De virkelig ekstreme

0
Et oligarki av finanskapitalister mener at de har rett til å forme framtida på kloden.

I august 2011 ga jeg ut boka Sammenbruddet. Jeg har holdt på med denne bloggen siden da. På denne tida har jeg skrevet 190 blogger som stort sett har handlet om den økonomiske krisa, de økologiske krisene og rivaliseringa mellom Kina og USA. Og jeg har hatt fra noen hundre opp mot to tusen lesere.

Men så eksploderte det

6. januar skrev jeg bloggen Kultur, innvandring og klasse, og da eksploderte det. I løpet av de siste fire dagene har jeg hatt flere lesere enn på hele desember 2012, enda det var en rekordmåned. VG bestemte seg for å lansere et frontalangrep på meg over to sider, og plutselig var jeg i Dagsnytt18. Og plutselig begynte folk jeg ikke kjenner å sende artiklene mine til folk jeg ikke kjenner, og totalt ukjente mennesker begynte å ringe og maile. Jeg har aldri opplevd en så positiv respons i hele mitt liv. (Takker og bukker.)

Folk skriver til meg og sier: endelig var det noen som satte innvandringa i sammenheng med klasse og den globaliserte kapitalismen.

Det er noe interessant med dette. Det viser kraften i de nye mediene på en eksemplarisk måte. Jeg slipper stort sett ikke til i norsk presse. Sender jeg en kronikk eller kommentar, vil den bli stort sett bli refusert. Boka mi ble stort sett tiet ihjel i Norge, mens den svenske utgaven derimot fikk hederlig omtale i en rekke svenske aviser, inklusive Dagens nyheter. Sjøl i Klassekampen er det lettere for høyrepopulisten Jon Hustad å få en kronikk på trykk enn det er for meg.

Før internett og de sosiale mediene var det mulig for avisredaktørene og kringkastinga å tie i hjel en debattant som meg. Nå er det ikke fullt så lett lenger. Nå er det (riktignok høyst unntaksvis) mulig for en enkeltperson å sette dagsorden nå og da. Det krever riktignok tålmodighet og mye hardt arbeid. Et mye bedre eksempel er det som har skjedd med populisten Beppe Grillo i Italia. Han gjorde det samme, med mye større suksess, og plutselig utfordrer hans bevegelse Cinque Stelle de etablerte partiene. Undertrykte over hele verden, som opplever at de aldri slipper igjennom i monopolmediene, har noe å lære av dette.

Hva skriver jeg om?

Jeg har jobbet med de økologiske krisene i over 30 år. I 1990 ga jeg ut boka Veiskille, som handlet om dette. Så har jeg tatt opp tråden igjen på 2000-tallet og oppdaget til min forskrekkelse at det sto langt dårligere til med jordas helsetilstand enn sjøl jeg hadde trodd det ville gjøre bare ti-femten år tidligere. Du finner massevis av artikler om dette på denne bloggen, for eksempel artikkelen Vær rasende, menneske!

Mens jeg holdt på med dette, eksploderte finanskrisa, og jeg begynte å grave i tilstanden i verdensøkonomien. Etter Lehman Brothers-konkursen i 2008 skrev jeg en artikkel der jeg påsto at vi antakelig sto overfor den største krisa i kapitalismen siden 1930-tallet. Den ble ikke tatt alvorlig av noen den gangen. Klassekampens morospalte På teppet skrev at «Steigan trodde jo at det ville bli verdenskrig også».

Som kjent for de fleste har jeg interessert meg litt for Kina opp gjennom tidene, og i 1998 ga jeg ut et hefte sammen med Peter M. Johansen der vi påviste at Kina innen 2020 antakelig ville være i stand til å utfordre USA økonomisk. Kina 1999 – quo vadis?

