Norsk klimapolitikk og utslippsbudsjettet enda en gang

Erik Plahte

Av Erik Plahte

Norske offisielle klimadokumenter, som f.eks. de blåblås klimamelding, er fulle av uklare klimamålsettinger. Norge vil påta seg en betinget forpliktelse om minst 40 prosent utslippsreduksjon i 2030 sammenlignet med 1990. Norge vil gå i dialog med EU om å inngå en avtale om felles oppfyllelse av klimaforpliktelsen sammen med EU, med et klimamål på minst 40 prosent i 2030 sammenlignet med 1990-nivået, står det f.eks. i klimameldinga fra 2014. Hva menes helt konkret med dette, og hva innebærer det i praksis? Jeg tror det er en tilsikta uklarhet. Det er ikke tilfeldig at det ikke står om reduksjon av norske utslipp. Regjeringa vil ha mulighet til å kjøpe seg fri ved kvotekjøp og er helt uvillig til å lage konkrete planer for å nå konkrete utslippsmål.

Men hvorfor gjøre det så vanskelig? De akkumulerte utslippene, dvs samlede globale utslipp fra og med et eller annet år, bestemmer etter en enkel formel hvor mye den globale middeltemperaturen kommer til å stige i samme tidsrom. Dette er nå ‘god latin’ i klimasammenheng og allment akseptert.

Det har vært kjent i flere år at det er en tilnærma proporsjonalitet mellom de akkumulerte globale utslippene av CO2 og den tilsvarende temperaturøkinga. Sammenhengen er klart framstilt av IPCC i deres femte rapport fra november 2014.

fig1

Det innebærer at om temperaturen ikke skal stige mer enn 2 °C over førindustrielt nivå, må de akkumulerte globale utslippene ikke overstige et visst utslippsbudsjett.  Fra dette følger en del enkle konklusjoner. Alle utslipp – også de norske – bidrar til å bruke opp utslippsbudsjettet. Før eller seinere, helst før, må alle utslipp – også de norske – ned i null. Verden må rett og slett slutte å forbrenne kull, olje og gass.

Hvor stort er klimabudsjettet?

På nettet finner en mange estimater, mange tall. Naturlig nok, for det finnes mange ulike klimamodeller, og de gir ulike prediksjoner. Svaret avhenger også av hvor sikre vi vil være, og hvilket klimamål en vil sikte seg inn mot.

Et anslag mange gjengir, er at for å unngå mer enn 2 °C temperaturstigning etter førindustriell tid med 66% sannsynlighet, kan vi fra nå av ikke slippe ut mer enn 800 gigatonn CO2 (GtCO2, 1 Gt = 1000 Mt = 1000 millioner tonn). Se f.eks. rapporten Global Carbon Budget 2016 fra Global Carbon Project som CICERO er med i. Men andre forskere, f.eks. Kevin Anderson ved Tyndall Centre for Climate Change Research i England, hevder at mer enn 650 GtCO2 er uforsvarlig. Bill McKibben som driver nettsida 350.org, er enig i at 800 GtCO2 er uforsvarlig høyt.

fig2

Denne figuren fra Energi og klima viser at vi ikke har mange år å gjøre det på. Årlige globale utslipp er ca 40 MtCO2, så om dagens utslipp fortsetter i 20 år, er budsjettet brukt opp. Da vil temperaturen ha steget to grader, for alt tyder på at den vil stige proporsjonalt med de akkumulerte utslippene, som figuren foran fra IPCC viser.

Men 66% sannsynlighet er ikke særlig sikkert. Det er en sjanse på 1/3 at dette ikke stemmer, temperaturen kan øke mer – eller kanskje mindre. Dessverre får vi stadige tegn på at endringene i klimaet skjer raskere enn forskerne har trodd. Å basere seg på et klimabudsjett på 800 GtCO2 er derfor et risikabelt spill som vi aldri ville tatt sjansen på ellers. En ansvarlig klimapolitikk må basere seg på et langt mindre klimabudsjett.

Hittil har temperaturen steget ca 1.2 grader. Vi er bare litt over halvveis til togradersmålet, likevel ser vi allerede nå dramatiske konsekvenser. Økende temperatur er ikke den eneste følgen av klimagassutslippene: havis og innlandsis smelter, havnivået stiger, havet blir surere med potensielt katastrofale følger for livet i havet, arter forsvinner raskere enn noen gang før i Jordas historie, nye klimatiske forhold kan rasere grunnlaget for dagens jordbruk i store områder, store regioner kan bli så varme at de blir ubeboelige, osv.

