Lenke

John Pilger: – Hvorfor har mediene blitt instrumenter for krig?

John Pilger er en australsk journalist og dokumentarfilmskaper som er kjent for sin kritiske og uavhengige journalistikk både som krigsreporter og dokumentarfilmskaper. I en artikkel som er publisert på nettstedet hans johnpilger.com refser han journalistikkens rolle i de store mediene som lite annet enn makthavernes propagandamaskiner.

Mens verden snubler inn i en ny kald krig og muligens en kjernefysisk konfrontasjon over Ukraina, spiller igjen den vestlige «frie pressa» sin rolle som lydig propagandatjeneste – som demoniserer Russland, presenterer en ensidig narrativ og mater en farlig krigshissing, skriver Pilger.

Hvorfor har så mye av journalistikken gitt etter for propaganda? Hvorfor er sensur og forvrengning blitt standard praksis? Hvorfor er BBC så ofte et talerør for grådig makt? Hvorfor sindler New York Times og Washington Post sine lesere?

Hvorfor blir ikke unge journalister lært opp til å forstå media agendaer og til å utfordre og avsløre uverdige formål skjult bak fine ord eller falsk objektivitet? Og hvorfor blir de ikke opplært til å forstå at kjernen i mye av det som kalles main stream media ikke er informasjon, men makt?

Dette er uhyre viktige spørsmål. Verden står nå overfor faren for en storkrig, til og med en kjernefysisk krig der USA tydeligvis prøver å isolere og provosere Russland og til sist også Kina. Sannheten blir snudd opp-ned og blir vrengt av journalister, deriblant av dem som fremmet løgnene som førte til blodbadet i Irak i 2003.

Siden norsk presse i Ukraina-spørsmålet har fungert nøyaktig slik som Pilger beskriver, burde i det minste den tenkende delen av norske journalister og redaktører ta seg et lite sjølkritisk blikk i speilet og spørre seg om de fortsatt vil være med på dette spillet – makthavernes og krigshissernes spill.

 

 

  12 kommentarer til “John Pilger: – Hvorfor har mediene blitt instrumenter for krig?

  1. 8. desember 2014 klokka 07:30

    Eg er svært samd med Pilger. Og eg trur eg veit noko om kvifor journalistane har vorte slik. Det kjem av at eg var oppi ein debatt med ABC-redaktør Heidi Nordby Lunde om journalistane si rolle år tilbake. Da var ho frustert over at journalistar alltid skulle ta standpunkt, at dei skulle meine noko om det dei skreiv om. Ho valde etter mi meining feil, og landa på at journalistane ikkje skulle meine noko. Seinare er ho blitt høgremenneske av den marknadsliberale sorten såvidt eg forstår. Og alt dette finn eg heilt logisk når ei ser på utviklinga: Media har først og fremst vorte ein privat boltringsarena for folk som skal byggje karrierer og tene pengar. Det er løgn når media seier om seg sjølv no til dags at dei først og fremst er der for ytringsfridom og demokrati. Og den nye ideologien tener dei store pengeinteressene, dei transnasjonale selskapa og deira bakmenn, til punkt og prikke. For dei har ikkje andre verdiar enn marknadskontroll (ressursar, vareproduksjon, sal, forbrukarar og billeg arbeidskraft). Og det er dei same som startar krigane, for å halde på og utvide marknadskontrollen sin.

    • Pål Steigan
      8. desember 2014 klokka 07:36

      Veldig sant. Mediene leverer en vare som alle andre varer. Og det redaksjonelle stoffet er bare den innpakninga som skal selge andre varer. Det skaper journalister og journalistikk av en viss type.

    • Olav
      8. desember 2014 klokka 12:18

      Journalistyrket har gjennom de siste tiårene i stadig større grad blitt overtatt av folk med en mer eller mindre identisk bakgrunn fra egne statlig finansierte utdanningsinstitusjoner. Den svenske (tidligere) professoren i statsvitenskap Olof Peterson påpekte dette i et foredrag om «journalismen som ideologi» alt for 20 år siden. (Peterson var også leder for den svenske Maktutredninngen som ble publisert i 1990.)

