19. mars 2011 sa daværende statsminister Jens Stoltenberg at Norge var klart for å sende kampfly til Libya. Norge erklærte dermed krig mot et av FNs medlemsland, uten at det fantes noen behandling i Stortinget. Ja, det fantes ikke en gang noe formelt regjeringsvedtak. De som støttet denne krigen sier at de er «stolte av den norske innsatsen» og at de «angrer ingenting». Så da skal de vel feire nå, da?
Stoltenbergs erklæring
Statsministerens kontor sendte 19.03.2011 ut en pressemelding der det heter:
Da han kom med denne erklæringa, hadde det ikke vært noen stortingsbehandling, og det finnes heller ikke noe vedtak fra regjeringa. I sine memoarer forklarer daværende SV-leder Kristin Halvorsen hvordan dette ble behandlet:
«Torsdag 17. mars 2011, sent på kvelden, vedtok FNs sikkerhetsråd overraskende en resolusjon som åpnet for militær intervensjon. Dagen før hadde utenriksminister Jonas Gahr Støre i Stortinget uttrykt så mye motstand mot en flyforbudssone at opposisjonen mente han var feig.
Resolusjonen snudde opp ned på alt. Fredag 18. mars ca. kl. 17 ringte Støre til Halvorsen, som hadde tatt helgefri på hytta. Det hastet å melde inn norske styrkebidrag, blant annet fordi statsministeren skulle på et toppmøte i Paris dagen etter. Jens Stoltenberg ville ha noe å legge på bordet. Fredag kveld gikk det mange telefoner mellom Støre, Stoltenberg, Halvorsen og Sp-leder Liv Signe Navarsete, som var på Sp-landsmøte i Nord-Trøndelag.
Tidlig lørdag morgen, før Stoltenberg gikk på flyet til Paris, ringte han på ny til Halvorsen og Navarsete. Han ville ha en avklaring. Han opplyste samtidig at Norge kunne stille med seks F16-fly.»
Norges krig mot Libya ble besluttet via mobiltelefon og sms.
Den 19. mars 2011 hadde ikke Stoltenberg noe stortingsvedtak i ryggen. Det fantes ikke noe grunnlovsmessig mandat for å gjøre det han, Halvorsen og Navarsete gjorde.
Jeg har tidligere skrevet at behandlinga er et alvorlig brudd på grunnloven, og at regjeringa burde ha vært stilt for riksrett.
Jusprofessor emeritus Edvard Vogt anmeldte utenriksminister Gahr Støre og forsvarssjef generalløytnant Helge Sunde for
Stortingspartienes hyllest til krigen
Stortinget spilte ikke den rollen som det er tillagt etter grunnloven. Det kom bare sammen i ettertid for å hylle den krigserklæringa ledertroikaen i regjeringa allerede hadde avgitt overfor hele verden.
De ramlet nesten over hverandre for å vise hvor mye de støttet krigsvedtaket, og de gjorde det alle sammen, Martin Kolberg (A), Karin S. Woldseth (FrP), Erna Solberg (H), Bård Vegar Solhjell (SV), Trygve Slagsvold Vedum (Sp) og Dagrun Eriksen (KrF).
La meg dvele et øyeblikk ved Dagrun Eriksen (KrF), ikke fordi hun var verst, men på grunn av hennes arumenter:
Den arabiske verden trenger nå en reformasjon der man ikke bare skifter ut tyranni med folkestyre, men der man også skifter ut vilkårlig maktmisbruk med respekt for menneskerettigheter, skifter ut kvinneundertrykkelse med likeverd og likestilling, skifter ut fordommer med utdanning, skifter ut korrupsjon med en rettsstat.
Kristelig folkeparti gikk altså i krig for kvinnefrigjøring, likeverd og likestilling. Da vil jeg i forbifarten nevne for Dagrun Eriksen hva som er den virkelige situasjonen i det landet hun gikk inn for å bombe:
Christian Post melder fra Libya at sju kristne ble funnet brutalt myrdet utenfor Benghazi i Libya 24.02.2014. Væpnede menn gikk fra hus til hus for å finne og drepe kristne.
I følge kristne kilder var livet ekstremt vanskelig under Muammar Gaddafi, men etter at han ble styrtet og drept av NATO med allierte, har det blitt mye verre. I følge den kristne organisasjonen Open Doors, har nå 75% av Libyas kristne rømt fra landet.