Eksisterende planer og forpliktelser vil føre til katastrofe

Klimatoppmøtet i Paris i desember 2015 konkluderte med et mål om helst å begrense temperaturstigninga til bare 1.5 grader. Figuren over viser at det var bare politikerprat. Om dagens utslipp fortsetter i bare 4-5 år, vil 1.5 grader temperaturstigning være en kjensgjerning. Og ingen ting tyder på at noe annet vil skje. Ikke en eneste av dagens «ansvarlige» politikere er villig til eller i stand til å ta konsekvensen av dette målet.

Politikere som ikke vil ta kampen mot fossilindustrien for å redusere utslippene raskt nok, satser på at karbonfangst og lagring (CCS) være en utvei. Det er en risikabel og ytterst tvilsom løsning. Uhyre kostbart, og ingen vet om det vil være mulig i så enormt omfang som vil trenges. En lang rekke teknologiske, juridiske, sosiale og miljømessige spørsmål er ikke avklart. Om verden satser på CCS i stedet for å redusere utslippene og det ikke lykkes, vil så mye av klimabudsjettet ha blitt brukt opp i mellomtida at løpet vil være kjørt.

Riktignok har de årlige globale utslippene flata ut som denne figuren fra Global Carbon Budget 2016 viser. Det er en mager trøst. Så lenge de årlige utslippene ikke går ned, vil de akkumulerte utslippene øke like fort som før.

fig3

Ingen ting tyder på at vi vil se noen særlig reduksjon i de årlige utslippene med det første. Det kommer klart fram når en sammenlikner utslippsbudsjettet med hva de store landene faktisk har påtatt seg av utslippsreduksjoner ved sine såkalte Intended Nationally Determined Contributions (INDCs).

fig4

Denne figuren fra Global Carbon Budget 2016 viser at ut fra sine INDC kommer Kina, India, EU og USA aleine til å bruke opp hele utslippsbudsjettet før 2030. (Den svarte kurva viser et tenkt forløp av årlige utslipp som ikke overskrider togradersbudsjettet.) Det er ikke rart, for selv om all videre fossil utbygging stanses, vil eksisterende felt føre til utslipp på over 900 GtCO2, skriver Bill McKibben og viser til en rapport fra Oil Change International. Mange felt må derfor stenges ned før de er tomme, med store økonomiske tap til følge.

Hvor raskt må de årlige utslippene reduseres for å holde togradersbudsjettet på 800 GtCO2? Et enkelt regnestykke viser at hvert år må  utslippene være minst 40/800 = 0.05 = 5% lavere enn året før. Fem prosent årlig reduksjon høres ikke mye ut. Men spør Erna Solberg eller Vidar Helgesen om de kan klare det. Det må nok skarpere lut til enn å øke bensinavgiften med 15 øre. I løpet av 14 år, dvs innen 2030, må utslippene være halvert. Det holder ikke med bare 40% reduksjon som de blåblå setter som mål. Enklere blir det ikke av at 28% av norske utslipp skyldes olje- og gassproduksjon som både de blåblå og Arbeiderpartiet vil opprettholde. Da blir det de resterende 72%, industri og bergverk (22%), veitrafikk (19%), luftfart, sjøfart, fiske m.m. (12%) eller jordbruk (8%) som må redusere utslippene. Hvor mye? Ned til under en tredjedel av dagens utslipp, noe som er fullstendig urealistisk.

Når nye 800 GtCO2 har funnet veien ut i atmosfæren, er det overveiende sannsynlig at togradersmålet er brutt. Normale mennesker mener at 33% er en skremmende høy risiko for en uforutsigbar og og kanskje katastrofal framtid, og vil helst redusere denne risikoen kraftig. Da må klimabudsjettet settes lavere. Det samme gjelder dersom vi synes at to graders temperaturstigning er altfor risikabel. «To graders temperaturøkning representer ikke skillet mellom akseptabel og farlig klimaendring, men mellom farlig og ‘ytterst farlig’ klimaendring», skrev Kevin Anderson i en artikkel sammen med Alice Bows i 2011.