      Både Sverige og de fleste andre «vestlige» land lå nok noe foran Norge i denne utviklingen. Men i løpet av nettopp disse årene som har gått har det samme fenomenet forlengst slått igjennom også her. Plass til folk med annen form for bakgrunn, det være seg i form av utdanning eller livs- og yrkeserfaring, er det ikke mye igjen av. Man kan jo feks sammenligne dagens journaliststudenter med Carl Just som var rektor ved det opprinnelige, private Journalistakademiet som dannet utgangspunktet for Journalisthøgskolen som senere igjen ble innlemmet i det statlige høyeskolesystemet. Just hadde nok mer enn gjennomsnittlig sammensatt erfaring enn selv det som var vanlig på den tiden. Men i prinsippet var det mye denslags bakgrunn de fleste journalister hadde ganske langt frem mot vår tid. Den utviklingen som har funnet sted gjennom det siste halve århundret har sånn sett helt klart karakter av en form for «Gleichschaltung» i statlig regi. Går man feks inn og ser på nettsiden for journalistutdanningen ved Høyskolen i Oslo og Akershus så finner man jo også at fremstillingen av hva det vil si å være journalist sammenfaller ganske så godt med den innstillingen som Heidi Lunde og andre som henne gir uttryk for, og som Peterson beskrev tilbake i 1994:

      «Journalistikk. Journalistar produserer og formidlar nyhende og informasjon i ulike medium. Det er viktig å vera nyfiken, granskande og å kunne finne gode vinklingar på saker.»

      Dette kan kanskje virke tilforlatelig i utgangspunktet. Men det som beskrives her er strengt tatt nettopp «journalisme som ideologi». Hverken det å «formidle nyhende og informasjon» eller det å «finne gode vinklingar» på den informasjon man har gransket seg frem til, tilsier at man behøver å ta stilling på et bevisst plan. «Gode vinklinger» kan også veldig lett tolkes i en kommersiell retning hvor det «gode» handler om å lokke til seg flest mulig lesere på vegne av de kapitalkrefter man arbeider på vegne av. At en statlig insititusjon fremstiller det som om denne form for «nøytralitet» skulle være en selvfølge passer selvsagt godt overens med den herskende ideologien forøvrig. Slik bygger man opp om journalistenes egne illusjoner om en «nøytralitet» som representerer «det gode». I siste instans handler det om salg av «medieprodukter» som blant annet nettopp på grunn av journalistenes illusjoner om egen «nøytralitet» ender med å tjene den rådende ideologien. Realiteten er selvsagt at journalistene, spesielt når de etterhvert har blitt en gruppe med mer eller mindre identisk utdanningsbakgrunn som befinner seg tett på både næringsliv og politikere på topp-planet, også representerer sine egne (middel)klasseinteresser. Også dette, at journalistene etterhvert fikk karakter av en egen samfunnsklasse med alt hva det innebærer av muligheter for misbruk av medienes maktposisjon, påpekte Olof Peterson altså for mer enn 20 år siden.

  2. 8. desember 2014 klokka 09:17

    John Pilger er en viktig journalist, og jeg er glad for at du trekker ham fram.
    I juli leste jeg Gro Holms artikkel på NRK, og fikk et lettere sjokk. Jeg hadde alltid sett på henne som den snille jenta som ikke kritiserte makta, men ga oss den trygt sensurerte og velfriserte «sannheten» i det hun rapporterte. Hennes rapport i juli var annerledes. Hun hadde sett virkeligheten i hvitøyet og klarte ikke å holde kjeft, noe som ga henne veldig mye pepper, spesielt fra alle sionistene i Norge, og de er mange. Det er ingen enkel sak når MSM er så sterkt kontrollert som i våre dager.
    Her er hennes artikkel:
    Sterk Israel-dominans i amerikanske medier

    Selv jøder født av israelske sionister synes å bli lei av sionistenes makt både i Israel, USA og i verden forøvrig. Gilad Atzmon, jazz-musiker og forfatter av boka «The Wondering Who», er blant dem.

    Også blant de mer normale jøder i USA øker motstanden mot hva sionistene (i hovedsak de askenasiske jødene) står for. Den største makten over verden og menigmann har de gjennom sitt verdensomspennende banksystem, grunnlagt fra City of London, de store mediegruppene de styrer, og selvsagt sentrale og viktige politikere.

    Jeg kan også anbefale boka til den israelske forskeren Shlomo Sand: The Invention of the Jewish People.

    Dersom du ikke setter pris på disse godt kjente opplysningene, forstår jeg det dersom du sletter mitt innlegg. Det er ingen spøk å legge seg ut med disse kreftene.

  3. Ola
    8. desember 2014 klokka 18:30

    Ja, Stormfront er jo gh s kilde- men de er jo en slags sosialister,og derfor en respektabel referanse,må vite. Ikke sant Ingrid?

  4. 8. desember 2014 klokka 19:05

    Jeg skjønner ærlig talt ikke hva Ola snakker om. Etter å ha slått opp på Google finner jeg at det er en science fiction-fortelling med det navn (Stormfront), og det er en nettside som ifølge Wikipedia-oversikten på Google sier at de er en hvit nasjonalistside for en amerikansk senator. Og hva i all verden er «gh»? Det nytter det liksom ikke å søke etter. Litt klarere tale hadde vært ønsket av Ola.

    • KZ
      8. desember 2014 klokka 21:37

      GH = Gro Holm?

      Stormfront = nynazistisk organisasjon?

