oss 100 kroner!Med fortsatt kapitalisme går verden mot katastrofer som er så alvorlige og så svære at det ikke finnes historiske paralleller. Hvis vi vil at våre barn og barnebarn skal ha ei god framtid, kan vi ikke godta dette.
Derfor er det svært presserende å diskutere alternativer. Antiglobaliseringsbevegelsen har en stund brukt parolen «En annen verden er mulig». La oss så få en diskusjon om hva dette betyr.
Kapitalismen har spilt fallitt. Kapitalakkumulasjonen er kommet til et punkt hvor den ikke kan fortsette uten å ødelegge menneskelig sivilisasjon og menneskehetens livsgrunnlag. Dette er ikke noe som ligger inne i en fjern framtid. Det skjer nå.
Det aller viktigste som må skje, er at for verden som helhet må veksten stoppe. Det må skje på en måte som er menneskelig forsvarlig. Hittil har det vært slik at når veksten stopper opp for en kortere periode, kastes millioner ut i fattigdom, arbeidsløshet og elendighet. Hvis veksten stopper opp over hele kloden under kapitalistiske vilkår, vil hundretalls millioner kastes ut i permanent nød.
Da menneskerettighetserklæringen ble skapt, kunne man ikke ane at det finnes grenser for hvor stort menneskehetens økologiske fotavtrykk kan være. Datidas verden var milevidt unna et sånt problem. Men i dag er det reelt og akutt. Og da ser vi at hvis ikke hvert enkelt menneske sikres en rimelig andel av dette fotavtrykket, blir fort resten av menneskerettighetene verdiløse. Prinsippet om økologiske menneskerettigheter er noe av det aller mest grunnleggende. Det er forutsetninga for alt annet. I lys av dette prinsippet ser vi at den rike verden fratar resten av verden deres mest grunnleggende rettigheter.
Når Norge og norsk økonomi setter et tre ganger så stort økologisk fotavtrykk per innbygger som det planeten kan tåle, stjeler Norge en tilsvarende rett fra andre mennesker. Slik stjeler også det systemet Norge er en del av, framtida til mennesker som lever i dag, og mennesker som ikke er født ennå. Og sett at den kapitalistiske veksten mot formodning skulle fortsette. Fra 2. verdenskrig til 2010 har økonomien i verden vokst med 4% i gjennomsnitt. Det betyr en dobling hvert 18. år. Sett at Norge fortsatt skal ha en vekst på 4% per år. Da ville norsk økonomi være dobbelt så stor som i dag i 2029, fire ganger så stor i 2047 osv. I 2100 ville norsk økonomi være 32 ganger så stor som i dag, forutsatt en gjennomsnittlig vekst på 4% i året. Er det virkelig noen som tror dette vil være mulig? Er det noen som tror at det vil være energi nok, olje nok, vann nok, råvarer nok til en slik vekst? Og er det fortsatt noen som tror at det vil være mulig å berge klimaet dersom en slik vekst skulle fortsette?
Nøkkelen til framtida ligger i å løse problemet med å skape et godt samfunn uten den typen vekst vi kjenner i dag, et samfunn som samtidig fordeler ressursene på en rettferdig og rimelig måte.
Det finnes ingen annen sivilisert eller humanistisk måte å forholde seg til dette på enn å innrømme at alle mennesker har krav på samme rettmessige andel av det økologiske fotavtrykket, og dernest sikre at dette blir virkelighet. Hvordan forholde seg til knappe ressurser? Det eneste akseptable er å dele noenlunde likt. Det betyr at de landa som forbruker større økologiske ressurser enn det er grunnlag for, må redusere sitt forbruk, mens de landa som får altfor lite, må få øke sitt forbruk.
Det neste vi må sørge for, er at «den gode jordbrukerens prinsipp» overføres til menneskehetens bruk av Jorda. Dette prinsippet sier enkelt og greit at du skal overlate jorda til neste generasjon i minst like bra stand som den var i da du sjøl overtok den. Jorda må ikke utpines sånn at det ikke finnes noe til dem som kommer etter. Den største forbrytelsen i dag er at det syndes så grovt mot akkurat dette.
Eller som Marx sa:
Ikke engang et helt samfunn eller en nasjon, ja ikke engang alle samfunn som eksisterer samtidig, er eiere av jorda. De er simpelthen brukerne av den, de som drar nytte av den, og de må overføre den i forbedret stand til generasjonene som kommer etterpå, som boni patres familias (gode familieoverhoder).
—-
Hvis du lurer på hvorfor jeg snakker om kommunisme 5.o, og hva det betyr, så les Sammenbruddet.
Har du lyst på å lese en annerledes og ganske artig kommunisme-visjon, prøv The Voyage From Yesteryear av James P. Hogan (1982).