(Den libyiske byen Sirte var en moderne by med ca. 80.000 innbyggere. Der ble Sirte-erklæringen om Afrikas enhet og uavhengighet undertegnet i 1999. Etter krigen var byen en ruinhaug.)
Historiens dom
På NATOs toppmøte i Paris 19. mars 2011 sa Jens Stoltenberg:
Kristin Halvorsen skriver i sine memoarer om Libya-krigen:
«– Men jeg angrer ikke på at vi deltok,» sier tidligere leder av det tidligere fredspartiet SV.
Forsvarsminister Ine Eriksen Søreide holdt foredrag på Luftmaktseminaret 6. februar 2014 under tittelen «Norsk luftmakt som en relevant og effektiv bidragsyter til Nato».
I foredraget erklærte Eriksen Søreide at hun er stolt over Norges bombekrig i Libya:
Operasjonen i Libya var på mange måter svært godt gjennomført. I Norge er vi med god grunn stolte av vår innsats. Luftforsvaret demonstrerte høy grad av profesjonalitet og reaksjonsevne.
Det har gått tre år, og det er på tide å ta Stoltenberg på hans ord. Hva er historiens dom over krigsaktivistene i regjering og storting tre år etterpå?
Bård Vegar Solhjell lovte Stortinget «en kontinuerlig vurdering» av de resultatene som ble oppnådd. Jeg har ikke sett noen evaluering i det hele tatt, men nå på treårsdagen er det kanskje på tide å stoppe opp og gjennomføre den evalueringa som aldri kom.
Vi vet nå mye om den skitne krigen:
- Det forelå ikke noe mandat fra Stortinget da Stoltenberg erklærte Libya krig.
- Begrunnelsen den rødgrønne regjeringa, inkludert SV, ga for å bombe Libya var å redde sivile liv. Vi vet nå at det var en løgn.
- De rødgrønne påsto at de hadde dekning i FN-vedtak om å gå til krig. Det var også en løgn. Les Bjørgulv Braanens leder om dette i Klassekampen.
- De afrikanske landa ville mekle i krigen, men delegasjonen kunne ikke lande, på grunn av NATOs bombing.
- Sør-Afrikas president ba om våpenstillstand og forhandlinger, men ble blankt avvist av NATO.
- NATO påsto at krigen ikke tok sikte på å styrte Gaddafi, men norske fly skal ha vært med på å bombe presidentpalasset i Tripoli.
- Gaddafi ble ikke bare styrtet, han ble slaktet som en gris av våre allierte på bakken. (Korreksjon: den typen slakt han ble utsatt for hadde aldri blitt tillatt på dyr.) Dette er en krigsforbrytelse etter Genevekonvensjonen. Norges regjering er som krigførende part medansvarlig.
- Norge brukte en bistandsretorikk for å begrunne at vi var den mest aggressive bombemakta i Libya.
- Bare 25 prosent av de norske bombetoktene var planlagt med utvalgte mål på forhånd. De resterende bombemålene ble valgt av pilotene selv, som fra 40.000 fot måtte avgjøre om bygninger, veier og mennesker de selv observerte var legitime mål i henhold til Natos mandat.
- NATOs bombing ødela viktig infrastruktur og ødela libyske byer. Dessuten ga den flystøtte til en jihadistisk milits som gjennomførte grove krigsforbrytelser og blant annet ødela byen Sirte.
- Libya var nok et diktatur, men slett ikke det verste i Afrika, og det var noe av det nærmeste Afrika hadde som kunne likne en velferdsstat. Norge har vært med på å bombe den i stykker og banet vei for en nyliberal sjokkdoktrine til fordel for de store korporasjonene.
- Våre allierte på bakken i Libya, NATOs infanteri, var sterkt dominert av salafistiske jihadister, finansiert av Qatar og Saudi-Arabia. Disse folkene sto bak våpenforsendelser til terrorangrepet på In Amenas i Algerie. Og de bidrar sterkt til å rekruttere terrorister til Syria.
Det er ingen grunn til å forvente at politikerne vil bidra til en ærlig evaluering av krigen mot Libya, men finnes det i Norge aviser eller andre medier som er uavhengige nok og ærlige nok til å gjøre en grundig evaluering av Libya-krigen tre år etter?
