Storskog grense

Steppeulven

Steppeulven

En eneste gang i mitt liv har jeg passert Storskog grense, fra Russland inn i Norge. Der opplevde jeg noe jeg ikke har opplevd på de rundt 100 grensene jeg har passert som langtransportsjåfør i øst og vest Europa, før og etter murens fall; en toller som spurte om jeg hadde vært redd.

To og et halvt år tidligere, i desember 1991, hadde det tidligere så mektige Sovjetunionen gått i oppløsning, makta som i 1917 ga håp og inspirasjon til arbeidsfolk over hele verden og lot oss tro på en annen måte å organisere verden enn føydalisme og kapitalisme. Under andre verdenskrig sto Sovjet i fronten for å nedkjempe Hitlers armeer, de var makta med de største ofrene, makta som frigjorde Finnmark, for deretter å trekke seg tilbake til Storskog. Verdenskrigen førte til at Norge i 1944 fikk en 196 km lang grense mot Sovjet fordi Finland mista sin korridor mot ishavet.

Etter den varme krigen fikk vi kald krig. Med Bob Dylans ord tilga vi tyskerne, og lærte å hate russerne.

I’ve learned to hate Russians
All through my whole life
If another war starts
It’s them we must fight
To hate them and fear them
To run and to hide
And accept it all bravely
With God on my side

De første ti år var grensa stengt. Norge var eneste NATO-land med direkte grense mot Sovjet. Først ved tiårsjubileet for frigjøringen av Finnmark i 1954 åpna grensa for folk, og da var det stort sett idrettsfolk som slapp igjennom. På sekstitallet var antall folk over grensa 3-400 i året. Storskog var Natogrense mot Warszawapakten, og er i dag en Schengen grense, og fremdeles Norges eneste grenseovergang mot Russland.

Grensa har en russisk og en norsk stasjon, med et ingenmannsland i mellom, slik mange grenser har. Russisk side heter Borisoglebsk.

Borisoglebsk

Dette skjedde i 1994, og jeg hadde kjørt firmaets første lass til Murmansk, den isfrie havna i det Lotta-Borisglebtidligere så mektige Sovjetunionen. Jeg hadde levert samme morgen i Murmansk. Altså var jeg tom, hadde ingenting å fortolle, var eneste bil på grensa, slik at grensepasseringen i utgangspunktet var enkel. Visumet var gyldig, passet blei stempla – på siste side. Russerne begynte bakerst. Det hele var svært avslappa. Ingenting i nærheten av øst tyskernes rutiner fra jernteppetida med schæferhunder, jernstenger i dieseltanken og speil under bilen.

Selv om det var få år siden Sovjet formelt hadde kollapsa, var det mange år siden det hadde inspirert verdens arbeiderklasse. Et mer kapitalistisk Russland skulle avløse det stivna byråkratiet som kalte seg kommunistisk. Nå skulle alle bli rike.

Pass2I 1994 var Norge en rik nabo, vi var en oljenasjon, vi hadde sannsynligvis litt av hvert å by på som den vanlige russer kunne trenge. Hva tror du gründerne i Murmansk benytta den nye kapitalistiske friheten til? Hva satsa de pengene sine på?

Iskrem. Jeg kjørte firmaets første iskremlass til ishavskanten. Den eneste russiske isfrie havna i nord var ikke lenger isfri. Og det var ikke hvilken som helst is jeg leverte. Det mest populære slaget var symbolsk nok oppkalt etter den eneste helten Norge kunne vise til på nittitallet: Egil Drillo Olsen. Jeg kjørte Drillo-is til Murmansk.

Et døgn tidligere hadde jeg kjørt inn fra Ivalo i Finnland, passert den lille grenseposten Raja-Jooseppi, som på russisk side heter Lotta, hvilket ga meg en rundtur i Russland på rundt 45 mil. Litt mer kompliserte prosedyrer på Lotta, men grensa var like øde som skogen den lå i og folka var avslappa. Jeg hadde lasta i Oslo, tollpapirer, tillatelser og visum var i orden.

Storskog

Formalitetene rundt lass, papirer og rutevalg avklarte den unge kvinnelige tolleren på Storskog gjennom vanlige rutinespørsmål. Deretter spurte hun:

  • Aleine?

Tonefallet var ikke av typen gjemmer du en annen person i hytta eller traileren, men mer som; er du helt gal? Har du kjørt aleine i Russland? Jeg bekreftet, kanskje litt undrende, at jeg var aleine, før hun satt begge øynene sine i meg og leverte denne replikken som jeg aldri har hørt på noen av de rundt 100 grensene jeg har passert.

  • Var du ikke redd?

Jeg ser for meg at hun bøyde seg litt fram og tok hånda si rundt det ene håndleddet mitt. Men det gjorde hun helt sikkert ikke.

Uten å tenke meg særlig om stilte jeg motspørsmålet: – Burde jeg det?

På det fikk jeg ikke noe klart svar.

