Libyakrigen tre år – skal dere feire?

37
Havnebyen Sirte før og etter NATOs "frigjøring"

19. mars 2011 sa daværende statsminister Jens Stoltenberg at Norge var klart for å sende kampfly til Libya. Norge erklærte dermed krig mot et av FNs medlemsland, uten at det fantes noen behandling i Stortinget. Ja, det fantes ikke en gang noe formelt regjeringsvedtak. De som støttet denne krigen sier at de er «stolte av den norske innsatsen» og at de «angrer ingenting». Så da skal de vel feire nå, da?

Stoltenbergs erklæring

Statsministerens kontor sendte 19.03.2011 ut en pressemelding der det heter:

– Norge er klar til å sende inntil 6 stk F-16 kampfly for å delta i håndhevelsen av sikkerhetsrådsresolusjon 1973, sier statsminister Jens Stoltenberg.

Da han kom med denne erklæringa, hadde det ikke vært noen stortingsbehandling, og det finnes heller ikke noe vedtak fra regjeringa. I sine memoarer forklarer daværende SV-leder Kristin Halvorsen hvordan dette ble behandlet:

«Torsdag 17. mars 2011, sent på kvelden, vedtok FNs sikkerhetsråd overraskende en resolusjon som åpnet for militær intervensjon. Dagen før hadde utenriksminister Jonas Gahr Støre i Stortinget uttrykt så mye motstand mot en flyforbudssone at opposisjonen mente han var feig.

Resolusjonen snudde opp ned på alt. Fredag 18. mars ca. kl. 17 ringte Støre til Halvorsen, som hadde tatt helgefri på hytta. Det hastet å melde inn norske styrkebidrag, blant annet fordi statsministeren skulle på et toppmøte i Paris dagen etter. Jens Stoltenberg ville ha noe å legge på bordet. Fredag kveld gikk det mange telefoner mellom Støre, Stoltenberg, Halvorsen og Sp-leder Liv Signe Navarsete, som var på Sp-landsmøte i Nord-Trøndelag.

Tidlig lørdag morgen, før Stoltenberg gikk på flyet til Paris, ringte han på ny til Halvorsen og Navarsete. Han ville ha en avklaring. Han opplyste samtidig at Norge kunne stille med seks F16-fly.»

Norges krig mot Libya ble besluttet via mobiltelefon og sms.

Den 19. mars 2011 hadde ikke Stoltenberg noe stortingsvedtak i ryggen. Det fantes ikke noe grunnlovsmessig mandat for å gjøre det han, Halvorsen og Navarsete gjorde.

Jeg har tidligere skrevet at behandlinga er et alvorlig brudd på grunnloven, og at regjeringa burde ha vært stilt for riksrett.

Jusprofessor emeritus Edvard Vogt anmeldte utenriksminister Gahr Støre og forsvarssjef generalløytnant Helge Sunde for

krigsforbrytelser og andre brudd på FN-pakten og  andre krigsretts-relevante  traktater som forplikter Norge – samt mot de bestemmelser i norsk lov  som regulerer norsk krigsdeltakelse.

Stortingspartienes hyllest til krigen

Stortinget spilte ikke den rollen som det er tillagt etter grunnloven. Det kom bare sammen i ettertid for å hylle den krigserklæringa ledertroikaen i regjeringa allerede hadde avgitt overfor hele verden.

De ramlet nesten over hverandre for å vise hvor mye de støttet krigsvedtaket, og de gjorde det alle sammen, Martin Kolberg (A),  Karin S. Woldseth (FrP),  Erna Solberg (H),  Bård Vegar Solhjell (SV),  Trygve Slagsvold Vedum (Sp)  og Dagrun Eriksen (KrF).

La meg dvele et øyeblikk ved Dagrun Eriksen (KrF), ikke fordi hun var verst, men på grunn av hennes arumenter:

Den arabiske verden trenger nå en reformasjon der man ikke bare skifter ut tyranni med folkestyre, men der man også skifter ut vilkårlig maktmisbruk med respekt for menneskerettigheter, skifter ut kvinneundertrykkelse med likeverd og likestilling, skifter ut fordommer med utdanning, skifter ut korrupsjon med en rettsstat.