Ingen politiker kan unnskylde seg med at de ikke er kjent med at det finnes et klimabudsjett. Det går ikke an å snakke seg vekk fra det. Jeg skrev for et halvt år siden om klimabudsjettet som Solberg og co overhodet ikke forholdt seg til. Det gjør de fortsatt ikke, heller ikke andre norske politikere. Alle er påfallende tause. Da NRK Finnmark konfronterte Erna Solberg og Vidar Helgesen med det globale klimabudsjettet 3. nov, ville ingen av dem svare. Det er kanskje forståelig, for den norske klimapolitikken rimer dårlig med ethvert klimabudsjett. Solberg og Helgesen vil nemlig ikke forplikte seg til å redusere norske utslipp. Men det er ingen løsning for Norge å kjøpe seg fri med klimakvoter. Noen må også fjerne de norske utslippene.

Det blir ganske tøvete når NRK samme sted hevder at «det er fortsatt mulig å nå togradersmålet hvis alle forventede gjenværende ressurser av olje og gass på norsk sokkel utvinnes og forbrukes», siden det bare vil kreve 2% av verdens utslippsbudsjett. Det er nok olje gass igjen i verden til å sprenge ethvert klimabudsjett, så mesteparten av reservene må forbli der de er, under bakken. Det finnes ingen internasjonal avtale som tillater Norge å utvinne alle sine reserver mens andre lar dem ligge.

Norske utslipp av CO2 pr person er 2-2,5 ganger verdensgjennomsnittet, på linje med klimaverstinger som USA, Canada og Australia og langt over Sverige og Danmark. Om vi ikke reduserer våre utslipp raskere enn gjennomsnittlig, kommer vi til å ta en langt større jafs av klimabudsjettet enn folketallet skulle tilsi.

En norsk politiker som i praksis venter at alle andre skal la reservene ligge så Norge kan utvinne alle sine, slik den norske politiske eliten synes å mene, får ikke troverdighet i internasjonale fora. «Norge virker fast bestemt på å sabotere avtalen før den overhodet har trådt i kraft», skrev klimaforskeren James Hansen i Dagbladet 18. oktober 2016. «I was struck by the strange paradox of Norway — a country determined to save the world from climate change while selling the fuels that help cause it», skriver Eric Campbell på ABC News.

En ansvarlig klimapolitikk

Ansvarlige politikere må ta standpunkt til klimabudsjettet. Hvilken framtid forespeiler de oss, vil de jobbe for? En ansvarlig nasjonal klimapolitikk må bygge på et klart klimamål: hvilken temperaturøkning og med hvilken grad av sannsynlighet.

Men det er ikke nok med et mål. Uten en plan for hvordan målet skal nås, er det helt i det blå (!) om målet vil bli nådd. Det er så sterke krefter som holder igjen at faren for å mislykkes er stor. Hittil har norske regjeringer ikke klart å redusere utslippene med så mye som et tonn på over 25 år, trass i tallrike mål og løfter. Det har aldri blitt vedtatt noen plan for hvordan utslippene skal bli redusert. I hvilke sektorer, hvor mye, hvilke tiltak skal settes i verk. En ansvarlig nasjonal klimapolitikk må derfor inneholde en klar plan for hvordan utslippene skal reduseres til null.

Men det er ikke likegyldig hvor raskt utslippene trappes ned. Klimabudsjettet minker med ca 40 Gt CO2 hvert år. Jo lenger tid som går uten effektive tiltak, desto mindre blir budsjettet og desto raskere må utslippene trappes ned. Skjer det f.eks. ingen ting før i 2020, vil budsjettet bare være 640 Gt, og utslippene må reduseres med 40/640 = 6.25% pr år og halveres i løpet av bare 11 år, dvs innen 2031. En ansvarlig nasjonal klimapolitikk må derfor også inneholde en klar plan for hvor raskt utslippene skal reduseres til null.

Dersom klimabudsjettet skal holde, må alle land vise måtehold. Om noen er grådige og somler med å redusere utslippene, må andre redusere raskere. Hvor mye CO2 skal hvert land kunne tillate seg å slippe ut? Kanskje tilsvarende sin andel av folketallet i verden? Eller sin andel av verdens totale BNP? Eller bør de industrialiserte landene vise større måtehold, siden det er dem som med sine store historiske utslipp har brakt verden opp i uføret, og siden de tidligere kolonilandene har større behov for økonomisk vekst?

