oss 100 kroner!
Norske politikere visste ikke hva de gjorde i Afghanistan, Libya og Syria, det vet vi grunnet de dårlige resultatene. Så hvorfor skal vi tro at de vet hva de gjør nå, vedrørende krigen i Ukraina? Og hva ‘vet’ de egentlig, siden de gang på gang begår katastrofale feil?
Eller er det rett og slett hukommelsen som svikter? Ta utenriksminister Anniken Huitfeldts historieløse uttalelse om at krigen i Ukraina er «langt mer alvorlig enn det vi har sett i andre kriger» (ifølge NRK 4. april). Altså må hun i det beste fall ha svært selektiv hukommelse. For ‘glemt’ er USA og andre NATO-lands kriger mot Nord Korea, Vietnam, Irak, Libya og Syria, hvorav de fleste med norsk medvirkning.
Eller er de propagandisert? Det ene utelukker ikke det andre. Propagandaen mot «de røde» i Russland begynte allerede før intervensjonen i det som blir kalt Den russiske borgerkrigen (1918-22), forteller William Blum i Killing Hope, som er et standardverk når det gjelder USAs militære intervensjoner. «Før året 1918 var omme var omtale som ‘den røde fare’, ‘bolsjevikenes angrep på sivilisasjonen’ og ‘de rødes trussel mot verden’ blitt vanlige i medier som The New York Times». Og slik ble verden, eller i alle fall Vesten, introdusert for kommunismen/leninismen (side 8).
I februar og mars 1919 ble det avholdt senathøringer der bolsjevikiske skrekkhistorier ble presentert, forteller Blum videre. Historikeren Frederick Lewis Schuman skrev seinere at «nettoresultatet av disse høringene» var at det festet seg et bilde av Sovjetrussland som et slags «galehus bebodd av mennesker som var ynkelige slaver av en organisasjon av morderiske galninger hvis eneste hensikt var å ødelegge alle spor av sivilisasjon og å bringe nasjonen tilbake til barbarisme. Det fantes bokstavelig talt ingen historie om bolsjevikene som var for bisarr, grotesk eller for pervertert til at de kunne bli publisert av USAs aviser og bli trodd av de aller fleste, om kvinner som ble avkledd nakne av voldelige bolsjevikmobber, spedbarn som ble spist. Det samme ble sagt om jøder i middelalderen» (s 8).
Dette ble kringkastet gjennom tusen kanaler og bidro «kanskje mer enn noe annet til å stigmatisere russiske kommunister som perverse kriminelle» og det skal ha fortsatt også etter at USAs utenriksdepartement sa at det var svindel. Det at sovjeterne spiste sine barn ble predikert til John Birch Societys store publikum i alle fall så seint som 1978, ifølge Blum (s 9).
Her flere sitater fra New York Times som gjengitt av Blum: «De røde ønsker krig mot USA» (30. desember 1919). «Offisielle allierte talsmenn ser for seg en mulig (russisk) invasjon av Europa» (11. januar 1920). «Allierte diplomater frykter (russisk) invasjon av Iran» (13. januar 1920). «Velinformerte diplomater forventer en sovjetisk militær invasjon av Europa så vel som av det sørlige og østlige Asia» (16. januar 1920). «De røde mobiliserer hæren for å angripe India (7. februar 1920). «Det fryktes at bolsjevikene nå vil invadere japansk territorium» (11. februar 1920).
Alt dette ble skrevet i New York Times mens USA, Storbritannia, Polen, Japan med flere hadde invadert Russland for å knuse nettopp «de røde». Avisen skremte altså sine lesere med slikt mens «de røde» i virkeligheten kjempet desperat for i det hele tatt å overleve, lenge med ryggen mot veggen og etter tapet av millioner menneskeliv under første verdenskrig, mens det fortsatt hersket hungersnød og krig i det enorme landet. «Borgerkrigen» krevde ytterligere 7-10 millioner russeres liv.
