oss 100 kroner!
Av Michael Howard
Forsvarsminister Jim Mattis besøkte nylig Vietnam, der han hyllet Hanois overholdelse av FNs (les: USAs) økonomiske sanksjoner mot befolkningen i Nord-Korea. «Jeg vil vise min respekt der og takke dem for deres støtte angående [det nordkoreanske] problemet,» sa han. «De har støttet FNs sanksjoner, som har kostet dem litt. Og så setter vi pris på deres lederskap i dette, der de går foran med et godt eksempel og viser ansvar.» Man undrer seg over hvem Vietnam «går foran med et godt eksempel» og «viser ansvar» overfor når de adlyder et amerikansk diktat, men glem det; Hanoi har tydeligvis kalkulert at de har mer å vinne på å være på godfot med USA (ved å trosse Beijing) enn ved å fortsette å importere nordkoreansk kull til lave priser.
Denne artikkelen ble først publisert i American Herald Tribune. Oversatt til norsk og publisert i Midt i fleisen.
Mattis sine kommentarer, og hundrevis av lignende fra vestlige tjenestemenn, er bemerkelsesverdige fordi så få personer legger merke til dem. Verden ville ha lagt merke til det hvis Mattis hadde sagt: «Jeg vil gjerne takke dette landet for å hjelpe USA i forsøket på å kvele den nordkoreanske økonomien og dermed gjøre livet uutholdelig for millioner av nordkoreanske sivile, som uten å selv ha gjort noe galt vil bli fratatt sysselsetting, tilstrekkelig mat, rent vann og grunnleggende medisinsk behandling. Dette vil blant annet føre til langvarig lidelse, og for de mest sårbare blant dem, en forferdelig død av sult, diaré eller en annen forebyggbar sykdom. Samtidig vil dette ikke gjøre noe for å dempe den nordkoreanske regjeringens ambisjoner om atomvåpen, som er vårt uttalte mål». Oppmerksomheten ville i hvert fall ha vart til Trump delte enda en video av seg selv mens han kjemper mot CNN-logoen.
Men siden dette bare er et spørsmål om ‘sanksjoner’, hvem bryr seg? Sanksjoner er kjedelige. De er abstrakte og vanskelige å forstå. Og Kim Jong-un er vel en ekte Bond-skurk – som så og si ber om å bli sanksjonert og mer til. Ikke glem at han har planer om å bombe Guam. Så ja, bare pålegg sanksjoner.
De fleste kan bli tilgitt for å innta denne holdningen. De har blitt indoktrinert av det som trolig kan beskrives som den mest sofistikerte propagandamaskinen denne verden noensinne har sett. Jeg skriver selvfølgelig om amerikanske massemedier, som har gitt sine forbrukere et jevnt diett av halvsannheter og direkte løgner angående situasjonen på den koreanske halvøya i årevis. De fleste løgnene skjer ved utelatelse. For eksempel får vi massevis av informasjon om Pyongyangs kjernefysiske program og Washingtons innsats for å holde det i tøylene, men ikke noe som helst om sistnevnte rolle i å fremprovosere og forlenge krisen, en krise som kan meget vel kan eksplodere til en stor katastrofe og drepe millioner av mennesker.
Hvis media faktisk var ute etter å informere offentligheten – en ganske eiendommelig oppfatning – kan de begynne med å forklare hvorfor Nord-Koreas Rocket Man (definitivt en av Trumps bedre nedsettende kallenavn) i utgangspunktet ønsker å anskaffe atomvåpen. Svaret er ganske enkelt. Som de fleste ting, koker det helt ned til selvoppholdelsesdrift: Kim ønsker å utvikle et atomvåpenarsenal fordi han ønsker å unngå å bli styrtet av det amerikanske imperiet. Det er det hele, oppsummert i en setning. Nylig historie har overtalt ham og alle andre som har har fulgt med om at når du først blir fiende med Uncle Sam, er det bare et spørsmål om tid før de ‘smarte’ bombene begynner å falle. Det vil si, med mindre du har noe som er tilstrekkelig avskrekkende.
