Iran, mullakapitalismen og protestbevegelsen

0
Fra en regjeringsvennlig demonstrasjon i Iran 2018. Foto: Abdolrahman Rafati

Rundt årsskiftet kunne man lese i vestlige medier at det var en revolusjon i gang i Iran og ledere som Netanyahu i Israel, Donald Trump i USA og kronprinsen i Saudi-Arabia uttalte sin støtte til denne ”revolusjonen”. Pussig nok kom det nesten likelydende uttalelser fra en del venstregrupperinger. Men det ble ingen revolusjon, og det er ikke så overraskende. Riktignok er Iran et undertrykkende regime og riktignok finnes den en lang rekke problemer som rammer folk i dagliglivet og som gir grunn til misnøye. Særlig er det den nyliberale politikken til Irans regjering med privatisering og prisøkninger som har ført til protester og demonstrasjoner. Og dette var det all mulig grunn til.

Men misnøyen er ikke sterk nok og opposisjonen verken samstemt nok eller organisert nok til å kunne gjennomføre et vellykket opprør. Noen av parolene som Israel og Vesten likte godt var dem som rettet seg mot Irans støtte til Syria i krigen mot jihadistene. Men nettopp støtten til Syria er blant de områdene der Irans regjering har stor støtte i befolkninga. Meningsmålinger viser at to av tre iranere støtter Irans deltakelse i krigen mot jihadistene i Syria.

Det finnes en sterk misnøye med den høye ungdomsarbeidsløsheten i Iran, og den rammer i høy grad studenter som er ferdig uteksaminert. Det er en av forklaringene på ungdommens protester. Det finnes også en utbredt motstand eller motvilje mot prestestyret. Iran er ikke så religiøst som man kan få inntrykk av, og det er stor misnøye, særlig i den urbane middelklassen mot prestestyret. Iranerne er over middels nasjonalistiske og mange regner islam som en okkupantreligion.

Det er en stor misforståelse å tro at regimet i Iran står svakt. Iran har en avansert økonomi og et velutviklet utdanningssystem sammenliknet med sine naboer. Den akademiske og vitenskapelige standarden er ganske høy og landet har til tross for sanksjonene og boikotten klart å opprettholde utviklinga av forskning og vitenskap.

Nest etter Egypt har Iran det største folketallet i Midtøsten, 80,7 millioner. Iran er blant de landa i verden som har høyest andel studenter i forhold til folketallet og flertallet av studentene er kvinner.

Det er også åpenbart at Iran ikke lenger er så isolert som det var. Overraskende nok fulgte ikke Tyskland, Frankrike og EU USA i appellene om økte sanksjoner. De europeiske stormaktene vil inn og investere i landets naturressurser. Og på det eurasiske kontinentet er heller ikke Iran særlig isolert, gode kontakt som det har med Russland, Kina og de andre landa i Shanghai Cooperation Organisation.

Naturligvis er Iran et diktatur, i den forstand at det i siste instans er øverste leder som i siste instans avgjør alle viktige spørsmål. Men det betyr ikke at det ikke finnes debatt og kritikk i landet. Sammenliknet med debatten i det norske stortinget er diskusjonen i Irans Majlis til tider ganske heftig og spenstig. Kritikk er i høy grad tillatt – så lenge man ikke kritiserer Øverste leder.

Det politiske og økonomiske systemet i Iran som oppsto etter Khomeini-revolusjonen i 1979 er en spesiell form for kapitalisme der kommandohøydene i økonomien styres av presteskapet.

Irans grunnlov deler økonomien inn i tre sektorer: offentlig sektor, som omfatter de viktigste industrigreinene, bank, forsikring, kommunikasjon, utenrikshandel og kollektivtransport; kooperativ sektor, som omfatter produksjon og distribusjon av varer og tjenester; og privat sektor, som omfatter all aktivitet som utfyller de to andre sektorene. Grunnloven slår også fast en del prinsipper for landets økonomi og finansvesen. Islams prinsipper blir knesatt som retningsgivende for økonomien, hvilket betyr at det er forbudt å ta renter på lån og drive med visse former for finansiell spekulasjon.

Helt siden revolusjonen har det politiske livet i Iran vært delt mellom ei venstreside som ønsker mer offentlige inngrep, større grad av nasjonalisering og mer av en velferdsstat, og ei høyreside med sterk forankring i presteskapet og blant basariene, basarkjøpmennene, som har forsvart privateiendommen og insistert på privatisering. Begge fløyer har vært mot vestlige bankprinsipper. Ayatollah Khomeini tok ikke stilling i denne konflikten, men under krigen mot Irak ble behovet for sterkere statlig styring påtrengende, noe som førte til at det i praksis oppsto statlige monopoler innen bank, finans og utenrikshandel.

Det finnes også en opposisjon som vil ha sjahregimet tilbake, ikke minst blant den øvre middelklassen og blant basariene.

Iran har et system med femårsplaner som skal legge rammeverket for landets økonomiske utvikling. Så i en viss forstand har landet en planøkonomi, der den historiske inspirasjonen åpenbart kommer fra Sovjetunionen. Om lag 60% av økonomien er underlagt en sentral plan. Det iranske bank- og finansvesenet sitter med betydelig eiendommer i kapital, og finansvesenet kontrolleres av mullaene og deres allierte. President Hassan Rouhani står for en mer nyliberal økonomisk politikk og ønsker å avvikle en god del av subsidiene. Dette er noe av det som har ført til misnøye og som har fyrt opp under protestbevegelsen. Han har også satt i gang en omfattende privatisering av statsbedriftene med et mål om å privatisere 20 % av dem hvert år.

Iran er et av de få landa i Asia, Afrika og Latin-Amerika som aldri var en koloni. Den iranske kulturen har flere tusen år gamle røtter og landet har en kultur for vitenskap og forskning som er svært djupt forankret. Det er ingen lett oppgave å vippe Iran over ende for dem som måtte ønske det. Iran trenger en revolusjon for å kvitte seg med et reaksjonært og diktatorisk prestestyre, men skal en slik revolusjon lykkes, må den komme innenfra og distansere seg fra de imperialistiske kreftene som stadig prøver å underminere landet.

 

En versjon av denne artikkelen er publisert i Ny Tid.

 

Fra basaren i Shiraz, Iran. Foto: Pål Steigan
Forrige artikkelForsinket nettavis
Neste artikkelSanksjoner eller sanksjonering av drap?
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).