Korrupsjon i øst og vest

Steppeulven

Av Steppeulven

Den svære tolleren skjøv brillene opp i pannen, satte seg litt tilbake i stolen mens han så meg inn i øynene og tappet langfingeren på et av dokumentene mine: Her mangler et stempel. Det blir en million amerikanske dollar i bot!

Det er kanskje unødvendig å si at denne bota fra Oradeagrensa mellom Ungarn og Romania i 1985 var den desidert største jeg noen gang har fått, mens den minste, for å ta den i samme slengen, var på 14 kroner. Den fikk jeg nesten ti år seinere, et par timers kjøring vest for Moskva.

Bakgrunnen for Oradeahistoria er fremdeles noe uklar. Jeg hadde 22 tonn smør på bil og henger fra Jæren til et meieri i Budapest, og hadde kjørt slik vi gjorde på åttitallet. Fra vest til øst over Gudow. Over Zinnwald grense fra DDR til Tsjekkoslovakia og deretter Rajka syd for Bratislava inn i Ungarn. Nå var jeg altså i Oradea, tom, på vei ut av Ungarn og inn i Romania hvor jeg skulle laste bilen med konfeksjon hjem til Norge.

kart-steppeulven

Grensa hadde to kontrollposter før man kom fram til tolla. På disse postene sto unge gutter i uniform med korte automatgevær på ryggen og bydende never opp i lufta. Når bilen var stanset og vinduet rulla ned, sto de bare og så på meg. Så sa de enten beer eller cigarettes. Den ene var tydelig berusa. Det enkleste var å dunke en sigarett opp av Princepakka og by den fram. Ville de ha hele pakka var det billigere å hive ut ei øl.

På selve grensa var det ikke mye bil. Her måtte sjåføren ut, ta med papirene og gå inn i ei lita bu til høyre for veien. Kommunikasjonen må ha foregått på engelsk, for frasen one million american dollars sitter enda i minne.

Svaret mitt til tolleren var enkelt:

– En million er mye penger.

– Ja, smilte han, mye penger.

Dette smilet ga håp.

– Er det ikke andre måter vi kan løse dette på?

– Kanskje, hva har du?

– Kald cola fra kjøleskap.

Det var ikke mange biler i øst med kjøleskap i 1985, og dette var en varm dag. Han nikket svakt.

– Jeg kan gi deg to!

Han smilte bredt, dro ut ei skuff, tok opp et stempel og smalt det i dokumentet. Saka var løst. Jeg var ute å hentet to cola, og kunne fortsette inn i Romania.

Da jeg fire dager seinere fortalte historia på kontoret hjemme i Norge utbrøt min daværende sjef: For en tosk du er, åffer ga du han ikke fire bokser. Hvis hver colaboks er verd en halv million kunne du tatt betaling for de to siste!

Realiteten bak slike bøter var vanskelig, for ikke å si umulig å vurdere. Om det var en bløff, en misforståelse eller en realitet vet jeg ikke engang med sikkerhet i dag. Jeg var advart av en annen sjåfør som hadde lasta i Oradea før meg. – Du trenger et stempel på Rajka hvis du skal tom inn i Romania. På Rajka nekta de imidlertid å gi meg noe stempel.

Det var ikke alltid bøtenivået var så parodisk og løsningen så enkel som den blei i dette tilfelle.

Et par år tidligere blei jeg stoppa av en politimann i en liten landsby etter den lange bakken ned trans-intfra Zinnwald mot Praha. Han hevdet jeg hadde kjørt søtti i femtisona. Han sto der aleine, uten radar og uten uniform. Jeg hadde med to tsjekkiske haikere som skulle til Praha, og så at de blei skitnervøse. Den selvutnevnte politimannens påstand var jo bare tull, men hva gjør man? Myndighetene i Tsjekkoslovakia hadde ingen folkelig legitimasjon, den valgte regjeringa var avsatt og Sovjethæren sto fremdeles i landet. Jeg pruta bota ned til 100 kroner og betalte. Dette var omkostninger man måtte forvente.

