Oljeministerens ønsketenkning – og en servil presse

12

Olje- og energiminister Tord Lien holdt en optimistisk tale om økning av norsk olje- og gassutvinning på Orkangerkonferansen 3. juni 2014. Lien la vekt på å tømme feltene så godt det lar seg gjøre.

– Oljen kan ikke bli liggende under havbunnen. Vi vil derfor at aktiviteten på norsk sokkel økes for å finansiere velferdsstaten.

Dette førte til en rask og forståelig reaksjon fra Rasmus Hansson fra MDG:

– Å pøse enda mer penger inn i olje og gass kan bli den største feilinvesteringen i Norges historie, advarer han.

Denne kommentaren er helt på sin plass, men det er ingen som har pekt på at olje- og energiministerens visjoner om økt produksjon på sokkelen er rein ønsketenkning.

fallende oljeproduksjon og økende kostnader
Ekstrem rovdrift: Produksjonen satt opp mot kostnadsutviklingen for felt som har vært i drift siden år 2000 er dramatisk. Disse feltene står fortsatt for halvparten av samlet produksjon (olje og gass). Kilde: Oljedirektoratet

Desperat jakt etter den siste olje

Lete- og utviklingskostnadene har eksplodert siden 2000. Ifølge oljedirektoratet var de totale kostnadene, eks. letevirksomhet, i 2013 på 250 milliarder kroner. Investeringene i leting og utvinning av olje og gass stiller alle andre satsningsområder i Norge fullstendig i skyggen. Fra de «rødgrønne» tok over i 2005 er investeringene mer enn doblet, og i 2013 ble alle rekorder blåst over ende med en økning på over 20 milliarder fra året før. (Bare økninga fra 2012 til 2013 er fire ganger så mye som hele Miljøverndepartementets budsjett, eller dobbelt så mye som Kulturdepartementets budsjett.) Det investeres 10 ganger så mye på norsk sokkel som på land. Og likevel er produksjonen mer enn halvert siden toppen i 2000.

Den rødgrønne oljeministeren Ola Borten Moe snakket om at oljeproduksjonen på norsk sokkel skulle vare i mange tiår framover:

«Jubelstemninga er til å ta og føle på i oljebransjen, etter at Statoil har funnet olje som vil holde petroleumsalderen levende i mange tiår til.» – Klassekampen, 14. oktober 2011

Og journalistene fulgte opp. De forsynte seg av kanapeene og sprudlevinen, og skrev avskrifter av Statoils pressemeldinger. Kritisk oljejournalistikk skal du lete lenge etter i Norge.

Nå har vi fått en ny oljeminister, og han er om mulig enda mer optimistisk enn Borten Moe. Men det ingen av dem har forstått er at det hjelper lite om det finnes massevis av olje, dersom det koster like mye å få den opp som det du får for den på markedet. Og i Norges tilfelle må det legges til: Av den totale mengden råolje som fantes på norske felt har vi pumpet opp 85%.

Salg for 110 milliarder

  • I desember 2013 solgte Statoil seg ned i Shah Deniz 2-feltet i Aserbajdsjan.
  • I august 2013 solgte Statoil seg ned på Gudrun- og Gullfaks-feltene i Nordsjøen.
  • I oktober 2012 handlet Statoil med Wintershall, og solgte Brage-lisensene, solgte seg ned i Gjøa og Vega.
  • I 2012 fullførte Statoil salget av bensinstasjonene til det canadiske selskapet Couche-Tard.
  • I november 2011 solgte Statoil seg ned i tre felt og gikk ut av fem felt på norsk sokkel.
  • I juni 2011 solgte Statoil deler av Gassled. Gassled er eieren av det integrerte gasstransporterings- og prosesseringssystemet på norsk kontinentalsokkel.
  • I 2010 solgte Statoil deler av den omstridte oljesandsvirksomheten.
  • I mai 2010 solgte Statoil andeler i det lovende Peregrino-feltet i Brasil. Kilde: DN

Statoilsjef Helge Lund begrunner salget med at investeringskostnadene nå er for store i forhold til inntjening. Selv med en oljepris på 110 dollar per fat er profitten for liten til at selskapet vil satse videre på disse feltene.

Dette bekrefter det jeg har skrevet tidligere. I 2003 var den marginale kostnaden for ikke-OPEC-olje 30$ per fat. I 2012 var de marginale kostnadene per fat 104,50 $ per fat.

– Dette forteller en dramatisk historie for hele industrien. Det viser at Statoil trenger en oljepris som er vesentlig høyere for å finansiere leting og utbytte, og samtidig skape vekst og betale utbytte, sier Trond Omdal, analytiker i Arctic Securities.

Oljegigantene sliter

En ting er å si at det fortsatt finnes mye olje i verden som ikke er pumpet opp, en annen ting er å få tak i den oljen og faktisk pumpe den opp og få den fram til markedet. Den frukten som hang lavest er allerede plukket. Nå borer man etter olje som ligger langt til havs, svært dypt eller som på andre måter er svært lite tilgjengelig (skiferolje, tjæresand). Det har ført til at kostnadene har gått rett i taket.

Grovt sagt kan man altså si at man nå investerer åtte ganger så mye som i 2002 i ny produksjon per fat man faktisk produserer. Ikke en gang oljebransjen tåler en slik kostnadsvekst.

oil majors cost

Figuren viser at oljegiganter som Exxon, Shell og Chevron alle har hatt samme kostnadseksplosjon, samtidig som produksjonen er flat til fallende. Det er den samme virkeligheten som har fått Statoil til å selge andeler i olje- og gassfelter for over 110 milliarder de siste fire årene.