Stephen F. Cohen var spesialist på moderne russisk historie fra og med revolusjonene i 1917, samt forholdet mellom Russland og USA i samme tidsrom. I Failed Crusade: America and the Tragedy of Post-Communist Russia (2001) sammenligner han medienes reportasjer om det som skjedde i Russland rundt 1920 med deres dekning av det som skjedde i Russland på 1990-tallet, som han sjøl var vitne til. Når det gjelder 1920 viser Cohen til hva Walter Lippman og Charles Merz publiserte samme år, der de konkluderte omtrent som Blum:
Reportasjene fra New York Times Russland-korrespondenter var samlet sett «intet mindre enn en katastrofe» målt mot det som regnes som profesjonelle standarder. Rapporteringen var i nesten alle tilfeller misvisende, og mediene var preget av at de trodde på sin egen regjerings propaganda og at de identifiserte seg med «korstoget» regjeringen førte mot «de røde» i det Russland som ble til Sovjetunionen i 1922. De rapporterte ikke det som skjedde, men det høye herrer ønsket å se. «Not what was, but what men wished to see» (side 12 og 13). Hele 91 ganger skal New York Times ha fortalt at regimet var nær ved å bryte sammen. Dette i løpet av to år. Det skjedde som kjent først 71 år seinere. Her er link til sjølve undersøkelsen: https://archive.org/details/LippmannMerzATestoftheNews Se kapittel x for mer om det som skjedde rundt 1920.
Vel 80 år seinere gjentok det seg, sier Cohen: «De fleste journalistene som skrev for innflytelsesrike amerikanske aviser og magasiner trodde på Clinton-administrasjonens korstog for å gjenskape det post-kommunistiske Russland» (side 13). Bill Clinton, eller kanskje snarere folk rundt ham, ønsket altså å lage et USA ut av Russland, et Russland kontrollert av USA, og var da, rett etter at de hadde ‘vunnet’ den kalde krigen, antagelig så høye på seg sjøl at de var overbevist om at de skulle klare det. Medier, statsvitere og andre ‘eksperter’ sluttet seg altså til et prosjekt som både så bort fra Russlands kultur og tradisjoner og de lidelsene som flere titall millioner alminnelige russere ble påført som følge av deres ‘idealisme’ i retning av å forandre Russland i sitt bilde. Slik ble realistisk, nøktern og nyansert rapportering om hva som skjedde uønsket, mens man feiret tilværelsen til den lille minoriteten av nyrike etter at de hadde klart å svindle til seg Russlands naturresurser, industri osv.
PR-byrået Hill & Knowlton sto bak et av de aller mest kjente tilfellene av kynisk og utspekulert krigspropaganda da det i 1990 fikk en 15 år gammel jente til å vitne gråtende for USAs kongress om at irakiske soldater etter invasjonen av Kuwait hadde tatt spedbarn ut av kuvøser på et sjukehus der og lagt dem på gulvet for å dø.
Det var løgn fra ende til annen, men ‘gjorde jobben’ via USAs største TV-kanaler (og videre ut i verden), da det fikk en motvillig opinion og tvilende politikere til å ønske krig mot Irak. Hill & Knowlton har for øvrig også tatt oppdrag for Oslo kommune samt at de sto bak «Møteplass Oslo 2020» på Litteraturhuset.
26. mai 2004 beklaget faktisk New York Times sin dekning av påstanden om at Irak skulle ha hatt masseødeleggelsesvåpen ved å si at de hadde sviktet i «journalistisk nøyaktighet og integritet» når det gjaldt viktige deler av USAs utenrikspolitikk. Men det var verre enn hva avisa var villig til å innrømme sies det i The Record of the Paper – How the New York Times Misreports US Foreign Policy (2007) av Richard Falk og Howard Friel.
«I mer enn femti år har den redaksjonelle politikken til Times – fra dekningen av Geneve-avtalen om Vietnam fra 1954 til spørsmålet om tortur i Abu Ghraib – mislyktes i å inkorporere internasjonal lov i sin dekning av USAs utenrikspolitikk. Denne mangelen har, som forfatterne viser, dype implikasjoner for kvaliteten på Times’ journalistikk og pressens funksjon i et land som angivelig er styrt av en rettsstat» – fra forlagets omtale av boka.
Men hva har New York Times med norske medier å gjøre? Det er kanskje det USA-mediet som norske medier henviser oftest til. Ja, mange norske journalister regner New York Times som verdens beste avis den dag i dag, til tross for et rulleblad jeg har vist deler av her og til tross for at avisen har fortsatt sin praksis med å promotere USAs kriger også etter beklagelsen i 2004. For velinformerte lesere vet at også krigene mot Libya og Syria bygde på løgner, der grunnmyten i begge tilfeller var at de begynte med utelukkende fredelige og folkelige demonstrasjoner, mens de i virkeligheten var både voldelige og finansiert av blant annet NATO-land.