Det nye jeg gjorde med boka Sammenbruddet var at jeg så på alle diss tre temaene samtidig, altså de økologiske krisene, den økonomiske krisa og stormaktsrivaliseringa. Og da oppstår det et bilde som er langt mer dramatisk enn dersom man bare ser på disse sakene hver for seg.

I bloggen Regnestykket går ikke opp forklarer jeg dette på denne måten:

Men sett at Kinas innbyggere skulle begynne å bruke like mye ressurser hver seg som det man gjør i USA. Dersom Kina skulle klare å opprettholde en vekst på 8% i året, vil den situasjonen inntreffe i 2035.

I så fall ville Kina for eksempel bruker 80% av det som i dag forbrukes av papir i hele verden. Farvel til verdens skoger.

Hvis Kinas kornforbruk per hode skulle nå amerikansk nivå i 2035, ville landet trenge 1,5 milliarder tonn korn, eller 70% av dagens kornproduksjon i verden.

Hvis 3 av 4 kinesere skulle ha hver sin bil, slik man har i USA, ville landet trenge 1,1 milliarder biler, eller 10% flere biler enn det finnes i hele verden i dag.

Et USA-liknende Kina i 2035 ville trenge 85 millioner fat olje om dagen. Verden produserer i dag ca. 86 millioner fat olje, og vil kanskje aldri klare å produsere mer enn det. Det var verdens oljeressurser.

Maktforholda i verden

Occupy-bevegelsen ble med god grunn berømt da den satte søkelyset på de 1% som styrer økonomien i USA og verden og som raker til seg det meste av overskuddet. Jeg har jobbet videre med dette, og er kommet til at vi ikke snakker om 1%, men 0,1% eller enda færre.

I bloggen De mektigste av de mektige skriver jeg om dette:

Forskere ved ETH Zürich i Sveits gjennomførte en svær datamaskinanalyse av bedriftsinformasjoner for hele verden i finansdatabasen Orbis. De analyserte eierskap og krysseierskap mellom transnasjonale selskaper og kom fram til at i 2007 var det 147 selskaper som kontrollerte 40 prosent av kapitalen i samtlige selskaper i basen.

I bloggen Monsterblekkspruten viser jeg hvordan den store finansbanken Goldman Sachs har fått plassert sine folk i de absolutte topposisjonene i sju europeiske land pluss den europeiske sentralbanken. Det disse folkene gjør er å tømme statsbudsjettene over i bankenes hvelv.

Problemet med norsk presse

Anders Giæver i VG beskyldte meg for å konstruere konspirasjonsteorier. Det er helt på feil jorde. Hadde han og øvrig norsk presse fulgt med i europeisk og internasjonal økonomi, så hadde de visst dette. Og ikke bare det, hvis de hadde vært journalister av en viss kvalitet, så hadde de begynt å grave i dette sjøl. De faktaene jeg bygger på er kjent fra Financial Times, The Independent, Der Spiegel og en drøss med andre internasjonale aviser og tidsskrifter. Men det finnes knapt ei norsk avis som har kompetanse på økonomi og økologi. (Dagens næringsliv er et hederlig unntak på økonomi og Aftenposten et hederlig unntak på økologi, ellers er det veldig smått stell.) Jeg er jo tross alt bare en halvstudert røver, en jack of all trades, but master of none. Verden går til helvete big time, og norsk presse skriver om det neste realityshowet på Titanic.

Giæver prøvde å framstille meg som ekstremist.

Til det vil jeg si: jeg er ikke ekstrem. Jeg er moderat. Jeg ønsker bare å avskaffe kapitalismen på en så fredelig måte som mulig og skape et fellesskapssamfunn der målet er det gode liv.

Det som er virkelig ekstremt i dag er å gå inn for å opprettholde kapitalismen, et system som i rekordtempo ødelegger planeten og våre barns og barnebarns framtid. De virkelige ekstremistene er de som gjør alt de kan for at de 0,1% skal få fortsette plyndre oss alle og ødelegge den jorda vi lever av.

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.