Panjshir har falt for Taliban med et smell – og et klynk

0

Smellet er fordi en 40 år gammel legende ligger knust, legenden om uovervinneligheten i Panjshir-dalen. Og klynket er fordi den kortvarige ‘motstanden’ hadde en tam slutt. 

Av M. K. Bhadrakumar.

En BBC-rapport sa at opprørets to øverste ledere Ahmad Massoud og Amrullah Saleh ikke engang var i Panjshir i løpet av de siste fire dagene, men at de hadde reist til Tadsjikistan og tilsynelatende ledet den såkalte ‘motstanden’ via Twitter. Det kan virke farseaktig og vil få vidtrekkende konsekvenser. 

M.K. Bhadrakumar

For det første er betydningen av Talibans ‘erobring’ av Panjshir at krigen er over. Sjansen for opprør i andre deler av landet er fjern. Mazar-i-Sharif så passivt på, hvor den tadsjikiske befolkningen er betydelig. Atta Mohammed Noor og Rashid Dostum har vært overraskende stille og begge er sannsynligvis i utlandet. Etter å ha fanget Ismail Khan lot Taliban ham dra til Iran.  Noor, den mest fremtredende krigsherren, er tilbøyelig til å prioritere politikk fremfor militær handling. 

Disse krigsherrene har ingen politisk framtid. Det har ennå ikke sunket inn at med Talibans oppstigning, slutter en æra med krigsherrer i Afghanistan. Dostum er siktet for krigsforbrytelser etter å ha massakrert hundrevis av Taliban-krigere i fangenskap. Det må også være tonnevis med alvorlige beviser mot Saleh. Noor er kjent for å være den rikeste mannen i Afghanistan, men hans stilling som en offentlig person falt kraftig de siste årene på grunn av hans image som en veldig korrupt mann. Ismail Khan er altfor gammel, og ved slutten av sin karriere uansett.  Ingen av dem har en pan-afghansk appell til å eksternt matche Talibans. 

Tadsjikistan ser ut til å ha blitt et fristed for tilbaketrukne afghanske krigsherrer. Men vil det bli en base for å øke motstanden mot Taliban? Usannsynlig. Russlands holdning vil være avgjørende. Riktignok spilte Moskva en tvilsom rolle som en pådriver for Panjshir-opprøret. Men Taliban og Pakistan vil gjerne tilgi, og det gode er at Russland alltid vet hvilken side av brødet som er smurt på. 

Den russiske utenriksministeren Sergej Lavrov leker allerede med tanken på å godta Talibans regjeringsdannelse. En lykkelig løsning ville være at Moskva tilbyr et overdådig dekadent liv i eksil for disse umåtelig rike afghanske krigsherrene, og derved genererer litt rettferdighet overfor Taliban. Det er en kjent russisk taktikk i de sentralasiatiske steppene.   

Russlands viktigste dilemma er imidlertid fortsatt: Hvis Taliban stabiliserer situasjonen i Nord-Afghanistan og skjerper grensesikkerheten, vil trusseloppfatningene i Sentral-Asia, som i dag grenser til fremmedfrykt, bli dempet. Nå er Russlands grep om sentralasiatiske stater direkte knyttet til landets rolle som leverandør av sikkerhet. Jo tryggere disse landene føler seg, desto mindre blir deres avhengighet av Moskva. 

Helt åpenbart er Taliban kloke nok til å forstå alt dette. Derfor må man forvente en konsolidering av Talibans grep om Nord-Afghanistan. Taliban vet at dette også er Kinas bekymring. 

I likhet med Russland maner USA også fram spøkelset om en borgerkrig i Afghanistan. I motsetning til Russland og USA er imidlertid Irans misnøye med Talibans angrep på Panjshir basert på dets etniske og kulturelle tilhørighet til de afghanske sunni-tadsjikene som utgjør et sted mellom 25-30 prosent av befolkningen.

Imidlertid er Irans sentrale bekymring Hazaraene og Taliban vil imøtekomme bekymringene. Enhver forventning om at Iran kan slå seg sammen med Russland for å utvikle motstand mot Taliban, vil forbli en drøm. Iran har store interesser i Afghanistans stabilitet. Grensesikkerhet er en sentral bekymring.

Fremfor alt er Taliban ikke lenger en motstander for Teheran, som allerede ser etter økonomiske muligheter i Afghanistan. Tilkobling gjennom Nord-Afghanistan til Usbekistan og Sentral-Asia er et strategisk prosjekt, ettersom partnerskapet med Kina er i ferd med å utvide seg med stormskritt når den økonomiske pakten på 25 år, 400 milliarder dollar, blir aktivert. Fremfor alt deler Teheran Kinas geopolitiske bekymringer, spesielt for å holde amerikanerne utenfor Afghanistan. Iran blir medlem av Shanghai Cooperation Organisation-mekanismen, og det har øker landets handlingsrom overfor en Taliban-regjering.

