Rødgrønn krigsaktivisme

17

Da NATO bestemte seg for å utplassere Patriot-raketter på grensa til Syria uttalte forsvarminister Espen Barth Eide: – Vi er svært positive til det. 9. desember 2012 uttalte samme Eide at Norge nå anser den syriske opposisjonsgruppa Nasjonalkoalisjonen som den legitime representanten for det syriske folket.

Ei ny, krigsaktivistisk linje fra Norge

Den rødgrønne regjeringa har med dette videreført det den begynte med i Libya. Tidligere har Norge vært svært forbeholden mot å involvere seg i borgerkriger. Anerkjennelse av nye regimer har først kommet etter at de har kunnet dokumentere at de faktisk kontrollerte sitt eget område. Som oftest har tonen fra norsk UD (mer eller mindre vellykket, riktignok) vært: Dialog med begge parter.

Linjeskiftet kom med Libya. Da hadde Stoltenberg og Støre sånt hastverk med å gå til krig at de ikke tok seg bryet med å følge grunnloven, men sikret seg en slags fullmakt via mobiltelefon og sms. Da løy de overfor det norske folk om at det var en akutt fare for at Ghaddafi ville drive terrorbombing mot sivile. Derfor satte Norge og NATO i gang sin egen terrorbombing som førte til totalrasering av byen Sirte og førte morderbander til makta.

Krigen i Libya var til en stor del finansiert av gulfstatene, særlig Qatar og Saudi-Arabia, og det er de samme kreftene nå som finansierer og væpner mye av den syriske opposisjonen.

Det at Norge, uka før utdelinga av Nobels fredspris, går ut med entusiastisk støtte til krigsforberedelser, viser både hykleriet, men også hvor farlig den nye krigsaktivismen til de rødgrønne er.

Hvordan er det mulig for det tidligere fredspartiet SV å leve med dette? Er det så godt å være inne i varmen? Er det så fint å ha noen ministre og statssekretærer, at det med krig ikke er så farlig lenger?

Ei farlig linje

Gulfstatene og Israel har lenge ønsket regimeskifte i Syria. Israel har sett dette som en mulighet til å utløse et USA-støttet angrep på Iran. Gulfstatene ser muligheten for å få inn et fundamentalistisk sunnimuslimsk regime, også som et ledd i en omringing av Iran.

USA har vært svært avventende. Sporene fra krigene i Irak og Afghanistan skremmer, og de fortsetter å koste milliarder av dollar og mange soldatliv. Men USA og NATO hadde forberedt en FN-resolusjon som ville ha gitt dem frie hender til et angrep på Syria. Dette ble blokkert av Russland og Kina. Både gulfstatene og vestmaktene er inne i Syria med agenter og rådgivere allerede, og opposisjonen prøver å skape en situasjon der NATO vil «føle seg forpliktet til» å gå inn militært.

En NATO-krig mot Syria ville være et nokså direkte slag mot Russland, som både har sin eneste base for Middelhavsflåten der, og som også ser Assad-regimet som en viktig partner i regionen. En slik krig vil også true Irans interesser. Israel håper tydeligvis at Iran skal føle seg provosert til å intervenere, slik at de endelig skal få sin bombekrig mot Iran.

Iran er et høyt industrialisert land med rundt 80 millioner mennesker. Det har en stor krigsmaskin, en stor olje- og gassproduksjon og er det strategisk viktigste landet i området. Hvis NATO provoserer fram en krig der Iran blir involvert, så har vi en storkrig, som det ikke er noen gitt å si utfallet av.

De rødgrønne driver derfor et høyt og farlig spill

Dette krigsspillet er det den rødgrønne regjeringa leker med.

Gjennom entusiastisk støtte til krigsforberedelser, aktiv støtte til den ene parten i en borgerkrig og en generell kåthet til å være med på alt USA måtte ønske av krigseventyr rundt omkring i verden, er de rødgrønne i ferd med å sette Norge i en svært farlig situasjon.

Vi kan når som helst bli part i en storkrig i Midt-Østen. Ønsker vi det?

KampanjeStøtt oss

17 KOMMENTARER

  1. Det er egentlig ufattelig det som skjer. Sjøl om utviklinga fra «fredselskende» nasjon til aktiv krigsdeltaker har skjedd hurtig, kan man si at den har kommet som en logisk følge av den utvklinga som kom som følge av det som skjedde i tidligere Jugoslavia på 90-tallet og videre 9/11, Afganistan og Irak. Må innrømme at jeg sjøl var en av dem hadde glemt min poltiske barnelærdom og naivt nok blei narra på 90-tallet til å tru at det var snakk om «humanitære og fredskapende misjoner». Men ved å begynne å sette meg inn det som skjedde der, fikk jeg i hvert fall min andre politiske oppvåkning.

  2. Hvor kommer denne iveren etter å erstatte sekulære diktatorer med sunni muslimske diktaturer? Kan man mistenke saudi arabisk inflytelse i kulissene?

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.