Den kvalmende tausheten

5
Erling Borgen
Erling Borgen

Den amerikanske torturrapporten er sjokkerende lesning. Men CIAs og USAs krigsforbrytelser ville ikke vært mulig uten hjelp fra andre land. Den norske regjeringen er taus.

Den 2. april 2002 hadde forsvarsminister Kristin Krohn Devold et møte med Donald Rumsfeld. De to diskuterte kampen mot terror og Norges deltakelse i Afghanistan-krigen. Etter møtet ble det holdt en pressekonferanse på trappen til Pentagon. Rumsfeld fortalte om «det vidunderlige samarbeidet og støtten som Norge har gitt til Operation Enduring Freedom». Krohn Devold sa at hovedhensikten med besøket var å uttrykke Norges store støtte til kampen mot terror. Deretter var det spørsmål fra media.

Samme dag hadde Det hvite hus opplyst at de hadde fanget Abu Zabaydah, som var «en av de øverste» i al-Qaida. Rumsfeld fikk spørsmål om det var sant at han var såret? Rumsfeld svarte: «Han gis strålende medisinsk behandling for å sørge for at han er sammen med oss lenge». I dag vet vi at behandlingen av Zabaydah er ett av de skrekkeligste eksemplene på Bush-regimets krigsforbrytelser i kampen mot terror. Den amerikanske senatsrapporten som er offentliggjort, bekrefter at han ble fraktet verden rundt i hemmelige CIA-fly. Han ble torturert av CIA i fangekjellere i Afghanistan, Thailand, Marokko, Litauen, Guantanamo og i Polen.

Fangen ble utsatt for simulert drukning 83 ganger, og helt til vannboblene sto ut av munnen på den bevisstløse mannen. Han ble holdt innestengt i en kiste. De bombarderte ham med lyd og lystortur. Zubaydah var aldri noen al-Qaida-leder. I dag er han en mentalt syk mann. Han har sittet på Guantanamo siden 2006 og er der fortsatt. Sist sommer dømte menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg den polske regjeringen til å betale nesten en million kroner i erstatning til Zubaydah, fordi Polen lånte ut et fengsel til CIA.

Historien om Zubaydah er bare en av mange forferdeligheter som finnes i rapportens sladdede utdrag på 525 sider. Originalrapporten er på 6700 sider med 35.000 fotnoter. Den er basert på over seks millioner interne CIA-dokumenter. Den har kostet en kvart milliard kroner å lage. Det er en sjokkerende katalog over bestialitet. Isbad, begravelser i kister og trusler om å skade barna til fangene. De hang dem opp i taket og lot dem fryse i hjel. Torturen førte ikke til noe som helst. Senatsrapporten har gransket 20 tilfelle av CIAs «suksesser», som skulle ha bidratt til å avsløre terroraksjoner. Rapportens konklusjon er knusende. Det er ingen slik sammenheng mellom tortur og suksess. Alt var løgn.

Som journalist og filmskaper har jeg arbeidet med disse spørsmålene siden 2002. I forbindelse med filmene «Et lite stykke Norge» og «Døden i Camp Delta» har jeg møtt og intervjuet mer enn 20 løslatte Guantanamo-fanger og mange av deres advokater. Jeg har lest rettslige dokumenter fra tre av USAs viktigste menneskerettighetsorganisasjoner. Jeg kjenner derfor mange av rapportens grusomme historier. Mye av det som presenteres har vært omtalt tidligere. Det nye er først og fremst at USA bekrefter svineriet. Rapporten tar bare for seg CIAs forbrytelser. På toppen av dette kommer mishandlingen som fant sted i Abu Ghraib-fengselet i Irak, droneflyenes utenomrettslige henrettelser av sivile og barn, og aksjonene som er gjennomført av de amerikanske spesialsoldatene i Afghanistan.