Faktisk frykter USA at andre land (unntatt lakeier som Storbritannia eller Australia og Canada) til slutt kan begynne å forholde seg til Taliban-regjeringen. Washington ønsker å forhindre at det skjer ved å hype opp skremser og skrive falske fortellinger som setter Taliban-regjeringen i dårlig lys. Inntil et punkt kan dette fungere, men en strategi basert på negativ propaganda er nødt til å mislykkes.

USAs framtidsutsikter for innblanding i afghanske saker vil i stor grad avhenge av ISIS. USA har overdrevet ISIS -trusselen i det siste, ettersom det gir alibi for fremtidig militær intervensjon i Afghanistan. I virkeligheten kunne ISIS imidlertid bare vokse under det velvillige klimaet under den amerikanske okkupasjonen og den stilltiende aksepten fra Ashraf Ghani-regjeringen. 

Ghanis Kabul-taktikk hadde selektiv bruk for ISIS-tilknyttede organisasjoner i sin agenda for å få Pakistan til å blø. Det pakistanske Taliban var absolutt også medskyldig. Pakistan vil imidlertid sørge for at Taliban-regjeringen slår ned på disse terrorgruppene som opererer ut fra Afghanistan. Det er et stort nasjonalt sikkerhetsspørsmål for Islamabad. Konsultasjoner på høyt nivå med Taliban-ledelsen har allerede begynt. Knipetangbevegelsen vil begynne å gi resultater raskere enn man kan tro.  

Uten tvil har Taliban ISIS i trådkorset. Og hvis ISIS ikke lenger har noen indirekte støtte, kan det slutte å være en magnet for radikale afghanske elementer. Igjen, med slutten av den utenlandske okkupasjonen, er Afghanistan ferdig med ‘jihad’. Taliban har vist sin dyktighet til å assimilere ekstremistiske elementer hvis de er lar seg innpasse, så vel som hensynsløshet for å eliminere stridbare bråkmakere.

Å fjerne alt tenkelig alibi for utenlandsk intervensjon vil være topp-prioritet for Talibans ledelse. Men Taliban er ikke ute etter hevn. I Taliban-folkloren var det som skjedde en nasjonal frigjøringskamp for å befri moderlandet for kolonisering. Viktigere er at utsiktene for Talibans forhold til Kina er knyttet til deres suksess når det gjelder å dempe terrorgruppene. Og Taliban tillegger Kinas velvilje og allsidige støtte den aller høyeste viktighet.

Derfor vil Pentagon-generalene til slutt måtte spise ordene igjen hvis de fortsetter å presse det apokalyptiske scenariet med borgerkrigstilstander. Noen amerikanske tanketankere har drevet spinn om at Taliban ikke vil nekte plass til sine militante allierte. Men disse sjølerklærte ekspertene overser at taktiske hensyn fra motstandsperioden ikke lenger eksisterer i dag, og Talibans interesse ligger i å stabilisere den afghanske situasjonen og etablere et godt styresett.   

Og sjølsagt finnes det skremmende utfordringer. Den massive «brain drain» svekker den nye regjeringens evne til å levere effektivt. Ghani og hans klikk har plyndret statskassen. Som om det var avtalt, blokkerte USA straks Taliban-regjeringens tilgang til landets reserver (ca. 9 milliarder dollar pluss-pluss.) På toppen av dette er det iverksatt sanksjoner.

I sum er USA hevngjerrig og fast bestemt på å gjøre livet så vanskelig som mulig for Taliban-regjeringen.  Slik taktikk kan fortsette så lenge Taliban trosser amerikansk press. Men muligheten er at USAs europeiske allierte kanskje ikke følger i fotsporene til USA. Tyskland har allerede brutt ut av rekkene. Også Italia kan følge etter. Frankrike er i tenkeboksen. Qatar er åpenbart sympatisk overfor Taliban. Kina har selvsagt åpent sagt seg villig til å hjelpe. 

Det er her Panjshirs fall blir et avgjørende øyeblikk. Talibans preferanse var å nå et forhandlet forlik. Men da Taliban innså at Massoud og Saleh «ba om månen» – 1/3 av alle kabinettposter osv. – bestemte de seg for å handle. 

Et langvarig opprør bare 50 kilometer fra hovedstaden ville ha ødelagt Talibans troverdighet og åpnet veien for storstilt utenlandsk innblanding. Seieren i Panjshir øker utvilsomt Talibans nasjonale status. Til sjuende og sist vant Taliban der den sovjetiske hæren mislyktes selv etter 9 forsøk. 

M. K. Bhadrakumar er en pensjonert indisk karrierediplomat. (Se kort biografi her.) Han har blant annet tjenestegjort i Sovietunionen, Pakistan, Iran og Afghanistan. Han skriver Indian Punchline, der han i det siste har publisert en serie artikler om situasjonen i Afghanistan i forbindelse med Talibans seier. I denne artikkelen, som er den fjortende i serien Reflections on Events in Afghanistan, drøfter han USAs taktikk for å fortsette krigen mot Afghanistan med andre midler.

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.