Kristelig folkeparti gikk altså i krig for kvinnefrigjøring, likeverd og likestilling. Da vil jeg i forbifarten nevne for Dagrun Eriksen hva som er den virkelige situasjonen i det landet hun gikk inn for å bombe:

Christian Post melder fra Libya at sju kristne ble funnet brutalt myrdet utenfor Benghazi i Libya 24.02.2014. Væpnede menn gikk fra hus til hus for å finne og drepe kristne.

I følge kristne kilder var livet ekstremt vanskelig under Muammar Gaddafi, men etter at han ble styrtet og drept av NATO med allierte, har det blitt mye verre. I følge den kristne organisasjonen Open Doors, har nå 75% av Libyas kristne rømt fra landet.

sirte foer og etter

(Den libyiske byen Sirte var en moderne by med ca. 80.000 innbyggere. Der ble Sirte-erklæringen om Afrikas enhet og uavhengighet undertegnet i 1999. Etter krigen var byen en ruinhaug.)

Historiens dom

På NATOs toppmøte i Paris 19. mars 2011 sa Jens Stoltenberg:

Dette er et sannhetens øyeblikk. Historien vil avsi sin dom over oss på grunnlag av våre handlinger nettopp i disse dagene.

Kristin Halvorsen skriver i sine memoarer om Libya-krigen:

«– Men jeg angrer ikke på at vi deltok,» sier tidligere leder av det tidligere fredspartiet SV.

Forsvarsminister Ine Eriksen Søreide holdt foredrag på Luftmaktseminaret 6. februar 2014 under tittelen «Norsk luftmakt som en relevant og effektiv bidragsyter til Nato».

I foredraget erklærte Eriksen Søreide at hun er stolt over Norges bombekrig i Libya:

Operasjonen i Libya var på mange måter svært godt gjennomført. I Norge er vi med god grunn stolte av vår innsats. Luftforsvaret demonstrerte høy grad av profesjonalitet og reaksjonsevne.

Det har gått tre år, og det er på tide å ta Stoltenberg på hans ord. Hva er historiens dom over krigsaktivistene i regjering og storting tre år etterpå?

Bård Vegar Solhjell lovte Stortinget «en kontinuerlig vurdering» av de resultatene som ble oppnådd. Jeg har ikke sett noen evaluering i det hele tatt, men nå på treårsdagen er det kanskje på tide å stoppe opp og gjennomføre den evalueringa som aldri kom.

Vi vet nå mye om den skitne krigen:

Det er ingen grunn til å forvente at politikerne vil bidra til en ærlig evaluering av krigen mot Libya, men finnes det i Norge aviser eller andre medier som er uavhengige nok og ærlige nok til å gjøre en grundig evaluering av Libya-krigen tre år etter?

KampanjeStøtt oss

37 KOMMENTARER

  1. Opprøret mot Gaddafi startet i Benghazi 15-17 februar av gruppa som kalte seg National Conference of the Libyan Opposition. Jeg var den gangen inne på websida deres. Den burde norske politikere også sjekket før de med bombefly hjalp disse folka til makta. Da ville de sett at protestgruppa hadde klare fundamantalistiske religiøse motiver, og at de var samlet i februar 2011 for å minnes demonstrasjonene mot de danske karikaturtegningene i 2006, som var særdeles voldelige i Benghazi.

    På websida forelå et dokument som helt klart viste hva NCLOs protester mot Gaddafi dreide seg om;
    – Gaddafi var hykler, antikrist, representerer ateisme i klareste form og var Islams fiende nr. 1. De viktigste anklagepunktene mot han i dokumentet var:
    Gaddafi hadde stengt et islamsk universitet og et presteseminar, hadde forbudt enkelte islamistiske publikasjoner og hadde kastet tusenvis av islamistiske aktivister i fengsel.
    Gaddafi hadde oppfordret til å legge Koranen på hylla, fordi den ikke lenger var hensiktsmessig i vår tid.
    Gaddafi hadde gjort narr av det islamske sløret, og kalt det en «fille» og et «telt».
    Gaddafi hadde våget å si at kristne og jøder bør få lov til å besøke Mekka.
    Gaddafi hadde avvist Hadith og Sunnah , og sagt at han bare følger Koranen.

