oss 100 kroner!
USAs dager i det økonomiske førersetet er talte.
Av Glenn Diesen.
Oversatt fra engelsk av Knut Erik Aagaard.
Verdens sentrum forskyver seg. Mens det før lå i Atlanteren et sted, i balanse mellom Europa og USA, beveger det seg nå mot øst. Med et Kina på hugget, planlegger Russland nå sin rolle som balansepunkt mellom to kontinenter. Det årlige Østlige Økonomiske Forum, med sete i Vadivostok, er nettopp avsluttet. Forumet er med sitt fokus på utvikling av Russlands Fjerne Østen og forsterket gjensidighet mellom Russland og Asia, blitt en nøkkelarena for å styrke landets Greater Eurasian Partnership, Det Store Eurasiatske Samarbeid.
Partnerskapet er et relativt nytt initiativ. Helt siden tidligere Sovjet-leder Mikhail Gorbatsjovs tanke om Et Felles Europeisk Hus, har Russlands målsetning vært et inkluderende Europa uten splittende fronter. Målet om et Stor-Europa ble uoffisielt forlatt i 2014, med det vestligstøttede «Majdan», [statskuppet] som styrtet det demokratisk valgte styret i Ukraina, og dermed fastslo at Moskva ikke ville ha noen rolle å spille i det nye Europa. Kontinentet skulle i stedet eksklusivt organiseres rundt EU og NATO. Russland har siden oppgitt den eurosentriske utenrikspolitikken landet har ført i de siste 300 år, helt siden Peter den Store først forsøkte å «gjenforene» Russland med Europa.
Det Store Eurasiatiske Samarbeidet anses som en mer realistisk strategi, der samarbeidet med Kina sikter mot å styrke økonomisk gjensidighet for å integrere Europa og Asia i ett stort, forent kontinent. Russland befinner seg i den doble [overlappende] periferien av økonomisk utvikling i både Europa og Asia. Denne strategien er slik attraktiv for Russland, som derved kan posisjonere seg som episenteret mellom Øst og Vest.
200 år med geo-økonomi
Målet for Det Store Eurasiatiske Samarbeidet er å utvikle en geo-økonomisk infrastruktur som kan understøtte et multipolært politisk system til erstatning for de foregående tiårs hensyknende USA-sentrerte, globalistiske format.
Geo-økonomi kan enten brukes til dominans eller hegemoni. Det kan brukes til å skape et system med «selvstendige ulike», eller det kan brukes til å etablere et flerpolet system av «selvstendige like». I begge fall innebærer geo-økonomisk makt evnen til å skjevfordele avhengighetens symmetri. Enklere sagt: Når den ene siden er mer avhengig enn den andre, kan den sterkere og mindre avhengige stat fremtvinge innrømmelser og utøve politisk innflytelse.
Geo-økonomien kan organiseres rundt tre pillarer: Strategisk industri, transportkorridorer og finansielle intrumenter. Bestrebelsene på å knytte nasjonsbygging til industralisering i det 19. århundre har slående likheter med geo-økonomisk regionbygging i det 21 århundre [Regionenes århundre, EU, Mercosur, NAFTA osv. osv. Oversetters anm.]. Storbritannia påtvang verden sitt hegemoni i det 19. århundre ved å dominere disse tre økonomiske pillarene: en ledende manufakturproduksjon, herredømme på havet og kontroll over de viktigste bankene og handelsvalutaene.
USA tok sikte på å skape et system av «selvstendige like» for å redusere den overdrevent assymmetriske økonomiske avhengigheten av Storbritannia og av dets påtrengende politiske innflytelse. Løsningen ble det trebente amerikanske systemet: Nasjonal industriproduksjon, jernbaner og havner, og en nasjonalbank. Frankrike og Tyskland tillempet lignende poltikk for å forbedre symmetrien i forholdet og derved erstatte britisk hegemoni med et mer balansert system.
Mot slutten av attenhundretallet innførte også Russland den samme trebente økonomiske strukturen: en formidabel industripolitikk for å utvikle nasjonal strategisk industri, et stort nett av transportveier på skinner (inkludert den Transsibirske Jernbane) for å forbinde landets enorme territorier og knytte Asia til Europa, og Russland gjorde anstrengelser for å styrke sin finansielle autonomi. Mot slutten av århundret hadde Russland forvandlet seg til å bli en av verdens raskest voksende økonomier.
Målsetningen med det store Eurasiatiske Samarbeid
USA overtok Englands verdenshegemoni og har inntil nylig nytt en udiskutabel dominans over det internasjonale økonomiske systemet ved å kontrollere de ledende høyteknologiske industriene og strømmen av naturressurser, verdenshavene og de viktigste transportkorridorene, mens landet samtidig har holdt seg med verdens ledende banker og fastlåste dollaren som verdens fremste handels- og reservevaluta. Dette assymmetriske økonomiske avhengighetsforholdet har resultert i ett maktsenter og ett sett kulturelle verdier påtvunget resten av verden.
