Reisebrev fra Kobane

8
Erling Folkvord
Erling Folkvord

Kobane-kantonen er det minste og midterste av tre sjølstyrte områder i den kurdiske delen av Syria, mot grensa til Tyrkia. Her har Islamsk stat (IS/ISIL) konsentrert krigføringa si siden 15.sept.. De vil utvide sitt nye «Kalifat». De har nå erobra heile kantonen, med unntak av administrasjonsbyen Kobane. Her pågår de hardeste kampene til nå, inne i byen. Det meste av sivilbefolkninga, kvinner, barn og gamle er evakuert eller flykta over grensa til Tyrkia. De befinner seg bak oss her vi står vendt mot grensa til Kobane.

Menn og mange av kvinnene er tilbake i Kobane for å slåss mot IS.

Vår hensikt med reisa hit til Kurdistan, var å besøke Kobane for å vise vår solidaritet og å kunne rapportere tilbake. Vi kommer ikke inn i byen, grensa ble stengt 2 dager før vi kom fram.

Mens vi har oppholdt oss i grenseområdet har vi sett mye og hørt mange fra Kobane fortelle om det som skjer i Rojava. Om dette forsøket på å utvikle et nytt politisk system for et fredelig Syria. Vi har og hørt mange fortelle om 2 års kamp for å forsvare dette systemet, hovedsakelig mot angrep fra IS, al-Nusra og andre sekteriske grupper. De siste 3 ukene om den desperate og ensomme kampen om Kobane.

Historiene vi blir fortalt er mange og hjerteskjærende ille. De vitner og om stort mot, tru på framtida og offervilje. Spesielt kvinnene forteller sterke historier. Noen av dem er svært vanskelig å ta inn over seg.

Sjølforsvarsstyrkene er organisert i både mannlige og kvinnelige enheter. I kampen mot IS er det kvinner som slåss hardest og mest besluttsomt. De har minst å tape og mest å vinne. Ingen kvinnelig kriger lar seg frivillig falle i IS hender, en skjebne verre enn… .

Kvinnene i Kobane sier de kjemper for menneskeheten og humaniteten. Vår kurdiske tolk fra Sverige kaller det kampen for «menskligheten». Vi kan se besluttsomheten i ansiktene deres, men vi ser også hva kampen koster. Og det de forteller om sine døde søstre gjør at vi kan ane. Men vi forstår det ikke, klarer ikke å ta det inn over oss her og nå.

Flere hundre, også sivile, er drept i kampene, mange på bestialsk vis. Tallene er ikke mulig å verifisere.

Rojava, de tre sjølstyrte kantonene Cizire, Kobane og Afrin ble oppretta for 2 år siden, da Assad trakk seg ut av de kurdiske områdene for å kunne slå ned opprøret i Syria. Majoriteten av befolkninga er kurdere, men som ellers i de kurdiske områdene av Syria, og i de kurdiske områdene i Tyrkia og i Irak og Iran, er det et lappeteppe av minoriteter, etniske, religiøse og kulturelle. Vi har ikke oversikten (om den finnes), men her er arabere, kurdere, turkomaner, assyrere og syrianere, yezidier, tsjerkessere, tsjetsjenere, armenere, zaza m fl. De tilhører de fleste grener av islam og kristendom. Også førkristen religion har overlevd noen steder.

Det kurdiske partiet i Syria PYD (Det demokratiske unionspartiet) er drivkrafta i utviklinga og forsvaret av dette sjølstyresystemet. Det tar sikte på å gi alle etniske, religiøse og kulturelle grupper likeverdige rettigheter innafor en desentralisert modell, der de styrer seg sjøl, om de ønsker det. Dette er ideologien til flere kurdiske partier, PKK-familien.

Dette er vårt fjerde besøk i Kurdistan siden mars 2013. Vi erfarer nå at systemet fungerer og utvikles, til tross for terror og krig fra IS, Nusra og Assad. Vi opplever stor entusiasme. Besluttsomheten i kampene mot IS i Kobane bekrefter dette. Kobane er nå symbolet på dette sjølstyresystemet.

Mens vi står her å ser på kurdernes desperate kamp, står Natos nest største militærmakt, Tyrkias hær, bare noen titalls meter unna oss på grensa. De løfter ikke en finger for å hjelpe. Tvert imot, tanksenes og andre kanon-løp peker mot de kurdiske krigerne vi kan se på andre sida. Vi ser også sjøl, og hører andre øyenvitner fortelle om eksempler på aktiv støtte til IS. Lista er lang: våpen, logistikk, transport, etterretning, økonomi, sanitet med mer. Mye er verifisert og dokumentert.

Mens vi rusler rundt blant tusentalls andre, kjenner vi på og merker frustrasjonen og aggresjonen mot Europa. Vi er de eneste europere tilstede og utfordres utallige ganger: Hvorfor gjør dere ikke noe? Hvorfor ofrer dere oss med åpne øyne? Vi forstår dem, og har ikke alle svarene, men noen finnes.

