På steigan.no har vi gjort et omfattende arbeid for å kartlegge hvem som eier de største bedriftene i den vestlige verden. Resultatene av våre undersøkelser er presentert i seks korte videoforedrag:
De ultrarikes makt (1–6)
For å gjøre en lang historie kort kan man si at det er de vi kaller «de vanlige mistenkte», BlackRock, Vanguard og State Street, som sitter med bukta og begge endene i alle de viktigste sektorene, og bak dem skimter man de gamle familiedynastiene som bruker disse fondene som sine investorer.
Men en leser spurte oss: Hvem er det så som eier Norge?
Og det måtte vi jo se litt på, og jeg understreker at vi bare så vidt er begynt. Her kommer en liten intro, men vi tror den gir et representativt blikk på situasjonen.
Vi har tatt for oss Kapitals utmerkede oversikt over Norges 500 største selskaper. Den åpner slik:
For å gjøre jobben overkommelig i første omgang har vi sett på de 20 største på denne lista, og vi har sett på hvem som er de største eierne i hvert av selskapene. Til dette har vi hatt stor nytte av Proff.no, men vi har også brukt Yahoo/Finance, MarketWatch og Morningstar.
Det gir oss følgende oversikt:
Oljeselskap med et land på slep
Det første som slår en er at Equinor, tidligere Statoil, har nesten like stor omsetning som de 19 neste selskapene på lista til sammen.
Dessuten ser vi at Norge fortsatt har konturen av et land med tunge statsselskaper som viktigste bærebjelker. Det har jo røtter tilbake til eksproprieringa av tyskkontrollerte bedrifter etter krigen og oppbygginga av den sosialdemokratiske velferdsstaten med sine nøkkelbedrifter, sin kraftkrevende industri og sin strenge markedsregulering.
Nå er jo alle disse selskapene med unntak av Statkraft «delprivatisert», og Statkraft er sjøl en imperialistisk aktør som er representert i mange land og som spiller vegg med energigiganter hjemme og ute.
De viktigste norske kapitalistene som står fram i denne oversikten er Kjell Inge Røkke med Aker-systemet, det er Joh. Johannson med Norgesgruppen, Reitan-familien og Stein-Erik Hagen og hans familie med Cabica-systemet. Alle disse ble jo hjulpet fram av statlig deregulering for å få den posisjonen de har fått. Bortsett fra Røkke er det dagligvaremilliardærer og ikke industrikapitalister som dominerer.
Men dette er likevel ikke hovedtrekket.
For igjen er vi tilbake til «de vanlige mistenkte».
State Street og JPMorgan går igjen. Det er Wall Street de luxe. Og hvem eier JPMorgan? Jo, det er Vanguard, BlackRock og State Street.
Skandinaviska Enskilda Banken eies av Wallenbergfamilien gjennom deres investeringsselskap Investor AB.
Og der er vi. De største bedriftene i Norge eies av den imperialistiske norske staten i partnerskap med «de vanlige mistenkte» og en håndfull kremmermilliardærer.
Gjennom Oljefondet er også staten i et mer enn intimt samarbeid med «de vanlige mistenkte» og opptrer nærmest med kassakreditt for dem for å bakke opp deres investeringer.
De store delvis statseide selskapene nyter også godt av at de får statlig milliardstøtte til ulike former for prosjektutvikling. Dette drar naturligvis Wall Street investorene nytte av.
Og fra disse kildene siver det også ut noen milliarder som havner i NGOer, medier og forskningsinstitusjoner som igjen kan produsere ideologi for at det er slik det bør være.