Var Assad nærmere sannheten?

0
Elisabeth Reehorst

Det har sirkulert mange ulike versjoner av hendingene i Syria de siste årene. Vi har mottatt informasjon «innenfra» hovedsakelig fra to kilder – opprørernes profesjonelle med base i London, og regimets nettsider. Etter hvert klarte noen uavhengige journalister å nyansere dette noe; gi et bilde som ble litt mer balansert. Mange myter er likevel fremdeles svært levende.


 

Elisabeth Reehorst er pensjonert norsklærer for voksne fremmedspråklige, og har gitt ut boken «Syria –en personlig fortelling». Hun er medlem i SV. Artikkelen ble skrevet i 2014 og ble refusert i Radikal portal.


Hva slags opprør?

Allerede tidlig våren 2011 begynte jeg å samle stoff til det som etter hvert ble boken min, «Syria – en personlig fortelling». Grunnen var at «min» familie i Daraa, sør i Syria ved grensen til Jordan, opplevde begynnelsen på opprøret helt ulikt det som ble beskrevet i norske – og de fleste andre vestlige – medier. Vi fikk i all hovedsak informasjonen fra opprørssiden, som beskrev et opprør for demokrati og menneskerettigheter med fredelige demonstrasjoner og roping av slagord, godt organisert med studenter etc i spissen. Og et svært brutalt regime som drepte uskyldige folk.
Familien i Daraa opplevde noe annet. De opplevde væpnete menn i gatene, brenning av og angrep på offentlige bygninger, utført av menn som åpenbart ikke hørte til de lokale; ofte kunne de se det på klærne. De opplevde at den syriske hæren beskyttet dem mot væpnete bråkmakere.
Godt organisert var nok opprøret, men på en helt annen måte enn de vestlige mediene formidlet. Tiden har vist at det som kom fra Syrias regime, var vesentlig nærmere sannheten enn det som kom fra opprørernes nyhetskilder.

Dette er sist bekreftet i et intervju 24.08.14 som The Real News.com har med forfatter og Guardian-journalist Nafeez Ahmed. Intervjuet bygger også på en rapport han skrev i 2013.

syria krig

Intervjuet med Ahmed

Han setter starten på opprøret inn i det scenariet vi ser i dag – og påpeiker at IS/ISIL sprang ut av en gruppe som oppsto i Irak under USAs invasjon i 2003 som hadde kontakt med al-Qaida. Gruppen begynte allerede da samarbeidet med andre misfornøyde grupper, noe som bare har økt på etter hvert. I mange år har de operert i Anbar-provinsen vest for Bagdad, mot den syriske grensen, der sunni-muslimske stammefolk har egne militser som nå støtter IS’ kamp mot det irakiske regimet. Og de har etter hvert også klart å knytte til seg tidligere medlemmer av Baath-partiet, et sunni-sekulært, antiamerikansk parti som støttet den styrtete presidenten i Irak, Saddam Hussein. Disse er blitt svært misfornøyde med regimets sjialedelse, som ikke har lagt vekt på samarbeid med den store minoriteten, sunniene, heller tvert imot.

Allerede i 2006 møttes en lite kjent komité i USAs utenriksdepartement – «Iran-Syria politikk- og operasjonsgruppe»ukentlig for å «koordinere aksjoner som å begrense Irans tilgang til kreditt- og bankinstitusjoner, organisere våpensalg til Irans naboer og støtte styrker som er i opposisjon med de to regimene.»

Komiteen ble oppløst, men arbeidet fortsatte. I mai 2007 ble det avslørt at president Bush hadde godkjent «ikke-dødelige» CIA-operasjoner mot Iran. Anti-Syria-operasjoner var også nå i full sving, ifølge Seymour Hersh i The New Yorker.

Regjerings- og etterretningskilder fortalte Hersh at Bush-administrasjonen samarbeidet med Saudi-Arabias regjering, som er sunni-muslimsk, i hemmelige aksjoner som skulle svekke Hizbollah – den sjia-muslimske delen av det libanesiske forsvaret. Konsekvensen av dette samarbeidet var at gruppene knyttet til al-Qaida – som var fiendtlige til USA men støttet av Saudi-Arabia – ble styrket.
Bush ga også Saudi-Arabia klarsignal til å støtte opp om al-Qaida-gruppene i Irak ved å gi dem penger og logistikkhjelp for å svekke regimet til president Assad i Syria, «slik at de kunne bli mer åpne for forhandlinger med Israel».

