått fra sosialisering og solidaritet med arbeiderklassen til riksmannsbevegelsen, hvor høyere lønninger er et viktig grep. Jeg spør meg selv om ikke denne lønnskampen sørger for at norske arbeidsplasser utkonkurrerer seg selv på verdensmarkedet. Hvem har råd til å kjøpe norske varer? Kun de rikeste, blandt de rike i Europa og resten av verden, mens folk flest må godt halvfabrikerte merkevarer, med liten eller ingen kvalitet.
        Når det gjelder sosial dumping er ikke dette bare et problem mellom utenlandske arbeidstakere og norske eierinteresser, men skjer i realiteten også mellom norske arbeidstakere som er velorganisert i LO. Har i 30 år nå forsøkt på å gjennoppta en straffesak om sosial dumping, hvor en tidligere barnehjemsbarn ble utsatt for sjikane, mobbing, diskriminering av sin arbeidsformann. det hele endte med at personen som i dag er 63 år var en velansatt og godt likt person som ble ulovlig oppsagt i det skjulte. Problemet var at han klagde på arbeidsmiljøet. Senere forskning og da i særdeleshet i US helsedepartement har det blitt utarbeidet en rapport på 600 A-4 sider om løsemiddelet styren/styrene og deres helseeffekt på arbeidstakeren. Dette taler sitt tydelige språ. Siden 1982 har denne person ikke vendt tilbake til normal arbeidsliv.

  3. » Det skal ikke være lov å opprettholde nasjonale lover eller regler som hindrer den frie flyten.»

    Det er vel dette som er noe av det viktigste. En nasjon bør ha rett til å bestemme hvilke lover og regler som skal gjelde i hvert land, enten det er lønninger, priser eller andre lover. – Og spesielt når det gjelder import og kontroll med landets handelsbalanse.
    Mer enn yrkesgrupper forent over alle landegrenser burde et lands innbyggere arbeide for å samarbeide i å bygge eget SAMfunn, – og egen ønsket produksjon.
    Og eventuelt søke handels-samarbeide med andre frie nasjoner som vil det samme.

    • NORGE INN I EU – EN NATURLIG SAMARBEIDSPARTNER.
      Norge som en av de rikeste nasjoner i verden, burde og skulle vise solidaritet med andre nasjoner i Europa og resten av verden om livsviktige samarbeidsavtaler. Dette kan vare gass, men ogsaa norske varer. Hvorfor skal Norge vare saerlingen i denne debatt. Man kan ogsaa produsere paa lisens. det betyr at storre komponenter og deler av en produksjon kan produseres i Norge. Norge hevder at kvalitet gaar foran kvantitet. jeg sier at der hvor kvantitet og kvalitet er en merkevare slik sor Korea praktiserer dette hvor over 20 000 arbeidstakere jobber samtidig og ingen henger paa hjornet. Om norske norske verksteder sa man i tidligere tider naar sporsmaalet kommer: Hvor mange er det som jobber her. Det klassiske svaret var sirka halvparten.

  4. I sin artikkel på Radikal Portal, skriver Helge Ryggvik om hvordan den internasjonale arbeiderbevegelsen for drøyt hundre år siden forholdt seg til immigrasjonsutfordringene. Han siterer her Lenin:

    “.. in the Commission there was an attempt to defend narrow, craft interests, to ban the immigration of workers from backward countries (coolies—from China, etc.). This is the same spirit of aristocratism that one finds among workers in some of the “civilised” countries, who derive certain advantages from their privileged position, and are, therefore, inclined to forget the need for international class solidarity. But no one at the Congress defended this craft and petty-bourgeois narrow-mindedness..”

    Jeg antar at du er uenig med Lenin i hans beskrivelse av de i arbeiderbevegelsen (særlig i USA) som ønska innvandringsstopp heller enn organisering av arbeidsinnvandrerne som strategi?

