oss 100 kroner!
Har Norge for mye eller for lite kraft?
Om dette er det ulike oppfatninger.
Av Jan Christensen.
Om vi skal være «Europas grønne batteri», det vil si eksportere kraft for å dekke behovet på et grått og vindstille kontinent, har vi klart for lite. Men – det vil vi også ha selv om vi kledde våre fjellvidder med vannmagasiner og bygde vindkraftverk både til lands og til havs. Kanskje kunne vi da – i nedbørrike, vindrike og solrike år – mangedoble vår elektrisitetsproduksjon. Til en pris av rasert natur og kanskje fisketomme havområder. Men hva hjelper det når Europas behov minst er 25 ganger dagens norske kraftproduksjon?
Om vi bruker mye kraft på «symbol-prosjekter», har vi også for lite. Dette kan være prosjekter som har som mål å få ned CO2-utslippet nasjonalt, men som i global sammenheng snarere betyr forverring.
Elektrifisering av oljeplattformene står i dag sentralt. Med en prislapp på 50 milliarder kroner, og med et strømforbruk tilsvarende over 10% av Norges vannkraftproduksjon.
Statsminister Jonas Gahr Støre og opposisjonsleder Erna Solberg er sterke tilhengere av elektrifisering.
Arbeiderparti-ordfører Wirak i Sandnes sier: «Hvis det sånn at man ved å elektrifisere skal føre gassen fra plattformene til England hvor de skal produsere strøm fra gassen, og så skal vi importere strøm fra England samtidig som vi sender vår strøm ut av Norge, så får jeg det ikke til å gå opp».
I Nord-Norge har Statnett allerede lovt bort overskudsstrømmen til olje- og gassanlegg. Der må kommunene si nei til planlagte industri-etableringer.
I Sør-Norge har Statkraft tegnet langsiktig avtale med tysk jernbane om strøm til 30 øre kilowatt-timen. Tyder sånt på hjemlig energimangel eller at «markedet» må bestemme hva strøm skal koste?
Fra Sør-Vestlandet sender vi kraft til England, framfor å bygge ny norsk industri.
Distriktspolitikk, idioti eller korrupsjon?
Energisparing vil også få ned dagens forbruk, kanskje med 10-20%. Her må stat og kommune komme på banen gjennom støtteordninger. Private og offentlige boliger og bygninger har stort potensiale både gjennom isolering, varmepumper, jordvarme og solenergi. Med dagens teknologi kan for eksempel vinduene lages med solcellepaneler montert inn i selve glassset – uten at det går ut over innsyn og utsyn.
Om våre kraftprodusenter og strømleverandører kom med på laget – noe som i dag kanskje er utenkelig fordi det å produsere og selge strøm er blitt stor-bisniss – kunne også mye spares gjennom strøm-målere som til enhver tid leste av aktuelt forbruk.
Da energiselskapene tvangs-installerte uforståelige strømmålere i husstandene, ble dette gjort for å tjene kraftbransjen, ikke forbrukerne. Nå må kraftselskapene – eid av det offentlige, det vil si oss – tvinges til å bruke sine milliardoverskudd til gratis installering av brukervennlige målere som både kan fremme energisparing og fornuftig strømbruk. Jamfør de såkalte «wattmetre» som husstandene hadde på kjøkkenet for 30-40 år siden.
Norge har ikke behov for utbygging av mer kraft verken i dag eller i de nærmeste 20-30 årene.
Om vi oppgraderer vannturbiner og kraftlinjer, og lager effektive strømspare-ordninger, har vi nok både til dagens forbruk og til å skape nye arbeidsplasser. Og også litt ekstra til eksport – kanskje også i tørrår?
Det vi har behov for er fremsynte folkevalgte som tørr å ta nasjonal og politisk kontroll over strømmen og å bringe den tilbake dit den hører hjemme: Som del av vårt arvesølv, ikke som spekulasjonsobjekt. Som viktig del av vår infrastruktur som må komme hele folket til gode.
Jan Christensen
Dette innlegget har vært publisert i nyhetsbrevet til Drammen Nei til EU