For i det hele tatt å få profitt på ny olje må oljeselskapene få priser på opp mot 120 dollar per fat. Det betyr at de går med tap når prisen er på 110$, slik den har vært i det siste. Men dette igjen er en pris som er drepende for økonomien i mange land, ikke minst i EU, som må importere nesten all olje som brukes.

Men med FRP i regjering er det kanskje mulig å få en lov mot profittratens fallende tendens?

KampanjeStøtt oss

12 KOMMENTARER

  1. Du etterlyser en kritisk presse som kan sette søkelys på realitetene. Jeg tror nok en rekke redaktører og journalister kjenner sannheten, men de velger klokelig å tie. Hadde sannheten blitt kjent for den gemene hop, ville jo folk begynt å spare og være økonomisk ansvarlige. Dette ville vært katastrofalt for banknæringen, som har makten i verden, og som eier de store mediekonsernene hvor de fleste redaktører og journalister jobber.

    At journalister og redaktører tier, er bare et uttrykk for sunt næringsvett. De ønsker å beholde jobbene sine. Derfor vil de ikke støte bankvesenet, oljeindustrien eller andre store aktører i næringslivet. Gjelds- og forbruksfesten må akselereres videre, på tross av eventuelle økologiske og fysiske begrensninger.

    • Jeg er mye enig med deg KZ, men jeg vet også at svært mange journalister ikke kan regne og ikke leser økonomisk statistikk, så det er en blanding av kalkulert næringsvett, dumhet og latskap.

      • Ja, det har du rett i. Jeg sa heller ikke at dette gjelder alle i pressen. Noen redaktører/journalister er for dumme og/eller dårlige i realfag — og noen har bare for sterkt næringsvett til å ville risikere å miste jobben ved å støte fra seg finansfolkene som til syvende og sist eier mediekonsernene og ofte fungerer som premissleverandører for hva som står på trykk i blekkene. Også finnes det kombinasjonstilfeller.

        I tillegg finnes det som kjent «alternative» medier, men disse blir av etablissementet stemplet som konspirasjonsteoretikere, så det er ikke stuerent å ta dem på alvor. Selv om det viste seg at de hadde helt rett hva angår f.eks. NSA og totalovervåkning.

        • Det som er interessant er at det faktisk er mulig å bygge opp nettbaserte kritiske medier på utsida av systemmediene. Nå har jeg blogget siden 2011 og drevet steigan.no som elektronisk tidsskrift siden nyttår. Uten penger, uten støtte og uten organisasjon har jeg lykkes i å skaffe meg en leserkrets på mange tusen folk. steigan.no har gått forbi de fleste seriøse trykte tidsskrifter og har i enkelttilfeller nådd over 50.000 nedlastinger. For meg er dette også et eksperiment i hva som er mulig. Og erfaringene viser meg at det med ganske få folk og ganske lite penger skulle være mulig å nå ti ganger så mange som det jeg gjør i dag. Da ville man begynne å sette nasjonal dagsorden i enkeltsaker ganske ofte.
          Men det er naturligvis avhengig av at man driver ærlig og er oppriktig undersøkende. Dette er svært interessant, og det lover ikke så godt for den uærlige og systemlojale journalistikken.

      • Latskap som gir seg uttrykk i at pressemeldinger fra næringslivets aktører presenteres som «nyhet». En «kritisk presse» har for lengst latt seg kjøpe og kneble. Karriere teller mer enn sannhet. Og rævsleikerne får lengre og lengre tunger.

        • Det finnes knapt uavhengige medier i Norge. Enten er de eid av finanseliten eller så er de avhenige av politikernes gunst. Morgenbladet var uavhengig, men kontrolleres nå av (Fred)Olsen-familien. Klassekampen er totalt avhengig av statsstøtte, og for å beholde den, er den avhengig av å bli likt av det til enhver tid sittende stortingsflertallet.

  2. Et annet moment: Mange i pressen (og i politikken, i bankvesenet, etc.) frykter nok at det ville brutt ut omfattende voldelige opptøyer dersom sannheten kom for en dag.

  3. Helt siden Gerhardsens Kråkerøy tale har folk i Norge vert forsiktige med hva de sier. Overvåkinga er i dag mer effektiv enn noen sinne. I tillegg har vi også fått alle «Suspekte» lagt ut på EU nettverket, hvor politiet i alle landa med et par tastetrykk kan sjekke deg. Yrkesforbud er noe vi er vel kjent med. journalister er vel kanskje de som er mest utsatt i så måte. Så kritisk journalisme er som du påpeker avhengig av økonomi, Redaktører og hvem som eier blekka.
    Men Steigan.no viser at det er lys i enden av tunellen! Å takk for det!

    • Overvåking, disiplinering, utestenging, stempling, trakassering – hele verktøykassa blir tatt i bruk. Jeg er så heldig at jeg er totalt uavhengig. Og skjellsordene har de brukt opp på meg. De biter ikke. Da har de bare usynliggjøring igjen, slik samfunnsforholda er akkurat nå, og steigan.no undergraver usynliggjøringa. Det viser seg at den kunnskapsbasen og kritikken jeg bygger opp her er til nytte og glede for mange og at den av og til sprenger seg gjennom usynlighetsmuren og ut i den offentlige debatten. Og mer skal det bli.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.