Jacinda Ardern var aldri den pandemiheltinnen hun ble fremstilt som

0
Jacinda Ardern

Null-Covid har kostet New Zealand dyrt

Av Jay Bhattacharya.

Gjennom store deler av pandemien har de som har tatt til orde for Null-Covid og nedstengninger promotert øynasjonen New Zealand som en suksesshistorie. Siden begynnelsen av mars 2022 har imidlertid denne suksessen surnet. Antall Covid-tilfeller i New Zealand har eksplodert, med kumulative tilfeller per innbygger som nå overstiger amerikanske nivåer. Hvis antallet tilfeller i New Zealand fortsetter å vokse slik de har gjort i den siste tiden, vil kumulative tilfeller per innbygger overstige de i Storbritannia og EU i de kommende månedene.

Tidlig Null-Covid-suksess

28. februar 2020 identifiserte folkehelsemyndighetene i New Zealand landets første Covid-pasient – en reisende fra Iran, hvor et stort utbrudd av Covid-tilfeller pågikk på den tiden. New Zealandere fikk panikk og fylte opp mat, toalettpapir og andre nødvendigheter. Rykter dukket opp om at den newzealandske regjeringen planla å innføre nedstengninger, og pålegg om at folk måtte holde seg hjemme.

Den 19. mars 2020 tok New Zealands statsminister,  Jacinda Ardern oppgjør med ryktene, og ba folk om å kun forholde seg til regjeringen for sann informasjon: «Med mindre du hører det fra oss, er det ikke sannheten.» Bare dager senere, den 25. mars 2020 innførte Ardern en landsomfattende nedstengning, og oppmuntret New Zealands «team på fem millioner» innbyggere til å hjelpe til med å «hindre spredningen» av Covid.

Litt over en måned inn i New Zealands strenge to måneder lange nedstengning, falt Covid-tilfellene til null. På de fleste dager gjennom 2020 og 2021 rapporterte New Zealand ingen nye Covid-tilfeller. Mens store deler av resten av verden led gjennom pandemi og elendighet i 2020, la innbyggere i New Zealand stolt ut bilder på sosiale medier av sine normale liv. I New England Journal of Medicine, skrøt eksperter finansiert av Health Research Council of New Zealand av hvordan New Zealands strategi med nedstengning, stengte grenser, kontaktsporing, isolasjon og karantene hadde overvunnet viruset som rammet store deler av resten av verden.

Hvorfor lyktes New Zealand med å eliminere Covid de første månedene? Landet hadde to betydelige fordeler som mange andre land manglet. For det første ankom Covid sannsynligvis først New Zealand tidlig i 2020 – midtsommer på den sørlige halvkule. Selv om det kan spre seg utenom sesongen, har Covid et sesongmønster, og har sesong om vinteren. Hvis dette svært smittsomme viruset hadde ankommet New Zealand kyst om vinteren, ville viruset letter ha spredt seg. For det andre er New Zealand en øynasjon og størstedelen av internasjonal trafikk ankommer til én enkelt flyplass i Auckland. Å stenge seg av fra resten av verden er mulig i New Zealand på en måte som er umulig andre steder.

Periodiske nedstegninger og skadevirkningene av dem

Suksessen til Null-Covid var imidlertid langt fra kostnadsfri eller fullstendig. Stengte grenser betydde at mange utlendinger bosatt i New Zealand møtte bratte hindringer for å komme seg hjem, selv for å ta seg av syke familiemedlemmer. Den to måneder lange nedstengningen i begynnelsen av pandemien førte til at mange fikk forsinket viktige helsetjenester, som deretter igjen forårsaket overbelastede sykehussystemer og lange forsinkelser i medisinsk behandling for titusenvis av New Zealandere som fremdeles pågår. Til tross for faktisk null spredning av Covid i samfunnet i 2021, var gjennomsnittet av antall ukentlige dødsfall høyere enn forventet, i forhold til dødelighetsmønstre fra før pandemien.

Det var også økonomisk skade under Null-Covid-perioden. New Zealands typisk robuste turistindustri kollapset da utenlandske besøkende sluttet å komme. Den newzealandske økonomien krympet med to prosent i 2020 til tross for Null Covid, kom seg igjen og vokste med 5,6 prosent i 2021, men krympet igjen i første kvartal av 2022 da Omicron-tilfeller spredte seg over hele nasjonen. I juli 2022 nådde inflasjonen 7,3 prosent, noe som kraftig reduserte befolkningens kjøpekraft.