Sjølstyresystemet og kurderne i Kobane og denne mulige politiske løsninga for et framtidig fredelig Syria ofres nå i kampen om kontroll over naturressurser og landområder. Nå ei rivalisering mellom USA, Saudi-Arabia, Gulfstater, Iran og Tyrkias ambisjoner om kontroll i Midt-Østen.

Sjølstyresystemet og dets smittsomme oppslutning er blitt en større trussel enn IS mot Tyrkia og president Erdogans statsideologi: `Et land – et folk (=tyrkerne)`. Mens kurderne slåss desperat og aleine med lette våpen, står de på USA og EUs terrorlister. Ideen om regionalt demokrati og folkelig kontroll i Midt-Østen ser ut til å være en større trussel enn IS.

Våre svar roer stemninga rundt oss, men dette er en vanskelig øvelse, og må stadig gjentas.

I forhold til «øvelsen» noen hundre meter unna, på den andre sida av grensa, er det sjølsagt intet.

Kvelden siger på og knitringa fra forsvarernes kalshnikovs og drønn fra angripende IS-tanks tiltar. Det er ingen likeverdig kamp. Månen kommer opp og vi sitter noen hundre mennesker i mørket og følger sporlysene og brannene. Det kjennes uvirkelig, som et teater. Det er skrekkens teater. Vi snur ryggen til grensa og kampene for å finne overnatting hos en kurdisk bondefamilie i nærmeste landsby. Vi hører jagerfly, men reagerer ikke spesielt før det drønner og bakken rister. «Koalisjonen» har for første gang sluppet bombene over IS ved frontlinja. Vi ser flammene slår opp. En tanks brenner og blir langsomt til skrapjern. Det gjentar seg 4 -5 ganger. Det jubles blant våre venner ved grensa. Men det kommer ikke flere fly. Noen nålestikk, og kurderne er igjen overlatt til seg sjøl.

 

Erling Folkvord og Svein Olsen

 

 

KampanjeStøtt oss

8 KOMMENTARER

  1. D
    Den såkalte «venstresidas» lesning av Syriakrigen er en av de største skandalene som har rammet dem i moderne tid.Spørsmålet er om den kan klare å komme ut av dette med «Spaniakjemper»oppfatningen? I virkeligheten handlet det om at Wahhabistatene i Gulfen,pluss Tyrkia og Nato hyrte Jihad leiesoldater fra 80 land. Krigen for å ta ut Syria begynte omkring 1996 med dokumentet A clean Break og ble grundig bygget opp via Robert Ford,ambassadør i Syria fra dette tidspunkt. Klart det var redelige opposisjonelle,(Michal Kilo-fraksjonen)men de forlot scenen da de skjønte at de var i hendene på islamister og imperalister.
    Når Folkvord var så inne i dette,hvorfor protesterte han ikke mot galskapen i Klassekampen? hvor har han vært henne med sine kurder-innsikter? i et større perspektiv ble Assad-regimet bra for kurderne da det ga dem autonomi i Rajawa og andre steder.
    Hizballah som har ofret 400 mann i kampen mot jihadistene, snakker man ikke lenger om skjønt disse har vært dyrket blant «venstre» i flere år.
    En skandale uten sidestykke i det moderne «venstres» rulleblad. Jan Hårstad

    • Jeg overlater til Erling å svare på det som har med hans innlegg å gjøre. For egen del vil jeg si at Syria-krigen er et typisk eksempel på USAs destabilisering der de utnytter et folkelig opprør Og snur det til egen fordel. Joe Biden har sagt meget klart at det ikke finnes noen moderat opposisjon. Og USA og NATO fremmer jihadistene.

  2. Kurderne har tydeligvis lagd krøll i USAs og NATOs regnestykke. Og NATO-Jens prater vennskapelig med det tyrkiske regimet mens tyrkerne bruker IS til å knuse det kurdiske sjølstyret. Hele denne forestillinga er skammelig. Bra at Rødt er tydelige på støtta til kurderne.

  3. Det var vel ikke bare venstresida som støtta motstanden mot Sovjets overgrep i Afghanistan. Under den kalde krigen var islamistene høyresidas helter fordi de var anti-kommunister. Poenget her er at det er afghanerne sjøl som må få bestemme i eget land. Det er bare de som kan ta et oppgjør med Talibans islamske høyreekstremisme. USA og NATO begår et like stort overgrep mot Afghanistan idag som Sovjet gjorde på 1980-tallet.

  4. Det er noko merkleg med venstresida sin innvandringspolitikk. Tidleg på 70 talet var ein stor del av venstresida mot innvandring. Utover 70 talet skifter dette. Til ein veldig innvandringsvenleg politikk. Kva er årsaka? Er det noko som enno ikkje er offentleg som ligg bak?

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.