Et grundig gjennomarbeida forslag som har fått kraftig gjennomslag internasjonalt, er det såkalte Contraction and Convergence (C&C). Det går ut på at først justerer alle land sine årlige utslipp opp eller ned slik at innen et gitt år har alle samme utslipp pr person. Fra da av må alle trappe ned så raskt at klimabudsjettet holdes og at utslippene pr person hele tida holdes likt i alle land. På nettet finnes det mengder av stoff om C&C, se den svært omfattende nettsida http://www.gci.org.uk.

Uansett hvilken løsning som velges (dersom det i det hele tatt lykkes å bli enig om noen, noe som er helt usannsynlig), er det nødvendig å kunne addere opp de nasjonale utslippsbudsjettet for å se om det globale utslippsbudsjettet holder eller ikke. En ansvarlig nasjonal klimapolitikk må derfor også redegjøre for hvor stor del av det globale klimabudsjettet landet vil legge beslag på.

I et debattinnlegg i Klassekampen 21.11 stilte jeg noen enkle spørsmål som Solberg og Helgesen skylder oss svar på.

Bør Norge forholde seg til at det finnes et klimabudsjett?

Hvor stor del av det globale utslippsbudsjettet skal Norge legge beslag på?

Vil det være rimelig av Norge å bruke en større andel av klimabudsjettet enn vår andel av verdens befolkning skulle tilsi?

Hvis Norge skal oppnå sine utslippsmål ved å kjøpe kvoter, hvem skal da kutte de norske utslippene? Hvor er planen for dette, når skal det skje?
   

  15 kommentarer til “Norsk klimapolitikk og utslippsbudsjettet enda en gang

  1. Fred Waeremedeg
    26. november 2016 klokka 07:54

    .
    Ikke for å ødelegge fredagsstemninga, men isbreene i Norge er trolig mindre nå enn på mange hundre år, ifølge NVE. Det mest oppsiktsvekkende eksempelet er Gråfjellsbreen ved Folgefonna, som har trukket seg 117 meter tilbake bare i 2016, og 425 meter de siste ti åra. NVE har gjort målinger ved 36 breer, hvorav 30 har minket. Samtlige er mindre enn da målingene startet rundt 1900, men bresmeltingen har pågått mye lenger enn det. Samtidig beskriver forskere i Arktis i dag overfor The Guardian hvordan den stadige hurtigere is-smeltingen der kan trigge 19 forskjellige vippepunkter med katastrofale ringvirkninger så langt unna som Det indiske hav. (Les hele rapporten fra Arctic Resilience Assessment her).

    • Dagfinn Klausen
      26. november 2016 klokka 11:29

      Noen helgebetraktninger fra en amatør:
      Lærte på skolen, at når breene smelter, stiger landet. På skolen hadde vi en utflukt til Kolsåstoppen, der vi plukket forstening av sjødyr.
      Dette er vel bevis på at breene har smeltet tidligere, hvilket vel raet på begge sider av Oslo-fjorden bekrefter.
      Hva med Grønland, og hva navnet forteller oss?
      Eller kullforekomstene på Svalbard?

      Mye har tydeligvis skjedd tidligere, som vi ennå ikke har alle svarene på. Og, «it ain’t over yet».

    • ⒶF
      26. november 2016 klokka 12:15

      Castro og Guevara … Kjekke gutter fra møblerte hjem, henholdsvis advokat og lege. Også fullstendig bondefanget av marxistisk ideologi, a’gitt. Og misnøye med Havana som et de facto amerikansk horehus, både politisk/ økonomisk og helt bokstavelig, enda det gikk jo så det suste. Fidel kunne helt sikkert fått seg en god stilling i systemet, og Che kunne holdt seg hjemme i Argentina, men neida. Så det ble klasseforræderi og revolusjon der i gården. 😉 Og man kan si mye om disse gutta, men de kasta ut yankee’ene, og det står det alltid en viss respekt av, synes jeg. Skulle gjerne gjort dem det trikset etter.

  2. leifs
    26. november 2016 klokka 09:59

    brearkeologane finn no klær, pilespissar m.m. som smeltar fram under breane i Jotunheimen. det betyr at det var varmare og breane var mindre då jegarane gjekk rundt i Jotunheimen for 1000-6000 år sidan !!