I DDR, det østlandet vi benytta mest, også som transittland fra Italia til Sverige eller Østlandet i Norge, var «radarkontroller» det store – og jeg mener angivelige radarkontroller. Det var vanskelig å vite om de var reelle, man så sjelden en radar. Engang blei jeg klokka til 93 km/t. Mens politimannen skreiv ut bota, kom en personbilist gående fram til meg og spurte hvor fort jeg hadde kjørt. Han hadde ligget bak meg ei lang stund og var blitt klokka til 115. Mottiltaket mot det som blei oppfatta som DDRs innkassering av vesttyske mark var å ikke ha D mark, eventuelt bare ha lire. Da blei man pålagt å betale på grensa. Her mangla de rutiner, og man slapp å betale.

Når man bare kjørte slengturer og ikke fast rute, og det ikke fantes skriftlige kilder eller internett hvor man kunne søke etter opplysninger, var det umulig å vite noe sikkert om regler og rutiner. Man lærte underveis. At systemet i tillegg var korrupt gjorde forutsigbarheten mindre, men ga også muligheter. Manglende stempel på et dokument fra Norge blei ordna med avtrykk fra en femkronemynt sverta med en penn.

Øl og sigaretter var gode smøringsmidler på landeveien i det jeg vil kalle hverdagskorrupsjonen. Her var det først og fremst politiet vi var i kontakt med. En av kameratene mine som kjørte mye i øst hadde alltid i tillegg ei halvfull flaske cognac stående i døra. En slurk av den i kontrollens første fase lettet stemningen. En tysker jeg kom i snakk med på motorveien mellom Praha og Brno brukte kaffe som korrupsjonsbetaling, og hadde utviklet sitt eget regnesystem. Ti kilometer for fort var fem skjeer kokemalt kaffi. Deretter økte det suksessivt. Dersom politiet prøvde å presse prisen kunne han tømme kaffen på asfalten, gnure den godt inn med fotsålen, spytte på den og betale den offisielle bota – eller starte forhandlingen på ny. Det gjaldt å opprettholde tariffen.

Da jeg forlot Romania ferdig lasta på vei tilbake over Oradea på ny, var det første jeg så en tysk småløpende sjåfør på vei inn i tollbua med et helt brett cola og et fårete smil. Tariffen var sprengt.

Inntrykket var at korrupsjon, som mye annet, var dårligere organisert i øst enn i vest.

De 14 kronene jeg nevnte innledningsvis fra Russland var den tredje bota jeg fikk på samme Moskvatur. Bøtenivået var latterlig lavt. Jeg hadde kjørt for fort, for lenge og brutt et forbikjøringsforbud. Jeg prøvde om politimannen lot seg bestikke og sa jeg var tom for rubel. Han ville ha en sekspakning øl. Den kosta 24 kroner.

Vesteuropa

For folk som ikke har kjørt tungt og langt høres det kanskje ikke bra ut at vi brøyt de offisielle lovene. Men husk: det var de uoffisielle som gjaldt. I Danmark var den offisielle hastighetsgrensa på motorveien for tunge biler 70 km/timen, men det var vanlig å kjøre nitti. «Alle» gjorde det, all tidsberegning var lagt opp etter det. Under en av aksjonene for rettferdige diettsatser truet de danske sjåførene med å begynne å kjøre 70 på motorveien, og blei straks advart mot å lage kaos.

korrupsjon-nhoFra 1988 til 1994, mens jeg kjørte ferskfisk til Italia, betalte vi 750 kroner i bestikkelse per fortolling til speditøren vår i Verona. Hver gang. Det skjedde med kvittering, som i følge gamlesjefen blei akseptert som fradragsberettiget utgift av norske skattemyndigheter. På den lovlige måten fikk vi papirene klokka 6 om kvelden, hos vår mann kunne vi reise og levere seinest klokka 11 på formiddagen.

Motorveipolitiet i Italia: blei du tatt med over 90 km/t stakk du 10 000 lire i lomma på den ene og 10 000 lire i lomma på den andre. Femti kroner på hver. Kom man langt nok syd, kunne man bli vinka inn for betaling uansett åssen skiva så ut. Nordiske termobiler = lire i kassa! Det førte faktisk til at noen av oss begynte å kjøre lovlig på trass. Eksemplene på korrupsjon i Italia er mange, jeg nøyer meg med disse to. Situasjonen endret seg i første halvdel av nittitallet da statsminister Andreotti blei avsatt. Hans ettermæle inneholder korrupsjon, mafiatilknytning og mord.