For å gjenskape selvstendig likeverd foreligger det alltid en tilbøyelighet til å danne motvekt mot en dominant stat. Selv USAs allierte forsøker å etablere et mer likeverdig samarbeid ved å føre felles industripolitrikk, danne gunstige transportkorridorer, ved å etablere en utviklingsbank for EU og gjennom euroen som en global valuta.
USA har akseptert EUs geo-økonomiske fremgang i den forstand at landet søker kollektiv vestlig dominans under Washingtons ledelse. Den samme aksept gjøres imidlertid ikke gjeldende for rivaliserende makter som Kina eller Russland. Den amrikanske strategien for å opprettholde sin dominerende stilling er den samme som britenes var tidligere: Å fremme splittelser på det europeiske og eurasiatiske kontinent for å hindre fremveksten av en stat eller et kollektiv av stater som kan utfordre førerstatens forrang.
Likevel, ettersom USAs relative makt er på hell, blir det stadig venskeligere for landet å opptre som «den vennligsinnede verdensleder» uten å misbruke sin sentrale administrative rolle i den internasjonale økonomien. USA bruker i økende grad sin kontroll med høyteknologisk, digital industri, transportkorridorer, bankene og dollaren til å sanksjonere mot og svekke motstandere.
Fremskritt og fred
Det store eurasiatiske samarbeidet tar sikte på å fremme en naturlig reorganisering av det internasjonale økonomiske systemet når perioden med amerikansk forrang nå går mot slutten. Desentralisering bort fra et USA-fokusert system oppnås ved økt økonomisk kontakt tvers over og gjennom det Det Større Eurasia, og ved å diversifisere og danne lommer av nasjonal strategisk autonomi, for å unngå for stor avhengighet av enkeltstater. I et flerpolet system er det balanserende mekanismer overfor stater som bruker assymmetrisk økonomisk avhengighet som et middel til urettmessig politisk innflytelse, eller som et våpen. På denne måten tilstreber både motstandere og allierte strategisk selvstendighet overfor et USA som i tiltagende grad bruker makt.
Tilsvarende, hvis Beijing bruker andre staters økonomiske avhengighet til å plage eller tilvende seg politiske innrømmelser, så har man en mengde andre maktsentra som reduserer deres avhengighet av Kina. Denne mekanismen innebærer at Kina vil ha et insentiv til å bli den fremste blant like heller enn å søke dominans og hegemoni.
Kina tilstreber et trebent geo-økonomisk initiativ ved å utvikle teknologisk ledelse gjennom sin plan for Kina 2025, nye transportkorridorer gjennom trillionprosjektet Belte og Vei, og ved å etablere nye finansielle instrumenter, som banker, betalingstjenester og internasjonalisering av landets valuta yuan. Tilsvarende søker Russland strategisk selvstendighet, i både digitalsfæren og hinsides den, såvel som nye transportkorridorer som kommersialisering av Nordøstpassasjen i Arktis, og, først og fremst, nye finansielle instrumenter.
Det Store Eurasiatiske Samarbeidet bør derfor fokusere på samarbeid mellom og inkorporering av nasjonale geo-økonomiske platformer som oppmuntrer til eurasiatisk integrasjon. Kinas Belte og Vei-initiativ er for eksempel koordinert med den Moska-ledede Eurasiatiske Økonomiske Union velsignet av Shanghai-organisasjonen SCO for samarbeid. India, Sør-Korea, Kasakhstan, Tyrkia, Iran og en rekke andre stater har sine egne distinkte eurasiatiske initiativer som kan innlemmes og harmoniseres under under det overordnede begrep «et flerpolet Større Eurasia av selvstendige like».
Er det plass til Europa?
EU er også blitt invitert til å ta del i det store eurasiatiske samarbeidet for å kunne komme bort fra det nullsum-formatet som har ført til spenninger med Russland hittil. Ettersom Europas økonomiske interesser gradvis forflytter seg østover, er det Europa som nå befinner seg [dobbelt perifert, oversetters anm.] mellom den transatlantiske regionen og det større eurasia.
I min nyutkomne bok «Europa som Eurasias vestlige halvøy: Geo-økonomiske regioner i en multipolar verden»[5] undersøker jeg risiko, muligheter og dilemmaer for EU. Spørsmålet er nå om unionens ledere vil erkjenne hvor raskt verden endrer seg, og gripe de mulighetene som byr seg.
Av Glenn Diesen for RT 07.09.21. Diesen er professor ved Universitetet i Sørøst-Norge og en av utgiverne av tidsskriftet Russia in Global Affairs. Følg på Twitter: @glenn_diesen.