En av de andre gruppene som fikk hemmelig politisk og finansiell støtte fra USA, var de syriske Muslimbrødrene som levde i eksil. Tidligere utenriksminister i Frankrike, Roland Dumas, forteller i et fjernsynsintervju at han ble prøvd dratt inn i dette allerede 2009.
Lekkasjer fra det private etterretningsfirmaet Stratfor antydet sterkt at også Jordan og Tyrkia var trukket inn i denne uro-aksjonen.
Målet var klart – regimet skulle styrtes.

Oljen styrer

Hovedgrunnen til at denne omfattende prosessen ble satt i gang, var sjølsagt olje. USA hadde begynt å få panikk for å slippe opp for tilgang på olje, og det var jo også det kampen mot Iran generelt dreide seg om. USA var villige til å destabilisere opptil 7 regimer for å sikre seg kontroll.
Siden det meste av oljen i Midtøsten lå i «salafi-jihjadistisk» område, måtte man ta utgangspunkt i dette, og frambringe en splitt og hersk-mentalitet «mellom ulike salafi-jihadistiske grupper for å vende dem mot hverandre og forbruke sin energi på interne konflikter,» samtidig som man sørget for å øke motsetningene mellom sjiaer og sunnier.

Slik planla man altså de såkalte ikke-jihadistiske gruppene i Syria, som skulle kjempe mot de jihadistiske – i tillegg til regimet og sjiaene – så USA/«verdenssamfunnet» åpent kunne støtte opp om de «ikke-jihadistiske» og skaffe seg kontroll gjennom dem. Slik kunne man forhåpentligvis unngå en invasjon, som i Irak. Den nye presidenten, Barack Obama, var ikke like rask på avtrekkeren som sin forgjenger.

Så komplisert ble det altså fordi USA sjølsagt ikke åpent kunne støtte grupper som var knyttet til al-Qaida, som var deres største fiende – offisielt (de førte jo krig mot dem etter 11.09.01). Og de var jo også redde for at de skulle bli for sterke, slik at de ville true USA på nytt.

Russland

Forholdet til Russland var sjølsagt en del av bildet, når det var oljerørledninger det dreide seg om, hvor de skulle gå. Qatar var leverandør av den ene, med olje som skulle tas ut fra North Pars-feltet som gikk over i Irans South Pars. Det var del uro omkring grensesettingen der, og president Assad, som var Irans venn, ville derfor ikke la den gå over Syria. Den var også tenkt å komme ut i Tyrkia, slik at den kunne true Russlands posisjon i forhold til olje. Dette var i 2009.

Assad gikk året etter inn i forhandlinger med Iran om en ledning gjennom Irak til Syria og derfra ut ved Middelhavet, der Iran ville kunne eksportere gass fra South Pars-feltet til Europa.

Dette provoserte Qatar veldig, og det ble et oppgjør mellom Saudi-Arabias prins Bandar bin Sultan og Russlands president Putin der førstnevnte på alle måter prøvde å få Russland til å vende seg mot Syria i saken. Det klarte de ikke. Inne i problemstillingen lå også en planlagt rørledning fra Irak til Israel, som sjølsagt måtte gå gjennom Syria.

Opprøret

Da ingenting hjalp, ventet USA, Saudi-Arabia, Qatar – og Tyrkia? – bare på en anledning til aktivt å kunne bruke sine forberedelser til å styrte det syriske regimet. «Den arabiske våren» kom beleilig, og enda mer beleilig kom den store tørken i årene før 2011 som fordrev tusener av småbønder inn til byene – særlig til Damaskus’ forsteder. Levestandarden gikk ned for mange, noen sultet, og det var ikke vanskelig for de ytre kreftene å finne gjenklang for sin propaganda, sine bestikkelser og sine våpen. De oppnådde tilsynelatende det de ønsket – det ble skapt to ulike typer væpnete grupper. Noen var såkalt ikke-religiøse sunnier, de ble plassert under gruppebetegnelsen FSA (Free Syrian Army), og noen var helt fra begynnelsen tilknyttet al-Qaida. Mange andre var ingen av delene.