Det som hang over innbyggerne i New Zealand gjennom landets Null-Covid-glansdager var trusselen om nok en nedstengning hver gang folkehelsemyndighetene fant så mye som ett enkelt tilfelle av Covid på øya. I august 2020, etter 100 dager uten smittetilfeller, førte fremveksten av noen få tilfeller til at Arderns regjering innførte ordre om å oppholde seg hjemme i Auckland og restriksjoner på forsamlinger i resten av landet. Dette mønsteret gjentok seg om og om igjen under pandemien, ofte med strenge restriksjoner på bevegelsesfrihet over hele landet. Under en nedstengning i september 2021 smuglet to driftige borgere Kentucky Fried Chicken til Auckland fra utenfor bygrensene og ble arrestert for forbrytelsen.

Forsinket utrulling av vaksiner

Da Covid-vaksinene kom i desember 2020, tilbød de en vei ut av Null-Covid-fellen som New Zealand befant seg i. Til store kostnader hadde politikken «fungert», men det var ikke noe endepunkt for den som ikke innebar isolasjon fra det internasjonale samfunnet for alltid. Med fremkomsten av vaksinene hadde New Zealand en vei ut.

Faktisk ga vaksinen to mulige utveier, og New Zealand måtte velge en av dem. På den ene siden, hvis vaksinen kunne varig forhindre smitte, kunne den brukes til å effektivt beskytte øya fra noen gang å ha et betydelig Covid-utbrudd, så lenge en tilstrekkelig stor del av befolkningen var vaksinert. På den annen side, hvis vaksinen beskyttet mot alvorlig sykdom og død fra Covid-smitte, kunne den brukes til å beskytte personer i høyrisikogrupper (eldre og andre). Den kunne faktisk blitt brukt som et verktøy for fokusert beskyttelse av sårbare, som foreslått i Great Barrington-erklæringen, som jeg var medforfatter av tilbake i oktober 2020. I begge tilfeller ville vaksinen gjort det mulig å oppheve nestengingene.

Til tross for drivkraften for å få slutt på Null-Covid-politikken så raskt som mulig, somlet regjeringen i New Zealand med utrulling av vaksiner. Mens mange utviklede land vaksinerte en betydelig del av sin eldre befolkning innen april 2021, somlet New Zealand. Så sent som i oktober 2021 kom Ardern-regjeringen i hardt vær  for forsinkelser med å komme til enighet med vaksineprodusenter om å få tilstrekkelige doser til hele befolkningen. Regjeringen organiserte en vaksinasjonskampanje i «valgkampstil» i hele oktober for å gjøre godt igjen for problemet. Likevel, da Delta-bølgen av viruset traff verden, var bare en liten brøkdel av New Zealands befolkning vaksinert, så nedstengningsrestriksjonene fortsatte.

En mislykket flokkimmunitetsstrategi

Til syvende og sist valgte New Zealand en strategi for å vaksinere befolkningen for flokkimmunitet i stedet for en strategi som først og fremst fokuserte på å beskytte de sårbare og raskt oppheve restriksjonene. Regjeringen satte et mål om å immunisere 90 prosent av befolkningen som en forutsetning for å få slutt på restriksjonene. Den håndhevet sin politikk ved å kreve at store klasser av arbeidere – inkludert politi, helsepersonell og noen lærere – ble vaksinert som en betingelse for ansettelse. Den innførte «NZ Covid Tracer»- en smitte-app for smarttelefoner som bedrifter kunne bruke til å overvåke kundenes vaksinasjonsstatus.

Dessverre satset New Zealand feil på den vaksineinduserte flokkimmunitetstilnærmingen. Problemet er at mens vaksinen forhindrer alvorlig sykdom og død på grunn av Covid, hindrer den ikke sykdommen i å spre seg. Dette faktum var umulig å vite med sikkerhet på slutten av 2020.

Ved slutten av 2021 opplevde land etter land med høye vaksinasjonsnivåer store bølger av Covid-tilfeller. Den eneste måten dette var mulig på var hvis vaksinen ikke hindret at folk kunne bli smittet og overføre sykdommen videre. Artikler av høy kvalitet publisert i topp medisinske tidsskrifter viste at vaksinasjon beskyttet mot smitte i bare noen få måneder etter vaksinasjon. Boost med ekstra vaksinedoser – spesielt i Omicron-tiden – forhindrer heller ikke smitte.

Gjennom disse bevisene var det klart at New Zealands flokkimmunitetsstrategi uunngåelig ville mislykkes. Når landet endelig åpnet seg, kunne det forventes en betydelig bølge av Covid-tilfeller, som er nettopp det som skjedde.