  3. Dagfinn Klausen
    26. november 2016 klokka 10:56

    Her er en interessant oppsummering, av det vi er utsatt for, i regi av to Nobel-pris vinnere.
    https://wattsupwiththat.com/2015/08/26/the-cult-of-climate-change-nee-global-warming/

  4. SH
    26. november 2016 klokka 12:15

    Det høres ut som Norge er på vei inn i luksusfellen. Kvotekjøp krever at Norge har en solid økonomi, men når oljeutvinningen i Norge gradvis faller fremover så vil ikke landet lenger ha en solid økonomi, Norge kan endog oppleve å få underskudd på handelsbalansen i framtiden. Istedenfor å investere i eget land og drive teknologiutvilkling i eget land, så ønsker Norge heller å finansiere dette i andre land. Var det ikke en lignende årsak til at Spania i sin tid gikk dukken? Skal Norge drive med grønn omstillingen er vel poenget at Norge skal finansiere slik omstilling i Norge og ikke i andre land?

    Det høres rart ut at verden skulle ønske norsk oljeutvinning fremfor oljeutvinning fra andre land pga lave CO2 utslipp i Norge. Land i Midt-Østen kan levere olje til langt lavere priser enn Norge og land i Midt-Østen må da vel kunne klare å få ned CO2 sitt utslipp ifbm egen oljeutvinning. Det høres ut som vi har en form for både luksusfelle og selvbedrag på gang i Norge.

    • Dagfinn Klausen
      26. november 2016 klokka 17:49

      I Norge er det allerede alt for få som baker, og for mange som spiser.

      Resultatet er at Inntektene svinner, og utgiftene langsomt stiger (omtrent som isbreene søker mot Norske fjorder og legger igjen mye rart på veien ned).
      Våre Hjørnestensbedrifter er eksportert ut. Oljefondet, som kunne vært brukt som innsatsfaktor for å bygge verdiskapende virksomhet, gjør dette utenfor Norges grenser. Lav oljepris og grønne avtaler hindrer utvikling av nye olje- og gassfunn. I tillegg har vi en økende innvandring, som belaster budsjettet negativt.
      Men, det viktigste forholdet er sannsynligvis av demografisk art: Etterkrigskullene, som i stort antall hadde full sysselsetting, høye lønninger og høyt forbruk, pensjoneres i stort antall. Mange flytter utenlands til varme strøk. Så her går pengestrømmen i revers.

      Så, konklusjonen blir, dessverre, at uansett hva våre politikere måtte finne på av smarte grep, vil de, år etter år, oppleve et stadig økende økende underskudd, med påfølgende nedtrapping av offentlig sektor, offentlige tilbud, pensjon og helse.

      På toppen av dette, er det ikke usannsynlig at vi, om kort tid, kommer til å opleve et finanskræsj, som vil redusere verdien av Oljefondet betraktelig, i tillegg til en dramatisk reduksjon av norske boligpriser og påfølgende bankkrise.

      • Dagfinn Klausen
        26. november 2016 klokka 18:41

        Men, inntil ovennevnte fakta blir så omfattende, at de ikke lenger lar seg skjule av korrupte politikere og en korrupt presse, skal vi ikke se bort fra, at Norge kommer til å være pådriver i klimadebatten, samt økende bidragsytere i kriger, mot land som aldri har truet oss.

  5. 27. november 2016 klokka 11:49

    Handelen med klimakvoter har store likheter med kirkens avlatshandel i eldre tider. Vi kan fortsette å forurense dersom vi betaler for syndenes forlatelse. Men i realiteten er det de som bor i utviklingslandene som betaler prisen for vårt utslipp. Kvotehandelen er et nyttig verktøy i den nyliberalistiske verktøyskassa. Når utviklingslandene selger sine utslippskvoter til oss mister de sine muligheter for å bygge opp sin egen indrustri. Utviklingslandene får aldri utvikle seg, og forblir leverandører av billige råvarer til vårt overforbruk.

  6. EO
    30. november 2016 klokka 20:11

    Hva med litt klimaskepsis midt i de pågående budsjettkalamiteter som skal redde planeten i neste budsjettperiode:
    Global warming hysteria’s long goodbye: Sidetracking the Marrakech Express
    By Anthony J. Sadar
    The twenty-second session of the United Nation’s climate change conference ended a few days ago in Marrakech, Morocco, and the proclamation went forth that the conference “successfully demonstrated to the world that the implementation of the Paris Agreement is underway and the constructive spirit of multilateral cooperation on climate change continues.”
    All “well and good,” but with the incoming skeptical Trump train, the trundling of the Marrakech Express is going to become a bit more problematic.

