Nå har også The Economist sett det

Mine faste lesere vil vite at jeg er svært nysgjerring på konsentrasjonen av makt i USAs finanskapital. I artikkelen Hvem er Larry Fink og hva er BlackRock? skrev jeg:

…det er sju banker eller finansinstitusjoner som har fullstendig kontroll over det amerikanske finansmarkedet. Det er JP Morgan, Bank of America, Citigroup, Wells Fargo, Goldman Sachs, Morgan Stanley og Bank of NY Mellon.

Men jeg stoppet ikke der, for

…da jeg gjennomgikk aksjonæroversiktene til de sju bankene, så fant jeg en veldig sterk grad av krysseierskap, og det var fire selskaper som pekte seg ut helt spesielt. Det var State Street Corp, Vanguard Group, FMR (Fidelity) og BlackRock. De er alle sammen storaksjonærer i alle disse bankene, slik figuren viser. Dessuten er de storaksjonærer i de megakorporasjonene som eier de fleste merkevareprodusentene i verden.

I artikkelen Makt: Between a BlackRock and a hard place viste jeg at BlackRock

… forvalter direkte 4.500 milliarder dollar. Det vil si ca. fem norske oljefond eller mer enn bruttonasjonalproduktet til både Japan og Tyskland. Det forvalter indirekte 15.000 milliarder dollar. Det er bare Kinas og USAs BNP som er større.

Noen få lesere har kritisert denne analysen og sagt at selskaper som BlackRock bare er passive fondsforvaltere, og at det derfor ikke gir et riktig bilde av makt å se på deres aksjeportefølje. Det britiske tidsskriftet The Economist har derimot kommet til en konklusjon som er på linje med min. I artikkelen Blunt elbows skriver bladet:

HERE’S a puzzle: in bustling Manhattan, where bank branches abound, people pay much more for the privilege of stashing their cash than in sleepy Kansas. Greater competition should reduce charges and fees. Yet there is no sign of such a relationship. That is because much of the competition is phoney, according to a new working paper*.

Antitrust authorities typically gauge competition by looking at how many different banks operate in a given area. But the authors argue that this ignores the fact that a handful of big asset-management firms have large holdings in many of these “competing” banks (see chart). An investor who owns shares in two rival banks would naturally be reluctant for them to compete away profits. To please their shareholders, the banks might keep charges and fees high.

Altså: krysseierskapet mellom banker og det at noen få fondsforvaltere er eiere i samtlige, fører til at det ikke er reell konkurranse mellom bankene – og denne mangelen på konkurranse kan måles. Så viser The Economist til de samme innvendingene som jeg har møtt, og har i grunnen samme svar:

These findings may seem implausible to those who see asset managers like Vanguard and BlackRock as purely passive investors. But even passive funds can be actively involved as shareholders. And firms may themselves decide not to compete in order to keep common owners happy.

Rapporten sier, slik jeg har gjort i artikkelen –En ufattelig sammensvergelse, at det er en stor grad av krysseierskap også i andre bransjer i USA. Og forskerne bruker blant annet framveksten av slike fonds som indikasjon på denne sammensmeltinga av kapitalen. Som det heter i sammendraget:

A generalized HHI (GHHI) that captures both common ownership (the degree to which banks are commonly owned by the same investors) and cross-ownership (the extent to which banks own shares in each other) is strongly correlated with higher maintenance fees, fee thresholds, and deposit rate spreads. We use the growth of index funds as a source of exogenous variation to establish a causal link from GHHI to higher prices for banking products.

Rapporten finner også ut at bankvesenet ikke er den eneste sektoren der krysseierskap opphever konkurransen. Den nevner som eksempel luftfarten, der krysseierskap har økt billettprisene med 3-5%. Det er sant. Eller som jeg har pekt på tidligere: Ti megakorporasjoner kontrollerer omtrent alt du kjøper fra husholdningsvarer til dyrefôr til jeans.

Og disse megakorporasjonene kontrolleres av sju store banker og finansinstitusjoner – som igjen eier hverandre eller har felles eiere, nemlig selskaper som Vanguard, State Street og BlackRock.

Både rapporten og omtalen av den i The Economist bekrefter altså det bildet jeg har tegnet. Og konklusjonen blir nødvendigvis den jeg allerede har trukket: kapitalen i USA framstår som et megakartell.