    (På et tidspunkt erklærte Gaddafi seg som tilhenger av «Quran alone» bevegelsen, som tar avstand fra ortodokse, muslimske straffemetoder; steining for utroskap, dødsstraff for homoseksuelle etc. Å erklære seg som tilhenger av denne bevegelsen kan ikke engang en diktator gjøre uten å få alvorlige problemer. En internasjonal kommité bestående av islamske lærde henvendte seg til Gaddafi med følgende beskjed; Hvis han ikke ombestemte seg og tok tilbake uttalelsene sine, ville han bli behandlet under loven som gjelder frafalne og vantro, noe som ville tvinge sanne muslimer til å drepe han. Gaddafi tok tilbake det han hadde sagt.)

    WikiLeaks-notater fra Libyas utenriksdepartementet underbygde også hva denne gruppa sto for. Der ble Øst-Libya beskrevet som et område preget av sterke islamske følelser. Et stort antall libyere kom tilbake dit etter å ha kjempet, og i noen tilfeller gjennomgått religiøs og ideologisk trening i Afganistan, Libanon og på Vestbredden på 70 og 80-tallet. Hjemme igjen startet de en bevisst, koordinert kampanje for å spre en mer konservativ oppfatning av islam, etablere et grunnlag for Libyan Islamic Fighting Group (LIFG), og gjøre dem i stand til å styrte Gaddafis regime «som var hatet av konservative islamister.» Men da Gaddafis posisjon viste seg å være for sterk, sendte Øst-libyerne jihadister til Irak, hvor «det å slåss mot USA og allierte styrker i Irak representerte for frustrerte unge radikalere et slag både mot Gaddafi og det som ble oppfattet som hans amerikanske støttespillere.»
    Asian Times rapporterte den gangen: Libyans were more fired up to travel to Iraq to kill Americans than anyone else in the Arabic-speaking world … It might also give some pause to those in the United States so eager to arm Libya’s rebels.

    Det var altså de samme religiøst og ideologisk trente Øst-libyerne som var bevæpnet og samlet mot Gaddafi. Gaddafis påstand om at alle hans motstandere var medlemmer av Al Qaida var muligens overdrevet, men ikke så veldig når det gjaldt hvor de hadde sympatien sin. Påstander om at østlige libyerne sto for sekulære, liberale verdier burde avkrevd stor bevisførsel. For det første, hva skulle den sosiale basisen til en sånn bevegelse være, når nøytrale observatører karakteriserte Øst Libya som et arnested for islamsk fundamentalisme? For det andre, hvis opprøret startet på religiøst grunnlag, når skulle det i tilfelle så radikalt ha skiftet karakter?

  2. Den bästa sammanfattning jag sett hittills av Libyenkrigets verkliga resultat. I går(18/3) visade i svensk public service TV en film som helt demoniserade Kahdaffi och allt vad Libyen stått för i politken. Det gäller uppenbarligen att förhindra en förståelse av det verkliga skeendet i Libyen och resultatet av NATO/EU aggressionen.

  3. Vi vet en ting til om Libya-krigen takket være forsvarsminister Ine Marie Eriksen Søreides åpenhjertige uttalelser på Luftmaktseminaret 6. februar 2014. Hun sa bl.a.: «Norge kan få en mer sentral rolle i Nato. Sammen med fire andre europeiske nasjoner anskaffer vi F-35, og dette kampflyet kommer til å spille en viktig rolle for alliansen i flere tiår fremover. Anskaffelsen av F-35 er ikke bare tenkt å være til forsvar for Norge, det er i høyeste grad også et bidrag i alliansen – akkurat som F-16 er det. (…) Med anskaffelsen av F-35 kommer nemlig også en forpliktelse. Vi kommer til å ha det mest moderne flyet i alliansen og kan derfor få et ekstra påtrykk fra allierte både når det gjelder deltakelse i fredstidsoperasjoner og krisehåndtering.»

    Og hva er NATOs program som Norge nå forplikter seg til å støtte? Noe av det viktigste er (fortsatt ifølge forsvarsministeren) «USAs vektlegging av Asia og Stillehavsområdet. Norge støtter den amerikanske såkalte «rebalanseringen» for å ivareta utfordringer i disse områdene, fordi den angår global sikkerhet». Hva er denne rebalanseringen? Ifølge US Department of State (http://www.state.gov/r/pa/pl/2013/218776.htm) tar den sikte på «positioning the United States to better promote its interests as the center of global politics, economics, and population growth continues to shift to the East Asia-Pacific».