Hva gjelder krigen i Ukraina får vi nok aldri vite hvor mye av alt det som sies som er sant. Men vi vet at dekningen er like ensidig som dekningen av krigene mot Libya og, særlig, Syria. Og det har den vært siden krigen startet i 2014 som følge av et statskupp USA/NATO/EU støtta. Denne sammenhengen forties konsekvent i norske medier, som også mangler folk på den russiske siden av frontlinjene. Derfor får de ikke med seg Russland-vennlige ukrainere som jubler over at Russland har tatt over kontrollen i deler av Ukraina. Befolkningen i Donbass har jo ønsket det i åtte år.
Dette er slett ikke noe forsvar for Russlands invasjon, som jeg har fordømt fra første dag. Men konteksten mangler i norske mediers dekning, som slik går hånd i hanske med USA/NATO/EU og Norges politikk på området. Også tidligere undersøkelser har påvist denne sammenhengen mellom Norges utenrikspolitikk, som følger USA/NATO/EUs politikk, og norske mediers utenriksdekning.
Sjøl om mye er usikkert kan vi også slå fast at mengden av informasjon etter Russlands beklagelige invasjon 24. februar overstiger alt vi tidligere har sett når det gjelder norske mediers dekning av kriger. Og aldri tidligere har en statsleder tidligere fått så mye gratis reklame som Ukrainas president Volodomyr Zelensky.
Lignende kan sies om omfanget av sanksjoner. Israel og USA/NATOs kriger fører aldri til internasjonal boikott. Russlands kriger derimot; det er tilstrekkelig å minne om Sovjet-Russlands invasjon av Afghanistan mot slutten av 1979, som blant annet førte til at 65 land inkludert Norge boikottet OL i Moskva året etter. Den invasjonen ble i likhet med Russlands invasjon av Ukraina framprovosert av at USA med flere væpnet opprørere der. Omfanget av boikott og sanksjoner nå overstiger imidlertid alt vi tidligere har sett:
Les: Den europeiske kulturboikotten mot Russland stadig mer absurd – og den fører til motstand
Godt og vel to måneder etter Russlands invasjon 24. februar 2022 har det ikke gått så mye som EN dag uten at mer eller mindre alle norske medier har omtalt krigen (noe som sannsynligvis vil fortsette i månedene som kommer). Og det på samme måte, mens de få som avviker fra ensrettingen, først og fremst Steigan.no, har blitt utsatt for en kampanje som åpenbart har til hensikt å skremme folk fra å bruke mediet. Mange klør sikkert i fingrene etter å stenge det.
Hva er virkningen av mediedekningen så langt? Det vet vi også. For nå har det blitt selvfølgelig å gjøre det som Norge har forbud mot når det gjelder andre kriger. «Åtte av ti nordmenn vil gi mer våpen til Ukraina», ifølge NTB. Hadde så mange som 8 av 10 nordmenn sagt det hvis norske medier hadde informert ordentlig om krigen? Neppe. 8 av 10 er forøvrig omtrent det samme antallet som sier at de er fornøyd med (NATO)medienes dekning av krigen.
Vi som mener at Norge bør holde seg til det som har vært regelen i generasjoner, at Norge ikke skal sende våpen inn i kriger, blir nå stempla som putinister, landsforrædere osv. Ja, mange nordmenn oppfører seg som om Russland har angrepet Norge, mens Russland faktisk har invadert et land som har ført en Russland-fiendtlig politikk i åtte år, samt latt seg væpne av Russlands fiender med sikte på krig mot Russland.
Hvis Mexico hadde oppført seg sånn overfor USA hadde USA invadert for flere år siden. Ukrainas politikk har ellers gått ut på å indoktrinere ukrainske barn til å hate russere og å forby, trakassere og fengsle medier og politikere som ønsker bedre forhold til Russland. Og den har gått ut på å reise statuer av Stepan Bandera, en Hitler-kollaboratør som deltok i jødeutryddelser under andre verdenskrig. Men dette er etter alt å dømme ukjent for 8 av 10 nordmenn. Norske medier har altså sviktet sin informasjonsplikt igjen, slik New York Times innrømte at de hadde gjort i 2004.
