Who’s next?

0

Rentene på italienske statsobligasjoner passerte 7,25% 9.11.2011. Når gjelda utgjør 120% av BNP og Italia knapt har økonomisk vekst, så betyr det at landet er ute av stand til å mestre gjelda si. Men som det er sagt mange ganger: skylder du en million, har du et problem, skylder du 100 millioner, har banken et problem.

Hvem er det Italia skylder penger til?

Når Italia ikke klarer å betale, hvem er så den neste som får problemer? Denne grafen fra Reuters forklarer dette uten flere ord:

Det er Frankrike som sitter dypest i gjørma når Italia ryker
Det er Frankrike som sitter dypest i gjørma når Italia ryker

Italias samlede gjeld til Frankrike er litt større enn det norske oljefondet!

Hvis Italia er insolvent, hva skal man da si om Frankrike? Dette forklarer også hvorfor Sarkozy er så desperat. Han offentliggjorde nylig en plan om å kutte 65 milliarder € i løpet av fem år. Det er den råeste nedskjæringsplanen i landet siden annen verdenskrig. Dette er trettitallet om igjen. Land som er i økonomisk nedgang kutter i offentlige utgifter, og havner dermed i en dødsspiral.

EUs kriseplan uten verdi

Jeg har tidligere pekt på at EUs såkalte kriseplan om å blåse opp krisefondet sitt (EFSF) fra 400 milliarder € til 1000 milliarder € er totalt verdiløs. Dette er ikke penger. Det er løfter om å ta opp mer lån. Men det er ingen som vil låne EU penger på slike vilkår, noe både Kinas og Brasils statsministre fortalte EU i svært klare ord.

Tysklands rolle

Den tyske høyresida prøver å framstille det som om denne krisa er skapt av late grekere og umoralsk italienere, mens de nøysomme tyskerne er uskyldig ofre for det hele. Denne historiefortellinga er mildt sagt vrøvl. Tysk kapital har holdt tyske lønninger knallhardt nede. Dette har økt profitten i tysk industri og gjort det lettere for Tyskland å eksportere varer til andre land. For at Hellas eller Spania skulle kjøpe tyske varer, har så tyske banker lånt dem penger. Gjelda deres er i stor grad tatt opp for å finansiere tysk eksport. Og Tyskland eksportere ikke bare de tradisjonelle maskinene og tunge industrivarer. Faktisk har til og med matvareeksporten økt. Tysk kyllingeksport til Sør-Europa knuser disse landas hjemmeproduksjon.

Det er kjemiske produkter og næringsmidler som har vokst mest på det greske markedet

Andre ligger tynnere an enn Italia

Italia er på kanten av avgrunnen akkurat nå, og ser ut til å ta et langt skritt framover. Men ser man på den totale gjelda til de største kapitalistiske landa, slik Société Générale gjorde for noen uker tilbake, så ser man at det er mange land som sitter djupere i det.

Grafen viser all usikret gjeld, inklusive pensjoner og andre forpliktelser som landa har

Vi har ikke sett det verste ennå

Desperate EU-ledere prøver å redde korthuset sitt med det ene tiltaket etter det andre, men de har vist seg ute av stand til å stoppe raset. De har også feid valgte regjeringer og nasjonalforsamlinger til side, uten hensyn til at de sjøl ikke er valgt av noen. IMFs Christine Lagarde snakker om at denne krisa kan føre til et tapt tiår.

Det reises spørsmål ved om euroen kan holde, og sjølve EU-samarbeidet kan rakne. Det snakkes om sammenbrudd og kollaps. Og enda snakker de bare om økonomi. Det jeg har gjort i Sammenbruddet er å se den største økonomiske krisa noensinne i sammenheng med de sju økologiske krisene som verden er på vei inn i. Det er da bildet blir virkelig dramatisk.

19. november i Stockholm

Jeg er invitert til den store sosialismekonferansen i Stockholm for å snakke om boka. Socialistiskt Forum er det største arrangementet i sitt slag i Sverige og arrangeres i år for 10. gang.


Forrige artikkelIl Caimano – og hans fall
Neste artikkelKommunisme 5.0
Pål Steigan
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).