Verden som en pyramide
Tore Linné Eriksen har skrevet en artikkel for Nupi der han ser nøyere på hva som ligger bak påstandene om at tusenårsmålene til FN er i ferd med å bli oppnådd.
Sommeren 2014 har det kommet en rekke FN-rapporter om global fattigdom og ulikhet. De forteller at det første og mest kjente av FNs tusenårsmål er nådd allerede før 2015. Andelen fattige skal ha blitt halvert siden 1990, og statsledere fra vår del av verden sier gjerne at «vi» har løftet millioner ut av fattigdom.
- Hva er virkeligheten bak de nye tallene?
- Kan fattigdom måles, og hvordan?
- Er ikke fattigdomsbekjempelse også et spørsmål om fordeling?
- Hvorfor ble temaer som ulikhet og makt holdt utenfor da tusenårsmålene ble formulert i år 2000?
Eriksen peker på at på tross av framganger på noen områder, er det fortsatt seks millioner barn under fem år som dør av sult og fattigdom – hvert år. Og studerer man tallene ser man at det ikke blir mer likhet, men tvert om:
I virkeligheten går utviklingen i motsatt retning. De fattiges andel av inntekter, formue eller verdiskaping blir stadig mindre. En undersøkelse fra FN-organisasjonen UNICEF viser at de rikeste 20 prosent i verden legger beslag på over 80 prosent av inntektene. For de fattigste 20 prosent blir det bare 1 prosent igjen å dele på.
Folk som Kristin Clemet pleier å bruke tusenårsmålene som argument for at den globaliserte kapitalismen er en suksess. Det finnes det ingen dekning for, verken i rapporten eller i virkeligheten.