    Med andre ord: F-35 blir anskaffa for å bli brukt, ikke bare (eller først og fremst) for å forsvare Norge, men for å sikre USAs økonomiske og hegemoniske herredømme i Øst-Asia og Stillehavsområdet. Dette er alle stortingspartiene med på. Vi kan altså vente oss flere «Libya-kriger». Mon tro om Eriksen Søreide har tenkt over at hver slik krig lager oss nye fiender som kan ville ramme oss til gjengjeld.

    • Svært viktig observasjon. Hele poenget med dette flykjøpet er at Norge skal «spille en mer framtredende rolle» i USAs krigsplaner over hele verden, også i nærheten av eller direkte mot Kina.

  4. Norge deltar også i USAs imperialistiske kriger for å skaffe norsk næringsliv kontrakter på å utnytte de besirete nasjonenes ressurser samt levere krigsmateriell til Imperiet. Steigan burde også ta seg tid til å lese Gaddafis grønne bok som ligger ute på nettet. Kan den være skrevet av en tyrann? Libya under Gaddafi hadde folkestyre basert på et system av folkeforsamlinger. Altså direkte demokrati. Gaddafis store visjon var å gi alle libyere sine egne hjem med innlagt vann, avløp og strøm. Gaddafi valgte å bo i telt utenfor presidentpalasset inntil denne visjonen var oppfylt. Han var altså ikke et monster slik vestlig propaganda fremstilte ham. I motsetning til vestlige ledere brydde Gaddafi seg om sitt eget folk. Da Imperiet drepte ham hadde 80% av libyerne sine egne hjem med innlagt vann, avløp og strøm. Hvor mange har det nå?

  5. Veldig fin kommentar. Bare ett spørsmål: Du sier at «Bare 25 prosent av de norske bombetoktene var planlagt med utvalgte mål på forhånd. De resterende bombemålene ble valgt av pilotene selv, som fra 40.000 fot måtte avgjøre om bygninger, veier og mennesker de selv observerte var legitime mål i henhold til Natos mandat». Har du dokumentasjon på dette

    • Takk. Jeg har ikke egen dokumentasjon på det med bombemålene. Dette ble sagt av pilotene i NRK Brennpunkts dokumentar. Jeg antar at de snakket sant.

  6. Ad Brennpunkt så hørte også jeg det svaret fra pilotene. Jeg trodde for så vidt ikke mine egne ører.
    Og hva gjelder stortingsrepresentantene fra alle parti med noen få unntak, er jo spørsmålet om de er betalt av amerikanerne?
    Eller slutter de å tenke når de kommer inn på Stortinget imponert over hva de får være med på? Stort sett er det to stykker som opptrer redelig ellers ikke og det å kriminalisere politisk arbeid er helt i orden.
    Og så skal vi visst spille med de store gutta ellers blir vi rammet av sanksjoner hvis Norge sier noe annet enn USA. Sanksjoner ser jo ut til å utøses i løpet av kort tid av de som ikke får det som de vil. Samtidig som de ser ut til å ha alt av media i sin hule hånd. Pr dags dato er det å høre Steinfeldt fra Moskva bare ekkelt.

    Intr å lese i KK hva sikkerhetsrådet i USA driver med og hvem som sitter der. Papiret om at de skulle ta for seg 7 land som skulle plukkes fra hverandre samsvarer med hva som skjer i virkeligheten. Hva med noen sanksjoner mot USA og Israel? Jeg synes det hadde vært et tips.
    USA har jo som spesiale å destabilisere land som kan få til en demokratisk utvikling. Intr å høre NRK programmet om hva son skjedde i Russland med kuppet mot Gorbatsjov og innsettingen av fylliken Jeltsin.Muligheten for å få et sosialdemokrati i Russland var noe USA overhodet ikke var interessert i.
    Som regel har vi som ikke vil alt dette faenskapet rett når det beskrives i ettertid.
    Og uttalelsen fra forsvarsministeren er nok akkurat det som ligger i flykjøpet. Pussig med «forpliktelse» når man betaler blodpriser for noe.

  7. Krigsforbryteren, NATO-sjefen og militærnekteren Jens Stoltenberg er vel fornøyd nå når Libya — i likhet med bl.a. Syria, Ukraina og Irak — er en yngleplass for USA-finansierte terrorister som kan destabilisere sine respektive regioner i flere tiår fremover, og som i tillegg kan brukes som påskudd for økt militarisering av politiet her i Vesten.