    • Nå har ikke jeg foreslått så mye når det gjelder politikk. Det jeg stort sett har nøyd meg med er å vise hvordan kapitalen har skapt en industriell reservearmé og hvordan den bruker denne reservearmeen til å ødelegge lønnsnivået og fagorganisasjonene. Dette har Radikal portal benektet. Og jeg har i den siste artikkelen vist hvordan amerikansk fagbevegelse ble forsøkt knust ved at immigranter ble satt inn som streikebrytere. Å benekte dette, er å benekte fakta. Hva skal man så gjøre med det? Det er en annen sak.
      Det finnes en veldig fin beskrivelse i «Pelle Erobreren» av Martin Andersen Nexø der Pelle, som var fagforeningsorganisator, meldte seg som streikebryter under en streik for å komme i kontakt med streikebryterne, slik at han kunne snakke med dem og prøve å organisere dem.
      Et revolusjonært arbeiderparti ville ikke ha lagd en politikk på dette uten å ha snakket både med norske arbeidere (av ulik nasjonal bakgrunn) og de innvandrerne som blir satt inn på elendige kontrakter for å høre deres synspunkter. Mao sier et sted noe om at politikk bør utvikles «fra massene – til massene». Det er det motsatte av «utspillspolitikk» og dilting etter sosialdemokratiet. Jeg er svært enig med Mao om dette. Howatd Zinn sier i A People’s History of the United States»: “The cry of the poor is not always just, but if you don’t listen to it, you will never know what justice is.”
      Lenin var en fin fyr og jeg bruker hans metode og tenkning hver dag. Men dette avsnittet et for kort til å si meg om Lenin hadde en grundig innsikt i arbeiderklassens vilkår og problemer i USA. Og for den del har ikke jeg det heller. Det jeg vet er at det pågikk en blodig og svært alvorlig klassekamp der union busting var dagens orden. Kapitalen førte en krig mot den organiserte arbeiderklassen som gir gjenlyd fra til vår tid.
      Organisering av klassen er en overordna prioritering. Det samme er utvikling av en klassepolitikk. I den grad jeg har foreslått en politikk, har det vært på skissenivå: Ut av EØS, norske lønninger i Norge og organisering av innvandrerne i fagforeninger her.

    • TILRETTELEGGING FOR INNKLUDERENDE ARBEIDSLIV!
      det er viktig at forholdene legges til rette for innkludrende arbeidsliv i storre grad enn tidligere. Norge anno 2015 er ikke Norge anno 1970 aarene. Ting og tang har forandret seg med ekspressfart og vi som nasjon, maa ikke henge etter denne utviklingen. Dette gjelder spessielt produksjonskapasitet. Flere ganger frykter arbeidsgivere ansettelser fra utlandet. Fagbevegelsen setter en effektiv stopper for dette. De sier det samme hele tiden at billigere arbeidskraft (sosial dumping) er et farsignal. Hvor kommer denne paastanden fra. Norge som nasjon er velorganisert og usedvanlig fort ta tak i de problemer som matte komme opp. Etterbetaling maa bli en del av denne prosess, slik at useriose arbeidsgivere, straffer seg selv om de dumper lonningene. Lik lonn for likt arbeid er en selvfolge. Likevel er det en selvfolge at alle maa trespektere hverandre som likeverdige i sin innkluderingsprosess.

  5. Steng grenser nu! da vi går mot sluttet at en fiat ponzi penger fest. Man tar vare på de sine først da det er de som har investert i landet å man bygger ikke lojalitet mot landet med arbeidsinnvandring som konkurrerer ut norsk arbeidskraft. Reservearmeen ja…

    Til neste valg så gjør vi en video som den nedenfor. Hvem var det som prioriterte arbeidsinnvandring. Navn, bild og resultat av sveket. Det skall koste og gjøre feil! Vi trenger en media uten gate keepers!

    http://youtu.be/TTv7UoK8oJY

  6. Det sier seg selv at norske arbeidere ikke kan konkurrere med polske arbeidere som bor åtte mann på rommet, spiser mat som er utgått på dato og jobber 20 timer i døgnet for 50 kroner timen uten pensjonsrettigheter. Den eneste måten å sikre norske arbeideres rettigheter, er ved å begrense arbeidsinnvandringen. Dessverre er det enighet over hele det politiske spektret – fra FRP til SV – om at innvandringspolitikken skal fortsette. At FRP og Høyre skulle være mot innvandring, er dette århundrets største bløff. Kristin Clemet har sagt mer eller mindre direkte at Høyre skal bruke arbeidsinnvandringen til å knuse den norske velferdsstaten. Så vi kan ikke vente noen hjelp fra de politiske partiene. Jeg hadde håpet at LO skulle sette foten ned for vanviddet, men det virker som om LO-ledelsen også er kjøpt opp av internasjonal finanskapital.