Omicron-bølgen rammet verden sent i 2021 og tidlig i 2022, med en svært smittsom variant som er i stand til å unndra immunitet og smitte både personer med tidligere gjennomgått Covid og vaksinerte mennesker i et høyt antall.


I februar 2022, i likhet med andre utviklede land, hadde New Zealand med suksess vaksinert en stor andel av befolkningen, både eldre og unge, sårbare og ikke-sårbare. Presset på regjeringen for å lempe på nedstengningene var enormt. Til slutt, selv da en bølge av nye tilfeller rammet New Zealand i slutten av februar/begynnelsen av mars 2022, kastet statsminister Ardern bort Null-Covid og vedtok en «undertrykkelsespolitikk«. I april opphevet Arderns regjering New Zealands vaksinemandater og passpolitikk. Covid-bølgen som startet i slutten av februar fortsetter den dag i dag. Null-Covid nedstengninger har ikke blitt gjeninført, selv om påbud om masker fortsatt er på plass på utvalgte arenaer.

Les: New Zealands statsminister: Vi ønsker å dele samfunnet i to ulike klasser

Evaluering av New Zealands Null-Covid-strategi

Med to og et halvt års etterpåklokskap er en tentativ evaluering av New Zealands nedstengning-fokuserte Null-Covid-strategi mulig. På plussiden av hovedboken er at New Zealands strategi forsinket den uunngåelige spredningen av Covid i hele befolkningen til en tid etter utvikling, testing og distribusjon av en vaksine som er i stand til å redusere byrden av alvorlig Covid-sykdom. Til tross for å ha opplevd flere Covid-tilfeller per innbygger gjennom pandemien enn USA, har New Zealand en liten andel av USAs dødsfall tilskrevet Covid per innbygger.

På den negative siden av hovedboken er den enorme belastningen på New Zealands befolkning som et resultat av å ha vært isolert fra resten av verden i så lang tid, og fra de periodiske nedstengningene regjeringen påla befolkningen. Flere dødsfall av alle årsaker – som lå under de vanlige nivåene i 2020 – økte i 2021 og i 2022. Noen uker var registrerte dødsrater på 32 prosent over normen. New Zealand forsinket og reduserte Covid-dødsfall på bekostning av økende dødsfall av andre årsaker. Og så er det selvfølgelig de enorme økonomiske, psykologiske og ekstra helsekostnadene ved nedstengning som befolkningen vil betale for de kommende årene.

Selve strategien er heller ikke noe som kan eksportes til andre land. Den var avhengig av at New Zealand var en isolerbar stillehavsøy på den sørlige halvkule. Anta at Covid hadde rammet New Zealands om vinteren i stedet for om sommeren. I så fall er det usannsynlig at nedstengningen i mars/april (innført sent i forhold til andre land som Kina eller Italia) ville ha fungert for å redusere Covid-tilfellene til null i løpet av den første bølgen. Og selvfølgelig ligger ikke alle land på en øy i Stillehavet.

Etter at vaksinen kom, var New Zealands beslutning om å bruke den for å frigjøre seg fra sin Null-Covid-felle og den stadig truende trusselen om nedstengning smart. Imidlertid klarte ikke New Zealand å vaksinere befolkningen sin i høyt tempo, og utsatte folket for et helt år med Null Covid-skader selv etter at de fleste utviklede land hadde implementert vaksinen med suksess. Hvis regjeringen hadde vedtatt strategien for Great Barrington-erklæringen om å vaksinere for fokusert beskyttelse i stedet for for flokkimmunitet, og hvis den ikke hadde somlet med å skaffe vaksinen, kunne New Zealand vært åpnet i midten av våren 2021 i stedet for midten av våren 2022.

Avslutningsvis, New Zealands strategi var helt og holdent avhengig av utvikling og testing av en vaksine utenfor landets grenser. Vaksinene kunne faktisk aldri ha blitt testet i 2020 og 2021 i New Zealand fordi det ikke var nok Covid-tilfeller til å kjøre en meningsfull randomisert studie. New Zealand lente seg på det faktum at andre land ikke vedtok en Null-Covid-politikk for å skape forhold som tillot New Zealand å slippe unna Null-Covid-fellen den omfavnet frem til våren 2022.

Til syvende og sist var New Zealands Null-Covid-strategi umoralsk, usammenhengende og en stor fiasko.


Jay Bhattacharya MD, PhD, er en epidemiolog, helseøkonom og professor ved Stanford University School of Medicine.

Forrige artikkelUkrainske styrker bomber hotell i Donetsk
Neste artikkelOverskudd eller underskudd?