  8. Da jeg spilte Monopol med unga mine da de var små, vant jeg fordi jeg var størst og sterkest. Slik lærte de at kapitalismen er råtten og korrupt. Brutalt men effektivt.

  9. Here r ett inteju med nåvœrende sttasminister Jonas Gahr Støre , mannen med ett kristen «grunnsyn»:https://www.youtube.com/watch?v=RuzD4xO6nQU
    Oh her hva Gaddafi gjorde for sitt eget folk, jeg skammer meg over å vœre norsk med en slik regjering av «landssvikere , som ikke engan kan ta til seg «lœrdom»:https://www.youtube.com/watch?v=bEWOPcdKYwM
    Her er noen fakta av Libya og Moammar Gaddafi :

    Under Gaddafi var strøm(elektrisitet ) gratis for alle borgere . Det var ingen strømregninger å betale .

    Det var ingen utlånsrenter på banklån . Bankene i Libya var eid av staten og låntakerne fikk rentefrie lån.

    Alle nygifte par i Libya fikk ett tilskudd på 300000 kroner av staten for å etablere sitt nye hjem.

    A ha sitt eget hjem ble regnet som en menneskerettighet .

    All utdannelse og medisinsk behandling i Libya var gratis. Før Gaddafis tid kunne bare 25% av befolkningen lese og skrive . Gaddafi brakte tallet opp i 83 % før han ble skutt.

    Hvis en borger i Libya ønsket å begynne med jordbruk , fikk vedkommende gratis jord og gratis bygninger , utstyr , frø og alt som var nødvendig for å drive en gård

    Hvis en borger i Libya ikke kunne få medisinsk behandling i sitt hjemland , fikk de tilskudd av staten til å reise utenlands og få den behandling de trengte . De fikk sågar over 12000 kroner i måneden for husrom og bil .

    En borger i Libya fikk 50% avslag i prisen som tilskudd når vedkommende kjøpte ny bil .

    Bensinprisene i Libya under Gaddafi lå under 84 )re pr. Liter .

    Libya hadde ingen utenlandsgjeld , men landets reserve på 900 milliarder kroner er nå sperret ( stjålet ) over hele verden.

    Hvis en nyutdannet libyer ikke fikk arbeide etter utdannelsen , betalte den libyiske stat ett tilskudd tilsvarende årslønnen i forhold til utdannelsen , inntil vedkommende fikk seg arbeid.

    En viss prosentdel av Libyas oljeinntekter ble automatisk overført til borgernes bankkonti .

    En kvinne i Libya , som satte barn til verden , fikk ett tilskudd av 30000 kroner av staten .

    25 % av libyerne har universitetsutdannelse .

    Oberts Gaddafi sørget for å gjennomføre en av verdens største vanningsprosjekter ( den store menneskeskapte elv) for å skaffe ferskvann over hele den libyiske ørken .

    Dette visste du ikke om Gaddafi og Libya , fordi de vinklede mediene holdt det hemmelig for deg , mens de samtidig demoniserte Gaddafi for å få han fjernet og erstattet med en underdanig lakei for den nye «verdensorden»:https://www.facebook.com/notes/may-harriet-seppola/dette-visste-du-ikke-om-libya-fordi-media-ikke-forteller-deg-det/10150647646309826
    Takk for at du deler dine kunnskaper med oss andre og takk til de flotte kommentarene på denne siden.

    • Takk for kommentarer. Jeg er alltid svært glad for gode innspill og for at lesere deler mitt stoff med andre. Vi må hjelpe hverandre å kjempe mot main-stream media og deres manipulerte verdensbilde.

      • Ja. Kunnskap og informasjon må til, på saklig og redelig måte.

        Tusen takk til Pål Steigan for hans engasjement og en meget informativ og viktig nettside. Keep up the good work.

        Vil bare i denne tråden minne om at vår nåværende forsvarsminister, Ine Marie Eriksen Søreide, i forkant av Libya-bombingen kom med kommentarer til Gaddafis tale til FN’s generalforsamling i New York. Eriksen Søreide hadde nemlig selv vært tilstedet under talen, og kunne rapportere at det var en lang, lang tale som utelukkende besto av gal manns ralling og sverting av FN.