Og her kommer atomvåpnene inn i bildet. Det er nettopp fordi Saddam Hussein ikke var i besittelse av masseødeleggelsesvåpnene (som vi hevdet han hadde) at Irak ble pulverisert. På samme måte, da oberst Gaddafi erklærte at hans regjering frivillig hadde avsluttet sitt atomvåpenprogram, garanterte det at Libya ville bli ‘frigjort’ av NATO. Irans skjebne er fortsatt usikker; Det som er sikkert er at alt er mulig hvis Trump ensidig river i stykker atomavtalen, noe som nå virker sannsynlig. (Når har han tenkt å slutte å late som noe annet og endre temaet for sitt presidentperiode til «Israel først»?)
En av de gode tingene med Trump er at han uten filter eller anstendighetsfølelse sier offentlig hva andre amerikanske tjenestemenn bare vil si privat. Det er en forferdelig ærlighet her. «USA har stor styrke og tålmodighet, men hvis vi er tvunget til å forsvare oss selv eller våre allierte, har vi ikke annet valg enn å totalt ødelegge Nord-Korea.» Her truer Trump med å drepe 25 millioner mennesker. Her er et annet fyndord: «Nord-Korea bør helst ikke komme med flere trusler mot USA … De vil bli møtt med brann og raseri, og ærlig talt, makt av en styrke denne verden aldri har sett før.»
Mens Trumps kunnskap om historie ikke fyller et fingerbøl, er det sannsynligvis trygt å anta at han er kjent med, la oss si, andre verdenskrig, som inneholdt nok ild og raseri for å tilfredsstille den mest hengivne nihilist. Trump lover mer – (og her er det viktig å legge merke til) ikke som et svar på et militært angrep på USA, men mot trusler om et militært angrep på USA. Dette tar krigskåthet til nye høyder. Jeg overvurderer ham kanskje, men det er mulig at Trump også har hørt om Koreakrigen, spesielt den barbariske måten den ble utkjempet av det amerikanske militæret. Som henleder til et annet viktig punkt – både om Pyongyangs nåværende oppførsel og vestlige mediers fremstilling av den.
Vi har allerede fastslått at Nord-Koreas atomvåpenprogram er forståelig (som ikke må forveksles med forsvarlig) i lys av Washingtons vane med å styrte regjeringer som det ikke kommer overens med. La oss nå vurdere den personlige dimensjonen. Ikke før hadde krig brutt ut på den koreanske halvøya i juni 1950 enn USA ble involvert og begynte å angripe nord fra luften. I november var den allerede uskarpe linjen som skilte militære og sivile mål helt forsvunnet. Som løytnant George E. Stratemeyer noterte i sin dagbok den 5. november: «Alle installasjoner, anlegg og landsbyer i Nord-Korea blir nå et militært og taktisk mål.» Han tullet ikke. «Den 8. november, skriver historikeren Sahr Conway-Lanz, «Lot FEAF (Far East Flying Force) det regne ned 500 tonn brannbomber på mer enn 2.5 kvadratkilometer av Sinuijus bebyggede område, og ødela 60 prosent av byen. I [general] O’Donnells rapport om hva hans bombefly hadde utrettet, sa han at ‘byen var borte.’» Dette var den første i en rekke grusomheter:
Bombeledelsen rapporterte at før den 28. november var 95 prosent av byen Manpojins oppbygde område ødelagt, for Hoeryong var det 90 prosent, Namsi 90 prosent, Chosan 85 prosent, Sakchu 75 prosent, Huichon 75 prosent, Koindong 90 prosent og Uiju 20 prosent. Ødeleggelsen fortsatte gjennom vinteren, da kinesiske styrker tvang de amerikanske soldatene til å trekke seg tilbake sørover. Da FN-enheter trakk seg tilbake fra de store nordkoreanske byene, ble disse byene også mål for bombingen. Den 30. desember informerte FEAF-kommandanten sine underordnede om at de hadde myndighet til å ‘ødelegge’ Pyongyang, Wonsan, Hamhung og Hungnam, fire av Nord-Koreas største byer. FEAF utførte angrepene uten advarsler til sivilbefolkningen, og unnlot med vilje å publisere angrepene. Ved krigens slutt var 18 av de 22 største byene i Nord-Korea minst halvt utslettet, i henhold til luftvåpenets skadevurderinger.