Det USA og deres allierte ikke hadde kalkulert med, var at de i svært liten grad sluttet seg sammen – og enda mindre med det som skulle være «overbygningen» politisk, SNC, som var dominert av eksil-syrere (mange muslimbrødre) og saudiske- og qatar-vennlige sunnier.

Det var en eneste organisasjon som gradvis fikk kontroll over alle, mer eller mindre, og det var nettopp ISIL/IS, som har hatt en lett vei over den åpne grensen mellom Irak og Syria. De hadde – 26.august 2014 – mer eller mindre kontroll over store deler av Øst-Syria, på grunn av de foregående årenes systematiske jobbing som gjorde at de har klart å trekke til seg også svært mange ikke-religiøse opprørsgrupper. Det har de klart ved trusler, taktikk – og ikke minst våpen og annet utstyr de har fått mer eller mindre direkte fra USA, Qatar, Kuwait, Saudi-Arabia et etc.- med et ekstra sideblikk til Tyrkia, som har vært et hjelpsomt gjennomfartsland både for våpen og mennesker som f eks kom fra Libya (om Tyrkia; Sosialistisk framtid nr 2/14; mer om sjølve opprøret i boken «Syria – en personlig beretning» av forfatteren).

Assad hadde rett i advarselen mot jihadistene

En video av drapet på den amerikanske journalisten James Foley, som var tatt til fange av IS, ble lagt ut på nettet 20. august. En uke etter meldte så div aviser at USA – som alt var inne i luften over Nord-Irak, der IS herjet – hadde begynt å tenke på overvåking også av Syria, for «å få bedre oversikt over IS’ aktivitet i området», som NRK formulerte det – og la til at det dreide seg om droner. De hadde ennå ikke bestemt om de ville bombe.

BT/Politikens Marcus Rubin trakk det videre samme dag: «Den tidligere lederen av Storbritannias hær, Richard Dannatt, gikk i et intervju med BBC enda lengre enn (USAs) general Dempsey, og oppfordret Vesten til et samarbeid med Syrias president Bashar al-Assad…. Den syriske dimensjonen må man adressere. Man kan ikke takle et halvt problem, sa Dannatt.»

Det lovet godt for Assad-regimet, som fra borgerkrigens begynnelse hadde betegnet opposisjonen som «terrorister» og forsøkt å framstille seg selv som det moderate alternativet.
«For Assad-regimet er drapet på Foley noe av det beste som kunne skjedd. IS har stort sett utryddet resten av opprøret. Hvis Assad bare må holde stand litt til, er det gode sjanser for at USA og Vesten kommer dem til unnsetning, enten offisielt eller uoffisielt», sa Hilal Khashan, professor i politikk ved Det amerikanske universitet i Beirut.

Det har skjedd en del siden august 2014. Kurderne kjemper for grensebyen Kobanê og sin egen autonome stat, amerikanerne har en stund bombet IS-stillinger i området sammen med sine allierte, og tyrkerne har helt nylig åpnet litt opp for at kurdere fra Irak kan hjelpe dem.

Og 28.10.2014 refererte Reuters general John Allen, USAs representant i den syriske «overbygningen», SNC. Han hadde fått et spørsmål fra Asharq al-Awsat diary om de FSA-gruppene USA trente, etter å ha slått IS ville kjempe mot de syriske regjeringsstyrkene. «Nei, sa Allen. «Det vi ønsker er at FSA og styrkene vi etterhvert vil utvikle, trene og utstyre skal bli en troverdig styrke som Assad-regimet til slutt må forholde seg til og anerkjenne. Det kommer ikke til å bli noen militær løsning her»

Uansett – det må være litt flaut for svært mange å måtte innrømme at borgerkrigen i Syria i stor grad var arrangert av USA/Vesten. Ifølge FN er nesten 200 000 mennesker drept og millioner skadet og kastet ut av sine heimer pga USAs behov for tilgang til mer olje. At behovet til og med ser ut til å være fiktivt, slik det ser ut etter suksessen med fracking etc, skal jo ikke gjøre det hele bedre.

 

Forrige artikkelArbeidsløshet i Norge – all grunn til bekymring
Neste artikkelIS truet med å «oversvømme Europa med 500.000 flyktninger»