        Men her beviser Søreide bare at hun enten 1) er en kynisk løgner med sin egen agenda, 2) er historieløs og mangler grunnleggende kunnskaper om verden, eller 3) egentlig ikke fulgte med på Gaddafis tale, og senere bare gjentar hva hun har hørt fra andre. Eller eventuelt en kombinasjon av alle disse overstående forhold. For selv om den talen som det reffereres riktignok var nokså uortodoks i en form, og gikk langt utover den fastsatte taletiden, så er det en kvalmende grov forvrenging av virkelige forhold som har blitt rapportert i vestlige medier og av vestlige politiske aktører.

        «Gaddafi rev i stykker FN-charteret», roper man høyt, men unlater å påpeke at hva Gaddafi faktisk sa, var noe sånt som at:

        «Så lenge et eneste land kan nedlegge veto mot det 192 andre land vedtar i denne forsamlingen, er det ikke noe demokrati i denne sal, og man kunne like gjerne bare revet dette charteret i stykker».

        Så rev han en liten flenge i det for å demonstrere, men stanset og viste med kroppsspråket sitt at nei, det skal jeg ikke gjøre. Så kastet han det fra seg.

        Ellers sa han noe slikt som (parafraserer): «Dere som sitter her er bare til pynt. Dere har jo faktisk ikke mer gjennomslag enn de som taler fra såpekasser i Central Park! Og det er på grunn av at noen få land sitter med vetorett i sikkerhetsrådet. Men hvilke? De gamle stormaktene som var alliert mot Hitler – pluss Kina som senere ble tildelt sitt sete, og således er det eneste landet som ikke har gitt seg selv veto-retten. Men er ikke tiden inne for å reformere sikkerhetsrådet? Verden er ikke den samme som for 50-60 år siden. Hvorfor lar man ikke nasjoner fra Afrika, Latin-Amerika og resten av Asia også få veto-muligheter? Kunne man ikke la sikkerhetsrådets faste seter gå til hver regionale verdensdel også kunne vetoretten gå på omgang mellom ulike land innen hver verdensdel, så man ikke risikerer at noen få land får dure i vei som de vil gjennom ti-år? Sikkerhetsrådet ble dannet for å sørge for sikkerhet i verden – for at det ikke skulle bryte ut flere kriger. Men etter andre verdenskrig har de fleste store krigene blitt startet av et eller flere av de landene som har vetomakt – altså Storbritannia, Frankrike, USA, Russland og Kina.»

        Så ba han om at FN’s generalforsamling skulle gå inn for å sette opp granskingskommisjoner for å granske de faktiske årsakene til en rekke kriger siden 2. verdenskrig, og en rekke politiske attentat, som drapet på Kongos folkevalgte president Patrice Lumumba i 1961 og flystyrten til Dag Hammarskjöld samme år. At Gaddafi senere ble drept etter et scenario som på mange måter minner mye om det som skjedde i Kongo – nemlig at det brøt ut opprør og løsrivelse i de områdene av landet der vestlige selskap hadde stor tilstedeværelse mens de utnyttet nasjonens ressurser – men at FN denne gangen selv ble en aktiv krigførende part med NATO som sverd, er kanskje et tegn på at Ban Ki-moon kan føle seg trygg når han er ute og flyr.

        Når det er sagt, skal man selvsagt verken svartemale eller forherlige Gaddafi. Sannheten er som oftest sammensatt – selv om han selv hevdet noe slikt som at «en mann som meg er enten elsket eller hatet. Aldri noe midt i mellom». Men i korte trekk så var jo Gaddafis blodløse kupp i 1969 noe som ble hyllet av vestens radikale ungdommer og intellektuelle. Han var en kjekk ung mann som preket om universal fred, brorskap og kjærlighet, og forfektet en politisk filosofi som han mente var en kombinasjon av sosialisme og islam, tilpasset de nasjonale rammene av Libya – men med en kjerne som naturlig ville føre alle nasjoner og folkeslag til å velge «den tredje vei» – folkestyret – i stedet for den autoritære statssosialismen i øst eller det elitistiske, kapitalistiske demokratiet i vest. Gjennom sine bind av «Den grønne bok» skisserer Gaddafi et politisk system som har mange fellestrekk med anarkismen.