Hvor mange ganger har du hørt eller sett denne relevante historien kommunisert av et stor avis eller TV-kanal? Aldri. Likevel skjønner du kanskje lett hvordan Trumps trussel om å «totalt ødelegge Nord-Korea» kunne treffe en nerve hos folket i landet? Du kan kanskje også se hvorfor tilstedeværelsen av 40.000 amerikanske soldater på den koreanske halvøya er sårt punkt sett fra et nordlig perspektiv, særlig siden Koreakrigen rent teknisk fortsatt pågår. Pyongyang har vært klinkende klar på dette punktet: de kan aldri tenke seg å suspendere sitt atomvåpenprogram så lenge USA insisterer på å utføre provoserende militære øvelser langs grensen. Enten du liker det eller ikke, er dette deres posisjon. Forutsatt at USA faktisk mener alvor om å redusere spenninger og til slutt løser konflikten, ville det være naturlig at de i det minste burde vurdere ideen om et kompromiss. Men nå er jeg for naiv.
I juli publiserte de russiske og kinesiske utenriksdepartementene en felles uttalelse hvor de fremmet et forslag til hvordan man fredelig kan håndtere det koreanske spørsmålet. Kjernen i forslaget var:
Nord-Korea, som en frivillig politisk beslutning, kunngjør et moratorium på testing av atombomber og ballistiske missiler, og USA og Sør-Korea bør avstå fra store felles øvelser. Samtidig begynner partene en dialog og blir enige om felles prinsipper i deres forbindelser, herunder avståelse av maktbruk, avståelse av aggresjon, fredelig sameksistens og vilje til å gjøre alt de kan for å fjerne atomvåpen fra den koreanske halvøya med sikte på å fremme en kompleks løsning av alle problemer, inkludert det kjernefysiske spørsmålet.
USAs ambassadør til FN Nikki Haley, på vegne av regjeringen, beskrev forslaget som «fornærmende» og tilføyde: «Når et skurkeregime har et atomvåpen og en [interkontinental ballistisk missil] pekende mot deg, senker du ikke garden. Ingen ville gjøre det. Vi har absolutt ikke til hensikt å gjøre det.» Bortsett at atomvåpen ikke ville ‘peke’ mot noen, gitt at Kina og Russland uttrykkelig nevner et moratorium på Nord-Koreas atomprogram som et første steg i deres initiativ. Kan Haley lese? Artikkelen siterer deretter Thomas Karako fra tankesmia Center for Strategic and International Studies (i styret sitter Henry Kissinger, djevelen selv), som avviser den hypotetiske avtalen som «appeasement» og tviler på visdommen av «å gi mer og mer til Nord-Korea.» Fordi vi allerede har gitt dem så mye, vet du. Hvis bare de ville vise litt takknemlighet.
Bare i den alternative virkeligheten skapt av et globalt imperium kan en beslutning om å stoppe å militært provosere en langt svakere motstander tolkes som appeasement. Det er åpenbart uakseptabelt med andre løsninger enn å gi USA alt de vil ha, mens motparten får absolutt ingenting som motytelse. Innrømmelser av noe slag er utelukket – selve ideen er «fornærmende.» Slik er gangsterens logikk. Selvfølgelig kan fornærmelser ikke tolereres (slik at gangsteren ikke virker svak); noen må lide konsekvensene. Det er her sanksjonene passer inn.
Omfattende sanksjoner av den typen som nå pålegges for Nord-Korea blir vanligvis betraktet som et alternativ til krig, og dermed en avmålt, moralsk ansvarlig handlingsplan. Selv om det er sant at de faktisk er et alternativ til krig (om enn en strategi som, merkelig nok, ofte fører direkte til krig), er de overhodet ikke moralske.
Som jeg nevnte ovenfor, dreper sanksjoner mennesker, noen ganger langt flere enn krig gjør. Den sterkeste påminnelsen om dette er Irak på 1990-tallet, hvor en FN-ledet embargo førte til at hundretusener av mennesker, mange av dem barn under fem år, døde. Så heslig var konsekvensene av sanksjonsregimet at to av FNs humanitære bistandskoordinatorer trakk seg i protest.
En av dem, Denis J. Halliday, skrev en artikkel i 2003 med tittelen «FN sviktet folket i Irak», der han hevdet, basert på sin erfaring i Irak under sanksjonene, at «vi, De forente nasjoner, drepte flere irakere gjennom FN-sanksjoner – sannsynligvis en million mennesker, særlig barn – i de 13 årene enn Bush den første, Clinton og deretter Bush den andre gjorde med bomber.»
