Bør fastlegeordningen videreføres?

0
Illustrasjonsfoto. Shutterstock / goodluz

Av Eli Wæhre, Trønderrød.

Fastlegeordningen bør neppe videreføres i den forfatning ordningen er i dag. Fastlegeordningen har i løpet av noen få år smuldret opp i fragmenter.  Etter min oppfatning har fastlegen blitt en tjenesteleverandør med en rekke uoverkommelige oppgaver for å tilfredsstille alt og alle. Denne endringen av rolle har skjedd uten at noen har sikret at endringene tjener folkehelsa, i trå med vårt medisinske samfunnsoppdrag. Kommer vi tettere på fastlegeordninga, ser vi en rekke utfordringer.

Krisen i Fastlegeordningen er godt kjent. Legeforening og kolleger har pekt på manglende ressurser som bør kompenseres med større bevilgninger. Jeg mener også bevilgninger må på plass, men vi må innse at økonomien er ikke er den eneste utfordringen. Både de faglige og juridiske rammene trenger større fokus.

Målet må være forbedring. Jeg forslår en ordning med kollektive pasientlister, felles for legene på hvert senter. En organisering hvor grupper av pasienter sirkulerer mellom legene etter er en periode på noen få år, mulig 3-4 år, slik at ikke hele listen flyttes samtidig, men i avtalte faser. Og hvor det i arbeidskontraktene legges til rette ikke-kurative arbeidsoppgaver. Det skaper samhørighet og bedre arbeidssituasjonen på mange nivå.

Arbeidsforhold

Målsetningen er at helsepersonell i fastlegeordninga får ryddige arbeidsforhold.

For det første trenger vi rettigheter ved sykdom og ferie. Med dagens organisering straffes sykdom og ferie med dobbelt arbeid når fastlegen kommer tilbake på jobb.

For det andre må fastlegene få tid til nødvendig faglig oppdatering. Som kjent plikter fastlegen å holde seg oppdatert med godkjente kurs og skolering. Noe som dagens ordning dessverre ikke tar høyde for. Mengden med informasjon og nytt stoff er nesten nok til et heltidsstudie i seg selv, og uforenlig med lange arbeidsdager. De fleste tar i bruk kveldstimer og frihelger til oppdatering av faglig kunnskap og blir tappet av en åpenbar håpløs læringssituasjon. Det er lett å være enig i at vi trenger fast avsatt tid, gjerne en fast dag i uka for å fylle krav og følge opp administrative oppgaver. I tillegg bør det inngå pasientfriperiode på eksempelvis 2-3 mnd. hvert annet år, til pålagt skolering. En periode som kan minne om sykehuslegens overlegepermisjon ment for faglig fornyelse. En kollektiv pasientliste vil åpne opp for nye muligheter for denne formen for organisering.

Ressurser

Velmenende byråkrater tilfører nye initiativ og pålegg som på ingen måte står i forhold til tiden som kreves. Reformer og rasjonalisering i andre etater har pålagt fastlegene en rekke nye oppgaver. Jeg mener vi må stille motkrav, ved å omskrive nye arbeidsoppgaver i antall arbeidstimer og ressurser som de faktisk tar. Det igjen må avgjøre listestørrelse vi forplikter oss til. I realiteten er jeg redd vi alt for lenge har vært passive tilretteleggere, for et system som forventer det umulige av oss. Som om vi ikke har egne hensyn å leve opp til.

Organisering

En kollektiv fastlegeliste vil kunne rydde plass for oppgaver som ikke direkte er knyttet til pasientarbeidet, og ta faglige krav på alvor.

Enda et poeng som taler for en felles liste, er at legeutdanningen i dag skolerer leger i kollektiv tenkning. Det heter sikkert forskjellig, men i min tid het det PBL (problem-basert læring).

Det fremmer et løsningsorientert samarbeid i grupper med god faglig uttelling. Overført til fastlegehverdagen vil en felles pasientliste i større grad sikre et faglig samarbeid, kanskje også med mulighet for kompetanseutvikling i forskjellige fagområder.

Jus                          

Juridisk vil det også være fornuftig med en sterkere kollektiv organisering på legesentrene. Legejobben vil aldri bli helt perfekt. Det ligger en usikkerhet i kontrakten for alle parter, også en kalkulert risiko for feilvurderinger. Vi vet av erfaring at etterpåklokskapen dessverre ofte er skarpere enn øyeblikks vurderingene. Feil gjøres av mange grunner, mangel på kunnskap, manglende oppdatering og tidspress. Men ikke minst fordi vi vurderer individuelle forskjeller i helheten og undersøker sykdomsbilder som opptrer forskjellig.