        Hvert lokalsamfunn har sitt eget «parlament», der samtlige innbyggere har tale og forslagsrett. Ved starten av hvert møte i den lokale kongressen velges det et sekretæriat som administrerer møtets gang og fører referat, og det settes opp et program for hvilke saker som skal tas videre på regionalt nivå (fylkesting), hvorpå representanter fra den lokale forsamlingen blir utpekt til å føre disse sakene videre på regionalt nivå. På det regionale nivået er det samme prossedyre, og man velger der inn representanter til den nasjonale kongressen – der alle statens lover og vedtak blir behandlet, og regjeringen og div. ad hoc kommiteer/utvalg/departement blir opprettet og utnevnt til å utføre spesifikke oppgaver i samfunnet etter behov. Dessuten var de ulike beduin-stammene representert gjennom et stammeråd. Av denne årsak fantes det derfor ingen politiske partier i Libya, men i teorien kan man jo argumentere for at systemet til Gaddafi under gitte omstendigheter er mer demokratisk og inkluderende enn vårt eget partipolitiske system med representativt demokrati og parlamentarisme. Det bør her legges til at «Den grønne bok» agumenterer sterkt for både ytringsfrihet, utdanningsrett og en rekke reformer som både ville gi kvinnen de samme rettigetene som mannen, men som også ga kvinnen en rekke særrettigheter knyttet til svangerskap (som statsfinansiert svangerskaps- og mammaspermisjon – inkludert en lengre tids sykemelding og oppfølging av de kvinner som eventuelt skulle være så uheldige å miste barnet under eller like etter svangerskapet).

        På den økonomiske siden valgte også Gaddafi å gå en annen vei enn vesten og resten, og innførte blant annet et system som fungerer slik at enhver bedrift – både offentlig og privat – inkluderer sine arbeidere på eiersiden, slik at man ikke får arbeidsgivere og arbeidstakere, men «partnere». Altså: om jeg har en kiosk på hjørnet og trenger noen til å jobbe deltid for meg, så blir den jeg ansetter deleier i kiosken – og mengden arbeid den enkelte legger ned i å generere utbytte vil således tilsvare eierandelen. Så dersom jeg og min «partner» bruker like mye tid i butikken, men jeg dessuten gjør alt det administrative, skal jeg følgelig ha mer enn 50% av utbyttet. Men gjør han mer enn meg, mens jeg ligger på ræva hjemme – ja, da skal han ha det meste av hva som kommer inn. Og om jeg eventuelt skulle ha satt i gang en eller annen form for aktivitet som sysselsetter et veldig stort antall mennesker – og sørger for nødvendig produksjon og verdiskapning nasjonalt – vil bedriften etterhvert overtas av fellesskapet og og ta del i en større nasjonal økonomisk styringsramme.Føleglig etter dette prinsippet, er det derfor – som en her tidligere har nevnt – slik at alle landets innbyggere med jevne mellomrom får utbetalt sin del av overskuddet av nasjonens BNP – men størrelsen varrierer fra år til år, ettersom hvor stort overskuddet var og hvor mye av det som skal gå til invisteringer i inn- og utland. (Jamf. Wikileaks rapport om at nasjonalkongressen hadde stemt ned Gaddafis forslag om å gi mesteparten av årets overskudd tilbake til folket, og heller støttet regjeringens forslag om å plassere dem i utlandet).

        Men utover 70-tallet ble Gaddafi stemplet som «kommunist» fordi han nektet å oppgi forbindelser med Sovjet, og førte en agressiv anti-imperialistisk retorikk. Senere ble han hevdet «å ha finansiert terror», fordi han blant annet støttet folk som senere fredsprisvinnere som Arafat og Mandela – og på tross av at amerikanske toppaktører har hevdet at Libya var en av deres beste samarbeidspartnere i «krigen mot terror» og al Qaida, er han jaggu også satt i forbindelse med islamistisk begrunnet terrorisme av enkelte kommentatorer. Han var «den gale hunden i midtøsten», i følge Reagan, og vestlige medier har sørget for aldri å melde om noe annet om Gaddafi enn klovnerier og usakligheter, for å underbygge våre etnosentiske forestillinger om pompøse og sinnsyke diktatorer med vulgær smak og et grandiost selvbilde. Tidvis er han blitt sammenlignet med Saddam, og tidvis med Islamistiske fundamentalister. Men faktum er vel heller det at Libya ble en uforutsigbar aktør på den politiske verdensscenen – en aktør med både mot og handlekraft til å gå mot strømmen og lage kaos i manesjen.