Jutta Burghardt, representant for Verdens matvareprogram i Irak fra 1999 til hun gikk av (også i protest) året etter, kom med en like grusom og langt mer omfattende anklage mot FNs sanksjoner. Noen høydepunkter: «Det kan ikke herske noen tvil om at Sikkerhetsrådets sanksjoner mot Irak fører til delvis eller fullstendig ødeleggelse av en nasjon, og at dette konseptet var og fortsetter å bli bevisst og forsettlig brukt.» «Mange irakere fortalte meg at hver dag de overlever er et mirakel for dem.» «Ikke bare hadde Irak blitt omfattende ødelagt under Gulfkrigen; Ammunisjon med utarmet uran ble brukt for første gang. Under mitt besøk i det sørlige Irak ble jeg alarmert og sjokkert. Mitt inntrykk var: Dette området er ikke lenger beboelig for mennesker.» «Jeg er pessimistisk om sanksjonene noengang vil bli opphevet. De er for gode til å være sanne! Med sanksjoner på plass, er den arabiske oljeregionen under kontroll, store mengder våpen kan bli solgt til nabolandene og den potensielle regionale makten Irak er redusert til et svakt samfunn i oppløsning.» Sanksjonene,som vi vet, ble faktisk opphevet, men bare for å gjøre plass for bomber.
Og så har vi åpent brev skrevet av Noam Chomsky, Edward Herman, Edward Said og Howard Zinn i januar 1999. De fremtredende forskerne, alle kjent for å være nøkterne, talte uten omsvøp: «Dette er ikke utenrikspolitikk – Det er sanksjonert massemord som nærmer seg holocaust-størrelsesorden. Hvis vi tier, er vi med på å godkjenne folkemord som blir begått i fredens navn i Midtøsten, en masseslakt som blir begått i vårt navn.»
De kunne ha sagt at «massemordet» er meningsløst, fordi sanksjoner er helt kontra-produktive fra et strategisk synspunkt. Bakmennene og tilhengerne av totale embargoer fremmer dem som et middel til å endre en ‘skurke’-regjerings oppførsel (eller regjeringen selv) og til slutt fremme en overgang til demokrati. Et blikk på historien til økonomiske sanksjoner illustrerer det motsatte. Sanksjoner fungerer ikke på den måten de framstilles som (som stiller spørsmål ved selve motivene bak dem). De undergraver ikke regjeringene de ønsker å presse. I stedet styrker de dem. Og de styrker ikke demokratiske bevegelser; de svekker dem.
Ta Iran som eksempel. Ifølge en rapport fra den frivillge organisasjonen International Civil Society Action Network (ICAN), hadde de knusende økonomiske sanksjonene som USA hadde pålagt, ført til «en langsiktig negativ innvirkning på kilden til samfunnsendring i Iran. Den urbane middelklassen som historisk har spilt en sentral rolle i å skape forandring og fremme fremskritt i Iran er sanksjonenes hovedoffer.» Styresmakter – hvis universelle funksjon forøvrig er å holde på makten – kan lett utnytte uordenen som er resultatet av økonomisk krigføring.
For Iran har sanksjonene virket mot sin hensikt, det vil si at de oppnådde sitt offisielle formål (dvs. å få Teheran til å forhandle om sitt angivelige atomvåpenprogram). Dette skjedde på bekostning av deres virkelige formål, det vil si å skape de nødvendige forholdene for bruk av militær makt. Det er derfor atomavtalen er under konstant angrep: det eliminerer et påskudd for krig, og krig mot Iran har alltid vært, og vil alltid være, sluttspillet til de sionistiske bøllene, også kjent som nykonservative.
Heldigvis for Kim og resten av verden har USA ikke den samme store appetitten for krig med Nord-Korea. Men man vet ikke om Donald Trump kanskje har større lyst. Uansett er en ting sikkert: utallige koreanere vil fortsette å bli kollektiv straffet for sin regjerings oppførsel. Forestill deg at dette hadde vært en internasjonal standard – da hadde vi amerikanere ligget tynt an.
Første gang publisert i American Herald Tribune. Michael Howard er en lærer og skribent som bor i Vietnam.