CIAs forbrytelser hadde ikke vært mulig uten medvirkning og hjelp fra andre land. Ifølge senatsrapporten har 54 land vært dypt involvert i CIAs torturprogram. 24 av disse landene er europeiske. De har lånt ut torturfengsler, tillatt fangeflyene å lande og godkjent kidnappinger i eget land. Norge står ikke nevnt i rapporten. Men vi vet at minst 12 av CIAs hemmelige fly har landet på norske flyplasser. Ikke et eneste av flyene har vært inspisert av myndighetene. Tre ulike regjeringer har styrt Norge i denne perioden. Ingen av regjeringene har gransket det som er skjedd. Det politiske Norge har valgt å stole på forsikringer fra USA om at det ikke har foregått noe ulovlig.

USA er Norges viktigste allierte. Fire ulike norske regjeringer, ikke bare Krohn Devolds regjering, har deltatt i kampen mot terror. Norge har slåss i Afghanistan, Irak og Libya. Norge har hatt offiserer i krigenes kommandorom og vært på baser der tortur har funnet sted. Våre hemmelige tjenester har utvekslet opplysninger med CIA. Norske spesialstyrker har vært sammen med amerikanske spesialsoldater i blodige slag. Norske soldater i Afghanistan har vært med på operasjoner, der fanger har endt på Guantanamo. Statsministrene Bondevik og Stoltenberg har vært tause om torturbasen under sine møter med Bush og Obama. Norge har valgt å se bort. Statsministre, politikere og militære ledere har ønsket tausheten.

Erna Solberg har hatt en travel uke med nobelpris og overvåking som er avdekket av Aftenposten og ikke av PST: «Vil straffeforfølge ulovlig overvåking», sier statsministeren. Men noen kommentar om den amerikanske rapporten er ikke kommet, verken fra henne eller fra justisministeren. Anundsen har ikke demonstrert noe ønske om å nærme seg lageret av amerikanske krigsforbrytelser. Tysklands justisminister har uttalt at alle involverte i CIA-torturen må stilles for retten.

FNs høykommissær for menneskerettigheter sier at tortur er forbudt, og at konvensjonen mot tortur, som også USA har undertegnet, ikke slipper noen av kroken. Verken torturistene, politikerne eller tjenestemenn som har gitt ordrene. Men i Norge er det kvalmende taust.

Artikkelen ble publiser første gang i Dasavisen

KampanjeStøtt oss

5 KOMMENTARER

  1. Og så blir fortsatt Hitler-Tyskland og nasjonalsosialismen fortsatt synonymt med «det onde! Med stadig tilbakevendende propaganda-drypp i alle medier.
    Var det de gode eller onde som seiret i 1945?
    ( Det har vel ikke så stor sannhets-kraft at det er «de gode» som har streket opp vår tids «ondskapens akse».)

      • Ja, det var nok bra. Selv om det er underlig at Sovjetunionens med bakgrunn fra millionmyrderier av egen befolkning ( og bevisst utsulting av egen befolkning ved å selge innbyggernes korn) ble sett på som en egnet alliert av vestmaktene.
        I kampmot et land som bygget opp en velstand uten sidestykke for sin befolkning fra 1930-39.
        Det sies at det var forsøket på å etablere et nytt økonomisk system (ikke styrt av renter) som var for grusomt for noen.

  2. Som et tillegg:
    Gadaffi/Libya var nok en trussel for kontrollen over verdensvalutaen.
    Nå får vi antagelig se resultatet av BRICS-landenes forsøk på samme.
    Det pleier, historisk, i slike situasjoner å starte med økonomisk krigføring, handelsboikott, ødeleggelse av landets egen valuta og hvis dette ikke nytter , militær krig.
    «De som kontrollerer det økonomiske systemet kontrollerer politikken, lokalt og globalt.»

  3. «Enhansed interrogation».,jada,er ille nok.,men åforetrekke framfor Lubljjanka-BresnjevLenin -nakkeskudd etc, Og kz i sssr s alle fylker,1917-91

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.