    A new era for atmospheric science may be dawning, as the likelihood for voices with a broader perspective on climate forecasting may be encouraged to speak.
    The practice of science in general, and climatology in particular, is about the freedom to creatively synthesize scientific knowledge with individual skills and perspective to comprehend and predict the Earth’s complex climate.  In this way, climate science can advance for the benefit of both people and the planet.
    Regarding the practice and essence of this specialized field, bestselling author Matt Ridley, in his recent book The Evolution of Everything: How New Ideas Emerge (HarperCollins, 2015), gives ample challenge to the status quo imposed by controllers of supposedly unassailable climate outlooks.
    In his book, Ridley frequently gives contemporary climate science as an example of top-down, inapt scientific practice rather than a bottom-up, more effective, emergent-friendly system.
    To Ridley, the advancement of science is more from a “procession of fascinating mysteries to be challenged” rather than a collection of facts for students and the populace to accept from those with a received wisdom.  Perhaps it’s no surprise, then, that Ridley includes his extended exposé of pompous anthropogenic climate change assertions in his chapter on the evolution of religion.
    Ridley points to several “characteristic features of a mystical and therefore untrustworthy, theory.”  These anti-science characteristics include the fact that the theory is not refutable, appeals to authority, relies heavily on anecdote, makes a virtue of consensus, and takes the moral high ground.  Specifically, much of climate-change science is:
    Not refutable.  Predictions of climate doom centuries from now cannot be validated until centuries from now.  Nice work if you can get it.
    Appeals to authority.  The fact that dozens of scientific societies have endorsed human-induced climate disaster does not make it so.  In fact, elite officers of such societies who make the endorsements are not always typical of the wide-ranging viewpoints of society membership.  The American Meteorological Society is one case in point, where surveys of the members reveal substantial dissent among the society’s hoi polloi.
    Relies heavily on anecdote.  When I was a kid, winters were much snowier than they are today.  So what?  Somewhere else on the globe, someone is recalling that his winters were much less snowy.  The data trends are what matter.  Unfortunately, the data coverage over the years has been relatively sparse and imprecise.  However, what the trends do show is a much smaller increase in global temperatures than anticipated by vaunted climate models.  Furthermore, minuscule fractions-of-a-degree increases in annual estimated global temperature are heralded as the “hottest” year on record.  Exemplary hyperbole.
    Makes a virtue of consensus.  It bears repeating that no matter who or how many are absolutely convinced of a particular theory, “science is never settled.”  That truism must be redoubled for reliance on long-range prognostications.
    Takes the moral high ground.  Sadly, so many religious people have taken up the cause of saving the planet from the possibility of everyone living in comfort with a mix of affordable energy largely realized via fossil fuels.  Unfortunately, religion and moral superiority seem to have inspired so many to vacuous activism, especially on this complex issue, which practically necessitates faith on the part of the vast majority of angry climate congregants.
    So America must proceed with caution.  For now, with all the rough track along the route of climate science, it’s time for the U.S. to hop off the U.N.’s Marrakech express.
    Anthony J. Sadar is a certified consulting meteorologist with 40 years of experience in air-pollution meteorology and science education and author of In Global Warming We Trust: Too Big to Fail (Stairway Press, 2016).
    The twenty-second session of the United Nation’s climate change conference ended a few days ago in Marrakech, Morocco, and the proclamation went forth that the conference “successfully demonstrated to the world that the implementation of the Paris Agreement is underway and the constructive spirit of multilateral cooperation on climate change continues.”
    All “well and good,” but with the incoming skeptical Trump train, the trundling of the Marrakech Express is going to become a bit more problematic.
    A new era for atmospheric science may be dawning, as the likelihood for voices with a broader perspective on climate forecasting may be encouraged to speak.
    The practice of science in general, and climatology in particular, is about the freedom to creatively synthesize scientific knowledge with individual skills and perspective to comprehend and predict the Earth’s complex climate.  In this way, climate science can advance for the benefit of both people and the planet.
    Regarding the practice and essence of this specialized field, bestselling author Matt Ridley, in his recent book The Evolution of Everything: How New Ideas Emerge (HarperCollins, 2015), gives ample challenge to the status quo imposed by controllers of supposedly unassailable climate outlooks.
    In his book, Ridley frequently gives contemporary climate science as an example of top-down, inapt scientific practice rather than a bottom-up, more effective, emergent-friendly system.
    To Ridley, the advancement of science is more from a “procession of fascinating mysteries to be challenged” rather than a collection of facts for students and the populace to accept from those with a received wisdom.  Perhaps it’s no surprise, then, that Ridley includes his extended exposé of pompous anthropogenic climate change assertions in his chapter on the evolution of religion.
    Ridley points to several “characteristic features of a mystical and therefore untrustworthy, theory.”  These anti-science characteristics include the fact that the theory is not refutable, appeals to authority, relies heavily on anecdote, makes a virtue of consensus, and takes the moral high ground.  Specifically, much of climate-change science is:
    Not refutable.  Predictions of climate doom centuries from now cannot be validated until centuries from now.  Nice work if you can get it.
    Appeals to authority.  The fact that dozens of scientific societies have endorsed human-induced climate disaster does not make it so.  In fact, elite officers of such societies who make the endorsements are not always typical of the wide-ranging viewpoints of society membership.  The American Meteorological Society is one case in point, where surveys of the members reveal substantial dissent among the society’s hoi polloi.
    Relies heavily on anecdote.  When I was a kid, winters were much snowier than they are today.  So what?  Somewhere else on the globe, someone is recalling that his winters were much less snowy.  The data trends are what matter.  Unfortunately, the data coverage over the years has been relatively sparse and imprecise.  However, what the trends do show is a much smaller increase in global temperatures than anticipated by vaunted climate models.  Furthermore, minuscule fractions-of-a-degree increases in annual estimated global temperature are heralded as the “hottest” year on record.  Exemplary hyperbole.
    Makes a virtue of consensus.  It bears repeating that no matter who or how many are absolutely convinced of a particular theory, “science is never settled.”  That truism must be redoubled for reliance on long-range prognostications.
    Takes the moral high ground.  Sadly, so many religious people have taken up the cause of saving the planet from the possibility of everyone living in comfort with a mix of affordable energy largely realized via fossil fuels.  Unfortunately, religion and moral superiority seem to have inspired so many to vacuous activism, especially on this complex issue, which practically necessitates faith on the part of the vast majority of angry climate congregants.
    So America must proceed with caution.  For now, with all the rough track along the route of climate science, it’s time for the U.S. to hop off the U.N.’s Marrakech express.
    Anthony J. Sadar is a certified consulting meteorologist with 40 years of experience in air-pollution meteorology and science education and author of In Global Warming We Trust: Too Big to Fail (Stairway Press, 2016).

