oss 100 kroner!Valgresultatet betyr at det rødgrønne prosjektet er dødt. Arbeiderpartiet vil søke seg mot sentrum der hjertet deres ligger. SV, som har svelget kameler i karavanevis for å være inne i varmen, blir nå nødt til å legge seg til venstre for å overleve. Miljøpartiet har vunnet fram på en kritikk som i sin konsekvens bryter med kapitalismen, og det er ikke klart hvilken vei de vil gå.
Overklassen forlanger utbytte av den blå valgseieren
Rikfolka som har betalt Høyres og FRPs valgkamp forventer nå å få valuta for pengene. NHO vil ha «oppmykning av arbeidsmiljøloven» – les: mulighet for å tyne arbeidsfolk hardere på arbeidstid og arbeidsvilkår. De krever at arveavgiften og formuesskatten avvikles. Altså: mer til de rike, mindre til det offentlige.
Og de kommer til å få det de krever – for det meste, litt avhengig av hva slags regjering vi får. Men ingen innbiller seg vel at KRF og Venstre vil være noe vern om velferdsstaten? Venstre er jo mer liberalistisk enn FRP og KRF trenger bare litt penger til kristne privatskoler, kristne organisasjoner og litt u-hjelp, så svelger de det meste.
Like sikkert som at det går mot jul, like sikkert er det at det vil komme angrep på arbeidsfolk på område etter område.
Fagbevegelsen må skjerpe kampen
Venstresida i fagbevegelsen står allerede ganske sterkt. Det ser vi i kampen mot EØS, der opposisjonen har vært på offensiven en god stund. Samtidig vil ikke LO føle samme lojalitet til en blå regjering som til en regjering under ledelse av AP.
Et større taktisk rom til venstre
Det at SV har sittet i regjering har vært ei ulykke for fredsbevegelsen og miljøbevegelsen. SV har sittet som gissel og garantist for Stoltenberg-regjeringas krigspolitikk og oljebonanza. I 2003 var det massemønstringer uten sidestykke mot norsk deltakelse i Irak-krigen. Og Norge ble ikke med. I 2011 var det bare små protester mot Libya-krigen. Forskjellen var at i 2011 hadde vi rødgrønn regjering, mens vi i 2003 hadde Bondevik II.
Nå blir det et større taktisk rom til venstre for Arbeiderpartiet. I prinsippet burde Rødt og SV kunne samarbeide om en god del saker. Venstreopposisjonen i fagbevegelsen vil kunne styrke seg. Og kampen mot miljøødeleggelsene og de kommende miljøkrisene kan styrkes. Personlig mener jeg at Miljøpartiet bør finne sin plass i kampen mot kapitalismen, for i motsatt fall forsvinner hele fundamentet for kritikken deres av dagens samfunn. Men dette får de nå finne ut av sjøl.
Uansett bør Rødt ta valgresultatet til etterretning og sørge for å bli kjent som Miljøpartiet Rødt. Det krever at partiet blir skarpere i kantene og klargjør at kampen mot miljøødeleggelsene er en sentral del av kampen for å avskaffe kapitalismen.
De som liker å drive politikk burde på tross av all elendigheten glede seg over at SVs rødgrønne fangenskap er slutt og at det har oppstått muligheter for ulike former for enhet til venstre for Arbeiderpartiet.
I dette enhetsarbeidet er det viktig å ha klart for seg at krisa i kapitalismen bare vil bli djupere og ramme hardere – og at Arbeiderpartiet er et systemlojalt parti, eller snarere det viktigste systempartiet i Norge. Et eventuelt enhetsfrontarbeid må derfor klart rette seg mot kapitalismen og mot sosialdemokratiet.