Rapporten sier at konkurransemyndighetene i USA til nå ikke har interessert seg for effekten av krysseierskap. Mistenksom som jeg er, ville jeg da ha sett på hvem som kontrollerer disse konkurransemyndighetene.

 

 

 

  7 kommentarer til “Nå har også The Economist sett det

  1. Dagfinn Klausen
    11. januar 2016 klokka 06:05

    Gratulerer til Steigan, som har lykkes sette fingeren på disse viktige forholdene. Neste fase håper jeg blir real slektsforskning, der vi kan få navnene på familidynastiene som står bak, og som har vært inngiftet med hverandre og med konger og adelige helt tilbake til tidenes morgen.

    Disse kommer sannsynligvis til å omfatte Amerikanske Kongressmedlemmer, Presidenter, Visepresidenter, en hel haug med kjente og spennende navn.

    • Øystein
      11. januar 2016 klokka 15:26

      Det kommer an på hvor langt man skal gå tilbake i tid, men Ashkenaz og Esau (edomitter) er et godt utgangspunkt, samt khazarene. Noen familer verdt å nevne; Rockefeller, Rothschild, Kennedy, Loeb, duPont, Orange, Battenburg/Mountbatten (og dermed House of Windsor), House of Hanover (og andre fyrsteslekter), Scherff (Bush-familien) osv. De flest av disse famliene har sine røtter i enten Tyskland, Østerrike, Frankrike eller Italia. Problemet er at disse folkene ofte skifter etternavn for å «slette» sine spor.

      • Dagfinn Klausen
        11. januar 2016 klokka 16:03

        Her var det mange Interessante navn. Lukter mye makt og mye penger.

        Har du vært borte i boken «Fire in the Minds of Men av James H. Billington? Han var, da boken ble utgitt, i 1998, biblotekar på USA´s Kongressbiblotek. Boken kom i 2011 ut i 11te opplag.
        En riktig tykk sak, med ganske liten typo, men lister en hel haug av mere eller mindre kjente og ukjente organisasjoner. Ville ikke forbause meg, om vi finner personer i ovennevnte familiedynastier godt representert i disse.

  2. Erik Plahte
    11. januar 2016 klokka 17:42

    «Noen få lesere har kritisert denne analysen og sagt at selskaper som BalckRock bare er passive fondsforvaltere, og at det derfor ikke gir et riktig bilde av makt å se på deres aksjeportefølje.»

    Jeg tror disse leserne ikke har helt rett her. En som kjenner USAs forretningsliv fra innsida, har forklart meg hvordan BlackRock (og andre forvaltningsselskap) opererer. BlackRock oppretter et fond på et visst beløp og med bestemmelser om avkastning osv. Pensjonsfond og andre kapitaleiere som har penger de ønsker at BlackRock skal forvalte, kjøper da andeler i et slikt fond for pengene sine. Denne pengekapitalen skifter da eier fra pensjonsfondet til BlackRock. Merk dette: det blir BlackRock som eier pengene, og de kan i prinsippet gjøre med dem hva de vil. Den eneste forpliktelsen de har, er å betale årlige renter til dem som har kjøpt fondsandeler. Pensjonsfondet blir i stedet eier av en eller flere andeler i BlackRock-fondet.

    Det er opp til BlackRock å bruke pengene de har «fått» så smart som mulig, dvs investere dem på måter de mener vil gi størst avkastning. Overskuddet de får etter å ha betalt pensjonsfondet og andre eiere av fondandeler det de skal ha og dekket sine egne forvaltningsutgifter, er rein profitt. Derfor er det sjølsagt i BlackRocks interesse å maksimere avkastningene på de pengene de investerer. Antakelig har de noen fond med lav rente og lav risiko der forvaltninga er mer passiv, og andre fond der risikoen er høyere og profitten større om det går bra. Slike fond krever sjølsagt en mer aktiv forvaltning.

    Min kilde mente at BlackRock er kjent for å være spesielt kynisk og rovgrisk. Det sier seg sjøl at et finanskonsern som er så stort som BlackRock og som har en så dominerende innflytelse i både finans- og industriverdenen, også har direkte politisk innflytelse og makt. Bernie Sanders skal få noen å bryne seg på dersom han blir president.

Legg inn en kommentar