    Read more: http://www.americanthinker.com/blog/2016/11/global_warming_hysterias_long_goodbye.html#ixzz4RWEf5yC0
    Follow us: @AmericanThinker on Twitter | AmericanThinker on Facebook

  7. 2. desember 2016 klokka 07:14

    Vi kan få en ny utslippskilde på størrelse med USA: http://forskning.no/2016/12/ny-studie-jordsmonnet-i-arktis-er-en-tikkende-klimabombe

    «Ifølge den første globale studien av karbondioksidutslipp fra jordsmonn er det fare for at 55 billioner kilo CO₂ vil bli sluppet ut i atmosfæren fram mot 2050.

    Slike utslipp vil utgjøre 12 til 17 prosent av alle drivhusgasser i tidsperioden. Mesteparten vil komme fra arktiske og subarktiske områder.

    – Det er skremmende, uttaler hovedforskeren bak den nye studien, Thomas Crowther, som er postdoktor ved det nederlandske Instituut voor Ecologie.

    – Områdene som har mye CO₂ i jordbunnen, er også de som opplever den største oppvarmingen. Det ut gjør en enorm feedback-løkke.

    Feedback betyr at resultatet av en prosess enten demper eller forsterker prosessen. Negativ feedback er stabiliserende. Positiv feedback er derimot destabiliserende.

    – Det er avgjørende at vi tar med disse resultatene i modellene for klimaet i fremtiden. Det er nødvendig for å ha meningsfulle målsettinger, forklarer Crowther.»

Legg inn en kommentar