Den enkelte fastlege er ansvarlig for valgene vi tar, og uheldige følger av vurderinger kan ramme med full tyngde. Dette er godt belyst i artikkel publisert i Tidskriftet i august 2019. Dette gjør selvsagt sterke inntrykk. I fastlegejobben er du helt overlatt til deg selv når ting skjer. Også i større saker hvor egne reaksjoner er alvorlige med behov for bearbeiding og støtte, står vi alene, som vår egen advokat og hjelper.

Vi må lære av våre feil, og ikke skape frykt for det uunngåelige. Ingen er tjent med at det bare er de mest værbitte som holder ut. Jussen som har sneket seg inn i faget og i dag preger alt vi gjør, har etter min mening skapt en krig mot naturkreftene. Her føyer tilsynsmyndighetene seg fint inn i det juridiske kalde språket, i det urealistiske og uvirkelige. Egne kollega som bedømmer oss ved tilsyn og klager er på ingen måte opptatt av å kartlegge vårt arbeid i sin helhet. Om feilen er representativ for en (u)forsvarlig legepraksis? Om legene har en arbeidshverdag med tid og ressurser til å ta høyde for det som har skjedd?

Tilsynet skremmer yngre leger

Paradoksalt nok sitter tilsynsmyndighetene og forholder seg til en virkelighet som kun eksisterer i en ideell verden.  Hvor feil ikke skjer, og alle retningslinjer og pålegg er vel innarbeidet. Det er heller ingen som etterspør om kollega trenger støtte eller bearbeiding i en belastende situasjon. Selv om vi har faglighet nok til å forstå omkostningene for den det gjelder.  Sakene kan leses som skandaler og kritikkverdige forhold, i sammenhenger hvor jeg helst så at tilsynet reiste krav om vern og bedre arbeidsforhold.

Jeg har sett yngre leger knele under presset. De forlater jobbene. Det kan være et sunt tegn. Ingen bør vel akseptere arbeidsforhold hvor egen helse settes på spill? Vi kan forbedre oss ved en som foreslått kollektiv ordning, med fast prosedyre ved tilsyn eller feil. Saker bør behandles av nære kollega, og trygge oppfølging av den utsatte.

Jeg ser på dette som et vesentlig poeng og avgjørende i rekrutering av nye leger til allmennmedisin. Noe en kollektiv listeordning i større gard vil legge til rette for, ved å avdekke feil på systemnivå, og ikke bare på individnivå.

Pasientkontakt

Ikke minst er jeg opptatt av de tette båndene som utvikler seg mellom pasient og lege over mange år. Nære slitesterke bånd. Skapt av personlige fortellinger. Sårbare mennesker. Møter som krever innlevelse og empati, og som påvirker meg som behandler. Relasjoner med flere fasetter enn den profesjonelle, det ligger i sakens natur.

Vi blir en del av andre menneskers livsløp med utfordringer i faser, som ikke bare dreier seg om helse. Kanskje er vi den eneste trygge samfunnsaktøren som er tilgjengelig over tid. Til enhver tid. Men er det ønskelig? Og faglig riktig? Vi bør nok tydeligere definere innholdet i allmennlegens mandat. Det krever at vår profesjon er grensesettende. Vi bør sette grenser for dokumentasjonskrav, attester, erklæringer, nettprat med tilgjengelighet til alle døgnets tider, innboks hvor det daler ned meldinger uten siling osv.

Praksisen av i dag vil i verste fall øke behovet for et ubestemmelig, ja grenseløst antall fastleger. Alltid beredt og tilgjengelig. Dette i motsetning til å bygge egenomsorg og skape trygge livsbetingelser for folk, som er de sentrale samfunnsspørsmålene.

Dette er godt beskrevet av Eivind Lilleås i Tidsskriftet fra 2018.

Forny fastlegeordningen

Vel …. det hadde vært nyttig å krydre betraktninger med eksempler fra en travel fastlegepraksis i tretti år. Kanskje tiden strekker til for et senere innlegg, også av flere aspekt.  

Skal vi videreføre dagnes ordning trenger vi en ny praksis som kort oppsummert tar opp i seg de viktigste poengene:

– En felles pasientliste for et legesenter med rutinemessig rotering av pasienter, med ordnet tid til faglig utvikling og administrative oppgaver.

– Ved pålegg om nye arbeidsoppgaver og plikter må de omsettes (og omskrives) i angitt tid og ressurser, for å kutte tilsvarende i antall pasienter.

– En kollektiv respons på tilsvar ved feil og tilsyn på systemnivå, ikke bare personnivå

– Løsere bånd mellom lege og pasient ved å skifte på tilknytning til lege.


Denne artikkelen er tidligere publisert av Trønderrød, og gjengis her med forfatterens velvillige tillatelse.

Forrige artikkelBRICS og Goldman Sachs
Neste artikkelTallene for vaksineskader og dødsfall er rystende