  5. Pål Steigan
    8. desember 2014 klokka 22:58

    Jeg har stor sans for Jahn Otto Johansen. Han er en svært oppegående maktkritiker. Men jeg har også svært stor sans for Gro Holm. Hennes kritikk av amerikanske medier for pro-israelsk dominans er riktig. Og det er ikke nødvendig å gå til noen lugubre kilder for å slå fast dette. Dette er ting som kan undersøkes via selskapenes egne nettsider, børsrapporter og annet. Min metode er at je går til primærkildene og på sånn måte at det ikke skal være mulig å ta meg på fakta. Og jeg følger pengene. Det er der makta ligger. Jeg tror ingen av deltakerne i denne lille debatten har dårlige hensikter, men er ute etter å finne ut hvordan verden fungerer. Det er en vanskelig jobb.

  6. 9. desember 2014 klokka 12:48

    Svar til Øyvind Holmstad:

    Det er notert at du velger å bruke antisemittisme-kortet når du leser noe du ikke liker, noe som går imot hva du selv tror på.

    Jeg lar meg ikke presse av dette kortet lengre. Det begynner å gå ut på dato. Man må se på historien og dagens virkelighet i sammenheng. Det er altfor mange som blindt og naivt bruker dette misbrukte begrepet, «antisemittisme», uten snev av argumentasjon om hvorfor. Det brukes for å hindre mennesker i å stille kritiske spørsmål rundt den globale ledelse, som i dag stort sett skjer fra USA med press (og presse) og støtte fra det stinkende rike sionistiske bank- og maktmiljøet.

    En annen ting er at selve begrepet «semitt» gjelder kun en svært liten andel av de som i dag kaller seg jøder. Jeg har ikke noe imot semitter, palestinerne er bl.a. semitter, så hva sier det om Israel og deres politikk? Hvem er de største antisemittistene?

    Det er altså blitt farlig, og noen steder forbudt ved lov, å snakke høyt om én spesiell menneskegruppe i verden i dag. Hvordan har det blitt slik? Selv en nobelprisvinner i litteratur (1970), som Aleksandr Solzjenitsyn, fikk merke denne gruppens vrede da han skrev «200 Years Together». De to bindene ble bannlyst på engelsk. Den eneste historien vi har lov til å kjenne til, er «lidelseshistorien», ikke makthistorien. I motsetning til de mektige sionistene, er jeg i stand til å føle empati med mennesker, og derfor fordømmer jeg ikke jøder generelt, for de absolutt fleste av dem ønsker å leve sine liv i fred og ro, og helst uten å blande seg særlig med andre raser.

    Den kjente jødiske forfatteren Arthur Koestler fikk også smake på denne kjente hevngjerrigheten da han skrev boka «The Thirteenth Tribe». Han begikk selvmord i 1983, sammen med sin kone, og det kan vel ha vært en kombinasjon av hans sykdom, Parkinson’s Disease, og motgangen han møtte etter å ha utgitt nevnte bok. Koestler var en ungarsk askenasijøde. Parkinson’s Disease er forresten en sykdom som er overrepresentert blant askenasier, med en frekvens på 1 av 42. Ashkenazi diseases. Talevansker skal visstnok også ramme hardest blant askenasiene.

    Med takk til Steigan for hans meglerrolle 🙂 Han har helt rett i at det er ekstremt vanskelig å finne ut hvordan verden fungerer! Det er umulig uten også å lære om menneskehetens historie, og helst en sann og objektiv versjon av den, hvor enn den måtte finnes. Man må også lære seg litt psykologi for å forstå hvor lett det er å lure folk, hvor lett det er å lede en flokk når man har kunnskap om hvordan det gjøres. Man må også forstå hvordan kognitiv dissonans fungerer. Man må forstå at psykopati (eller sosiopati som mange velger å kalle det i dag) ikke er noe som bare finnes blant konemishandlere og mordere i det lavere sjikt. Man må også lære seg hvordan det å skape frykt er et viktig redskap for kontroll. For øvrig har vi mye til felles med andre flokkdyr 😉
    Takk for alt arbeidet du legger ned i dine artikler, Steigan, det er viktig lesning! Du er en flott terrier 😉

  7. Knut w
    9. desember 2014 klokka 21:58

    Et annet trekk jeg har registrert som leser av Adresseavisen er at så godt som samtlige artikler om Ukraina og Russland er kjøpt fra Politiken, Danmark. Den ene er verre enn den andre. Er dette et generelt trekk i norske avisers dekning av konflikten i Ukraina, så betyr det at aviser og andre media ikke har journalister som dekker dette sjøl. Alt blir opptrykk av materiale som kommer utenfra. Norske redaksjoner er ikke i stand til å analysere situasjonen og ta et sjølstendig standpunkt.

Legg inn en kommentar