Når vi lasta i Spania til Norge var det 40 tonn totalvekt inn i Frankrike som gjaldt, og på grensa korrupsjonved La Jonquera var det vekt. Man sto på vekta – som viste 42 tonn blank, leverte passet til tolleren, som kun så de 200 franske franc og ikke de 42 tonnene.  Så kjørte man hjem med to tonn ekstra. Sjåføren fikk 20 % i lønn av fraktprisen, som for eksempel kunne utgjøre 600 kroner. Det ga transportøren 3000 ekstra, mens det franske samfunnet tapte inntekter.

Hvem var mest korrupt?

Basert på 19 års erfaring i 24 land, så var korrupsjon mest utbredt i Italia, Østeuropa, Frankrike og Belgia. Det stemmer for så vidt med dagens (2015) lister fra Transparency, hvor Norge ligger på plass 5 av de minst korrupte, Belgia 15, Frankrike 23, Tsjekkia og Spania 37, Ungarn 50, Romania 58, Italia 61 og Russland 119 av 168 land.

I morgen er det valg i USA. Vi som har jobba på den laveste vagla i hønsegården ser ofte realitetene annerledes enn dem på toppen som får 700 000 dollar for å holde tre foredrag for en bank.

Korrupsjon handler om å undergrave de kjøreregler man i felleskap er enig om. Det handler om rettsstatenå undergrave statsmakt, og fremme den sterkestes rett og skjer som oftest i det skulte.

Hvordan funka korrupsjonen?

Det var ikke bare offentlige tjenestemenn, eller speditører som smurte de offentlige tjenestemennene som var korrupte.

På slutten av nittitallet brukte vi en stykkgodsterminal i Esslingen jeg ikke kunne fordra. Det tok en evighet å laste. Den ene arbeidformannen gnei alltid tommel og ringfinger mot hverandre når det var min tur. Like sikkert som jeg ikke betalte, begynte han å laste en annen bil. Og like sikkert som jeg gikk på kontoret for å klage over den korrupte fyren, hadde han begynt å laste når jeg kom tilbake.

En dag jeg var innom kontoret hjemme i Norge kom samtalen inn på godsterminalen i Esslingen. Et helvetes høl, sa jeg – eller noe liknende. Du står en evighet for å få lasta.

Jeg forstår ikke det, sa gamlesjefen, som fortsatt kjørte en tur i ny og ne. Her skal du få et godt råd. Gjør som jeg: Stikk til arbeidsformannen noen mark, så havner du først i køa.

 

 

 

 

Kilder

Transparency.no: http://transparency.no/hva-er-korrupsjon/

Transparency.org: Rangering av korrupte land fra 1995 til 2015: http://www.transparency.org/research/cpi/cpi_early/0/

Rangering av korrupte land 1995: http://www.transparency.org/files/content/tool/1995_CPI_EN.pdf

Wikipedia om korrupsjon: https://no.wikipedia.org/wiki/Korrupsjon

Wikipedia om Andreotti: https://no.wikipedia.org/wiki/Giulio_Andreotti

  1 kommentar til “Korrupsjon i øst og vest

  1. Lilleulv
    7. november 2016 klokka 10:00

    Veldig sansen for disse historiske perlene. Min gamle rektor på barneskolen, hvorpå jeg etter avskjedstalen i 6 klasse på begynnelsen av 80 tallet, gikk opp til han i etterkant og spurte om han ikke hadde ET godt råd. MEd vekt på ET.

    Som om alt han sa i talen var fullstendig UTEN gode råd.

    Lynet i øynene forsvant for til fordel for at han igjen måtte gi tapt for denne lille frekke drittungen jeg var.

    Han sa: «Skal du forstå samtiden eller forutse fremtiden, må du forstå og kunne historien.»

    Takk sa jeg og gav ham et handshake som en voksen mann.

    Glemmer det aldri.

Legg inn en kommentar