Frykter ny økonomisk katastrofe

2

Frykter ny økonomisk katastrofe

Det er grenser for hva verdens sentralbanker kan gjøre for å få fart på økonomien, advarer Nordeas sjeføkonom Helge J. Pedersen, som sier det hele kan ende i katastrofe.

 – Usikkerheten er faktisk dobbeltsidig. For problemet med den nåværende ekstremt ekspansive politikken er nemlig at det risikerer å gå galt uansett om sentralbankene fortsetter på nåværende kurs eller begynner en innstrammingskurs, sier Pedersen.
KampanjeStøtt oss
DEL
Forrige artikkelKorrupsjonen i Yara
Neste artikkelFinansdiktaturet
Pål Steigan
Jeg er Pål Steigan, sjefredaktør for steigan.no.

2 KOMMENTARER

  1. Det kan vel hende at «vi» faktisk setter kurs etter misvisende kompass: BNP (bruttonasjonalprodukt) blir nesten overalt brukt som nasjonalt mål på velferd og vellykkethet, og det siver nok også ned på individ-nivå. Men BNP måler først og fremst økonomisk aktivitet, ikkje hva som kommer ut av aktiviteten. Dessuten er det mange viktige verdier som ikkje inngår i BNP-berekningene. Ved å maksimere BNP kan en altså styre rett utenfor stupet. Sentralbanker og regjeringer styrer i stor grad etter BNP.

    Et historisk eksempel er Tyskland på1930-tallet: Nazistene satte da i gang lånefinansiert produksjon av panservogner og bombefly. Dette skapte etterspørsel etter kull, stål, olje, maskiner og utstyr. Folk flest fekk det bedre og var da villige til å aksepterte aukende ensretting og undertrykking. Mot slutten av 30-tallet var Tyskland en BNP-suksess, men utenlandslånene enorme og importen langt større enn eksporten (den internasjonale våpen-etterspørselen var ikkje så stor) . Miltært angrep på kreditorene var nok da den enkleste løysingen.

    En artikkel som stiller viktige spørsmål ved BNP:
    http://www.nature.com/news/development-time-to-leave-gdp-behind-1.14499

  2. Artikkelen som Harald Asheim linker til, inneholder en interessant figur som viser utviklinga av BNP og GPI (Genuine Progress Indicator, en indator for velferd) pr innbygger i USA. Fram til ca 1970 vokste begge omtrent parallelt, men da skilte de lag. BNP fortsatte å vokse, mens GPI begynte å avta langsomt. Hva skjedde i 70-åra i USA?

    Det var slutt på oppgangen etter 2. verdenskrig. Utnyttingsgraden for industrien sank kraftig. Medianinntekten til familier som til da hadde holdt følge med veksten i produktivitet, stagnerte, mens produktiviteten fortsatte å øke. Hvor skulle kapitalen investere når kjøpekraften stagnerte? Andelen av BNP som går til FIRE (finance, insurance, real estate) begynte å øke kraftig fra ca 32-33% til 60% omkring 2000. Dereguleringa av finanskapitalen begynte, og graden av ulikhet begynte å vokse kraftig. Bretton-Woods-avtalen brøt sammen, og den voldsomme gjeldsveksten begynte. Fra 80-åra begynte også USAs handelsunderskudd mot Kina å vokse kraftig. Siden da har USAs økonomi vært tufta på en galopperende gjeld (mange tusen milliarder dollars, både innenlands og mot utlandet, særlig Kina) som USA aldri vil være i stand til å betale.

    Reagan var president i 1981–1989, med Milton Friedman som rådgiver. Markedsliberalismen fikk gjennomslag. Jeg regner med (uten å kunne dokumentere det) at finanskapitalen brukte milliarder på å bekjempe idéene fra 1968 og fremme økonomisk liberalisme og individualisme. Disse årene var perioden da finanskapitalens herredømme virkelig tok av, med katastrofale virkninger som vi langt ifra har sett slutten på.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.