        Gjennom flere år har nemlig vestlige etterretningsorganisasjoner og private interesser forsøkt å undergrave Gaddafi på en rekke vis. Blant annet har det vært flere tilfeller av attentatforsøk og forsøk på å bygge opp væpnede opposisjonsgrupper i landet. Dette gjorde selvsagt at Gaddafi med god grunn ble paranoid, og derfor strammet grepet mer og mer med de midlene han kunne bruke; nemlig splitt og hersk. Gjennom å holde seg inne med en liten klikk av folk han stolte 100% på, isolerte han ser mer fra omverdnen enn før og han vendte seg mot det Afrikanske kontinentet for å bygge Afrikansk sammhold fremfor arabisk brorskap, samtidig som han i eget land hadde et nettverk av spioner og etterretningsfolk, samt full tillit hos hæren. Dette ga ham kanskje mer internasjonal støtte og hyllest, men det skapte også mye missnøye blant hans egne som dermed ble desto mer åpne for vestlig påvirkning. Likevel skal det i følge wikileaks dokumenter fra kommunikasjonen mellom amerikansk UD og ambasaden i Libya sies at den største misnøyen blant landets unge befolkning var at de hadde alt for høy utdannelse i forhold til jobbmarkedet innad i landet, og derfor måtte beregne seg på å flytte utenlands for å få relevant arbeidserfaring.

        I dag «vet» jo alle at Gaddafi var en sinnsyk diktator som voldtok småbarn og amazonekrigere dagen lang, bortsett fra når han lot seg operere, lot seg ruse på heroin, eller forsøkte seg som Michael Jackson-imitator. Han er selvsagt hjernen bak bombingen av Lockerbie (selv om mye tyder på at det var utført av en palestinsk terroristgruppe etter oppdrag fra Iran, som motsvar til en amerikansk nedskytning av et iransk rutefly noen år tidligere (med flere passasjerer enn Lockerbie-flighten, dog langt mer underkommunisert). Alle «vet» at han finansierte terroristen Carlos. Dessuten får avisene seg til å hevde så hårreisende ting som at han også var ansvarlig for borgerkrigen i Liberia, på grunn av hans støtte til Charles Taylor. Gaddafi visste veldig godt at det som blir servert massene rundt om i verden ofte bare er velregisserte skuespill. Derfor tok han tak i den rollen som mediene og politiske motstandere ga ham, og brukte den for å gjennomføre pragmatisk politikk. Han ble den «gale hunden» som kjøpte seg vei inn i felleskapet ved å betale for andres synder for så få til dialog og samarbeid, men endte i den prossessen opp med å invitere fienden helt opp til husveggen. Gaddafi var slettes ingen engel, men han var heller ikke den djevelen som så mange vil ha ham til å være. Men vi sover vel bedre dersom vi alle innbilder oss at våre skattebetalte bomber og granater jaget Fanden på dør og skapte et blomstrende demokratisk paradis der nede. Og venter vi lenge nok, kan vi sikker legge all skylda på IS en gang i fremtiden.

        Riktig god helg

    • SVs grunnplan var sterkt splittet, det er helt riktig. Men samtlige SVere i Storting og regjering støttet krigen.

  10. […] Den norske deltakelsen, svært aktive deltakelsen, i Libya-krigen var først og fremst Jens Stoltenbergs verk (og han er da også blitt belønnet for dette ved å bli generalsekretær i NATO), men både Kristin Halvorsen (SV) og Liv Signe Navarsete (SP) støttet ham fullt og helt og samtlige stortingsrepresentanter fra samtlige partier støttet krigsvedtaket i etterkant. […]

  11. Jeg trodde Langeland stemte imot?
    «Da SVs statssekretær i Utenriksdepartementet, Ingrid Fiskaa, på landsstyremøtet i begynnelsen av mai stilte seg kritisk til videre krigføring i Libya, ble hun møtt med kraftige angrep fra Høyre og Fremskrittspartiet. Langeland mener at hun fortjener en pris for åpenhet og politisk mot.

    – Det tjener SV og Fiskaa til ære at vi tar denne debatten i åpenhet. Da Høyre hadde landsmøte samtidig med vårt landsstyremøte, var ikke norsk deltakelse i krigen tema i det hele tatt. Der i gården er de mer opptatt av å skåle for kongen, sier han.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.