oss 100 kroner!
Den franske månedsavisen Ruptures har intervjuvert den serbiske jussprofessoren ved universitetet i Belgrad, Branko Rakic, om konsekvensene av bombingen som fant sted for 20 år siden.
Oversatt av Daniel Ducrocq.
Ruptures: I mars 1999 begynte NATO bombingen av Serbia. Hvilen plass har denne krigen i folkets bevisthetet i dag?
Branko Rakic: Bombingen som varte i tre måneder hadde Beograd som hovedmål. Alle som opplevde angrepene husker disse som smertefulle hendelser. Det serbiske samfunnet i sin helhet har i dag et negativt bilde av NATO. Dette er ikke tilfelle i nabolandene som med tiden har blitt NATO medlemmer. Selv blant de som var i opposisjon til Milosevic, og med unntak av en liten minoritet, huskes krigen mot Serbia fortsatt som et overgrep.
Ruptures: Men, er ikke angrepet i 1999 høydepunkt i en prosess som begynte tidligere?
Branko Rakic: Vi må faktisk tilbake til 1991 da Slovenia og Kroatia tok sikte på å løsrivelse seg fra den jugoslaviske føderasjonen. Løsrivelsen av de to republikkene hadde ingen gyldig juridisk ramme, men ble allikevel støttet av vestlige land, spesielt av Tyskland og Vatikanet som var initiativtakere. Det er dokumentert at tyske våpen ble levert til kroatiske separatister. Disse drev etnisk rensing av Krajina (enklave i Kroatia befolket av serbere) i 1995, en operasjon som aktivt ble støttet av NATO.
Ruptures: Du nevnte Tysklands rolle , men hvilken rolle spilte Frankrike?
Branko Rakic: I utgangspunkt var Mitterand motstander av en oppsplitting av Jugoslavia. Men han sluttet rekkene for å bevare EUs enhet om saken. Oppsplittingen fortsatte med Bosnia-Herzegovina, selv om en avtale fremlagt av diplomater (portugiseren José Cutileiro og engelskmannen Peter Carrington) kunne ha ført til en fredelig løsning. Men som kjent, utøvde den amerikanske ambassadøren press på den bosniske president Izetbegovic som til slutt trakk sin underskrift fra avtalen.
Ruptures: Etter at Jugoslavia ble splittet ble det Kosovo sin tur til å bli interessant for Vesten.
Branko Rakic: Det ble gjort store anstrengelser fra Serbia mot diskriminering som den albanske befolkningen i Kosovo følte seg utsatt for. Jeg har selv arbeidet med saken innen skolevesenet. Men separatistene ønsket ingen kompromiss og de fikk raskt støtte fra vestlige land. UCK som fremstilte seg selv som en frigjøringshær, sto på USAs listen over terrororganisasjoner, før amerikanerne snudde frakken og støttet dem.
Da jugoslaviske politistyrker angrep UCK i landsbyen Racak, ble operasjonen kvalifisert som ‘’massakre av sivile’’ og ble påskudd til planleggingen av NATOs angrep.
Ruptures: Hvilken rolle spilte Rambouillet-konferansen i februar 1999?
Branko Rakic: Serbere og kosovoalbanere deltok på konferansen. Serbia var enig med prinsipp om en fredelig løsning og godtok utplassering av OSSE observatører. Men Serbia godtok ikke utplassering og fri bevegelse av NATO-tropper på eget territorium. Det siste kommenterte Henry Kissinger slik: dette var ‘’en provokasjon for å begynne med bombingen’’.
Ruptures: NATOs bombing begynte 23 mars 1999. I ettertid, kan man si at angrepene har nådd de målene som vestlige land hadde satt seg?
Branko Rakic: Ni år senere erklærte Kosovo sin selvstendighet, slik USA ønsket, og på tvers av FNs resolusjon 1244 vedtatt i juni 1999. NATO har etablert Bondsteel Camp i Kosovo, som er en av de viktigste amerikanske militærbasene i verden. En klar demonstrasjon av Vestens hegemoni på Balkan. Dessuten, Jugoslavia som var et land med betydning i Europa, ble splittet i små land. Min vurdering er at dette har vært et mål som har fristet tyske ledere i hundre år.
Med Milosovics fall i 2000 ble Serbias politikk endret.
Ruptures: Hva mener du med dette?
Branko Rakic: For de europeiske lederne gikk det ikke fort nok med privatisering. Med de politiske endringene i Serbia ble det fart på saken. Nasjonale selskap gikk på billigsalg og ble kjøpt opp av vestlige selskap som for eksempel stålproduksjon, som US Steel tok over.
Ruptures: Du har nevnt det vestlige hegemoniet på Balkan. Hvordan oppleves dette blant folk?
Branko Rakic: Geografisk sett er Serbia i Europa. Det er derfor naturlig å opprettholde tette kontakter med landene i EU, selv om disse har vært involvert i oppsplitting av Jugoslavia. La meg påpeke at ‘’jugo-nostalgien’’ har vind i seilene, ikke bare i Serbia, men også i Kroatia, i Slovenia og i Bosnia.
Men serbere har også dype historiske bånd til russere som ansees som broderfolk. Om valget sto mellom Øst og Vest, er jeg overbevist om at et flertall ville velge en tilnærming med Moskva.
Ruptures: Har internasjonal rett endret seg etter NATOs bombing i 1999?
Branko Rakic: Internasjonal rett er først og fremst et spørsmål om maktforhold.
Med unntak av den første Irakkrigen (1991) som var godkjent av FNs sikkerhetsråd, har vi vært vitner til vestlige intervensjoner som har senket verdien av internasjonale rettslige regler. Etter Jugoslavia, ble det Irak (2003), Libya (2011), Ukraina (2013). Vi må også her nevne krigen i Syria fra 2011. Jeg kan ikke la være å se likhetstrekk mellom Vestens strategi mot tidligere Jugoslavia og mot Venezuela i dag. Men i Venezuela kan ikke Vesten spille på etniske motsetninger.
Ruptures: Men dagens maktbalanse i verden har endret seg siden nittennittitallet.
Branko Rakic: Da Russland gikk inn i Syria i 2015, ble det tegn på at maktbalansen var i endring. For en liten nasjon som Serbia er det tryggere å leve i en verden med flere voksende maktsentra som Kina og Russland, enn i verden dominert av én makt med hegemoniske ambisjoner.
Dessuten ønsket vestlige ledere å overbevise sine egne befolkninger om nødvendigheten av ‘’humanistiske kriger’’. Jeg er ikke sikker på at de har klart det.
Du trenger den uavhengige og kritiske journalistikken, klikk her for å være med på å styrke den, eller bruk konto 9001 30 89050 eller Vipps: 116916