  7. En ting er helt uklar for meg. HVor tar Steigan disse tallene fra? Hvem jobber for 50 NOK i timen? Ser ut til at han aldri har har vært på byggeplass eller et annet sted hvor polske eller litauiske jobber. Tull, og på den anre side det var oss som har bygget opp dette landet fra ca. 10 år siden. Uten vår knallhard jobb hadde Norge ikke fått så mange nye veier, boligblokker eller skoler. Late Normenn ville aldri ha klart det på så få år. Takket være oss lanet eres begynner å ser ut som sivilisert, med infrastruktur passende til 21 årshundre deres røde nasjonaliskie sosialister!

    • Hei. Takk for kommentar. Tallene på ekstremt lave lønninger har jeg hentet fra pressa og fra fagbevegelsen. Også langt lavere timepriser enn 50 kroner. Men jeg har ikke adgang til byggeplasser og jeg har ingen myndighet til å gå inn å spørre om lønninger eller avtaleforhold. Det er det vel bare arbeidstilsynet og LO som har. Hva mener du er det vanlige lønnsnivået? Får dere tarifflønn og er dere organisert?
      Min kritikk retter seg ikke mot dere, men den retter seg mot dem som utnytter lave lønninger og dårlige arbeidsforhold. Det er sikkert mange nordmenn som er late, men sånn er det vel i Polen og Litauen også.

      • Problemet gjelder ikke gjestearbeidere men pendlere. Det er de som ødelegger arbeidsmarkedet. Faktisk har levd her i landet i 10 år og kjenner INGEN som jobber for luselønn. Mange av oss er organiserte. Unnskyld meg tonen jeg reagerte med men ble litt irriterte. Alltid når det går galt på arbeidsmarkedet gis skylden på arbeidere fra Øst-Europa. Det finnes mange late folk overalt uansett etnisk bakgrunn. Beklager for de ordene. Som sagt pendlere, blant dem mange polske pendlere er de som ødelegger arbeidsmarkedet, synes jeg. Eksempler: overtidsjobb- de jobber ofte for den vanlige arbeids-taksten, så arbeidsgiver spør mye oftere dem om de vil jobbe overtids. Hvorfor går de på å det? Svaret er ganske enkelt: de jobber inn de dagene de tar ekstra ferie for å besøke familiene sine. Dett er jeg og mange like meg som har bosatt seg her i landet helt uenig i. Og her burde fagbevegelse ta opp problemet. Vi må ikke kaste alle utenlandske arbeidere inn i den «samme sekken». Har alltid vært begeistret over fagbevegelsens sterke her i Norden, er selv medlem av NTF og derfor uttrykket jeg min skuffelse over Din holdning til utlendinger arbeidende her i landet.Beklager for det igjen. Kjekt at du har svart.

        • Hei Dariusz. Jeg beklager også hvis du har oppfattet meg sånn at jeg kritiserer dere arbeidere fra andre land. Det er ikke dere jeg kritiserer. Det jeg kritiserer er dem som utnytter dere og tilbyr dere dårlige arbeidsforhold og dårlig lønn. At det ikke gjelder deg og dem du kjenner, er utmerket. Men det er mange som opplever det. En del av dem blir også utsatt for trusler hvis de har kontakt med fagbevegelsen, slik det står om i denne artikkelen: http://frifagbevegelse.no/fagbevegelsen/_arbeiderne_er_redde_315725.html
          Det er veldig bra at du er organisert, og uten at jeg har undersøkt det, tror jeg deg når du sier at du har grunn til å kritisere enkelte sider ved norsk fagbevegelse.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.