Hadde jeg vært redd? Nei, jeg tror ikke det. Spent? Ja. Forsiktig? Ja. Jeg hadde prøvd å ta mine profesjonelle forholdsregler slik vi gjorde overalt, slik vi gjorde på ukjente steder, og på steder kjent for mafiavirksomhet. I Sør Italia brukte jeg å parkere i motorveikanten 40 meter før en betalingsbom. Gjøre det litt vanskeligere for banditter å ta meg enn andre. Sist natt hadde jeg derfor parkert på vestsida av elva Tuloma, i trekantkrysset før broa som førte over til Murmansk sentrum. Der hadde jeg en politipost på høyre side, og opp trappene bak meg, et svært monument som minnet om heroiske tider. Blei jeg tatt her, var det i alle fall med politiet som vitne.

Murmansk2b

Burde jeg vært redd? Flere kolleger er blitt drept, gassa eller overfalt på jobb, men det har skjedd i Italia, Belgia, Spania. Folk i privatbil som styrer mot fronten på trailere for å drepe seg selv har det vært flest av i Norge. Vi fikk riktignok to biler stjålet i Russland, men det viste seg å være en nordmann som stod bak. En tidligere sjåfør i firmaet.

Det største problemet på de noen og tyve mila fra Raja-Jooseppi til Murmansk var en svært dårlig veistandard. Smal, for det meste grusvei, stort sett flat og uten de store svingene, men overflata var et tilnærma sammenhengende vaskebrett. Alle små elver og bekker hadde tømmerbroer, knapt brede nok til traileren på 2,60 meters bredde.  For å entre disse broene måtte du helt ned i gangfart. På vaskebrettet var det ei vurdering om man skulle ned i alle høla, eller ikke ned i noen. Enten kjøre seinere enn 20 eller fortere enn 70 km/t. Denne veien var ikke bygd for sommerføre.

Veien fra Murmansk til Kirkenes hadde stort sett fast dekke. Her minna overflata om fem til ti centimeter høye stivfrosne brottsjøerer. Asfaltert vaskebrett. På første service etter turen oppdaga mekanikeren at et av fire motorfester var knekt rett av.

Det mest skremmende på denne sterkninga var naturen rundt Nikkel. Totalt dødt, slik man forstiller seg månelandskap på jorda. Jeg hadde sett det samme på det ene fjellet utenfor Falckonbridge Nikkelverk i Kristiansand på søttitallet. I Nikel var døden fullskala i 360 grader.

Det som hadde gjort mest inntrykk, var dieselfyllinga. Sju russiske personbiler stod foran meg i kø da jeg skulle fylle opp med billig russisk diesel før jeg dro fra Murmansk. Førstemann i køa vinka meg fram, og alle sju stod respektfullt og venta til jeg var ferdig.

Båtsfjord

Tjueåtte timer seinere stod jeg utenfor et fiskemottak i Båtsfjord. Etter å ha levert iskrem i Murmansk fikk jeg beskjed på satellittkommunikatoren vår om å kjøre til Båtsfjord hvor Tom hadde lass. Husker du Tom? Han vi mente var oppkalt etter innsida av hodet sitt, han som mente EU medlemskap ville bety lavere lønninger for sjåfører og økt tilgang på billige sjåfører til firmaet. Han som mente vi sjøfører burde tenke på firmaet og stemme ja. Som blei grinete da litt for mange sjåfører ikke hørte på han og kalte oss for idioter? Den Tom ja, hadde send meg beskjed om å kjøre til Båtsfjord for å laste fisk, for der ”han” hadde lass.

Her hadde jeg nå stått i 24 timer, mens det foregikk tautrekking på et høyere nivå om hvem som skulle få dette lasset. Det var lite lass i Finnmark, jeg hørte ordet søring nevnt flere ganger, lasset sto klart inne på frysa, jeg stod parkert rett utenfor. Etter 22 timers venting fikk jeg beskjed om at nå var det visst i orden, nå kunne jeg snart laste. To timer seinere kom en bil og henger opp fra Vadsø, rygga inn ved siden av meg og lasta opp.

Finnmark

  • Da får du bare kjøre tom til Oslo du, sa Tom.
  • Og hvor mye får jeg for det?
  • Du forstår sikkert at du ikke kan få betaling når bilen ikke kjører inn penger, sa Tom

Tom hadde ”fått lass” av et annet firma i Drammen, som ikke hadde egne biler i Finnmark, som skulle ha sin provisjon dersom Tom fikk lasset på min bil. De hadde kun en muntlig avtale.

En tredøgnstur var økt til fire, en tur tett på 200 mil var økt med 40 mil. Jeg tenkte på den unge, kvinnelige tolleren på Storskog når jeg på ny var på vei.

  • Var du ikke redd?
  • Jo, men ikke for russeren. Så lenge vi har Tom på kontoret er det aldri tvil om hvem vi skal være mest redd for.

 

 

Kilder:

Dette er Norges grense mot Russland. NRK: https://www.nrk.no/finnmark/xl/dette-er-norges-grense-mot-russland-1.12657844

Storskog. Store Norske Leksikon: https://snl.no/Storskog

With God on our side. Bob Dylan: https://www.youtube.com/watch?v=cAgAvnvXF9U

 

 

 

 

 

  1 kommentar til “Storskog grense

  1. 5. august 2016 klokka 14:20

    I den versionen av dylan som hänvisas till är versen bortklippt här är den däremot med
    With God On Our Side {Live at Town Hall 1963} (23/25) – Elston Gunn

Legg inn en kommentar